tirsdag, januar 30, 2007

Blogger som forandrer verden

Bilde%205
Bloggen In The Way
Foto: In The Way

Bloggen In The Way er en av mange innslag på internett som er med å forandre kristenheten og forhåpentligvis verden.

Min euforisme over bloggingens betydning for fornyelse av menigheter, er inne for justering. Dersom man istedet for blogging sier internett, så blir bildet litt anderledes. Jeg har tidligere sammenlignet internetts betydning med oppfinnelsen av trykkekunsten.

Men har fått second thoughts. Jeg tror fortsatt at internett har og kommer til å få stor betydning. Men det er to aspekter som må legges til:

1. Da trykkekunsten kom, var den det første massemedium. Den hadde ingen konkurranse. Internett idag har konkurranse fra alle slags papirmedia og etermedia som radio og TV.

2. Dessuten: Internett tar opp i seg, konvergerer, med de tradisjonelle media. Bill Gates sa nylig at om 5 år er TV-en død, fordi vi da ser programmer og film bare via internet. Den yngre generasjon ser allerede mindre på TV på grunn av nettsteder som YouTube, hvor alle kan legge ut sine egne "TV-programmer". Og kreativeten belønnes og blomstrer. Personlig hører jeg NRK radio nesten bare gjennom internett, enten direkte eller via iPod. Og avisenes opplagstall går kraftig nedover fordi vi heller leser nett-utgavene. Selv bøker kan leses direkte på internett ved hjelp av for eksempel Google Books.

Men poenget er at det begynner å bli trangt der ute. Det er vanskelig å bli hørt og sett i den enorme mengden av tekst, bilder, video og lyd som produseres. Så internett i seg selv gjør det kanskje ikke lettere å bli hørt.

Mine egne tanker om husmenighet kommer ikke fra internett. Da jeg tok det store spranget fra tradisjonell menighet til husmenighet trodde jeg at jeg var nesten alene utenfor China, og noen få i Tyskland. Internett har latt meg få innblikk i en stor husmenighetsbevegelse verden over. Det har også hjulpet meg til å knytte kontakter og få relasjoner til mennesker over store deler av Norge som bærer på de samme lengsler.

Internett gjør det lettere å hente informasjon og kommunisere. Men du må nok i nesten like stor grad som før være bevisst på hva du er ute etter. Å snuble over noe som forandrer livet, tror jeg kanskje ikke skjer mer på internett enn på andre livsarenaer. Fortsatt er vi henvist til å forkynne evangeliet gjennom personlige relasjoner. Troen på massemedienes betydning i så henseende viser seg ofte å være en overtro.

Bloggen In The Way er en av de mange som utøver påvirkning. Forfatteren, Jon Lunt, beskriver nærmest dag for dag hvordan han er med og bygger menighet på gata blant hjemløse. Han kaller ikke menigheten for husmenighet, men simple church, enkel menighet. Veldig enkel.

Ellers begynner det å bli mengder av blogger som omtaler husmenighet. Universitetsbloggen The Baylor Lariat beskriver husmenighetstrenden blant studentene som et postmoderne fenomen.

bald man blogging sier i en post: I’ve been wanting to write about the gathering that has been happening in our home each week since autumn, but I just haven’t. Well, tonight’s gathering was just fantastic; so I’m breaking the silence. No details. Suffice to say I was encouraged by the conversation, the meal, the enthusiasm, the laughter, and the presence of brothers and sisters. So, I say again: ++ Lord, thanks for the Church ++

Kelly's Korner forteller om hvordan det kan gå når 15 voksne og 30 barn samles i en liten leilighet.

Pastor Keith Giles skriver i sin blogg at husmenigheten er the best thing I have ever done with the word "Church" on it!

Bloggen On the Brink of something LARGE skriver: I have a small group or house church that meets in my home. Our group has a number of children that come with their parents. Og så beskriver han en morsom episode med barna.

Depravity konstaterer at husmenigheter begynner å ta av i Lansing og Kalamazoo, men ikke så mye i West Michigan.

Too Mutch skriver om hva det er som setter ham sammen igjen når livet river han i stykker, og nevner husmenigheten.

Kristenheten er i ferd med å forandres. Og forhåpentligvis verden med den.


