"Skriften alene!" sa reformatorene. Vekkelsesfolket istemte og sa: "Fram til urkristendommen!" Dagens kristne ledere, derimot, lokker kristenfolket med oldkirkens sprukne brønner, og sier at Skriften ikke er nok, vi behøver også tradisjonen, mens de smiler brydd av reformatorenes kompromissløshet.
Hva er det dagens kristne ledere vet som reformatorene ikke visste? Hvordan kan det ha seg at ledere som Peter Haldorf kommer trekkende med det samme tankegodset som reformatorene avviste, uten å møte motstand?
"Oldkirken led av de samme sykdommer som dagens kristenhet", sier dr. theol. Per Axel Sverker.
Nå tror ikke jeg at reformasjonen var noen teologisk endestasjon, - men jeg er overbevist om at vi må bygge videre på dens innsikter.
Det er mye som taler for at dagens kristne ledere ikke forstår vesentlige deler av Skriften, og særlig ikke det som handler om urkirken. Er det derfor man vender seg til oldkirken, som det er lettere å identifisere seg med?
La meg begrunne:
Det er et avsnitt i Apostlenes Gjerninger som viser at Paulus og de første kristne opererte i et annet paradigme enn dagens vestlige kristenhet - et paradigme med andre verdier og mål:
... siden holdt han hver dag samtaler i Tyrannus-skolen. Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, jøder så vel som grekere. Ap.gj. 19:9,10.
Paulus var opptatt av én ting: Å i alle tilfelle frelse noen. (1. Kor. 9:22). Hans prioriteringer, verdier og metoder var styrt av dette målet. Hvorfor valgte han da samtalen som metode, og ikke prekener og møteaksjoner?
Kan det være at prekener og gudstjenester ikke er så egnet til å formidle evangeliet som vi later til å tro? Evangeliet handler om Han som steg ned. Er det derfor det ikke funker med formidlere som stiger opp - på prekestoler? For den som skal formidle evangeliet må vel arbeide i overenstemmelse med verdiene til det budskapet som skal formidles?
Derfor samtalte Paulus. I samtalen kunne han møte samtalepartnerens livssituasjon, kunnskaper og motforestillinger. Dersom samtalepartneren tok i mot budskapet og ble en troende, ville han enkelt kunne "imitere" Paulus, og føre samtalen videre i sitt eget sosiale nettverk. Resultatet var at evangeliet i løpet av to år spredte seg fra mann til mann i hele Lille-Asia.
Dagens menigheter er i stor grad en arena for monologer. Men mennesker ønsker ikke å være passive tilhørere til lange monologer. De fleste er vant til å være aktive og delaktige i kunnskapsinnhentningen, og tar som en selvfølge muligheten til å kritisk undersøke og stille spørsmål ved det som formidles. Hvilket også er en verdi som Paulus holder fram for de kristne: ... prøv alt, hold fast på det gode. Tess. 5:21
Hvorfor synes prekener fortsatt å være så viktige? Prekenen er en institusjon som hører til et helt annet paradigme enn det Paulus og de første kristne levde i, nemlig det hierarkiske paradigmet. Prekenens faktiske virkning, uansett gode intensjoner, er opprettholdelse av hierarkiets makt over kirken, ikke formidling av evangeliet og dets verdier. Et faktum som understrekes av at tradisjonelle kirkesamfunn i den vestlige verden mister 54.000 medlemmer hver eneste dag.
Ved å velge samtalen som formidlingsform, involverer man samtalepartneren i formidlingen. Samtalen er en naturlig del av det organiske, ikke-hierarkiske fellesskapet som vi finner i Det Nye Testamente. Men i vår tid blir samtalen en trussel mot det hierarkiske paradigmet. For i samtalen blir hierarkiet utydelig. Prekestolen derimot, gjør hierarkiet og makten tydelig.
Er vi på vei inn i en tidsalder hvor de gamle, hierarkiske strukturene blir erstattet av ikke-hierarkiske, organiske fellesskap preget av samtale og likeverdig interaktivitet? I så fall vil vi gjennom det komme nærmere de verdier som preget urkristendommen, enn dagens hierarkiske kristenhet.
