To ganger har Gud gitt mennesket i oppdrag å underlegge seg jorden. Det Første Mennesket, Adam, fikk dette oppdraget. Det Andre Menneske, Kristus, fikk det samme oppdraget, som han videreformidlet til sine disipler: Gjør alle folkeslag til disipler.
En lummer og sen kveld denne uken spaserte jeg rundt i Trondheim, - også rundt Nidarosdomen. Nidarosdomen representerer den institusjonaliserte kirken. I oldtiden bestemte kirken seg for å erobre verden gjennom sine institusjoner. Urkirken, derimot, var ikke institusjonell. Den var en åndelig størrelse.
Historien viser oss at den institusjonelle kirken ikke har lyktes. Det vil si: Så lenge den ble gitt makt av keiseren, så lyktes den tilsynelatende. Men når makten ble fratatt den, sto den igjen som et tomt skall uten åndelig kraft.
Den åndelige kirken derimot, kan vise til mange seire. Urkirken, vekkelseskristendommen opp gjennom hele kirkehistorien, den internasjonale pinsebevegelsen og husmenighetsbevegelsen er gode eksempler på hvordan den åndelige kirken med en liten grad av institusjonalisme har gjort store erobringer. Men historien viser oss at institusjonalisering ligger der som en konstant fristelse til makt. Urkirken gled over i oldkirken, mange av vekkelsesbevegelsene ble til frikirkesamfunn og organisasjoner.
Hvorfor finnes det i så liten grad en drøfting av institusjonalismen blant kristne? Fordi den er et aksiom (en allment akseptert forutsetning utenfor debatt) som oppebærer det rådende paradigmet.
En sammenligning mellom den internasjonale pinsevekkelsen og den norske pinsebevegelsen er interessant ut i fra perspektivet institusjonelt kontra åndelig. Den norske pinsebevegelsen la tidlig vekt på behovet for institusjonelle menigheter i maktkampen med Den frie Bevegelse på 1920 og -30-tallet. Det førte til en sterk institusjonalisering av hele bevegelsen, med en vektlegging på et tydelig lederskap med forstanderen i spissen, etter hvert kalt pastor og nå så smått prest. (Endringen av ledertittelen illustrerer ganske greit mange av mine poenger). Forstanderen fikk stor makt. Blant annet ble det forbudt å opprette flere pinsemenigheter i samme by. Den internasjonale pinsevekkelsen er i motsetning sterkt fragmentert og dermed også mer organisk i sin form. Og som kjent opplever den en enorm vekst i mange deler av verden.
Institusjoner er basert på makt og maktsymboler. I kirkelig sammenheng materialiserer dette seg gjennom det geistlige hierarkiet og monumentale bygninger. Opp gjennom historien har dette utviklet seg in absurdum med høye organisasjonskart, stor verdighet på toppen og enorme bygninger.
Institusjonell tankegang er helt fraværende i Bibelen. Selv i Det Gamle Testamente møter vi guddommelig motstand mot det institusjonelle: Ikke ved hær og ikke ved makt, men ved min Ånd, sier Herren. Når de institusjonelle kirkene i Europa og Amerika skal forsøke å ekspandere - for eksempel gjennom misjon - er det første man tenker på et kirkebygg. Urkirken, de ulike vekkelsene og husmenighetsbevegelsen har ikke kirkebygg med i konseptet. Gud bor ikke lenger i bygninger gjort av menneskehender. Og Guds menighet synes å trives best der mennesker bor og lever, i deres hjem.
Den institusjonaliserte kirken er dyr i drift og uten dynamikk. Den er mer opptatt av sin egen selvoppholdelse enn av de fattige. Den åndelige kirken lever godt med null-budsjetter og er full av dynamikk.
Dette opplever jeg å være en viktig og spennende innsikt.
Innlegg
14 kommentarer:
Du skriver mye av det jeg tenker masse på for tiden. Det som er så skremmende, er at når det rister litt i disse grunnleggende forutsetningene våre - det gjelder også i andre sammenhenger- så gjør det vondt. Det er så trygt med det kjente, det "alle" mener er rett. Bare gi seg med uten å egentlig tenke gjennom alle påstander som blir satt fram for å ivareta det alment gyldige.
