søndag, februar 11, 2007

Husmenighetstreff i Sandefjord

CRW_7246_2
Tore Lende på Sandefjord stasjon
Foto: Are Karlsen

Folk fra hele landet, også Tore Lende, deltok i et husmenighetstreff i Sandefjord i helgen.

Elleve personer fra hele landet har i helgen vært samlet til husmenighetstreff i Sandefjord. Oddbjørg og jeg var initiativtakere. Til treffet kom folk fra Bergen (tre personer), Sandefjord (3), Snertingdal (2), Oslo (2) og Stavanger (1). Aldersmessig var vi fra 20- til 50-åra.

Samlingen startet ved 12-tiden på lørdag. De fleste reiste hjem ut på kvelden, men noen overnattet til søndag. Vi tok oss også tid til et avbrekk i form av en spasertur i løpet av lørdagen.

Hele syv husmenigheter var representert. Av disse holder fire til i Bergen, hvorav tre i ett nettverk. Tre av deltagerne representerte sammenhenger som ikke faller inn under en streng definisjon av husmenighet.

For ca. ett år siden tok vi et lignende initiativ. Den gangen var kun to miljøer representert, hvorav én husmenighet. Så det er helt tydelig at vi her snakker om en utvikling. Kanskje vi til og med snakker om en bevegelse, - om enn ikke ensartet.

Etter en lang presentasjonsrunde, hvor det ble mange fortellinger om den enkeltes vei til husmenighet, ble også spørsmål av mer praktisk art diskuttert. Hva gjør man når man kommer sammen i husmenighetene? Hvordan får vi det allmenne prestedømmet til å fungere?

Fra de yngste kom det klare signaler om stor åpenhet blant ungdom når det gjelder tanken om å danne husmenigheter. "Dette kommer til å eksplodere", var et utsagn det var stor enighet om blant ungdommen.

Husmenighetsnestoren i Norge, Tore Lende, kom, til tross for sykdom, helt fra Stavanger. Tore representerer historikk og erfaring helt fra 60-tallet, noe som er en stor styrke for miljøet.

Invitasjonen ble gjort etter relasjonsprinsippet. Alle jeg kjente som hadde en positiv innstilling til husmenighet ble invitert. Jeg vet om personer som kanskje burde vært invitert, og det smerter meg. Jeg vil svært gjerne komme i kontakt med mennesker som ønsker å bli inkludert i dette nettverket.

Men vi fulgte et prinsipp til: Alle inviterte ble oppfordret til å invitere med seg de man ønsket, ut fra prinsippet "dine venner er mine venner". Dermed dukket det opp mennesker jeg ikke kjente.

Er husmenighetsbevegelsen i Norge hermed organisert? Nei, ikke slik jeg ser det. Hvem som helst kan ta et initiativ lignende det vi gjorde nå. Det er mulig vi i Sandefjord tar et lignende initiativ om en stund. Jeg ser for meg ingen annen organisering enn det relasjonelle. Dette er ikke noe fullkomment prinsipp, men jeg tror det er viktig og riktig å være relasjonell, - å være inkluderende og vise omsorg. Vi må ikke overlate ansvaret til systemer, strukturer og organisasjoner. Det er vi som enkeltpersoner som har ansvaret for at mennesker blir ivaretatt.

I løpet av samlingen leste vi Jesu´ord sammen: Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i grenene på det.

Jeg har store forventninger til hva Gud skal gjøre gjennom den gryende husmenighetsbevegelsen i Norge!


Share/Save/Bookmark

33 kommentarer:

turid sunde sa...

Hei Are!

Gratulerer med vel overstått helg!! Moro å høre at dere hadde det fint og at mange møtte opp. Og så flott at flere aldersgrupper var representert. Det var godt å høre. Spennende å se tida framover. Det eneste som er viktig, er jo det du skriver om om dagen med å følge Åndens ledelse. Da må det bli bra!
Lykke til videre.
Forresten moro å høre at noen fra nabolaget- Snertingdalen- kom nedover.