Denne utviklingen gir oss mulighet til å bygge videre på reformasjonens innsikter om det allmenne prestedømmet, og lengselen tilbake til urkirkens ikke-hierarkiske og organiske fellesskap.
Jeg på min side tror at kirken, ikke Kirken, allerede er inne i en slik revolusjon.
Samtalen er i gang. Den vil forandre verden.
God pinse!
Innlegg
15 kommentarer:
Enig i det du skriver! Jeg tror på en omvendt pyramide i Guds rike: http://www.fellowshipofthemartyrs.com/home/index.php/audio-and-video/whats-wrong-complaints/225-church-pyramid.html
Hyggelig, Bengt. Jeg møter stadig noen som får øynene opp for dette. På sikt tror jeg det vil bidra til nye former for kristne fellesskap.
Samtalen er mer engasjerende enn "passiv" lytting, men lytting kan også være svært tanke-engasjerende. De nyere generasjoner har generelt store lytteproblemer. I skolen merkes denne endringen sterkt. Moderne medier kommuniserer og gir en rask respons, denne dynamiske medieverden skaper samtaler. Det er sikkert også merkbart i Kirken, man orker ikke lytte en hel tale! Men man vil gjerne samtale.
per ardua,
Å kunne lytte, også til en tale, og gjerne en lang tale, er selvfølgelig av verdi. Det må være rom for taler også i et organisk fellesskap.
Men jeg tror altså at betydningen av prekenen som formidlingsform er sterkt overdrevet. Samtidig er prekenen et nærmest selvfølgelig element i en institusjonalisert, hierarkisk menighet. Derfor går jeg inn for ikke-institusjonelle, ikke-hierarkiske menigheter, eller sagt uten negasjoner: organisk menighet. Et paradigmeskifte, med andre ord.
Skaper du ikke her en konflikt mellom samtale og preken som ikke finnes i NT? Vi har jo eksempler på at Paulus holder laaange taler (jf Apg 20,7-11). Dette er ikke så rart siden Paulus hadde sin opplæring som jødisk rabbi, hvor jo både talen og samtalen hadde en naturlig plass. Jesus, Peter og Stefanus siteres jo også ofte på «prekener». Når det er sagt, så er jeg enig i at prekenen har fått uforholdsmessig mye plass i forhold til samtalen. Men jeg mener vi trenger begge deler.
Takk for kommentar, Eskil!
Jeg kunne sikkert gjort noen presiseringer. Jeg vil forsøksvis gjøre en distinksjon mellom preken og tale.
Prekenen for meg er vesentlig bestanddel i den institusjonelle menigheten, og reflekterer hierarkiske verdier. Og da vet jo du hva jeg tenker om hierarki.
Ellers er jeg enig med deg, taler kan absolutt være et egnet virkemiddel, og vi finner en rekke taler i Bibelen.
For meg virker det umiddelbart unaturlig å skille mellom «preken» og «tale». Hva definerer i så fall forskjellen mellom de to?
Men er det ikke prekenMONOPOLET som reflekterer de hierarkiske verdiene, og ikke prekenen i seg sjøl? For meg er taler/prekener en god ting. Men hvis samme person skal tale nesten hver gang, så blir det feil. Legg merke til flertallsformen i 1Tim 5,17 «Eldste som er gode menighetsforstandere, fortjener dobbel belønning, framfor alt de som arbeider med forkynnelse og undervisning.» Det er altså flere som jobber med undervisning – ikke bare en person. Preking trenger selvfølgelig ikke være begrenset til eldste - poenget mitt er «DE som arbeider med undersvining».
En annen ting er selvfølgelig talens oppbygging. Taler trenger ikke bare være enveis kommunikasjon av vedtatte sannheter, men kan legges opp på en måte som åpner mer opp for dialog og selvstendig tenkning.
Tale og sam-tale ..ene-tale..
Vi taler om ulike former av samme sak. Man kan også si med-dele, hvis man har noe å dele med noen.
