fredag, oktober 31, 2008

Sære husmenigheter

DagenMagazinet ber om en kommentar fra Ommund Rolfsen i firmaet K-vekst angående framveksten av husmenigheter i Bergensområdet. Ifølge avisen sier Rolfsen at det er av "stor betydning at husmenigheter har tilsyn utenfra for å ikke dreie i en sær eller usunn retning".

Mon det?

At hierarkisk tilsyn ikke garanterer mot en usunn utvikling burde de to største kirkesamfunnene som er representert i Norge, være gode eksempler på. For eksempel kan du fortsatt betale en katolsk prest for at han skal bruke tid på å be en av dine kjære ut av skjærsilden. Dersom du er interessert kan du også lese om tibudet på "fullkommen avlat i det paulinske jubelår" som er i år og tatt fra tittelen på en offisiell katolsk webside.

Og hva sies om vår hjemlige statskirke som ved sin dåpspraksis selger kristendommen billigst mulig til flest mulig, for å legitimere sitt sugerør i statskassen. Er dette sunt?

Det tilsynet som Bibelen taler om (episkopeo), er et ansvar som påhviler alle kristne, Det bibelske tilsynet handler forresten ikke om overvåking, men om omsorg for mennesker. Dessuten sier Bibelen at den læremessige overvåkingen påhviler forsamlingen i sin helhet. Dette er også god, gammel luthersk teologi.

Men dette fungerer dårlig dersom menigheten er hierarkisk organisert. I ikke-hierarkiske husmenigheter er det ikke én person som forkynner, har læreansvaret eller dominerer samlingene. Det "myndige lekfolket" har historisk sett vært et større vern mot usunn lære enn det hierarkiske "tilsynet".

Et eksternt, hierarkisk tilsyn av husmenigheter som Ommund Rolfsen går inn for, vil fungere slik at det er én person, det vil si en leder i den aktuelle husmenigheten som skal holdes ansvarlig overfor hierarkiet. Dermed er man på full fart inn i en tradisjonell hierarkisk modell for husmenigheter, med alle de ulemper vi kjenner til: Passivisering av de troende, klasseinndeling, rivalisering, misunnelse, maktkamp, og så videre. Samtlige jeg har snakket med som har vært med i hierarkiske husmenigheter bekrefter en slik utvikling.

I vår husmenighet har vi den regel at alle kan invitere med seg hvem som helst når som helst. Åpenhet og alles deltagelse er det aller beste vern mot en utvikling "i en sær eller usunn retning". En hierarkisk utvikling av husmenigheter er faktisk det motsatte, en garanti for en usunn utvikling, dersom vi skal forholde oss til historiske erfaringer.

Det er oppsiktsvekkende at kirkevekstmiljøet i Norge utrykker generell skepsis mot husmenigheter, slik både Ommund Rolfsen og representanter for DAWN Norge gjør. Mener man at den type menighet som vi finner beskrevet i Bibelen eller den type menighet som samler 100 millioner kinesere ikke er ekte menigheter? Eller gir kirkevekstmiljøet i Norge kun uttrykk for etablissementets frykt for det som er radikalt nytt?

Kanskje selvstendige, ikke-hierarkiske husmenigheter vil vise seg å være effektive og sunne verktøy for å bringe evangeliet også til nordmenn?

Inntil videre får vi si med den jødiske lovlæreren Gamaliel: For dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem.


Share/Save/Bookmark

12 kommentarer:

teo og tao sa...

Dette reiser et interessant spørsmål. Hva - og hvem - definerer hva som er sunn og hva som er usunn religiøsitet?

Selv vet jeg noe om det, i og med at jeg har vært gjenstand for en eksklusjonsprosess basert på at den formen for religiøsitet/teologi og de verdiene vi sto for i menigheten ikke vant gehør hos kirkesamfunnets maktmennesker.

Makten definerte oss ut, men presenterte aldri en argumentasjon som imøtegikk vårt forsvar.

Det handlet om rå makt, rå kjøttvekt.

