torsdag, mars 29, 2007
søndag, mars 25, 2007
Åpen invitasjon i Bærum
Det er lite som gleder meg så mye som når det blir dannet nye husmenigheter. Men det er også gledelig å oppdage gamle. I Bærum finnes det en husmenighet som har eksistert i over 20 år hjemme hos Marianne og Dag Åsbjørn Johansen.
I begynnelsen av februar var det samlet representanter for 9 husmenigheter i Sandefjord. Og etter påske skal vi besøke noen som tenker å starte husmenighet. I januar i fjor kjente jeg bare til vår egen.
Hvor mange husmenigheter finnes det i Norge idag? Jeg tipper at det finnes mellom 20 og 30.
Marianne har sin egen blogg, Mammaplaneten. I en av postene gir hun en åpen invitasjon:
Alle som har lyst, kan komme på besøk til oss fredag 20. april kl. 18.00. (Ring gjerne, tlf. 48 11 49 50, og si fra hvor mange som kommer.) Det blir mat og prat samt musikk og oppbyggelige og tanke-utfordrende innslag.
Så spennende!
lørdag, mars 24, 2007
Jesus has left the building
Jesus has left the building er tittelen på en av etterhvert mange bøker som handler om de forandringer som skjer i amerikansk kirkeliv. Boken har en egen nettside som innleder slik:
When you sit in church on Sunday, do you ever get the feeling that something is missing? Do you long for a deeply genuine connection with God and other believers but often walk away empty and unsatisfied? You are not alone. Many church-goers are stumbling onto a path that leads out to the other side of the stained-glass window. They are finding God there and discovering a powerful truth - we are the church!
Boken får god kritikk av Andrew Jones, som også har en - som vanlig lesverdig - post med tittelen Leaving Church på sin frodige blogg.
Er mitt inntrykk riktig når jeg synes å se at Andrew Jones nå går fra å være Emergent Movement-profilert til en mer utpreget husmenighetstalsmann?
Det er mange vitnesbyrd på nettet om folk som har left the building. Det finnes til og med et eget, flott nettsted med tittelen Letters from Leavers. Her oppmuntres du til å fortelle om hvorfor du forlot din menighet. Mange av innleggene virker reflekterte. Et par av de siste har tittelen My Unfinished Story of Leaving og Does the Institutional Church do more harm than good?
Det seriøse Christianity Today har et nettsted med navnet LeadershipJournal.net, som innleder en artikkel med tittelen What Disillusioned 20-Somethings Want slik: This young, former church staffer is tired of church as we know it.
Den handler om en pastordatter og ungdomsleder, som frustrert og artikulert forlater tradisjonelt menighetsliv. Så artikulert at hun har skrevet en bok om det med tittelen Dear Church: Letters from a Disillusioned Generation.
Frank Viola er en husmenighetsforfatter som utpreger seg med en hyppig utgivelsestakt. Så hyppig at det fører til negative kritikker, som i bloggen PAF - house church in progress som mener Viola burde senke utgivelsestakten. Ellers sier bloggen at boken det gjelder - So you want to start a house church - peker på mange av de fallgrubene som husmenigheter ofte faller i. Boken virker lite gjennomarbeidet blant annet fordi den er svak når det gjelder å peke på løsninger, mener bloggen.
Awakening er et nettsted hvor du kan laste ned litteratur gratis, blant annet disse titlene:
Church Planting Movements by David Garrison. Foundational reading for people seeking to understand God's working through church planting movements all over the world.
Telling the Truth: Gleanings from a Serial Church Planter by Joseph Cartwright. A book of insights I wrote after planting multiple churches in Argentina, Canada, and the USA.
The Harvest Initiative. Our project for a Church Planting Movement in North America.
Amerikansk presse skriver stadig om husmenighetene. abcNEWS hadde nylig artikkelen Living Room Liturgy, presstelegram.com: When a worshipper's home is also a church med ingressen: Increasingly, Christians are turning to in-house gatherings. Time, som har skrevet om husmenigheter før, skriver nå igjen en artikkel: Why Home Churches are Filling Up.
Jeg stiller meg spørsmålet: Hvor stort er dette egentlig?
Bloggen Chronicles of The Way beskriver begeistret livet i et simple church-nettverk. En interessant presentasjon av bloggeren finner du i posten House Church Beginnings.
Bloggen heart to heart skriver litt mer undrende og spørrende om tanker rundt husmenighet: House Church musings.
På YouTube finnes en profft produsert video som består av intervjuer med en rekke amerikanske husmenighetstalsmenn. Det er ingen tvil om hva intervjuobjektene mener om hva Gud gjør i vår tid.
The Parousia Network har en side med verdifulle husmenighetslinker: House Church Resources.
open directory project har en enorm side med husmenighetslinker.
Til slutt: Wikipedia har to flotte artikler om Simple church og House church.
Hva skjer her hjemme på bjerget? Sjur Jansens blogg Bygge Mennesker får stadig nye interessante artikler. Noe av det mest morsomme synes jeg er den kontakten Sjurs husmenighet har fått med en annen husmenighet i Oslo. Følg med! Er dette et sennepsfrø som spirer?
Hvor er de norske kirkelederne som vanligvis bruker å holde seg oppdatert på det som skjer i USA, enten det er Målrettet Menighet i Saddleback, Modig Lederskap i Willow Creek eller Soaking i Toronto? Er ikke dette av interesse?
Er ikke tausheten her hjemme en smule påfallende?
søndag, mars 18, 2007
Avkristning?
Min nettvandring i det siste har ved hjelp av det revolusjonerende Wikipedia og emnet kirkehistorie ført meg til spørsmålet: Hva er en kristen nasjon?
Kan et samfunn preget av en tvangsmessig enhetskultur, som Europa for 500 år siden, sies å være kristent? Var det en kristen kultur som forfulgte og drepte gjendøpere og andre avvikere?
Var det kristendommen man kjempet for, når sverdet var det sterkeste argumentet i teologiske diskusjoner? Var det teologi Henrik VIII bedrev, når han fjernet den engelske kirken fra pavens overhøyhet for å kunne skille seg fra en dronning som ikke var i stand til å gi han en tronarving?
Var Norge en kristen nasjon da det i sin grunnlov nektet jøder adgang til riket? Var det en kristen kultur som skapte holocaust?
Kan det samfunnet som hadde en toleranse på linje med dagens islamske stater, kalles kristent? Dersom Norge i dag kan kalles avkristnet, når det ble det i så fall kristnet?
Eller er det kanskje slik at vårt demokratiske, pluralistiske samfunn aldri har vært mer "kristent" enn det er i dag? Fordi: Er det slik at frukten av kristne verdier er pluralisme?
Det som er påfallende med mange kristne ledere som i dag advarer mot det pluralistiske samfunnet, er at de selv nyter en autoritet i sine miljøer som vi må tilbake til det udemokratiske embetsmannssamfunnet for å finne maken til.
Mange frykter at en åpen pluralistisk sivilisasjon er et svakt samfunn dømt til undergang, og ser for eksempel innvandrere som tar med seg fremmede religioner og fremmed kultur som en trussel. Noen av dem spår at Europa om noen tiår vil være et samfunn dominert av islamske verdier.
Jeg for min del er mer pessimistisk på vegne av islam. Jeg tror ikke at en religion og kultur som nyter gjestfrihet i andre deler av verden, men som i sine egne omgivelser forfølger til døden bærere av andre religioner og kulturer, gir uttrykk for styrke. Jeg tror tvertimot islam med dette undergraver sin posisjon først og fremst hos sine egne, og at islam på linje med den kristne enhetskulturen vil gå under.
Dersom frukten av kristne verdier er en demokratisk pluralisme, gir det da noen mening å snakke om en kristen nasjon? Jeg synes det er interessant å konstatere at Amerikas Forente Stater, som ble grunnlagt av mennesker som flyktet fra den forfølgende, europeiske, kristne enhetskulturen, bygget nettopp denne demokratiske, pluralisme inn i sin grunnlov, ved å gjøre et skarpt skille mellom kirke og stat. Dagens kristne i USA, som forsøker å presentere USA som en kristen nasjon, er egentlig en flashback av de forhold de "første" amerikanerne flyktet fra.
Å snakke om kristne nasjoner, er meningsløst, fordi en kristendom som søker makt er selvmotsigende. Dersom det er noe som kan sies å avkristne en nasjon, etter min mening, er det når kirkens menn søker og/eller utøver makt, enten det er fra kirkelige pidestaller eller politiske taburetter.
