I forbindelse med vår siste samling i husmenigheten, fikk jeg høre to historier som beskriver noe av den nøden som finnes i vårt velstående land.
I Sandefjord finnes det et lavterskel, korttids botilbud for vanskeliggstilte. Hver St. Hans stenger denne institusjonen for sommeren, og beboerne må ut. En av deltagerne i husmenigheten fortalte om hvordan det var å finne seg improvisoriske bosteder.
En annen av deltakerne, som på et tidspunkt måtte ha hjelp av psykiatrien, opplevde at tilbudet opphørte om sommeren. Når gruppa samlet seg igjen, hadde fire av deltakerne tatt selvmord i løpet av sommeren.
Begge disse historiene beskriver nød som vanlige mennesker, også kristne, har vanskelig for å identifisere seg med, fordi de gruppene som rammes er stigmatiserte og marginelle.
Jeg kjente at jeg fikk dette lagt på mittt hjerte igjen: Det ligger i genene til Jesu´ menighet å lindre menneskers nød. En sunn menighet som "vokser opp til Han som er hodet", vil helt naturlig vokse inn i slike oppgaver. Hva dere har gjort mot en av mine minste, har dere gjort mot meg.
Jeg fortalte husmenigheten om hvordan jeg for 10-12 år siden hadde vært med å ta initiativ til en sosial middagsservering hver søndag i pinsemenigheten i Sandefjord. Tiltaket ble møtt med advarsler om at vi ikke hadde ressurser til å gjennomføre noe slikt. Men middagsserveringen har fortsatt til denne dag, lenge etter at mitt engasjement er opphørt.
Jeg leste nylig denne tilstandsrappporten om husmenighetene i Kina: Preaching, prayer, evangelism, healing and caring for the sick, visitation, and practical support ministries (such as clinics, old people's homes, ministries to HIV/AIDS victims and drug addicts, and disaster relief) all flourish.
William Carey, en av de store inspiratørene bak den moderne misjonsbevegelsen, ble kjent for dette mottoet før han reiste til India på slutten av 1700-tallet: Forvent store ting av Gud! Våg store ting for Gud.
Å gi vår tids forkomne husly og omsorg er en så "stor ting" at det overgår selv vår rike nasjons ressurser. Det vil også overgå våre ressurser som menighet. Men er det ikke typisk Gud å be oss om å gjøre mer enn hva vi har ressurser til?
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar