Min post med kommentar i tilknytning til Erling Thus bok "Draumar frå Guds hjarte" skal ikke forstås som et angrep på Erling Thu som person. Jeg ser ikke på Erling Thu som en person med dårligere motiver enn andre, meg selv inkludert. Jeg kunne formet saken som en generell kommentar rundt det kirkelige lederskapets privilegier, men denne gang var det altså Erling Thus ellers gode bok som satte mine tanker i sving.
Dette gjelder også min forrige post med kritikk av Pinsebevegelsens orientering mot oldkirkens tradisjoner. Jeg har intet ønske om å ramme mine venner i Pinsebevegelsen, men å rette et kritisk søkelys på en utvikling som jeg opplever blir unndratt debatt.
Min agenda er å fremme husmenigheter med en flat struktur, det vil si ikke-hierarki, eller for å bruke et bibelsk uttrykk "underordning under hverandre". Men det betyr ikke at jeg overser Bibelens undervisning om ulike tjenestegaver og oppgaver i en menighet. Men dette mener jeg altså at Bibelen selv setter inn i en ikke-hierarkisk ramme. De som innehar tjenestegaver er tjenere, ikke ledere med organisatorisk makt og myndighet.
Det betyr at selv i en ikke-hierarkisk husmenighet vil det være plass til apostler, profeter, lærere, hyrder, evangelister og eventuelt andre gaver. Noe annet har aldri vært i mine tanker. Deltakerne i en husmenighet vil derfor øve ulik innflytelse på ulike områder, alt etter som Gud gir gaver. Men når det gjelder beslutninger, så tas de av hele menigheten.
Til Erling Thu, Bjørn Olav Hansen, mine venner i pinsebevegelsen og andre: Jeg er en systemkritiker. Mitt anliggende er ikke å utøve kritikk mot enkeltpersoner. Jeg ønsker alle Guds velsignelse over liv og tjeneste.
Innlegg
17 kommentarer:
Så flott at du skrev dette, og på denne måten.
Takk, Geir!
Er det veldig vanskelig for folk å skjønne forskjellen på sak og person, eller blir de fornærmet med vilje for å slippe å være saklige?
Jeg har forresten hatt mange interessante samtaler med "hedninger" ang. frittgående urkristendom. De er mye mer positive til og interesserte i en slik kristendomsversjon enn i den tradisjonelle topptunge utgaven.
Av erfaring er jeg redd for at det for enkelte sitter langt inne å forstå forskjellen på systemkritikk og personkritikk.
Det er et stort problem i slike fri- og lavkirkelige debatter at man knebler ubehagelig systemkritikk ved å beskylde den for å være personkritikk.
Denne tendensen burde vært underlagt alvorlig systemkritikk.
Det kan komme av at fri/lavkirkelige miljøer er sårbare. Man er direkte avhengig av medlemmenes tillitt med tanke på avlønning. Derfor skyr man all form for debatt som kan skape usikkerhet og uro omkring det man holder på med.
Det skaper egentlig ganske tøffe miljøer med tanke på undertrykking av "avvikere".
Hva er alternativet? For meg er ikke statlig avlønning noe tema.
Da blir det at man må være økonomisk uavhengig ved å ha et annet yrke ved siden av sin tjeneste i menigheten. Det tror jeg faktisk er det eneste alternativet som kan gi sunne forhold.
Det er mye rett i det siste du skriver, Are.
Jeg merket det selv, da jeg sloss mot maktfariseerne i baptistsamfunnet: Å hente lønna si andre steder enn fra kollekten, gjør at man blir mindre sårbar.