Tore Lende sa...

Husmenighet...
er det det jeg står for? Er det mitt budskap?

Det handler om å følge Jesus og finne de mest praktiske måter å utrykke vår etterfølgelse på...

Så for meg blir tittelen "etterfølgelses-samling" hos Are og Oddbjørg i Sandefjord.
En eksperimentell?! søken etter å kunne leve i og praktisere de verdier som Jesus var et forbilde på..

For meg var svært godt å treffe min gamle venn Jan Otto fra 70-tallet. I alle fall for meg er det godt å kjenne, selv om vi ofte har gått litt forskjellige veier, at vennskapene er blitt sterkere, dypere og rikere.

Paulus ville kanskje si det slik:
"Jeg gleder meg over at kjærligheten dere i mellom blir større, virkeligere, inderligere ..og at dere i ydmykhet respekterer hverandre høyere enn dere selv... Nå er det slutt på overmodig "besserwissen" - men dere tar dere virkelig av hverandre på en praktisk måte, dere har omsorg for hverandre...."

Utrolig inpirende å se noen helt unge i begynnelsen av 20-tallet.
De har "større tro" på dette enkle enn jeg har. Noen uttrykte at det bare var spørsmål om tid nå det hele braker løs..."Det er dette ungdommene lengter etter når de forstår hva det er.."!

Og så sammen med kjærligheten lenter vi etter et nært forhold til Jesus og vi lengter etter å se Guds kraft..

Vi skulle bare hatt mer tid til bønn, oppmuntring, forbønn etc..og kanskje litt konkret undervisning - som vi kunne samtale om.

Hvis kreftene holder kunne kanskje jeg tenke meg til å inviitere til en samling med 1. Kor 3 som tema? Vi ønsker å bygge med gull, sølv og ting som ikke brenner opp.

Hvordan gjør vi det..?

Ragnhild var ikke med på denne samlingen - men jeg synes å merke hennes smerte og lengsel og søken i det hun skriver. Jeg tror vi har mange lengsler - smerte - å dele - tro og håp

Anny kjenner jeg jo... jeg vet vi vi på hver vår måte har hørt kallet fra oven og ønsker å bare tjene Ham! Vi har på en "forlatt alt" - vil jeg tro.

Jeg savnet Hans Kristian fra Gjøvik. Glemte å invitere ham. Jeg bestemte meg for å kaste meg på flyet i siste time. Bare så vidt jeg nådde flyet til 1800 kroner! (For oss er det mye penger - og noen ga meg noen hundrelapper i tilskudd - tusen hjertelig takk - Jesu etterfølgelse handler også om økonomisk ansvarlighet og omsorg i forhold til hverandre.)

Jeg har jo engasjert meg sterkt politisk i fattigdomsproblematikk - men engasjement er ikke på vegne av menigheten men som et alminnelig samfunnsengasjert menneske..


Å reise 10-11 timer på tog hjem igjen ble svært slitsomt for meg --
Jeg skal ikke gjøre en så lang togreise etter en kort natts søvn på lenge...Det hadde vært enklere for meg å sette meg 6 timer i bilen.

Jeg lengter etter at Guds rike må komme - og at vi må få se hans herlighet. Takk for dere er med på vår felles søken. Og vår felles glede og begeistring for Jesus - hans død og oppstandelse.

Ragnhild Schanke sa...

Hei den det måtte angå.

Siden denne bevegelsen ikke har noen leder så strør jeg disse tankene fritt omkring: Problemet med husfellesskapsbevegelsen er at enhver som ytrer seg offentlig kan bli tatt som typisk eller representativ for denne bevegelsen. Det er noe av sjarmen men også noe av faren.