For å sette et google-søkbart navn på det: Maktmisbruket og overgrepet skjedde i regi av Det Norske Baptistsamfunn.

Skal man gi seg i kast med å definere usunn religiøsitet, tenker jeg at man må se på hvordan den behandler enkeltmennesker. I mitt tilfelle er det majoriteten i Det Norske Baptistsamfunn som representerer usunnheten, all den tid man var beredt til å ofre enkeltpersoner - sågar barn - uten noen gang å interessere seg for hvilke belastninger man påførte mennesker.

Skam over dem, i all evighet!

Hilsen Ivar

Sjur Jansen sa...

KRITISERER PRISKA OG AKVILAS: Hvis man angriper ideen om husmenigheter, angriper man samtidig menighetene Paulus hilser til. Underlig at kritikerne av husmenigheter ikke ser dette poenget. Husmenigheten hjemme hos Priska og Akvillas fremsettes som noe annenrangs. Hvor er da de "ekte" menighetene i Bibelen?

IKKE DELEVEKST: Det står lite, eller kanskje ingenting, i Bibelen om at menigheter "vokste og delte seg". Evangeliet spredde seg slik:

1) Enkeltmennesker reagerte spontant på Jesus (kvinnen ved brønnen)

2) Vanlige kristne på flukt benyttet anledningen til å forkynne (Apg 11)

3) Kristne med forkynnelse som egen tjeneste reiste rundt (Filip, Junia, Paulus osv)

Menighetene var ikke misjonsorganisasjoner. Evangeliet spredde seg med enkeltmenneskers ulike initiativer. Noen slike enkeltmennesker gikk sammen i misjonsteam. Noen ganger fikk de en menighet i ryggen. Men det var ikke noe regel om at alle menigheter skulle ha misjonærer.

Antiokiamenigheten var på plass før Paulus dukket opp der.

Det er bare fint om menigheter i dag vokser og deler seg, men det er ikke et "bibelsk prinsipp" om at det er akkurat slik evangeliet skal spre seg.

FAREN MED Å MÅLE VEKST: Å måle vekst kun ut fra hva som gir høyere medlemstall, kan være forflatende, man kan få vekst og samtidig miste verdiene på veien. Skal man ha rask vekst, kan man for eksempel gi de sterkeste i flokken ekstra plass i samlingene og lage kule gudstjenester. Men vi er kalt til det motsatte. Vi er kalt til å ha fokus på de svakeste. Det er de som har hatt en dårlig uke som må gis plass i samlingen, slik at de andre kan gi støtte.

TILSYN: Jeg har ikke lest artikkelen du refererer til Are, og forholder meg bare til sitatet du kommer med. Ikke overraskende er jeg enig i ditt syn.

Sjur Jansen sa...

Are, du skriver: "Kanskje selvstendige, ikke-hierarkiske husmenigheter vil vise seg å være effektive og sunne verktøy for å bringe evangeliet også til nordmenn?"

PÅ DEN ENE SIDEN: Jeg husker ikke noen eksempler i farten fra NT der noen blir invitert til et kristent møte/samling/menighet og så blir vedkommende kristen i løpet av samlingen. Jeg mener ikke at det er feil at det eventuelt skjer på den måten, men jeg mener menighet først og fremst er å bygge hverandre, ikke å drive misjon/evangelisering.

PÅ DEN ANDRE SIDEN: Samtidig mener jeg Bibelen gir kristne frihet når man skal velge samlingsformer og misjonstiltak. Paulus sier for eksempel "Frihet i Kristus" og "Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode" og "La alt tjene til å bygge opp." Dermed kan gjerne ikke-hierarkiske husmenigheter være en viktig brikke i å spre evangeliet, enten defensivt eller offensivt.

Defensivt ved at når folk hører at det finnes et alternativ til hierarkiske tradisjonelle menigheter, så er man villig til å være litt mer åpen for å sjekke ut hva kristen tro går ut på. Uten at husmenigheter gjør noen som helst tiltak, så kan de altså likevel en effekt.

Og offensivt ved at folk kan bli invitert til hussamlinger der samtale og høflighet er normalt og der folk kan finne ut mer om kristen tro. I stedet for å gå på femti gudstjenester før presten/pastoren endelig holder en preken om det vedkommende lurer på om kristen tro, kan vedkommende stille sine spørsmål i den første samlingen i husmenigheten. Og da sitter det fem-seks prester som kan svare med litt ulike vinklinger, i stedet for at det er bare én prest slik det er i tradisjonelle menigheter.

VERDIENE: Enten man velger å bruke menigheten/samlingene til å spre evangeliet, eller menigheten/samlingene bare støtter opp om enkeltpersoners evangeliseringsinitiativer, så mener jeg verdiene må ligge i bunnen, slik som:

Jesus: Elske din neste som deg selv
Peter: Alle kristne er prester
Jakob: Du kan ikke kalle deg kristen hvis du gjør forskjell på folk

SUNN: Enig med Ivar. Hvordan menigheten oppfører seg mot enkeltmennesker, er et viktig sted å begynne.

De som har blitt presset ut av tradisjonelle menigheter, kan kanskje bli gode husverter i husmenigheter, for det er en god sjanse for at de vil oppføre seg høflig, romslig og sunt mot andre når de har kjent på kroppen hvordan det motsatte er.

K-VEKST: Jeg ser at K-vekst refererer til noen prinsipper for menighetsvekst, der står lederskap øverst og kjærlighet nederst. Det var noe slikt jeg tenkte på i den første kommentaren. Spørsmålene man må stille, er altså:

1) Er det meningen at menigheter skal ha tyngdepunkt i misjon/medlemsvekst, eller er misjon/medlemsvekst noe som skal skje i tillegg til menighet?

2) Hvis det er feil at menigheter skal ha tyngdepunkt i misjon/medlemsvekst, da er det feil å gjøre statistikker på tradisjonelle menigheter som vokser.

3) Selv om det eventuelt er riktig at menigheter skal ha tyngdepunktet i misjon/medlemsvekst, hvilke verdier er det man uansett ikke skal nedprioritere?

Are Karlsen sa...

Gode observasjoner, Sjur. Hva er menighetens formål? Jeg tenker at menighetens formål er kun å være menighet. Det er å være en samling av troende. I denne samlingen vil Gud handle ved sin Ånd. Han vil gi menigheten av sine gaver, hvorav evangelisten er én av dem. Og apostelen.

De ulike tjenestegavene kan sikkert sette opp målsettinger. Paulus hadde som sitt motto "for i alle tilfelle å frelse noen".

Men jeg tror at det lett skaper ubalanse om man skal sette opp ulike målsetninger for selve menigheten. Den hellige ånd vil ta seg av det, og skape den rette balansen blant menighetens lemmer.

Vil en "normal" menighet vokse? Jeg er ikke sikker. Det kommer vel an på de omstendigheter menigheten lever under. Men det er normalt at det finnes både apostler, profeter, evangelister, og så videre, og det normale vil være at disse tjenestegavene fører til at mennesker blir frelst.

Ellers synes jeg den svært kortfattede oversikten over hva ulike personer/forfattere i Bibelen står for, var interessant. Jeg ville føye til:

Hebreerbrevet: Alle kristne må føre tilsyn (episkopeo)

Eskil sa...

Are, du sier: "Mener man at den type menighet som vi finner beskrevet i Bibelen eller den type menighet som samler 100 millioner kinesere ikke er ekte menigheter?"

Mener du med det å si at de kinesiske husmenigheten ikke er hierarkiske? Det stemmer ikke med inntrykket jeg har - både ut fra det jeg plukker opp i dag - og ikke minst fra undervisningen til Watchman Nee som har påvirket disse menighetene i stor grad. At kineserne samles i husmenigheter betyr jo ikke nødvendigvis at de har ikke-hierarkiske samlinger

Anonym sa...

Spennende temaer her!

