Den dokumentariske filmen "John Lennon mot USA" som gikk i helgen, vakte nostalgien i meg. Jeg gikk glipp av John Lennon i min ungdom - han var tilsynelatende utenfor den sfære hvor jeg hentet impulser. Bare tilsynelatende, fordi ved å se filmen forstår jeg at selv om jeg levde i en kristen ghetto, var jeg også barn av min tid.
Gjennom denne filmen kan jeg på nytt oppleve en del av den stemning og atmosfære som preget også mye av den kristne ungdomskulturen, spesielt Jesusvekkelsen.
Var Jesusvekkelsen bare et dårlig plagiat av den sekulære kulturen? Nei, kjernen i Jesusvekkelsen var genuin. Alle vekkelser har brukt sin tids språk og kulturelle uttrykk. Det er ikke noe nytt. På sin side var ungdomsopprøret og 68-generasjonen også barn av sin tid.
Selv om ungdomsopprøret med sin venstreradikale kulturliberalisme la grunnlaget for dagens etablissement, i likhet med at Jesusvekkelsens radikale i dag bemanner de religiøse hierarkiene, ga både det og Jesusvekkelsen oss verdier vel verdt å ta vare på: Å ikke blindt underkaste seg autoriteter, å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter, å overse strukturene, å gå nye veier. Ikke minst lærte vi oss noe om det enkle fellesskapet.
Filmen er vel verdt å se! Også så mye bra musikk - musikk med et budskap som ble oppfattet som en trussel mot the United States of America.
1 kommentarer:
Bra innlegg. Jeg som er født på 70-tallet tilhører den generasjonen som gikk glipp av slengbukser, 1968 og Beatles, men som gjerne skulle ha vært der.
Legg inn en kommentar