Det handler om troverdighet. Har man dannet et eget lite fellesskap fordi man er fornærmet, føler seg oversett osv osv eller er man en ekte anti-autoritær person som avstår fra å dømme og fordømme andre mennesker?

Når husfellesskapsbevegelsen blir autoritær har den utspilt sin rolle og degenererer til sur sekt. Hvis derimot de som deltar, og som offentlig er med på å profilere denne alternative kulturen gjør det med troverdighet så kan bevegelsen bety sårt tiltrengt fornyelse.

Jeg blir ikke det ringeste imponert over at der finnes kristne som trykker angrende syndere til sin favn. Det er noe man i omsorgsfagene for lengst har avslørt som ”rescuer”-ens eget behov. Det jeg etterlyser er evne til å kunne omgås de man er uenig med.

Slik jeg ser bevegelsen i dag har man slakket av på kravet om dogmatisk ensretning. Og det er positivt. Man beskyldes derfor fort for å mangle læremessig bevissthet. Min egen holdning er at jo mer jeg reflekterer over læren jo mer sikker blir jeg på at vår tro hører hjemme i mystikken og kan ikke uttrykkes i våre ord og begreper. Som Karl Barth sa (før han skrev sitt 30-binds verk om dogmatikk) ”enhver uttalelse om Gud er arroganse”. Mennesket bør innse at Guds virkelighet ligger utenfor vår horisont. Barth var ikke direkte ubevisst!

Å slappe av på disiplinering vedrøre lære er altså en øvelse i egen ydmykhet. Man lærer, lytter, underes og tar sjansen på å tenke høyt.

Hva skal man så erstatte krav til læremessig renhet med? Relasjoner og fellesskap? Eller noe helt annet? Jeg ønsker meg et fellesskap der folk kan komme selv om vi ikke passer sammen, fordi vi samles om noe som er større enn våre egne interesser, nemlig Gud. Jeg ønsker et fellesskap der man fråtser i symboler, ritualer, bønn, forbønn, velsignelser, lovsang, musikk, dans og kroppslige uttrykk etc. Der man tilber Gud mer enn man snakker om Gud.

Mye av dette finnes i den ortodokse tradisjonen, men dog under en knallhard hierarkisk ledelse. En som konverterer til denne kirken må først avsverge all vranglære i andre kirkesamfunn, før han blir døpt på nytt.

En bevegelse som rett og slett dyrker Gud og gjerne gjør noe god i denne verden ville være et interessant alternativ.

MVH Ragnhild

Anonym sa...

Hele landet må være en overdrivelse en Are Karlsen verdig! Vi snakker altså om 11 personer som kommer fra Bergen, Sandefjord, Snertingdal, Oslo og Stavanger. Det er HELE landet i Are Karlsens øyne. -)

Ivar Kvistum sa...

Jeg synes denne siste kommentatoren opptrer litt for breialt til å kle anonymitet.

Hvorfor kommer du ikke ut av skapet, pysa?

For meg rekker det om tre landsdeler er representert med én person hver før jeg vil forsvare "hele landet" som oppsummerende term.

Ragnhild Schanke sa...

Bære de svake - ikke dyrke stjernene

Jeg prøver å sette meg inn i de verdier husmenighetsbevegelsen bygger på og jeg må si at jeg reagerer negativt på denne oppdeling av folk i svake og stjerner. Hva slags folk er det som er svake? Og hvem er stjerner? Er det kjendisseriet som her spiller inn? Blir du sett så får du stjernestatus med tilhørende hoff? Faktisk er det slik at alle kan havne i en situasjon der de er nede for telling. Det betyr ikke at de er svake som mennesker, og de som får offentlig oppmerksomhet er særlig sårbare for fallhøyden kan bli ganske så stor.

Jeg synes Esekiel sier det bedre:
De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet fra hverandre, vil jeg føre tilbake. De som er skadet, vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke. De fete og sterke vil jeg vokte og gjete på rett vis (Es 34: 16).