Har lest gjennom verdiane, og kan være enig i ein god del av dei, men sit likevel med eit inntrykk av at husmenighetbevegelsen (viss det er ein bevegelse?)er ein reaksjon mot maktstrukturar og maktmisbruk i kristne forsamlingar, ved at ein går i ei ektsrem retning ved å forkaste all form for leiarskap. Eg kjenner til tre sosiologiske modellar som eksisterer i forskjellige kykjesamfunn; "bounded set", "centered set" og "fuzzy set", der eg synest "centered set" er den som er mest bibelsk. Er ei husmenighet rein "fuzzy set" eller er der former for leiarskap?
Dag Knardal,
Takk for interessant innlegg!
For mitt vedkommende er ikke husmenighet en reaksjon på maktmisbruk. Jeg har heller ikke hørt at de andre som er med i vår husmenighet har opplevd maktmisbruk, selv om vi vet jo at det forekommer.
Men vi har alle opplevd negative virkninger av kirkelig hierarki. For eksempel den gradering av mennesker som preger mange kristne miljøer.
Men heller ikke det forklarer den gryende husmenighetsbevegelsen. Den sterkeste motivasjon for meg har vært ny, "reformatorisk" innsikt i Guds ord. Dersom du er interessert i litteratur, gir jeg gjerne info om det. Du behøver ikke å gå lenger enn til en professor ved Misjonshøgskolen for å finne en teolog som gir oss interessante innspill.
Du skriver:
"... ein går i ei ektsrem retning ved å forkaste all form for leiarskap"
Vel, både ja og nei. Vi tror på Den hellige ånd og på Den hellige ånds lederskap.
Ellers så lærer Bibelen at vi er lemmer på Kristi kropp med ulike oppgaver. Det tror vi på. Folk med ulik utrustning har ulik innflytelse på ulike områder. Men det er den enkelte troendes rettighet og plikt å prøve alt. Vi ønsker ikke å ha noe form for hierarki, og mener at det er en stor misforståelse at Guds ord lærer det. Vi samles som venner og er en familie hvor Gud er vår far.
Å fjerne hierarkiet, får drastiske konsekvenser. For hvis alle skal delta på lik linje i samlingene, så har vi verken bruk for talerstol eller kirke. I praksis betyr det ikke-institusjonelle menigheter uten eget navn og uten egen eiendom, akkurat slik menighetene i Bibelen er beskrevet. Dersom det oppleves som ekstremt, sier det kanskje noe om hvor langt det gjeldende kirkelige paradigmet har beveget seg bort fra de bibelske forbildene.
Jeg må innrømme at jeg kjenner ikke til de sosiologiske modellene du nevner, og har vanskelig for å plassere oss i forhold til dem. Dersom du har fler spørsmål, bidrar jeg gjerne med mer!
Til Dag: Det er jo heller ikke slik at alle husmenigheter forkaster all form for lederskap. Jeg kjenner til husmenigheter som har alt fra Are sitt ganske så "anarkistiske" syn - til andre med temmelig så autoritære ledermodeller. Men de fleste husmenigheter er vel et eller annet sted mellom disse "ytterpunktene" med hensyn til synet på ledelse
Eskil,
Det er en misforståelse at jeg forkaster all form for lederskap. Jeg tror at Den Hellige Ånd er menighetens leder. Alle vi andre er bare tjenere.
Dag Knardal kaller ikke-hierarkiske husmenigheter for ekstremt. Man kan snu på det: Er det ikke ekstremt å innføre fast lederskap blant venner?
Jeg mener man bør sammenligne menigheten med en venneflokk, da ser man lettere hvor grensene går. En venneflokk vil ikke ha toppleder og tre etasjer med hierarki, monopoler og særrettigheter. Men en venneflokk kan godta prosjektledere, så lenge prosjektlederen underordner seg flokken.
Sagt på en annen måte: Er man en venneflokk, godtar man at enkeltpersoner tar et initiativ og at andre enkeltpersoner i flokken støtter opp om initiativet ved å hjelpe den som tok initiativ.