Share/Save/Bookmark

lørdag, januar 27, 2007

The leader and the led ones

CRW_1608
Nattverd i husmenighet
Foto: Are Karlsen

Husmenighetene er fellesskap av søsken som tjener hverandre i gjensidig underordning.

Det er et stort fokus på det å være leder i mange kristne kretser. Mange ønsker også å være med å utdanne ledere. I enkelte sammenhenger snakkes det om lederutdanning i så stor skala, at man kan lure på hvor alle de kristne er som skal ledes.

Å skaffe seg en leder-identitet er ikke vanskelig. Vi har lederskoler, lederforum, lederdager, lederseminar, lederkurs, og så videre.

Men hvem gir ansikt til de som skal ledes? I arbeidslivet kaller man de som ledes for ansatte eller underordnede. Hva kaller en de man leder i en menighet? På amerikansk har man the leader and the led. På norsk må det bli lederen og de ledede.

Hvordan er det å være ledet i en menighet idag? Det finnes lederintervjuer, men jeg har ikke sett en lykkelig og tilfreds ledet stå fram med en klar ledet-indentitet. "Jeg er en lykkelig ledet!" "Jeg er lykkelig over å bli ledet av min leder!"

Mange mener at Bibelen er veldig tydelig på lederskap. Da må vel Bibelen også være tydelig på ledet-identiteten? Det å være underordnet i menigheten?

Nei! Bibelen snakker ikke om menigheten i termer leder-ledet. Bibelen snakker om menigheten som et fellesskap av søsken. Som tjener og underordner seg hverandre. Den bibelske menigheten er en arena hvor alle deltar på lik linje. I Det Nye Testamente finner du ingen leder-identitet, kun tjener-identitet.

Det er mange som ikke forstår forskjellen på leder-identitet og tjener-identitet. Man tror at lederen også kan være tjener. Det er mange forskjeller mellom leder og tjener. For eksempel den at lederen vil gjøre krav på eksklusivitet i forhold til rettigheter og mandat. "Det er bare jeg som er leder!" Det sier ikke tjeneren. Han sier: "Bli som jeg! La oss dele på min tjeneste!" I en gruppe er det kun én leder, mens det kan være ubegrenset med tjenere.

Den utviklingen vi idag ser av sterk leder-identitet i frikirkelig sammenheng er interessant fordi den har historiske paraleller. Et vesentlig element i frikirkenes legitimitet er det allmenne prestedømme, en nøkkelverdi i vekkelsestider. Men likesom urkirken i løpet av et par generasjoner gikk over i oldkirkens geistlige hierarki, så utvikler dagens pinse-karismatiske bevegelser seg i samme retning, med bruk av hierarkiske termer som eldste, pastor, prest, profet og apostel. Selv pinsepastorer kaller seg idag gjerne prest og kler seg i presteskjorte for å understreke sin identitet og autoritet.

Tjenerskapets ultimate forbilde er vår Herre og Mester som ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som en "løsepenge for mange".

Når Bibelen snakker om lederen, er det om Lederen med stor L. Én Herre! Alle kristne er kalt til å være ledet av Herren ved Ånden. Hindrer dagens lederstrukturer Åndens ledelse i den enkelte troendes liv? Hvordan står det til med bevisstheten om å være ledet av Den Hellige Ånd?

Å "skryte" på seg Åndens ledelse, er noe vi skal være forsiktig med, men jeg og mange med meg er i ferd med å bevege oss inn i et nytt landskap: Vil fraværet av menneskelig lederskap gjøre våre menigheter og den enkelte kristne mer åpen for Åndens ledelse? Hvor viktig er bevisstheten om at det er Den Hellige Ånd som er både menighetens og den enkelte troendes Leder, og ikke noe menneske?

I denne debatten er det stor fare for at vi snakker forbi hverandre. Det er stor forskjell på de enkle bibelske husmenighetene, og dagens foretakskirker. Det er overraskende liten bevissthet om akkurat dette blant folk flest.

Dessuten er ikke husmenighet noe entydig begrep. De fleste tror husmenighet kun er et improvisorium i en nødssituasjon. At husmenighet skulle være et genuint uttrykk for tydelige bibelske verdier, er en fremmed tanke.

Men det er nettopp dette som er denne bloggens anliggende. Nemlig husmenighet som uttrykk for bibelske verdier. Og blant disse verdiene finnes ikke lederskap, men tjenerskap.

Husmenighetene er fellesskap av søsken som tjener hverandre i gjensidig underordning.


Share/Save/Bookmark

fredag, januar 26, 2007

Bør verdien "Åndens ledelse - ikke pastor" slettes?

Bør jeg slette verdien "Åndens ledelse - ikke pastor"?

Å sette opp verdier og motverdier på den måten jeg gjør, krever muligens en viss konsistens når det gjelder forholdet mellom verdi og motverdi.

Når jeg skriver "Gjensidig underordning - ikke hierarki" så er det to verdier som utelukker hverandre. Men når jeg skriver "Åndens ledelse - ikke pastor" så mener jeg ikke at pastor utelukker Åndens ledelse. Pastorrollen overensstemmer ikke med bibelske verdier, slik jeg ser det, men Gud ved sin Ånd har alltid måttet bruke det ufullkomne. Derfor tenker jeg nå at det kan være problematisk å komme med et utsagn som kan misforståes dithen at jeg mener pastor utelukker Åndens ledelse.

Ut fra samme prinsipp vil jeg også revurdere verdien "Forsoning - ikke makt". Dette er også to ikke "kompatible" størrelser. Jeg har beskrevet logikken i utsagnet isolert sett i en annen post, men satt sammen med de øvrige verdiene, er det ikke konsistens i hvordan jeg bruker verdi og motverdi her.

Forsoning som menighetens fremste verdi står jeg fortsatt for. Men hva jeg skal sette opp som motverdi, er litt uklart for meg akkurat nå. Jeg tar meg tid til å tenke over dette, og vil i mellomtiden fjerne også denne verdien.


Share/Save/Bookmark

søndag, januar 21, 2007

Hva skjer?

Hva skjer i et fellesskap som har en leder, i forhold til et fellesskap som ikke har noen leder?

Hva skjer i et fellesskap som ikke har noen leder, i forhold til et fellesskap som har Den Hellige Ånd som leder?

Hva skjer i et fellesskap som har Den Hellige Ånd som leder, i forhold til et fellesskap som har et menneske som leder?

Er det noen som har prøvd?

Gjør det noen forskjell?


Share/Save/Bookmark

lørdag, januar 20, 2007

Tre og grener

For et år siden skrev jeg en post om at nå er det kanskje nok skrevet om hierarkier. Sjur Jansen kommenterte og sa at det var absolutt ikke nok skrevet om hierarkier. Og dermed har vi skrevet i ett år til om hierarkier.

Jeg vet ikke hvor lenge vi skal skrive om dette temaet. Det er mange som lurer på hva denne fokuseringen skal være godt for.

Det som er felles for alle typer kirkesamfunn, fra den katolske kirke til Kristent Fellesskap, er det religiøse hierarkiet. Det er ingenting som forener kirkesamfunnene som dette fenomenet.

Derfor finnes det heller ingen fornyelse som er så radikal som når vi fjerner hierarkiet. Å fjerne hierarkiet vil snu opp ned på alle forestillinger om hva det vil si å være menighet. Å fjerne hierarkiet er det samme som å fjerne kirkebygget, prekenen og pastoren. Noen tror at dermed fjerner vi menigheten. Men saken er den at de nevnte tingene ikke er nevnt i Bibelen og har ingen plass i den nytestamentlige menighetsmodellen. Våre forestillinger om menighet har fjernet seg langt fra det bibelske forbildet.

Mange vekkelser og fornyelser har stivnet i et felles, kirkelig mønster. En av de siste, nye bevegelsene, Kristent Fellesskap, opplever sin berettigelse nettopp i det å "gjenreise" et hierarkisk menighetssyn, og bruker sterke autoritets-ladede titler som "apostler" og "profeter" for å oppnå sitt formål.

Ved å være svært tydelige på ikke-hierarki, forsøker vi å legge et fundament for den gryende husmenighetsbevegelsen. Husmenighetsbevegelsen vil aldri bli en populær trend. Den vil aldri bli årets event i karismatiske menigheter. Pastorer og menighetsledere flokker seg ikke om husmenighetsvisjonen.

Noen vil anklage oss og si at det er på grunn av vårt merkelige og ensidige fokus på ikke-hierarki, at mange tar avstand fra husmenigheter. Til det vil jeg si, at det er vårt fokus på ikke-hierarki som sikrer at husmenighetstanken ikke blir nok en døgnflue som raskt stivner i tradisjonelle strukturer.

Men det er ikke nok å bruke ikke-hierarki som et slags mantra. Det er viktig å vise at denne læren er forankret i Ordet, i apostlenes lære, i ordet om korset. Korset er utgangspunktet for ikke-hierarki. Og utgangspunkt for tjenerskap. Og gjensidig underordning. Korset er utgangspunktet for alle bibelske verdier.

Visjonen Fram til urkristendommen vil med dette gis et nytt, radikalt innhold. Det er snakk om en revolusjon. En Guds Rikes-revolusjon. Det handler altså ikke bare om personlige nådegaver. Det handler om Åndens gjerning i Jesu´ kropp, menigheten. Det handler om Åndens gjerning når vi samles i Jesu´ navn og tjener hverandre. Ikke-hierarkisk.

Vi har såvidt begynt å gå på denne veien. Vi har såvidt begynt å overlate lederskapet til Den Hellige Ånd. Men det lille jeg har opplevd, gir mersmak. Å oppleve hvordan den Hellige Ånd trekker i tråder og fører vår lille, svake husmenighet sammen med mennesker som bærer på de samme drømmer og lengsler, er virkelig noe som kan holde meg våken til ut i de små timer.

Med røttene i Ordet, urkirken og vekkelsesbevegelsene, ønsker jeg at vi skal være grener på treet, Kristus. Jeg gleder meg over det som skjer nå. Og jeg gleder meg over det som kommer.


Share/Save/Bookmark

mandag, januar 15, 2007

Røtter

Crw 6271
Geir Lie
Foto: Are Karlsen

Gjennom sitt arbeid med den karismatiske kristenhetens historie, gir Geir Lie oss kunnskap som bidrar til å sette fenomener i vår egen tid i perspektiv.

I debatten om hierarkier og det allmenne prestedømme, kan det virke som om det antihierarkiske standpunktet mot alle former for presteskap og for det allmenne prestedømme, er noe nytt i det kirkelige landskapet. Men faktum er at kampen mot det religiøse hierarki har fulgt all fornyelse og vekkelse opp gjennom kirkens historie. Fordi dette er et spørsmål om liv eller død for Jesu´ menighet. Når det allmenne prestedømme dør, er kristendommen dødsdømt. En kristendom uten et levende allment prestedømme, er kun en struktur som utøver religiøs makt gjennom folkekirkens livsriter.

Den Hellige Ånd kommer med jevne mellomrom og blåser nytt liv der hvor det er døde, religiøse strukturer. I slike tider av vekkelse og fornyelse, svekkes det særskilte prestedømme, presteskapet, og det allmenne prestedømmet blomstrer.

Vekkelsene fører ofte med seg en sterk kritikk av religiøse makthavere. Men så får vekkelsene selv med tiden sine egne strukturer og etterhvert sine egne prester og pastorer. Dette er en utvikling som har fulgt Jesu´ menighet helt siden urkirken. Den generasjonen av kirkelige ledere som kom etter apostlene startet straks med å utvikle tanker om et presteskap under påskudd av å skulle beskytte Kirken mot vranglære. For å beskytte mot vranglære, innførte man altså en annen vranglære.

I den tradisjonen jeg står, pinsevekkelsen, opplever man samme mønster. Da vekkelsens ild brant, var man sterkt bevisst på det særskilte presteskapets farer. Hvordan man så på dette spørsmålet under pinsevekkelsens første tid, vil en lesning av Frithjof Valtons Kristendommens Verdenshistorie gi et innblikk i. Jeg hadde så vidt bladd i den, før jeg for et par uker siden ønsket å anskaffe den. Jeg tok kontakt med et antikvariat i Danmark, og overraskende nok, viste det seg at de hadde den.

Jeg nevnte for min gamle far at jeg interesserte meg for Frithjof Valton. Uten at jeg hadde nevnt hvorfor, kom det spontant dette sitatet av Valton: "Veien til helvete er brolagt med presteskaller." Ikke pent sagt om prester, men en tydelig pekepinn på hva mange av de første pinsevennene mente om det religiøse hierarkiet.

