Den husmenigheten jeg for tiden er med i, består hovedsakelig av LAR-klienter (legmiddelassistert rehabilitering). Vi samtaler, leser fortløpende fra Bibelen og ber sammen. De fleste har ingen tradisjonell kirkelig bakgrunn.
For tiden leser vi fra Apostlenes Gjerninger. Fordelen med å lese fortløpende fra Bibelen (det er selvfølgelig også anledning til å dele andre skriftsteder) er at forkynnelsen ikke bare består av favoritttemaer.
Da vi startet å lese fra Apostlenes Gjerninger, var jeg litt i tvil om vi var "modne" for det. Ville noen føle at dette ble for sterk kost, at forskjellen mellom det som skjedde den gang og den virkeligheten vi står i, blir for stor?
Reaksjonene så langt er det stikk motsatte. For de fleste er dette fullstendig nytt stoff, og de reagerer med fascinasjon. - Dette er som en spenningsroman, sa én. En annen kommentar fra én som har 25 fengselsopphold bak seg: - Det er rart, men jeg opplever at vi er en del av det vi leser om. Og: - Tenk hvor mye det har betydd for mennesker opp gjennom historien å lese dette.
Det er utrolig morsomt å se den begeistringen Guds Ord skaper. Mitt inntrykk er at dette gjør noe med oss alle.
Jeg opplever at det handler om delaktiggjøring, og ikke fremmedgjøring som jeg fryktet. Når deltakerne i husmenigheten gir uttrykk for at de identifiserer seg med og føler seg delaktig i hva som foregikk i Apostlenes Gjerninger, da opplever jeg at vi er inne i en spennende prosess.
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar