torsdag, desember 04, 2008

Pinsebevegelsens rot-transplantasjon

Er den norske Pinsebevegelsen i ferd med å finne nye kilder for sin lære og praksis?

Pinsebevegelsen har alltid stått på det reformatoriske prinsipp "Skriften alene". Reformasjonen avviste den katolske kirkes lære om at Skrift og Tradisjon var likestilt.

Pinsebevegelsens røtter har vært i den radikale reformasjonen, blant annet representert ved anabaptister og pietister, som igjen hadde urkristendommen i Bibelen som sine forbilder. T. B. Barratt - han som brakte pinsevekkelsen til vårt land - gikk så langt som til å si: "Fram til urkristendommen!".

Men dette er ikke tilfredsstillende for dagens pinsevenner, som synes å ha mistet interessen for den radikale og enkle urkristendommen. Under 100-års jublileet nylig, var ikke urkristendommen et tema overhodet. Derimot feiret man sitt nye vennskap med den katolske kirke.

Pinsepastoren Peter Halldorf sier i intervjuer at han som pinsevenn oppdaget at han manglet røtter, og etterhvert fant dem i oldkirken. Hvorfor finner ikke lenger dagens pinsevenner sine røtter i urkristendommen?

Hva skiller urkirken fra oldkirken? Kort fortalt: I oldkirken fikk presteskapet den plass som Den hellige ånd hadde i urkirken. Andre ting som skiller oldkirken fra urkirken: Mystikk i stedet for de helliges samfunn, kirker og kloster i stedet for husmenigheter, helgen- og Maria-dyrkelse i stedet for fokus på Han som har all makt i himmel og på jord.

Å plassere sine røtter i oldkirken, er i praksis å følge i katolikkenes spor, og vanne ut Bibelens lære med tradisjonen.

Det finnes stadig flere eksempler på denne endringen innen Pinsebevegelsen, fra å være fokusert på det reformatoriske prinsipp ”skriften alene” og urkristendommen til i stedet å øse av oldkirkens mystikk og katolske tradisjoner, samtidig som utviklingen mot et hierarkisk kirkesamfunn aksellerer:

- Filadelfia Bibelskole i Oslo, som utdanner Pinsebevegelsens framtidige ledere, har i flere år hatt en kommunitet (en gruppe som bor og lever sammen) som er nært knyttet til Peter Halldorf og hans sterke tilnærming til ortodoks mystikk.

- Filadelfiaforlaget har kjøpt seg inn i magasinet Strek, som har samme agenda som Peter Halldorf, nemlig å orientere kristenheten mot oldkirken, dens mystikk og tradisjoner. Dette gjør Filadelfiaforlaget i samarbeid med blant andre organisasjonen Areopagus, Norges rikeste kristne organisasjon med flere hundre millioner kroner i egenkapital, som også driver Dialogsenteret Emmaus, som arrangerer samlinger og retreater som blant annet underviser i meditasjonspraksis hentet fra andre religioner.

- Lederskap i norske pinsemenigheter benytter seg av retreatsentre som Lia Gård, som baserer sin virksomhet på liturgi, mystikk og meditasjon.

- Bladet Forbederen med basis i Pinsebevegelsen, benytter seg mye av pastor Bjørn Olav Hansen, som er en varm tilhenger av ortodoks mystikk.

- Peter Halldorf inviteres til å tale i Filadelfia, Oslo. Han er den sterkeste eksponenten for denne utviklingen. Halldorf har gjennomført en kontroversiell etablering på slottet Bjärka Säby, eid av pinsemenigheten i Linköping, hvor han praktiserer ortodokse tradisjoner i form av liturgi, meditasjon, munkekapper, etc.

Det underlige er at verken Halldorf eller denne utviklingen generelt synes å møte motforestillinger blant pinsevenner i Norge. Kan årsaken være at Pinsebevegelsen allerede har fått sitt presteskap, og at "resten" er i ferd med å falle på plass?

Utviklingen noteres med tilfredshet i Den katolske kirke. Den katolske presten Arnfinn Haram, registrerer med glede det som foregår i Filadelfia Bibelskole på sin blogg:

I det nye magasinet “Strek” (som altså Pinsebevegelsen er medeier i, min anm.) (siste nummer) les eg i dag om pinsekyrkjelyden Filadelfia i Oslo: Der har dei faktisk ein tre-persons kommunitet, vaksen fram frå bibelskulemiljøet, med regelmessige tidebøner i løpet av dagen, med meditasjon, lectio divina, stille tider og måltidsfellesskap. Utan lovander og for eit år om gongen, men med ein husregel som strukterer livet. Nøkternt. Tilpassa situasjonen der fellesskapen lever. Eit hjartepunkt i den større forsamlinga. Noko som utviklar seg, som finn sin veg. Tolle, lege, i “Strek”! Gode teikn. Som så ofte er uventa!

Jeg valgte å avslutte mine engasjement i Pinsebevegelsen da jeg innså at utviklingen mot stadig mer kirkelig hierarki var uunngåelig. Den utviklingen jeg her har beskrevet var ikke så tydelig den gang, men den forsterker og bekrefter min analyse.

