I disse tider med økende interesse for kloster og klostertradisjoner, kan det være på sin plass å minne om Luthers oppgjør med monastisismen (klostervesenet). Luther var jo selv en katolsk munk og prestelærer. Han tok som kjent et radikalt oppgjør med den katolske tradisjonen, inklusive monastisismen.
Munken Luther tok konsekvensen av sin nye innsikt og gikk ut av sitt sølibat, giftet seg med nonnen Katharina von Bora, bosatte seg i et konvertert kloster i den østlige delen av Wittenberg og dannet en familie som fikk seks barn.
Historien forteller at Luther levde et frodig familieliv med mye humor og alltid åpent hus med mange studenter til stede. En av dem forteller at når julen nærmet seg, ble Luther påtagelig munter og var opptatt av julens under: Gud og menneske som forenes og forsones i Kristus.
Monastisismen er en frukt av en bibel-fremmed dualisme. Julen minner oss på at Gud ble menneske, født inn i vanlige, menneskelige kår. Kristus avsondret seg ikke fra verden, langt mindre i et kloster.
Dette tok altså Luther konsekvensen av da han forlot klostertilværelsen og stiftet familie i et nedlagt kloster, noe som kanskje var en av reformasjonens sterkeste profetiske handlinger.
Kilde: ChristianHistory.net: Celebrating Advent with Martin Luther
Innlegg
10 kommentarer:
Hei, Are
Martin Luthers påtagelige munterhet hang gjerne sammen med mannens gjennomarbeidede interesse for alkoholholdige drikkevarer.
Amen!
Hei Ivar!
Munterhet kan ha mange årsaker, men man skal ikke utelukke at det går an å bli munter av juleevangeliet. Jeg kjenner en viss munterhet over julens budskap allerede!
Det ene utelukker selvsagt ikke det andre. I hvert fall ikke for Luther.
Luthers oppgjør dreide seg vel heller om visse aspekter av klosterlivet, og skillet mellom geistlig og menigmann hvor det ble ansett at sann fromhet bare kunne oppnås innenfor kirkens virksomheter.
Det foregår derimot svært mye spennende, og evangelisk i "new monasticm"-bevegelsen. som ikke rammes av Luthers kritikk.
Husk også at Luther på mange områder var langt mer pragmatisk enn hans etterfølgere ble.
Jeg synes altså vi skal redde, og gjenerobre monastismen, og tildels også klosterbevegelsen fra den post-Konstantinske ånd. (ja, jeg tilhører dem som i stor grad deler opp kirkehistorien i før, og etter Konstantin selv om han på ingen måte kan ta hele skylden).
Det som utvilsomt skjedde, allerede tidligere, og i større grad senere var at kristendommen smeltet sammen med de forestillinger som allerede eksisterte i den romerske kulturen.
Moderne kristendom er jo på svært mange vis uhelbredelig gresk\romersk og det inkluderer mange forestillinger innen evangelisk kristendom. Blant de mest overfladiske utslagene er at alle våre høytider inkludert påsken (som ikke følger jødisk påske, men tilbedelsen av fruktbarhetsgudinnen Ishtar, og påske på engelsk heter nettopp "easter" som er en avledning av ishtar) er konverterte hedenske høytider.
Og tanken om Søndag som helligdag (sabbat) er en fullstendig utenkelighet. Personlig tror jeg ikke vi lengre er under loven, og Paulus sier at helligdag er valgfri. Sabbaten, er og blir på lørdag og det finnes ikke noen mulighet for at noen henvisning til hviledagen kan dreie seg om en annen dag.
Mye kan derimot tyde på at Søndag tidlig ble etablert som gudstjenestedag av forskjellige grunner.
Andre forestillinger som er fremmede i både jødisk og urkristen sammenheng er dualistiske forståelsen av to på sett og vis adskilte virkeligheter (den materialistiske\fysiske, og den åndelige\metafysiske), og sjelens udødelighet som er en platonisk tankegang uten at jeg har konkludert hvorvidt dogmet er rett, eller galt.
Men det finnes altså en rik kristen arv fra urkirken når det gjelder monastisisme, og mange av kirkehistoriens "pinsevenner" har nettopp vært mennesker med en tilknytning til monastismen på et eller annet vis.
Bla. de som på 1100 tallet søkte seg til kommuniteter i ørkenen og ventet på Den Hellige Ånd, for så å etter å ha blitt fylt med kraft fra det høye dro ut og forkynte evangeliet med alt som hører med.
Løsningen er altså ikke å gi slipp på alt som er oss frarøvet, men å gjenerobre det. (uten at jeg liker å bruke krigs språk i teologisk\åndelig sammenheng.)
Mvh.
Lars (som kun hører de varmeste ord om husmenigheten i Sandefjord :-)
Teo og Tao:
Luthers uttalelser om jødene hadde også sammenheng med hans interesse for middagsselskaper, og alkoholholdige drikkevarer...
Mvh.
Lars
Lars,
Du har spilt en ikke ubetydelig rolle i menighetens gode utvikling! Så takk for det og for gode ord.
Når det gjelder det andre du har skrevet, gleder jeg meg til å kunne lese det litt grundig. Jeg har vært mye på farta i det siste, så jeg må komme tilbake til det!
Lars,
Takk for interessante perspektiver!
Dette er hva som gjør meg skeptisk til monastisismen, slik jeg har lært den å kjenne:
- Meditasjon - presentert som en kristen dyd, eller nødvendige teknikker for å oppnå åndelige verder.
- Hierarki, - presten eller den geistlige er som regel en del av de liturgiske samlinger som preger monastisismen.
- Dualisme - at innvielse for Gud innebærer isolasjon fra verden, noe jeg mener er stikk i strid med Bibelens ånd.
Ellers har jeg beundret de første klostrenes tjeneste for samfunnets fattige. Men nå er jeg der, at jeg ønsker å utforske hva ikke-institusjonelle kristne fellesskap kan gjøre for mennesker i vanskelige livssituasjoner. Ikke som et ledd i en stategisk målsetting, men som et resultat av en organisk, åndelig utvikling.
God bless!
Men hvorfor er det galt at noen tilegner seg og praktiserer teknikker som gir åndelig utbytte?
Skjønner ikke det.
"Dualisme - at innvielse for Gud innebærer isolasjon fra verden, noe jeg mener er stikk i strid med Bibelens ånd. Ellers har jeg beundret de første klostrenes tjeneste for samfunnets fattige."
Motsier ikke disse sitatene hverandre? At klostrene isolerte seg fra verden, men at du beundrer dem for deres innsats for samfunnets fattige? Er det ikke heller slik at noen klostre isolerte seg, mens andre i aller høyeste grad involverte seg i denne verden? Klostrene var jo også arnestedet for våre dagers universiteter
Lars:
Det finns ju skrifter av Luther såsom "jödene og deres lögner" som var sterkt preglet av Luthers egen samtid. Men leser du hans mere kjente verk såsom "store galaterbrev komentaren" vill du se han ikke gjör forskjell på mennesker!
Ellers er jo Luthers brev till paven "Den kristna menniskans frihet" veldig intresang i sammanhanget.
Den finns på svensk her:
http://logosmappen.net/uppbyggelse/luther/kristenfrihet/s1.htm
Spennende blogg!
Legg inn en kommentar