Jeg har i det siste fundert over dette enkle og veldig vanskelige (sagt på min enkle måte): "Skjer' a?"

Jeg leser en av de siste bøkene til Rolland og Heidi Baker, misjonærer i Mosambik, der de gjør en synlig tjeneste i en hel nasjon. Tusen på tusen blir frelst, åndsdøpt og tusener på tusener får mat og medisinsk hjelp osv. Og disse to erfarer Ordet; Han skal vokse, jeg skal avta"...
(et ord jeg forøvrig fikk som nyfrelst).

Men...i en uke nå har jeg vært "avsides" og jeg ber og jeg undres.

Godt i dag å lese, enda en gang, hva dere skriver her...

Fort å bli fordømt og å sammenlikne seg med Baker's store tjenest i Mosambik.

Og mulig det skjer noe her på Toten også??

Føler meg av og til frustrert på dette.

Ville det vært bedre å være i noe 'etablert'?.... Men så ser jeg at det skjer ikke noe 'mer' der. Mer = mange bli elsket. bli inkudert som den de er, bli frelst og åndsdøpt osv

Og min store nød er de frelste og ufrelste som trenger en dyp indre helbredlese.. Jeg møter mange ute på "Markedsplassen" av ufrelste...de er søkende, men orker ikke "kristendommen" for den FORDØMMER!!!

Og jeg som kristen og som lite ekte og hel og i NOK stand til nettopp å vise kjærlighet, utholdenhet og nåde til meg selv og andre...ja, da tenker jeg, er det her det kommer en vekkelse?
Slik at jeg som kristen blir hel=ekte, ærlig, i stand til å vise kjærlighet..som videre kan møte de ufrelste. For de VIL komme til folk som har noe sant og ekte tror jeg.

For tiden er jeg i spennende og hyggelig og givende dialog med venner som definerer seg selv som 'ikke frelst'. De velsigner meg (går det an å si det om ufrelste t de velsigner, tenker jeg, men jo jeg er sikker: DE velsigner meg!!)

Det oppstår et kjærlighetsforhold mellom oss = Vi liker svært godt å være i lag, samtale, dele natur osv...faktisk ble jeg oppbygd av å sette dette ned i ord akkurat nå..

ja, ja ha en flott dag til alle bloggere, fra Anny

Sjur Jansen sa...

Paulus bruker sjelden, eller kanskje aldri, ordet menighet om seg selv og sine venner som er på misjonsreise. Men han hilser til menigheter i sine brev. Dette fikk meg til å tenke litt høyt om hvordan man definerte ordene den gangen, når det gjaldt spørsmål om misjonering, medlemsvekst og fellesskap.

Jeg får et visst inntrykk av at menighet var noe som foregikk på en plass, mens misjonsteam var noe annet der de brukte andre ord, for eksempel medarbeidere osv. Vi hører vel aldri i NT om en menighet på misjonsreise?

Men så kan man se at Paulus bruker ordet menighet ikke bare om de menighetene han hilser til i brevene, men også om alle kristne i verden som én stor menighet. Ergo er han og vennene hans på misjonsreise også inkludert i begrepet.

Så skriver han et brev til menigheten i Korint og sier et stykke ut i brevet at de er Kristi kropp. I samme setning sier han at hver enkelt av dem er Kristi lemmer. Og så kobler han inn begrepet menighet igjen og nevner ulike persontyper: apostler, profeter osv.

I stor skala, for eksempel når menighetsbegrepet brukes om alle kristne i verden, eller alle kristne i en by (alle husmenighetene i byen til sammen), så er det lett å se at det er plass til enkeltpersoner som er apostler, profeter osv. Men når Paulus hilser til en enkelt husmenighet, som han altså kaller for menighet, da er det ikke like opplagt at den har plass til apostler, profeter og alle de andre persontypene rundt en middag i stua. Han nevner jo også mektige gjerninger, helbrede, tungetale osv.