Peter Halldorf, sammen med andre pinseledere, er i ferd med å gjennomføre intet mindre enn en rot-transplantasjon i Pinsebevegelsen, fra urkirken til oldkirken. Jeg er redd det ikke vil bli en vellykket operasjon.

Bloggene Andy’s forum för tro & kristet liv og Aletheia har i en rekke poster behandlet det samme tema med bakgrunn i utviklingen i den svenske trosbevegelsen og pinsebevegelsen.


Share/Save/Bookmark

9 kommentarer:

Sjur Jansen sa...

Are, har du vurdert "Skriften alene - ikke Tradisjonen" som en verdi du kan ha sammen med de andre verdiene du har listet opp? Muligens er "Skriften alene" mer et prinsipp enn en verdi. Vil du koble det tettere til verdi, kan du skrive "Skriften alene setter verdiene - ikke Tradisjonen".

Prinsippet "Skriften alene" kan brukes enten man leser Bibelen romslig eller firkantet. Poenget er å sette en grense for hva som er teologisk, eller verdimessig, rettesnor.

Are Karlsen sa...

God idé, Sjur!

Jeg skal ruge litt på den!

Anonym sa...

Skriften alene er et problematisk prinsipp. Vi har alltid med oss tradisjon når vi leser.

Problemet oppstår når bestemte tradisjoner kanoniseres og gjøres autoritative, i kraft av å representere maktstrukturer.

Are Karlsen sa...

Enig, Ivar.

Mitt hovedpoeng er: Pinsebevegelsen kommer fra en tradisjon med verdier fra den radikale reformasjonen.

Dagens lederskap synes i stor grad å ha brutt med de verdiene, og slutter seg til diametralt motsatte verdier på en rekke punkter, altså verdier som reformasjonen adresserte.

Altså en form for revisjonisme.

Men debatten er fraværende.

Årsaken til det kan være flere:
- Man er seg ikke bevisst at man har foretatt en kursendring.
- Man ønsker ikke den uro som en slik debatt vil forårsake.
- Man vet at ingen ønsker status quo, og det er ikke mulig å se alternative scenarier.

Jeg tror hovedvekten ligger på det siste alternativet. Premissene for den utviklingen som har skjedd ble etter min mening lagt langt tilbake i tid, under striden med Erik Nordquelle på 1920-tallet, for de innvidde.

Så hva skal en stakkars pinsevenn gjøre? Det må bli ny vin i nye skinnsekker, igjen.

Anonym sa...

Jeg tror, Are, at det skyldes en form for desperasjon og tomhet etter at vekkelsen tørket inn.

Da søker man etter andre kilder som kan gi nytt liv til gamle glør.

Are Karlsen sa...

Pinsevekkelsen som vekkelse, var over før krigen. Etter det har det nok vært mye desperasjon, - forsøk på dyrking av vekkelse om du vil. Til slutt var vekkelsesmøtene en parodi på seg selv.

Mange pinsevenner ble også nokså forbrent i denne kulturen.

Det har gjort mange åpne for noe "helt annet" - retreatbevegelsens kontemplative arrangementer og monastiske tradisjoner.

Anonym sa...

OK, Are

Men hvis det faktisk er slik at vekkelsen tørket inn - og alle forsøk på å holde liv i vekkelsesformen og -kulturen ender i parodien - er det ikke da bedre å gå videre og søke andre kilder?

Er det egentlig noe å kritisere - i seg selv?

Are Karlsen sa...

Å søke fornyelse er godt og riktig. Men dersom fornyelsen søkes i verdier som er totalt anderledes enn de opprinnelige, så bør det debatteres. I det minste.

Men som jeg antyder - premissene for dagens utvikling tror jeg ble lagt allerede i 20-årene. Den debatten som raste da, skulle jeg gjerne hatt en nærmere innsikt i.

Fordi jeg tror at debatten dengang stod mellom to menighetssyn - det organiske (som jeg deler, dengang representert ved Erik Nordquelle) og det institusjonelle (som Barratt gikk inn for). Barratt vant en knusende seier og overtok mesteparten av Erik Norduelles 200 menigheter som var basert på et organisk menighetssyn.

Når overtagelsesprosessen av disse menighetene var over i 1948, startet den store stagnasjonen i pinsebevegelsen.

Jeg tror at Barratt i denne prosessen selv tok livet av den vekkelsen han var med å starte. Fordi pinsevekkelsen i sin natur var organisk. Å institusjonalisere den, førte til at vekkelsen til slutt ble en parodi på seg selv.

Her kommer jeg med nye momenter i forhold til posten. Momenter som kanskje vil gi en ny post.

Michael G. Helders sa...

Hej Are!

Vilken fin blogg!

Jeg behandler også samme emne nå på min blogg. OG jeg skulle bli veldig glad om jeg kan få lov till og publicere denne artikel- så at svenskene også kan få ta del av den.
Ta gerne en titt: http://jdfk-kefas.blogspot.com

Om det er ok at jeg publicerer den, så mail meg gjerne på kefasmusic(at)gmail.com

Gud velsigne deg!