Det er vondt med både personlige og andre jordskjelv, men må de til, så må de til.
Skulle ønske det ikke tok så lang tid å gi litt mer etter for det en ofte ser er sannhet. Men det er som sagt, litt utrygt.
Men hva er mest utrygt når det kommer til stykket?
Leste ei bok av en som flyttet med seg familien inn i Red light district i Nederland. Både han og mange med han, lurte nok på om dette var særlig lurt, men han kom fram til at den tryggeste plassen i verden for han og hans familie er midt i Guds plan med livet. Uansett hvor det måtte være.
Så vekk med falsk trygghet, og inn med Guds liv. Det er det eneste som holder mål.
Nå snakker jeg minst like mye til meg selv som til andre som leser dette.
Jeg gikk også for en tid siden og kikket på storslåttheten på Nidarosdomen og tenkte: Hva er det vi har holdt på med? Hva har vi brukt pengene våre ( Guds) til?
Så kommer alle tankene snikende om alt det bra som har skjedd i kirka opp gjennom tidene. Og ja, mye bra har nok skjedd der. Gud er god, halleluja. Men vi kunne gjort så mye mer om vi hadde brukt midlene ( jeg kjenner en kjær pastor som konsekvent sier PENGENE - ikke riktig så religiøst det, som midlene)på andre ting enn bygg og vedlikehold.
Tror ikke poenget er så mye hvor vi er, som hva vi er. Visste ikke at pinsevennene ikke har lov å ha mer enn ei menighet i hver by. Er det slik fortsatt?
Det må vel være bortimot ???. Er det kanskje for å ikke lage splittelse? Åpen for alle gode forklaringer.
Merkelig at det så ofte kommer tilbake til litt strammere linjer her hos oss, enn det er mange andre steder. kan det være noe i det mange utlendinger opplever - at Norge er spessielt stivt og fryktsomt land? Redd for å miste oversikta?
Kanskje det er nettopp det som skal til her for at vi også skal få bli med på den store vekkelsen som skjer rundt i store deler av verden nå?
Vi får tusenvis av nye søsken hver eneste dag -alle raser. Vi er en fargerik søskenflokk og det er topp.
Dette ble visst litt av hvert Are,men jeg kan jo skylde på at det er litt sent.
Det var uansett masse bra i inlegget ditt.
"Ikke-institusjon"?
...?
Ivar
Kun én pinsemenighet i hver by? Antagelig var/er bakgrunnen for en slik politikk hvordan ekklesia-ordet brukes i NT. Men så bommer man i utførelsen. Skal man først gå inn for prinsippet om én kirke i hver by, så må byens pinsemenighet, baptistkirke, statskirke osv slå seg sammen. Jeg har skrevet mer om dette her:
http://byggemennesker.blogspot.com/2007/08/ikke-mer-enn-n-pinsemenighet-i-hver-by.html
En pinsemenighet i hver by sier noe om pinsevennenes selvforståelse for noen år siden. De oppfattet seg som de eneste bibelsk legitime menigheter - alle andre var mer eller mindre på sidelinjen. De hadde monopol på Sandnes.
De snakket ofte om bibelsk menighet - og det var med eldsteråd og forstander. Ikke pastor.
Det er underlig å tenke tilbake på..
Ja, ja.. det er vel ikke så fruktbart å bruke tiden på dette lenger..??
Ja, er det ikke rart, Tore, at det man var dønn overbevist var bibelsk, gudevillet og rett, et par generasjoner etterpå er redusert til et stykke historie.
Tenk om de hadde visst det da de startet: Det kommer ikke til å vare, dette heller.
Jeg tror at det blir galt å gå til verket med den ambisjonen om at man skal reise, eller gjenreise, den "rette", bibelske menighet en gang for alle.
Nei, man skal i stedet finne en form og et uttrykk som passer til konteksten. Til de menneskene man vil nå. Til "tidsånden", om du vil. (Jeg er veldig glad i dette Goethe-uttrykket og nekter dem å ødelegge det.)
