Det er ikke langt mellom gullkornene på nettet. Bloggen Mike Schellman Public Notebook med den interessante undertittelen Christianity 3.0, har en liten juvel av en post som heter Self Organized Behavior: Birds Do It.
Han spør: Har du lurt på hvordan evangeliet fant veien til Roma før Paulus kom dit? Og illustrerer svaret med denne videoen:
Mike Schellmans kommentarer, kan være vel verdt å lese.
En av Sjur Jansens siste poster, Forskjellen på lederbasert menighet og tjenerbasert menighet berører temaet.
Bloggen Eskils Tanker tangerer temaet i posten Teologi og nye menigheter.
Eskil skriver: Forskningsprosjektet ”naturlig kirkevekst” viste at det er en negativ sammenheng mellom teologisk utdannelse og menighetsvekst. Altså at en menighet som har en pastor med teologisk utdannelse har mindre sannsynlighet for å vokse, enn hvis pastoren ikke har slik utdannelse.
Eskil drar følgende slutning: Jeg tror dette problemet skyldes at mange teologer begynner å jobbe i feil type menigheter - nemlig de som har lite potensial for å vokse.
Jeg vil nok trekke en annen slutning, som går på rollemønstre og kommunikasjon. Er du en velutdannet teolog, er sjansen stor at du vil vise det i din tjeneste. Det både passiviserer menigheten og gjør at din kommunikasjon av evangeliet kan bli teoretisert.
Tydelige ledere har lett for å resultere i utydelige menigheter. Det er viktigere at vanlige troende gis mulighet til å gi famlende uttrykk for sin tro, enn at dyktige ledere og teologer dominerer det kristne fellesskapet med sine utlegninger.
Det handler om å myndiggjøre de troende. Myndiggjorte troende fyllt av Ånden - kan fuglenes koordinerte flukt over himmelen være en illustrasjon på det?
Innlegg
13 kommentarer:
Ledere med teologisk utdanning, eller den teologiske utdanningen?
Anti-intellektualismen lever godt i lavkirkelige Norge, og er i en del sammenhenger også et effektivt hinder for å forstå og kommunisere med dagens (i høy grad utdannede) mennesker.
Ja, utdannede vil nok vise hva de har lært - men da blir jo nøkkelen å evt gjøre noe med hva de lærer. Om teologisk utdanning er systematisk trening i prekenlære, hierarkisk lederskap, og et elitistisk kunnskapssyn (at teologen er (den eneste) eksperten), så blir resultatet deretter. Men det finnes andre pedagogiske, ledermessige, og teologiske syn enn dette, som man kunne tenkt som grunnlag for en litt annen form for utdanning...
Man kan f.eks bli ekspert på å legge til rette for selvorganisering, myndiggjøring, dialog. Man kan lære å stole på Åndens virke i og gjennom med-lemmene, og man kan lære å leve med (og navigere i) usikkerhet, forskjellighet, og spenninger.
Ikke dermed sagt at slik utdanning finnes pr i dag.
Thomas,
Du skrev:
"Man kan f.eks bli ekspert på å legge til rette for selvorganisering, myndiggjøring, dialog. Man kan lære å stole på Åndens virke i og gjennom med-lemmene, og man kan lære å leve med (og navigere i) usikkerhet, forskjellighet, og spenninger."
Hvilken spennende utdannelse! Når jeg leser dette, får jeg fram et bilde av Jesus og hans disipler.
Flott! Pensum foreligger. Vi setter i gang!
Jepp pensum foreligger men mest som tekst, i liten grad som praksis. Mye utforskning og trening gjenstår. Forøvrig er kanskje avlæringen av det gamle det verste for mange som er vokst opp i 'foretakskirker'.
Å avvise teologi er å avvise kunnskap om sitt eget trosgrunnlag.
Jeg klarer ikke å se noen som helst fordel ved å mangle kunnskap, innsikt og analyse.
Er det noe som virkelig har gjort kristenheten til et lett bytte for maktmennesker og manipulatorer, er det fraværet av kritisk og kvalifisert tenkning.
Menighetene - enten de er hierarkiske eller ikke - trenger betydelig mer teologi. Ikke mindre.
Vi har sikkert langt igjen, men to viktige faser er gjennomført:
1. Definere pensum
2. Definere ferdighetsmål (ikke avsluttet):
- selvorganisering
- myndiggjøring
- dialog
- lære å stole på Åndens virke i og gjennom medlemmene
- lære å leve med (og navigere i) usikkerhet, forskjellighet, og spenninger.
Ivar,
Svært enig. Det dreier seg ikke om teologi eller ikke, men om hvilken teologi og hvordan den tillempes.
Du skriver: "Jeg klarer ikke å se noen som helst fordel ved å mangle kunnskap, innsikt og analyse."
Det betyr at vi må bort fra en hodeløs underkastelse under det religiøse hierarkiet. Hvor ble det av det myndige lekfolket?
Tillegg til nest siste kommentar: Ferdighetsmålene er inspirert av Thomas sin første kommentar.
Ja, Are.
Men hvor skal legfolket hente sin myndighet fra?
Her er et forsøk på en ny tanke:
Legfolkets myndighet ligger i anerkjennelsen av ERFARING!
og den anerkjennelsen mangler i dag, stort sett, i religiøse systemer som bygger sine hierarkier på alt annet enn erfaringen. Tvert om, religiøs erfaring blir forsøkt undertrykket som premissleverandør.
I stedet bygges makt rundt formelle posisjoner og "kall", rundt begunstigede etternavn (Åleskjær, Svartdal, Karlsen etc.), rundt erklært "rettroenhet" (såkalt bibeltroskap) eller rundt akademiske grader.
En annen tanke:
Kristenhetens ulykke er det bortimot vanntette skillet mellom universitetsteologien og menighetslivet. Fordi førstnevnte er atskilt fra sistnevntes praksis, og sistnevnte er atskilt fra førstnevntes innsikt, lider begge.
Resultatet er uansett at kristne menigheter - generelt - ikke har noe å tilby åndelig søkende mennesker som samtidig tenker og stiller kritiske spørsmål.
Ivar,
Sa jeg lekfolket? Joda, det finnes som kategori i kirkeligheten, men har ingen teologisk legitimitet som begrep. Det betyr at jeg vil ikke dele kristne i kategorier med hver for seg begrensede roller.
Jeg støtter din analyse av makt, posisjoner, kall, rettroenhet og titler.
Vår manglende evne til å kommunisere: Hva er "the killer application" om du skjønner hva jeg mener?
Legfolket betyr to ting, Are, avhengig av tradisjon.
Det betyr den ikke-geistlige delen av menigheten. (Der hvor man har geistlighet)
Det betyr menighetsmedlemmer uten formell teologisk skolering.
Med andre ord, de fleste av oss.
Jeg er enig i at det er en kategori som vitner om kirkemodeller vi bør bort fra. Men la oss ikke gjenta fortidens antiintellektuelle feil.
Ivar,
Du skrev: "Men la oss ikke gjenta fortidens antiintellektuelle feil."
Enig. Men jeg tenker også at det generelle utdanningsnivået vi har i dag, hjelper oss fra det. Jeg er enig med deg og Thomas som advarer mot antiintellektualisme. Den finnes, men har i de miljøer jeg har vanket, vært sett på som ytterliggående.
Du nevner universitetsteologien. Jeg tror jeg er åpen for den, men har vel et inntrykk av at den er høykirkelig og dermed hierarkisk. Jeg mener selvfølgelig at den likevel kan ha interessante innfallsvinkler og bidrag, uten at jeg kan påberope meg god innsikt.
Hei, Are
Det generelle utdanningsnivået er en flott sak, men slik det er innrettet blir ikke mennesker etterlatt med særlig religiøs kompetanse.
Om universitetsteologien: Jo, den er sikkert hierarkisk og høykirkelig i utgangspunktet, men savner likevel de autoritære og direkte undertrykkende trekkene vi kjenner fra pinse-, tros- og ovrig frikirkelighet.
Det er på universitetene at man nyleser tekstene - for eksempel i feministperspektiv, frigjøringsperspektiv, religionsdialogisk perspektiv og så videre.
Jeg må innrømme - for egen del - at jeg får mye større åndelige opplevelser (intet mindre) av å lese spennende teologer enn å høre på tradisjonelle forkynnere.
Jeg er enig i at det er vesentlig hva slags teologi som undervises. Det finnes sannelig mye rart! Men likevel mener jeg altså at kunnskap stort sett er bedre enn mangel på sådan.
Personlig er jeg ikke vokst opp i noen som helst form for menighet. Men etter at jeg ble kristen har jeg lært å sette pris på gode teologer, akkurat som Ivar skriver. Imildertid er problemet at det er for langt mellom nettopp GODE teologer
Legg inn en kommentar