Jeg foreslår altså:
Beskytte de som angripes og oppmuntre de som er i vanskeligheter.

Vennlig hilsen Ragnhild

Are Karlsen sa...

Takk, Turid!

Det kom langt fler enn jeg våget å håpe omstendighetene tatt i betraktning. Og så viser det seg at det er langt fler husmenigheter i Norge enn jeg våget å tro. Forsiktige anslag vil nok tilsi mellom ti og tyve i tallet.

Åndens ledelse ... ja, av ulike grunner har jeg svevet i det siste. En følelse av å være båret, om jeg skal være litt høystemt.

Er det andre som vil ta et lignende initiativ? Og hvor mange må man regne med kommer om et halvt år, for eksempel?

Are Karlsen sa...

Takk for refleksjoner, Tore!

Du sier:

"Hvis kreftene holder kunne kanskje jeg tenke meg til å inviitere til en samling med 1. Kor 3 som tema? Vi ønsker å bygge med gull, sølv og ting som ikke brenner opp.

Hvordan gjør vi det..?"

Ta et initiativ til en samling i Stavanger og så legger vi større vekt på praktiske bidrag fra deltagerne under gjennomføringen med tanke på din helsesituasjon.

Are Karlsen sa...

Ragnhild,

Din første kommentar i denne tråden er spennende (jeg har ikke sett så nøye på den andre ennå).

Hvorfor skulle det ikke være mulig å realisere det du skisserer? Det er ingen mennesker som eier eller kontrollerer husmenighetsbevegelsen. Den er dømt til å være mangfoldig i kultur og form.

Dessuten tror jeg ikke vi skal ha ambisjoner om noe annet enn relasjonell enhet. Organisatorisk enhet er uansett bare illusorisk, etter min mening.

turid sunde sa...

Høystemt ja. Og full av undring og ærefrykt for hvordan den Evige Gud er mot oss. Det er så flott å oppleve Hans nærhet i livet. Hvordan Han bryr seg, og hvordan Han ordner tingene for oss når Han får lov.
Holder for tiden på å lese Josvaboka. Jeg finner stor oppmuntring i å sette strek under hvert sted det står at Herren HAR GITT, før folket har kommet inn i området Han har gitt dem. Det er så flott å se hvordan Han har ordnet tingene i det usynlige før folket får se det synlig.
Jeg trenger dette litt ekstra mye om dagen nå ang. veien videre i livet, og finner stor hjelp i å lese dette.
Jeg tror dette også gjelder hvordan vi skal få se dette med menighetsliv og fellesskap på de forskjellige steder i landet vårt. Det er nok bare om å gjøre å sette foten ned der en får beskjed om av Gud, så ordner Han som eier menigheta, resten.

Are Karlsen sa...

Anonymous,

Vi manglet Midt-Norge og Nord-Norge for å snakke om hele landet. Jeg kunne ha skrevet fra store deler av landet. Uansett, jeg lot meg begeistre av at folk kom langveis fra.

Takk til Ivar for generøs støtte.

Are Karlsen sa...

Ragnhild,

Apropos verdier. Dette er i stor grad mine hjemmesnekrede.

"Stjernene" jeg har i tankene, er de som ofte kommer i fokus under pinsekarismatiske, artistdominerte gudstjenester.

Ellers følger jeg deg.

Tore Lende sa...

Husmenighetsbevegelse?
Noen (anonymos)har reagert på at Are har brukt store ord. Det er jo på grunnlag av denne yrlille samlingen Are uttaler seg. Slik jeg tenker. Han ser at dette er en stor rørelse i verdensmålestokk - og har på en måte vært der i Norge i et par hundre år - og nå rører ting seg på nytt.

Etter min mening må Are få lov til å drømme og se perspektiver langt utover vi få som var samlet. Det er dyp respons på disse tankene hos titusener? utover landet - en lengsel - de bare lengter etter å se noen konkrete uttrykk som fungerer.