I min ungdom var det mye forkynnelse om de siste tider. Thoralf Gilbrant hadde en sterk forkynnelse om dette emnet. Han hadde med seg store plansjer som viste de ulike såkalte tidshusholdningene og i hvilken tidshusholdning Jesus ville komme igjen og når tusenårsriket ville komme. Denne form for utlegning av de siste tider skriver seg fra John Nelson Darby som virket på midten av 1800-tallet i England. Han tilhørte de såkalte Plymouthbrødrene, en bevegelse som har hatt stor teologisk innflytelse på vekkelses- og frikirkemiljøer over hele verden.

Historikeren Geir Lie gir oss stadig interessante innblikk i vekkelseshistorien, og nylig hadde han en artikkel i Vårt Land som tok for seg John Nelson Darbys lære om de syv tidshusholdningene i Guds frelsesplan. Darby hadde også klare meninger om geistlighetens farer. Jeg siterer fra Geir Lies artikkel:

Vår nåværende tidsepoke startet på pinsedag, idet den kristne menighet ble født. Darby skjelnet imidlertid i sitt menighetsbegrep mellom 'menigheten' og 'kristendom'. Allerede i nytestamentlig tid ble Guds plan for menigheten torpedert, noe Darby hevdet var forutsagt av apostelen Paulus. Menigheten var ment å gi synlig uttrykk for hvem Gud er. Dette ble torpedert da man oppgav det almenne prestedømme til fordel for en skjelning mellom geistlighet og legfolk. Derigjennom, hevdet Darby, har man ødelagt den enhet Gud hadde ment skulle råde i menigheten.

Du kan lese Geir Lies artikkel i sin helhet her:

Læren om tidshusholdningene inspirerte lavkirkelige.

Les også Geir Lies artikkel om Plymoutbrødrene, publisert i tidskriftet Refleks, her:

Plymouth-brødrene - en kortfattet presentasjon

Det spørsmålet som på en særskilt måte har legitimert frikirkeligheten, har vært læren om det allmenne prestedømmet, og motstanden mot det religiøse hierarkiet. Frikirkelighetens pionerer kan kanskje sies å være de såkalte anabaptistene, som grunnla sin første menighet allerede i 1525. Anabaptistene så det ubibelske i at man skulle komme til en kirke hvor man hørte bare én person tale, og resten av tilhørerne satt i taushet. (Du kan lese mer om anabaptistenes historie og menighetssyn i disse artiklene: Anabaptismens historia och huvuddrag og ANABAPTISTISK FÖRSAMLINGSSYN). Når frikirkeligheten, inklusive pinsevekkelsen, nå har "drevet inn i" samme praksis som de hierarkiske maktkirkene, har dens legitimitet blitt svekket.

John Wycliffe levde på 1300-tallet, og måtte lide martyrdøden for sin motstand mot det kirkelige hierarkiet og for sine forsøk på å oversette Bibelen til engelsk. Han hevdet Skriften Alene som teologisk prinsipp. Les Sjur Jansens artikkel om John Wycliffe her:

1300-tallet: John Wycliffe kjempet for det allmenne prestedømme

Idag kaller selv pinsepastorer seg gjerne for prester. Denne utviklingen er et eksempel på de hierarkiske krefter som har vært virksomme i kristenheten helt siden oldkirken, og av en eller annen grunn alltid er virksomme der mennesker samles. Av en eller annen grunn? Nei, hierarkiet er selve grunnkraften i syndefallet. Første konsekvens av syndefallet var nettopp at Adam skulle herske - over Eva! Hvilken ironi at i det kristne, prestelige hierarkiet er det fortsatt ikke plass til kvinner.

Hierarkiet hører til den falne menneskenaturen og står i skarp opposisjon til Kristus-naturen, som hver dag tar sitt kors opp i tjenerskap og selvoppgivelse. Kampen mot det religiøse hierarkiet og for det allmenne prestedømme tilhører nøkkelverdiene i frikirkelighetens røtter og er kjernen i enhver fornyelse av Jesu menighet.


Share/Save/Bookmark