For å snu spørsmålet: Er det slik at hvis en menighet ikke har en person som gjør under, så faller menigheten ut av menighetsbegrepet? Paulus nevner jo dette sammen med apostler og lærere? Var alle persontypene representert i husmenigheten hjemme hos Priska og Akvilas? Nei, jeg forstår det ikke slik. Jeg tror ikke menigheten faller ut av menighetsbegrepet hvis den mangler apostler og lærere osv.

Men i det totale landskap er det haugevis med persontyper som bidrar til at det totale antall kristne personer vokser. Og Paulus appellerer til enkeltmennesker som lemmer på Kristi kropp. Samtidig skriver han aldri at hver menighet bør ha en apostel, en lærer, osv (eller hver persontype i flertall).

Det er altså et organisk paradigme. Hver menighet var ikke en misjonsorganisasjon som hadde plikt til å sende ut x antall misjonærer osv, men i det totale kristne landskap bidro enkeltmennesker til spredning av evangeliet. Slike enkeltmennesker slo seg noen ganger sammen i team. Noen ganger var det en menighet som sendte personer av gårde i et oppdrag, andre ganger var det personen selv som tok et initiativ og fikk menigheten i ryggen som støtte. Organisk er et stikkord. Et annet stikkord er gjestfrihet. For det er når man besøker hverandre at de ulike persontypene kan bidra.

Are Karlsen sa...

Eskil,

Jeg har samme inntrykk som deg, at de kinesiske husmenighetene er hierarkiske.

Det jeg adresserer i det avsnittet du siterer fra, er den generelle skepsis som kirkevekstmiljøet i Norge uttrykker mot husmenigheter, hierarkiske eller ikke.

Eskil sa...

Okei! Da er jeg med :)

teo og tao sa...

Det er nesten utenkelig med noe som helst i Kina som ikke er hierarkisk.

Kinesisk kultur og mentalitet er grunnleggende, konfusiansk hierarkisk.

Sjur Jansen sa...

Det kunne ha vært interessant å finne ut hvor hierarkiske de kinesiske husmenighetene er, og så drøfte eventuelle fordeler og ulemper ved konkrete hierarkipoenger man finner der.

Jeg mener strukturen og kulturen i menigheter må ta vare på dette:

allmenn rett til å preke
allmenn rett til å døpe
allmenn rett til å ta initiativ
allmenn rett til å hjelpe
allmenn rett til å drøfte teologi

..og allment tilsyn, osv.

Har de kinesiske husmenighetene en coveringlære der lederne avgjør private spørsmål for menighetens medlemmer? Eller er det mer snakk om et kontaktnett uten religiøs makt? Hvordan utarter hierarkiet seg? Er det en eldste i hver husmenighet som bestemmer i lærespørsmål? Har vedkommende i praksis enerett til å holde prekener? Eller er det mer snakk om at huseieren bestemmer når neste samling skal være, og egentlig ikke har noen religiøs makt?

Når man finner de konkrete hierarkipoengene, er det lettere å diskutere.

Jeg skulle gjerne også hørt om Rolfsen begrunnet sitt tilsynspoeng med noe mer i artikkelen du nevner, Are. Hvordan ser han for seg at tilsynet skal skje i praksis? Skal tilsynspersonen intervjue én og én i husmenigheten, eller holder det at husmenigheten møter opp til en gudstjeneste i en større menighet? Og hva er i tilfelle tiltakene hvis tilsynspersonen finner noe muffens?

Jeg møter andre kristne, andre husmenigheter eller kristne organisasjoner osv i ny og ne. Man bør drøfte hvilke dimensjoner slike treff fanger opp, og hvilke dimensjoner kun en tilsynsperson kan fange opp.

Are Karlsen sa...

Sjur,

Når det gjelder kinesiske husmenigheter så har jeg inntrykk av at det finnes et veldig stort mangfold. Før eller siden får vi vel kontakt med noen, og kan lære dem å kjenne.

Rolfsen utdypet ikke på noen måte hva han la i begrepet tilsyn. Men jeg synes det måtte være interessant å sjekke litt nærmere hvilke verdier han bygger sine kirkevekst-prinsipper på.