Ved å studere livet til Paulus, mener jeg man får et slikt bilde av de første kristne. Paulus får hjelp av andre, men så snur plutselig bildet og andre sender Paulus hit eller dit. Og har man blitt med som hjelper til et prosjekt, kan man når som helst hoppe av prosjektet uten redsel for å bryte noen religiøse regler.
Oppå dette har man samlinger der alle slipper til med sine innslag.
Initiativ som enkeltpersoner tar, må ikke føre til at det allmenne prestedømme får bremsene på. Ved å velge en fast leder i flokken, eller ved å oppføre seg som en fast leder, da bremses det allmenne prestedømme, for da begynner flokken å vente på lederens ok eller initiativ.
Når det gjelder de tre begrepene Knardal nevner, kjenner jeg dem ikke. Jeg skummet fort gjennom noen nettsider som nevner begrepene, men så langt ser jeg ikke sammenhengen mellom begrepene og eventuelt nødvendigheten av lederskap i menigheter.
Eg tenker at ei forsamling er både ein organisme og ein organisasjon. Og skal denne organisasjonen fungere effektivt, meinar eg at ein må ha ein viss form for struktur og hierarki og leiarskap. Som Wesley sa; "organized to beat the devil". Alternativet er den sosiologiske modellen "fuzzy set", som eg har lite tru på. Og så er det sjølvsagt Jesus ved den Heilage Ande som er hovud i forsamlinga :)
Dag, hva blant kristne mener du skal ordnes som en organisasjon? Kan du komme med noen konkrete eksempler, for eksempel hentet fra en menighetssamling? Lettere å forstå hva du tenker på da.
Ein treng organisajon og administrasjon med ein gong noko skal gjerast, og spesielt viss det skal gjerast til eit spesielt tidspunkt og/eller i ei bestemt rekkefølge. Då er det greit at dei som skal gjer det veit at dei skal gjer det. Du skal ikkje være så mange menneske før organisasjon gir fordelar og mindre misforståelsar :)
Dag, jeg er ikke mot at man har en dirigent i et gospelkor. Jeg er heller ikke mot at en venneflokk legger nytt tak på huset til en syk nabo, og at man da lar håndverkeren i venneflokken lede arbeidet.
Det jeg er mot, er at det skal være noen i menigheten som bestemmer over selve venneflokken og de samlingene venneflokken har.
Paulus oppfordrer til samlinger der man spiser sammen og der hver og en kan komme med innslag uten å bli silt av en møteleder. Hvorfor skal ikke dette gjelde kristne i dag?
Som sagt, kom gjerne med konkrete eksempler, da er det lettere å sammenligne med hva NT sier om saken.
Opp gjennom historia har vore forskjellige tolkningar på korleis ein skal organisere og leie forsamlinga ut ifrå det vi les i NT. Personleg har eg eit litt pragmatisk forhold til det; det kan være mange modellar som fungerer og gir frukt og veks. Men eg ser også tydelege og sterke leiarar i NT. f.eks. Paulus må ein vel kunne sei hadde veldig stor innflytelse i den første tida. Eg synest at innflytelsesrike leiarar og bra og heilt greit, så lenge det dei står for er bra (ikkje perfekt - slike finnes ikkje). Eit norsk eksempel på ein som har og har hatt stor og god inflytelse (etter mine begrep) er Egil Svartdal. Han er etter min definisjon ein sterk og visjonær leiar. Men det virkar ikkje som han er spesielt manipulerande og maktglad . . utan at eg kjenner han personleg, men det virkar ikkje slik. At ein person har stor og sterk innflytelse på meg og andre, ser eg ikkje på som at denne personen bestemmer over meg. Det er eg som ynskjer å bli influert og inspirert av han (eller ho). Det er mange slike personar i mitt liv som har hatt stor og god innflytelse.
Dag, på meg høres det ut som at du mener at hvis man er så flink til å preke som Svartdahl, da er det helt i orden å droppe prinsippene Paulus gir for menighetslivet.
Legg inn en kommentar