Ikke ved hær og ikke ved makt, men ved min Ånd, sier Herren.
lørdag, mars 17, 2007
fredag, mars 16, 2007
søndag, mars 11, 2007
Om å gi
May Hilde og Sigurd
Foto: Are Karlsen
May Hilde og Sigurd Bylund holder på å starte opp et rehabiliteringstilbud for narkomane på Mjølløst Gård utenfor Sandefjord. Terapien er kraften i evangeliet. Sigurd har tidligere arbeidet i Evangeliesenteret. |
Vår husmenighet har ingen utgifter. Ikke husleie. Ingen ansatte. Så langt det lar seg gjøre, vil vi unngå å pådra oss utgifter.
Men vi har inntekter. Hva skal vi så bruke dem til?
Vi skal gi av våre inntekter til de fattige.
Blant de fattige i vår del av verden, finner vi de narkomane. Deres fattigdom består ikke i mangel på penger, men i mangel på livskvalitet. Narkomane lever et miserabelt liv.
I jula ble jeg kjent med May Hilde og Sigurd Bylund. De har tatt imot en utfordring fra den lokale Blå Kors-foreningen i Sandefjord om å starte et rehabiliteringsarbeid blant narkomane. Den valgte terapien er kraften i evangeliet.
Inntektsgrunnlaget er høyst usikkert. Fra det offentliges side sitter pengene langt inne. Og framstøt overfor menighetene i byen, har så langt ikke gitt resultater.
De verdier May Hilde og Sigurd gir uttrykk for, stemmer godt overens med de verdier vår husmenighet bygger på. I en av våre siste samlinger fant vi derfor ut at vi vil gi av våre inntekter til dette arbeidet.
Arbeidet drives på Mjølløst Gård, en nedlagt sosial institusjon eid av Blå Kors. Mjølløst har plass til 25-30 beboere og har i tillegg til boenhetene to store driftsbygninger. Mjølløst Gård er underlagt styret for den lokale Blå Kors-foreningen. Sigurd har i flere år vært bestyrer på et Evangeliesenter.
Jeg vil anbefale både enkeltpersoner og menigheter å støtte arbeidet på Mjølløst Gård. Det er et stort behov for faste givere. Kontonummeret er 2480.04.47409.
Bevegelse
Det er bevegelse. Det skjer noe. Veldig smått, riktignok. Og det som beveger seg er også lite. Likt små snøkrystaller. Men som med snøkrystaller, dersom det er mange nok av dem som er i bevegelse, så øker muligheten for skred.
Jeg snakker om husmenighetsbevegelsen i Norge. Foreløpig er den bare som en sky i horisonten. Men det er nok til å vente regn.
Jeg lunchet med Sjur Jansen her om dagen. Husmenigheten han tilhører hadde nylig fått henvendelse fra en annen, hittil ukjent husmenighet i Oslo-regionen. De har avtalt å ha en felles samling med det første. Supert!
Jeg fikk telefon fra en hyggelig kar fra de indre strøk av landet. Han fortalte om en gruppe som drømte om å starte husmenighet. Nå holdt de på å lese Wolfgang Simsons bok "Hus som forandrer verden", og spurte om jeg kunne tenke meg å besøke dem. Det gjør jeg selvfølgelig mer enn gjerne.
I Sandefjord er det nå hver mandag en samling i stua på Mjølløst Gård. De som samles har en visjon om å starte en kristen rehabiliteringsinstitusjon for rusmisbrukere. Vår husmenighet legger av og til vår samling hos dem.
Tore Lende snakker stadig om den dype lengselen som finnes hos mange troende idag. Lengselen etter det autentiske, det ekte, enkle, nære. Kombinert med en dyp uro og utilfredsstillelse over dagens menighetsliv.
Det er legitimt å lengte. Det er lovlig å føle uro og utilfredsstillelse. Og det er lov å gi uttrykk for slike følelser og tanker.
Og ikke minst, det er lovlig å la denne uroen føre til handlinger. Gjerne små handlinger. Husmenighet handler nettopp om det. Det lille og enkle.
Bare det er bevegelse. En aldri så liten bevegelse.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
