søndag, mars 18, 2007

Avkristning?

Min nettvandring i det siste har ved hjelp av det revolusjonerende Wikipedia og emnet kirkehistorie ført meg til spørsmålet: Hva er en kristen nasjon?

Kan et samfunn preget av en tvangsmessig enhetskultur, som Europa for 500 år siden, sies å være kristent? Var det en kristen kultur som forfulgte og drepte gjendøpere og andre avvikere?

Var det kristendommen man kjempet for, når sverdet var det sterkeste argumentet i teologiske diskusjoner? Var det teologi Henrik VIII bedrev, når han fjernet den engelske kirken fra pavens overhøyhet for å kunne skille seg fra en dronning som ikke var i stand til å gi han en tronarving?

Var Norge en kristen nasjon da det i sin grunnlov nektet jøder adgang til riket? Var det en kristen kultur som skapte holocaust?

Kan det samfunnet som hadde en toleranse på linje med dagens islamske stater, kalles kristent? Dersom Norge i dag kan kalles avkristnet, når det ble det i så fall kristnet?

Eller er det kanskje slik at vårt demokratiske, pluralistiske samfunn aldri har vært mer "kristent" enn det er i dag? Fordi: Er det slik at frukten av kristne verdier er pluralisme?

Det som er påfallende med mange kristne ledere som i dag advarer mot det pluralistiske samfunnet, er at de selv nyter en autoritet i sine miljøer som vi må tilbake til det udemokratiske embetsmannssamfunnet for å finne maken til.

Mange frykter at en åpen pluralistisk sivilisasjon er et svakt samfunn dømt til undergang, og ser for eksempel innvandrere som tar med seg fremmede religioner og fremmed kultur som en trussel. Noen av dem spår at Europa om noen tiår vil være et samfunn dominert av islamske verdier.

Jeg for min del er mer pessimistisk på vegne av islam. Jeg tror ikke at en religion og kultur som nyter gjestfrihet i andre deler av verden, men som i sine egne omgivelser forfølger til døden bærere av andre religioner og kulturer, gir uttrykk for styrke. Jeg tror tvertimot islam med dette undergraver sin posisjon først og fremst hos sine egne, og at islam på linje med den kristne enhetskulturen vil gå under.

Dersom frukten av kristne verdier er en demokratisk pluralisme, gir det da noen mening å snakke om en kristen nasjon? Jeg synes det er interessant å konstatere at Amerikas Forente Stater, som ble grunnlagt av mennesker som flyktet fra den forfølgende, europeiske, kristne enhetskulturen, bygget nettopp denne demokratiske, pluralisme inn i sin grunnlov, ved å gjøre et skarpt skille mellom kirke og stat. Dagens kristne i USA, som forsøker å presentere USA som en kristen nasjon, er egentlig en flashback av de forhold de "første" amerikanerne flyktet fra.

Å snakke om kristne nasjoner, er meningsløst, fordi en kristendom som søker makt er selvmotsigende. Dersom det er noe som kan sies å avkristne en nasjon, etter min mening, er det når kirkens menn søker og/eller utøver makt, enten det er fra kirkelige pidestaller eller politiske taburetter.

Ikke ved hær og ikke ved makt, men ved min Ånd, sier Herren.


Share/Save/Bookmark

2 kommentarer:

Ivar Kvistum sa...

Hei, Are

Jeg følger deg hele veien her!

Og det er trist å se hvordan dagens høvdinger blant "gjendøperne" slutter seg til hylekoret som klager over "avkristning". Enkelte av dem er til og med ute og forsvarer kristne formålsparagrafer både i skole, barnehage, grunnlov og kringkastning. Det er så historieløst og misforstått at det er til å grine av.

Jeg ønsker å forsvare et pluralistisk, demokratisk og liberalt samfunn, basert på verdiene vi finner uttrykt i menneskerettighetserklæringen.

Dette er ikke spesifikt kristne verdier. Det er heller ikke spesifikt humanistiske verdier. Men de kunne like gjerne vært det.

Spørsmålet blir: Hvis man baserer samfunnet på verdier som finner gjenklang i alle tradisjoner og religioner, hvorfor skal man utstyre dem med merkelapper som ekskluderer alle andre?

Ivar

Dag Selander sa...

Are, det är helt riktigt att vi alls inte kan tala om en kristen nation (vare sig det gäller så goe nationer som Norge eller Sverige), självfallet.

Ändå har det i och med historiens skeenden utvecklat sig i den riktningen som bygger på samvälde och kompromissande. Alltifrån 300-talets Konstantin har väg banats för maktens utövare i stat och kyrka. Hierarkin är maktens väg.

Evangelium verkar i enskilda människohjärtan, inte i staters byggnadsställningar.

Vad man däremot kan se är att Herren Jesus vill se att lärjungagörandet sker i alla folk, i alla nationer, i alla tungomål.

Ogudaktigheten och synden i folkens nationer ska komma att ställas till svars. Därför må vi be Herren om nåd, sanning och väckelse i enskilda människohjärtan bland folken i Norge och Sverige.