Vi er kanskje kommet til den tid profeten Malakias beskriver, han sier i 3.16 :
"Da talte de med hverandre de som frykter Herren, og Herren lyttet til og hørte det, og det blev for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og tenker på hans navn."
Eskil,
Du skriver: "For meg virker det umiddelbart unaturlig å skille mellom «preken» og «tale». Hva definerer i så fall forskjellen mellom de to?"
Hvem som helst kan holde en tale. Men prekenen tilhører pastoren. Det er prekenens institusjonaliserte natur som skiller den fra en hvilken som helst tale. Prekenen reflekterer hierarkiske verdier.
Prekenen, prekestolen, pastoren og kirkebygningen utgjør en helhet og er sentrale deler av det hierarkiske paradigmet.
per ardua,
Utrolig vakkert:
"Da talte de med hverandre de som frykter Herren, og Herren lyttet til og hørte det ..."
Dette reflekterer noe av det kristne fellesskapets natur og poesi.
Jeg tenker på preken som en strukturert tale hvor man utlegger Guds ord, uavhengig om det skjer utendørs eller innendørs, med eller uten prekestol, osv. Men da definerer vi vel «preken» ulikt, og da er det ikke rart om man ser ulikt på det, hvis vi snakker om to forskjellige ting.
I min egen menighet har vi verken kirkebygg eller prekestol, og det er mange forskjellige som taler når menigheten kommer sammen. Forstår jeg deg da rett i at det bare er de søndagene som pastoren taler at det er en «preken», mens når noen andre taler så er det en «tale»?
Kjetil,
Hva jeg adresserer er at vi i menighetene foretrekker monologen framfor samtalen.
For å få til en endring må vi gå grundig tilverks, fordi det går ikke å endre bare ett element i ett paradigme, du må ta alle elementene. Det gir for eksempel ingen mening å samle 150 mennesker i en kirke hver søndag og si at nå skal vi alle samtale.
I stedet bryter vi opp hele paradigmet med kirkebygning, prekestol, pastor og preken, og sier at vi samles i små menigheter hjemme hos hverandre. Der møtes vi som søsken, alle likeverdige på samme nivå, og samtaler med hverandre. Ingen pastor der som har mer rett til å føre ordet enn andre.
I den settingen kan det selvfølgelig noen ganger være nyttig at noen har lengre innlegg eller taler, for eksempel dersom vi skulle få "Paulus" på besøk, og han var i stand til å rive seg løs fra samtalene. Jeg vil unngå begrepet "preken", for da drar man lett med seg hele det gamle paradigmet.
Kjetil? Jeg mente selvsagt Eskil.
Holdt Paulus en lang tale/preken i Apg 20,7-11? Det ser ikke slik ut, for det greske ordet som er i bruk der, er dialegomai, altså dialog, altså samtale. Det samme ordet brukes blant annet her:
“Men de tidde, for på veien hadde de SAMTALT med hverandre om hvem som var den største.” (Mark 9:34)
“og Paulus gikk dit, som han pleide. Tre sabbater SAMTALTE han med dem ut fra skriftene.” (Apg 17:2).
Jeg kan ikke gresk, men det kan muligens være at dialogordet enkelte ganger kan brukes til å peke mest på den ene parten i en samtale. Kanskje det er derfor man i norske bibler skriver tale i Apg 17. Men da mister man i oversettelsen dessverre dialogdimensjonen. Dette var altså bare en hypotese, det kan like gjerne være at det riktige ordet er samtale også i Apg 17, slik ordet som regel oversettes andre steder i norske bibler.
Hvis Paulus holdt en lang tale/preken denne natten, skulle ordet ha vært keryksai, så langt jeg kan forstå. I den aktuelle teksten brukes også ordet homileō som betyr å konversere, snakke sammen, være sammen. I teksten er det altså to ord for samtale og ingen ord for preke.
Sjur har gjort en skikkelig gjennomgang av "prekenen" i urmenigheten i bloggposten Det var ikke vanlig å preke i urmenighetene.
Legg inn en kommentar