Det blir som med mote og design, synes jeg. Når noen sier at et design er "tidløst", skal du virkelig være på vakt. For ingenting ser så utdatert ut i morgen som det vi erklærer "tidløst" i dag.
Vår tids menighetsmodell er pluralistisk, nettverksorientert og workshop-/prosjektbasert, tenker jeg kanskje.
I den grad vi trenger menigheter. Jeg er virkelig ikke sikker.
Ivar
Hei Ivar,
vi kjemper ofte mot vindmøller...
vi har til dels kjempet vindmøller på litt forskjellig plattform kanskje? Du har mange spennende innfallsporter.
Og du stiller liksom spørsmålet - "i den grad vi trenger menigheter" Ja kanskje ikke?
I alle fall ikke noe i nærheten av menigheter slik vi forstår begrepet.
Beslutningsmyndighet..
Jeg ser at Halldorf skriver i sin bok "Åndens folk" at en hyrde/pastor ikke har noen beslutningsmyndighet. Det er vel det samme som Sjur kaller gjennomskjæringsrett. Kan vi tenke oss ledere uten beslutningsmyndighet?
Jeg tar meg den frihet å henge på diverse fra
Åndens Folk
Peter Halldorf
På side 220- 221 skriver han om hvordan Paulus og Barnabas ble ”tilbedt og opphøyet” på grunn av de store underne de gjorde. Ap.gj 14
Halldorf kommenterer:
”Dyrkningen av den som Gud bruker, kan være meget subtil, men den er alltid like ødeleggende. Det er fristende å la seg beruse av menneskers hyllest, å ta til seg berømmelse og rosende anbefalinger. Folkende kommer løpende med blomster som de vil henge på Paulus og Barnabas. Men disse vil ikke bli noen ikoner. Ved å rive i stykker klærne sine stikker apostlene hull på det bildet folket i Lystra lager av dem.
All persondyrking er fremmed for et lederskap i Jesu etterfølgelse. Den som får en glorie på hodet, bør reagere med samme opprørhet og sorg som Paulus og Barnabas, når de merker at folk kritikkløst beundrer dem. ”Hva er det dere finner på?” Åndelige ledere bør ofte si om seg selv så omgivelsene hører det: ”Vi er jo bare alminnelige mennesker akkurat som dere” (14.15)
Vi trenger gode forbilder og ledsagere på veien, men Jesus sier: ”Dere skal ikke alle noen på jorden far… La heller ikke noen kalle dere lærere”. Han mener det han sier.
Ingen skal kalle seg åndelig veileder.
Det er bare en pålitelig veileder i Åndens verden: Den hellige ånd. Hvis noen er en mor eller en far i troen for et annet menneske, er hun eller han det bare i denne meningen: Ånden fra Gud er virksom i han eller henne. Ingen er uforanderlige i denne verden. Å ta noen til eksempel er å se med barmhjertighet på den man følger. Hvis man tror man følger en helgen, blir man før eller sene skuffet. Vet man at man følger en synder, blir det enklere å kjenne Kristus igjen i dette mennesket.
Ethvert menneske, spesielt lederen, trenger et mål av frihet i forhold til andre bedømmelser og forventninger, enten det handler om berømmelse eller klander, kritikk eller smiger. Vinden snur seg raskt i den alminnelige opinionen. ……
s.223
I dette kapitlet får vi se den første beskrivelsen av hvordan valget av nye ledere foregikk i menighetene som ble grunnlag. Lukas skriver: ”I hver menighet valgte de ut eldste for dem og under bønn og faste ga de dem over til Herren, han som de var kommet til tro på (14.13)
”Hvordan skjedde selve valget av ledere?” Ordvalget (14.23) kan tyde på at det var de to apostlene som sto for utvelgelsen. Men det greske ordet som er oversatt ”cheirotoneo” betyr ordrett ”å strekke ut hender” Det brukes for eksempel av Platon om den håndsopprekning som ble praktisert i den greske folkeforsamlingen når man hadde valg. Paulus bruker samme ord om menighetens utvelgelse av Titus til hans medarbeider og deres representant.
Nøyaktig hvordan denne prosessen foregikk, får vi ikke innsyn i. Men man bør ikke gå ut fra at apostlene eneveldig sto for utvelgelsen. Allerede i nesten kapittel viser det seg hvordan hvordan prinsippet: ”Den hellige ånd og vi har besluttet” uttrykket synet på en delaktighet som preget den unge kristenheten. I dette ”vi” er det ikke bare tale om apostler og eldste, men hele menigheten.
Det kolossale med pinsen var jo at Ånden var gitt som en personlig hjelper til enhver. I denne betydningen er pinsedagen en demokratisk hendelse av det mest radikale slaget man kan seg i den hellige historien. Den innebærer en åndelig myndighetsforklaring av mennesket. Alle kan nå selv høre fra Gud, ettersom alle har tatt imot den samme hellige ånd.
Dermed kan man ikke trekke den slutningen at de ikke lenger trenges ledere. Men lederens oppgave er er primært å være hyrde.
Ikke en som fatter beslutninger.
Ved å lede menigheten inn i et rikere åndelig liv, leder hyrden menigheten til den Åndens enhet som er grunnlaget for all enighet.
Jeg trenger menighet/kirke, i betydningen gjensidig tjenende og forpliktende fellesskap.
Selv om jeg ikke vet helt hvordan det kunne/burde se ut, så har jeg en grunnleggende erfaring av at et regelmessig gudstjenesteliv hjelper meg. En 'ordning' (eller disiplinering om du vil, eller institusjonalisering for den saks skyld) av noe det viktigste i livet mitt, gjerne gjennom ytre former (møtesteder, ritualer, ord, symboler, fellesskap). Men er ikke det veldig svakt da? Antakelig, men det er jeg såfall ikke alene om.
Prosjekt/workshop-orientering vil ikke kunne gi meg den kontinuitet jeg ønsker på dette området, unntatt som inspirerende tillegg.
Prosjekter? Eller jevnlige fellesskapssamlinger? Jeg tror det er bra med begge deler.
Jeg selv setter stor pris på de jevnlige hussamlingene jeg deltar i (ekklesia). Opplegget kan man gjerne kalle en ordning. Det er ikke noe galt med ordninger så lenge de for eksempel ser enkeltmennesker, ikke binder det allmenne prestedømme osv.
Jeg er altså positiv til jevnlige fellesskapsamlinger. Samtidig må vi huske at Jesus sa ikke ”Menighetsriket er nær!” Han sa: ”Guds rike er nær!”
Begrepet ”Guds rike” er mye større enn begrepet ”menighet”. NT viser massevis av private initiativ på siden av menigheten, for eksempel Filip som døpte finansministeren, og flyktningene som evangeliserte i Antiokia, og de ferske kristne som samlet inn penger til sultkatastrofen.
Og Jesus oppfordrer til private initiativ i form av å gi noen et glass vann eller ha samme holdninger som den barmhjertige samaritanen.
Private initiativ, enten av enkeltpersoner eller av grupper på siden av menigheten, er bra.
Kristne bør først og fremst identifisere seg som tjenere i Guds rike, ikke som medlemmer i en menighet.
Feilen man gjør i dag er å legge flest mulig prosjekter inn under menighetens paraply. Dermed mister man fellesskapsdimensjonen når man møtes.
At man etterspør lederskap, er et signal om at man forsøker å forminske hele Guds rike ned til én lokal menighet og at man selvsagt ikke får til en slik håpløs idé. Ananias som døpte Paulus, burde han ha tatt saken opp i menigheten først? Burde Filip gjort det samme? Hva med disiplene som samlet inn penger?
Nei, det blir byråkratisk og forminskende hvis alt skal gå innom menigheten. Samtidig kan jeg tenke meg at når Ananias, Filip og disiplene kom til sine lokale samlinger, så ville de gjerne prate om hva som hadde skjedd i uken som hadde gått. Og heldigvis var ursamlingene ikke-hierarkiske slik at hvem som helst kunne si noe.
I teksten over har jeg med ordet menighet ment konkrete menigheter. Det fins en alternativ bruk av ordet menighet som er mer flytende. La oss si at begrepet menighet er et annet ord for alle kristne som gjør tjeneste i Guds rike. Når Filip reiser rundt og evangeliserer, uten å ha snakket med den konkrete menigheten han pleier å delta i, så kan man likevel si at det er menigheten som gjør tjeneste.
Mitt hovedpoeng er likevel det samme. Som kristen skal man identifisere seg som tjener i Guds rike. Hvis man velger å bytte ut ordet Guds rike med menighet, så må det være snakk om den universelle menighet. Altså at man som kristen identifiserer seg som tjener i den universelle menighet. Det betyr at man uansett må tenke organisk.
Men det virker ikke som om ekklesia-begrepet brukes på en slik måte i NT. Det er riktig at ekklesia brukes også universelt, men så langt jeg kan forstå brukes det ikke om alt som skjer i Guds rike.
Jeg sier ikke at det bør være null tiltak ut fra en menighet. NT viser noen menighetstiltak. Men NT viser også mange private tiltak.
Hvis man satser alt på menighetsbegrepet, og bygger menighet istedet for å bygge mennesker, så er det fare for å miste noe av Guds rike. Da får vi kjempemenigheter og kjempegudstjenester der det er vanskelig å utveklse kjærlighet. Man får ikke en gang lov til å si noe når man møtes. Er det en Guds rikes verdi?
Jeg har skrevet mer om situasjoner der ”ekklesia-riket” møter Guds rike her:
http://byggemennesker.blogspot.com/2007/08/p-tirsdag-legger-pastoren-lredokumentet.html
http://byggemennesker.blogspot.com/2007/08/guds-rike-eller-ekklesiarike.html
Jeg er altså for jevnlige samlinger, der alle stiller likt, og jeg er for private prosjekter.
Thomas sa:
"Jeg trenger menighet/kirke, i betydningen gjensidig tjenende og forpliktende fellesskap."
Ja, men slik jeg ser det et er dette først og fremst og Guds forodning. Vi er kalt til å være lys i verden - Guds lys. Og det kan vi ikke være annet enn ved å leve i forpliktende kjærlighet.
Og selvsagt trenger vi det også - for vi er ille medfarne som får uten hyrder - og vi trenger å komme inn i flokken - Guds hjord.
For min de betyr at jeg samles med venner til bønn og studier - samtale - måltider.
Dessuten - kanskje mest pga av min sykdom - har jeg fått en tilskyndelse til å ta nadverd hver morgen og kveld - og jeg inviterer de som vil til å være med.
Dette primært for å holde fokus på Jesu død og oppstandelse.
Jeg går nå på cellegift - og opplever det så strevsomt at jeg til tider misunner dem som fikk en rask død.
Det er med anstrengelse jeg skriver - og jeg orker ikke å ta telefoner-
Men jeg vil prøve å få til mine mer eller mindre regelmessge kjærlighetsmåltider - om en liggende - med familie og venner.
Jeg skulle gjerne vært i nærmere kontakt med dere kjære venner som skriver her - også Ivar Kvistum.
Ærlige rop etter sannhet må jeg høre.
Men jeg synker ned i det som for meg er den evige sannhet: Jesus Kristus, død og oppstanden.
"Skriv deg Jesus på mitt hjerte, du min Konge og min Gud - att ei lyst ei heller smerte deg formår å slette ut. Denne innskrift på meg sett: Jesus ut av Nasaret. Den korsfestede min salgihet skal være."
Forrige innlegg var skrev av meg
Tore
Hei kjære bror, Tore!
Jo, jeg er med deg i nattverden hver morgen. Gud VELSIGNE deg, Tore, med alt det gode Gud har (= velsigne).
Og jeg lærte forleden, pga åndslampen, å salve meg hver dag, (meg og hjemmene mine).
Både når det gjelder nattverd og det å salve m olje....ja, det virker rett og slett fordi Ordet siere noe om det..
siste ble skrivefeil, skal være Anny Svenstad
Legg inn en kommentar