Husmenighetsbevegelse er etter min mening misvisende uttrykk. Vi har mye til felles med andre bevegelser - f.eks. Korsvei. Og mange innen mer eller mindre tradisjonelle menigheter deler lidenskapene for dette budskapet og denne livsstil.

Vi er mange som har en beklemmende følelse av at "mainstream" (oss selv inkludert) kristendom karistmatisk og ikke-karismatisk er langt utenfor det budskapet Jesus forkynte og de første kristne var et eksempel på.

Ellers liker jeg ikke ordet husmenighetsbevegelse. Vi ser at "verden ligger i det onde" - en slags totalitaristisk fangenskap i f.eks. markedsøkonomien - og underholdning. Og vi har en klam og vond følelse av at vi er fanget i et ondt garn. Apostlene oppmuntret folk til å "la seg frelse fra denne krokete og forkvaklede slekt og livsstil"
Dette handler om la seg frelse fra verden.

Det handler om ny livsstil - en Jesuslivstil. Og det er noe langt mer enn å flytte møter fra lokaler og kirker til hjem.

Jeg vil si at det foreløpig er en spinkel troshandling.

Men som Are tror, tror jeg også, at denne åpenbaringen av Jesus som vokser i være hjerter, og oss i mellom, kan vokse til noe stort.

Og om det ikke blir noe stort - så er jeg glad for at jeg fikk være med "i det lille";

Ragnhild Schanke sa...

Hei Tore. Det er åpenbart korrekte observasjoner at vi lett blir fanget inn av verdens urettferdige økonomi og meningsløse underholdning. Men der er et annet trekk ved vår kultur også: nemlig søking etter det overnaturlige, gud, engler, demoner, spøkelser, energier osv.

Dersom et kristnet fellesskap ikke har annet å tilby enn det man får bedre i verdslige organisasjoner må man etterspørre berettigelsen. Mitt spørsmål til enhver aktør på livssynsmarkedet er om man har med Gud å gjøre. Jeg søker ikke et forum hvor jeg blir akseptert, støttet eller finner menneskelig fellesskap, det er svært lett å finne i verden. Jeg søker rett og slett Gud, subsidiært: mennesker som har funnet Gud uten at det blir alt for mye tullprat ut av det.

MVH Ragnhild

Tore Lende sa...

"Jeg søker rett og slett Gud"
skriver Ragnhild.

Det kunne jeg sagt selv..vi er samstemt på det.

Jeg søker ikke en bedre menighet, et bedre felleskap etc... jeg søker Gud - eller Guds rike. For ifølge Jesus er det et Guds rike er på jorden. Og det kan finnes og det kan erfares. Og jeg tror jeg har funnet noe, sett noe, erfart noe. Og det begeistrer -

Jeg vet ikke hvor langt vi forstår hverandre - eller hvor langt jeg forstår meg selv?

Ivar Kvistum sa...

Men da trenger vi strengt tatt ikke kristne fellesskap i det hele tatt.

Kanskje det holder med fellesskap?

Så får hver enkelt finne ut av det med Gud som han eller hun mener er best, i den grad de regner det som et relevant og viktig spørsmål.

Jeg kan for øvrig bekrefte Ragnhilds observasjon: Det er ingenting som tyder på at menneskelige fellesskap blant ikke-troende står tilbake for fellesskapene som de troende har å by på.

Ivar, snart 37,5

Are Karlsen sa...

Ivar,

(Du er jo bare ungdommen!)

Det er ett aspekt som "definerer" det kristne fellesskapet: Den Hellige Ånd. Gud har "utøst" sin Ånd, for at Den skulle ta bolig i oss, slik at vi ved Den skulle utgjøre én kropp, Jesu´ kropp.

"Det kan ei forklares, det må blott erfares ..."

Ivar Kvistum sa...

37,5 er kroppstemperaturen min, gjenopprettet etter et døgns smule forhøyelse.

Ikke alderen.

Men takk skal du ha.

Are Karlsen sa...

Hehe ...

Fortsatt god bedring!

Tore Lende sa...

"Men da trenger vi strengt tatt ikke kristne fellesskap i det hele tatt"

funderer Ivar. Hvis det er sant, har menigheten - slik vi forstår menighet i dag - mistet sin relevans. Den er ikke lys og salt.

Og det kan ofte se ut som at mange ureligiøse fellesskap - naboskap etc - fungerer bedre enn den såkalte menigheten?

Ivar Kvistum sa...

Jeg tror, Tore, at det er en mulighet man bør ta på alvor.

Jeg har erfart to ting som betyr noe i denne sammenhengen:

1) Kristne fellesskap er ikke nødvendigvis spesielt gode, verken menneskelig eller åndelig.

2) Kristne fellesskap tillater seg likevel å nedvurdere systematisk kvaliteten på fellesskapene som finnes utenfor deres egen sammenheng. Hvor ofte har man ikke snakket om hvor tomt og innholdsløst det er "i verden", hvordan mennesker "i verden" bare lengter etter å bli fylt etc.

Dette er en type tenkning og en type retorikk som vi må ta et kritisk oppgjør med hvis vi vil være sanne. Så får man heller bygge derfra.

Hvis de kristne fellesskapene er så strålende, hvorfor blir man ikke engang værende hvis man er født og oppvokst på innsiden av dem?

Tore Lende sa...

Ivar,
takk for din kommentar. I fjor vår, tvilte jeg (59 år) for første gang i mitt liv på Gud.Det var en livskrise. Og det vi nå snakker om var en hovedgrunn til mitt mørke og tvil.Det var vondt.

Jeg spurte blant annet etter: "Hvor er denne kjærligheten Jesus snakket om?"

Så fikk jeg kreft - og etterhvert er troen og håpet blitt styrket.
Troen på Guds kjærlighet åpenbart i det kristne fellesskapet også.

Hilsen
Tore

PS
Jeg har lyst til å komme med et Adorna-sitat - selv om det kanskje ikke er relevant

……fornuften kan bare holde ut i fortvilelse og overspenthet, den behøver det absurde for ikke å bukke under det objektive vanviddet. Minima moralia nr. 128

Tore Lende sa...

Minima Moralia
”Kulturen er mislykket”
Theordor W. Adorno (Pax 2006)

Splinten i ditt øye er det beste forstørrelsesglasset . Minima Moralia 29

Kjedsommheten som menneskene flykter fra, gjenspeiler bare den prosessen som består i løpe vekk – noe de har vært i ferd med lenge. Minima moralia 91

……fornuften kan bare holde ut i fortvilelse og overspenthet, den behøver det absurde for ikke å bukke under det objektive vanviddet. Minima moralia nr. 128


Minima Moralia består av mores, moralske tanker om stort og smått i form av aforismer*, fragmenter og epigrammer*

(Aforisme: kortfattet fyndord, tank Epigram: kortfattet, spissformulert dikt. Skrift på en gravstein)

”Kulturen er mislykket” skriver Adorno. Adorno hevder at at verden i økende grad blottes for mening. Redningen finnes i meningsgivende mikropraksiser.

Adorno så fascismen som en forlengelse av den borgerlige kapitalisme. Analysene av underholdningsindustrien må ses i lys av det.

Grunntanken er at det historiske fremskritt slår over i barbari, fornuften og tanken blir fremmedgjort og tingliggjort, og samfunnet umenneskelig (s.14)

Adorno likte seg dårlig i USA. Ikke bare fordi han fant et ”totalt forvaltet samfunn” der undersåttende ikke ble terrorisert av fascistiske morderbander, men som likevel ble holdt nede av av ”underholdning, sport og reklame” - og det var før fjernsynets tidsalder. (s.17)

Adorno bruker passivkonstruksjoner i mange uvanlige forbindelser. Det dreier seg særlig om ”å motta” resipere. Det vi uten videre i den vestlige verden ville uttrykke oss i aktiv, uttrykker Adorno annerledes: Det er noe vi mottar, som kommer til oss. Noe som betyr at vi ikke er passive medier for krefter utenfra. Men vi går i dialog med det som kommer til oss, som vi har fått som vi kan gå i møte. s18

----
Hvorfor skriver jeg dette. Jeg kjøpte boken Minima Moralia

Det er tenkere som Adorno som gjort at jeg har bevart troen. Jeg ser galskapen i verden, og jeg lar meg møte av korsets og oppstandelsens nærhet og realitet. Troen blir levende, men da må vi frelses fra denne verden, også denne verdens verdens religiøse systemer.

Hilsen
Tore
("Busteper")

Are Karlsen sa...

Dette er perspektivutvidende, Tore.

Ivar Kvistum sa...

Jeg får en pussig assosiasjon:

Da jeg så "Holmgang"-debatten på TV2 i går om kosmetikkindustrien (er det en gedigen bløff, eller virker virkelig rynkekremene. Ring inn og si DIN mening...) fikk jeg bekreftet min kristne tro.

Av hvem?

Jo, den store profet og professor i sosialmedisin Per Fugelli som var den eneste i panelet som målbar et perspektiv som kunne ligne på noe som har med Jesus Kristus å gjøre:

"I verdens tre fattigste land, Nepal, Burma og (husker ikke det tredje) er det årlige helsebudsjettet på 67 dollar pr. innbygger. Det skal dekke alt: Vaksiner, medisiner, operasjoner, you name it. Vi i Norge bruker 7,6 milliarder på rynkekrem!!!! Det er ikke bare en skam. Det er makabert!"

Og så lo alle affektert og ristet overbærende på hodet over the nutty professor, som mener at svaret ligger i å elske mennesket slik "Vår Herre har skapt det".

Nå er jo selvsagt Fugelli en muslimelsker og sosialdemokrat. Dermed diskrediterer han seg selv i bibeltro kretser.

Men likevel gjenkjente jeg gnisten hos ham: Dette er Jesus! Dette vil jeg tro på!

Amen.

Bjørn Olav sa...

Ivar:

Jeg håper ikke du tar det ille opp at jeg kommenterer ditt siste innlegg, men jeg likte veldig godt denne assosiasjonen din! Jeg tror du har veldig rett i det du skriver her. Som du ganske riktig at påpekt annet sted på denne bloggen, er heller ikke jeg lenger "stueren" i visse sammehenger pga min "lefling" med det katolske/ortodokse. Det skrives mye om husmenighet, og det er interessant - men lite eller ingenting om den nye monastiske bevegelsen som nå vokser frem både i USA og Europa. Jeg har skrevet om den på bloggen min idag, og vil gjøre det noen dager fremover. Der vil jeg også se på forskjeller og likhetstrekk med husmenighetsbevegelsen. Jeg tror du vil finne det interessant at denne bevegelsen både henter sin inspirasjon fra katolske og ortodokse kilder, men i særdeleshet fra anabaptismen.

Ivar Kvistum sa...

Takk for hyggelig tilbakemelding, Bjørn Olav.

Tore Lende sa...

"Det var denne frelsen profetene lengtet, gransket, søkte å forstå"
1. Pet. 1,10

...endog englene forstår den ikke.

Nå diskuterer vi noe sentralt - verdens lærde har beskrevet verdens mørke, urettferdighet og umoral

Vi er alle blitt en del av forråtnelsen - men vi kan sikkert se at den nåværende kirke er blitt en del av dette forkvaklede.

Min søken i sosiologi, filosofi etc er for å få et språk, rammer, som beskriver elendigheten.

I dette stiger Jesus og menigheten frem som et lys - som en utfrielse - som et alternativ til grådighet, urettferdighet og undertrykkelse. Og han frelser fra de vitenskapelige og tingliggjorte objekter vi er blitt - individualistiske lykkejegere.

Og jeg vil anta at vi har mye til felles med den monastiske bevegelsen Bjørn snakker om - jeg vet nesten ingen ting om det.

I denne sammenhengen ser jeg trolig den organiserte kirke som en del av denne verden som det i Jesu død og oppstandelse er frelse fra.

Jeg føler at jeg som profetene lengter og forsker i denne store frelsen.

Vi har forskjøvet alt inn i evigheten - til etter at Jesus er kommet igjen - men frelsen er oss nærmere enn vi tror - og mer reell.
Guds Rike er nå - hvilen og den evige sabbaten har begynt - og vi vet det ikke. Frelsen er så mye større enn vi har fattet og forsttått.

I 40 år har jeg erfart bruddstykker av denne frelsen. Min sykdomsperiode har ikke redusert denne erfaringen. Men jeg lengter etter å se en langt større realisering.

Jeg tror det er tyngde og åpenbaring av herlighet, elver og strømmer av rettferdighet, hellighet og ære. Det skal profeteres og de døde ben får liv. De visne og døde planter skal få liv og blomstre og verden skal se Guds storhet.

For 10 år siden var jeg i Toronto og opplevde trolig noe av Guds herlighet der - i mine lengsler ser jeg dette som et lite duskregn. Nå venter jeg på strømmer av regn over tørt land. Og jeg gledes og begreistres - jubler og roper: Halleluja til Lammet!

Get on that train, it is going to glory.


PS
Mens jeg skrev dette så jeg på en Gaither dvd og ser Conrad Cook and the Calvary Echoes. Han må være en av dem som har sett inn i herligheten - jeg vet ikke noe om vilken sammenheng han er i - trolig er han en del av den "organiserte religion". Det er millioner der som har mye liv og åpenbaring. Og jeg blander min jubel med deres. Jeg klapper, roper, gråter og roper. Glory, glory til Lammet.

Den første seg kjente, tror jeg, som hadde fått en glimt av denne frelsen var nå avdøde Anton Eik - med all tidens religiøse begrensninger var en profet som hadde en unik åpenbaring. Jeg ble smittet av noe - og jeg håper at jeg i min siste levedager skal smitte flere.

Ha en fin helg! :-)

Bjørn Olav sa...

Du får ta en titt på bloggen min og følge med i dagene fremover, så vil du stifte bekjentskap med den nye monastiske bevegelsen, Tore. Jeg tror du vil finne at mye er likt, og en del ulikt. Jeg kommer til å presentere ulike grupper, som både har bakgrunn fra historiske kirkesamfunn, men som også kommer fra nye sammenhenger. For øyeblikket holder jeg på med en oversettelse av en moderne versjon av Benedikts regel, som jeg tror mange vil bli begeistret for. Ikke minst mennesker som er opptatt av bønn, sosial rettferdighet, fredsarbeid. Dette er nemlig noe av det som kjennetegner den nye monastiske bevegelsen. Den nye Benedikts regel legges ut på bloggen min etter hvert som jeg rekke å oversette den. Husmenighetsbevegelsen er kjent, men den nye monastiske bevegelsen er mindre kjent. Også denne kommer ut av de nye tingene Den Hellige Ånd skaper i våre dager, selv om røttene til den ligger langt tilbake i tiden. Et veldig interessant trekk er at mange anabaptistiske grupper er med i den nye monastiske bevegelsen. Dette er altså ikke en klosterbevegelse i gammel form, men en radikal bevegelse som er opptatt av Guds rike, et kontemplativt liv som gir seg uttrykk i sosial rettferdighet. Her finnes tidebønnsliv, sammen med konkret arbeid for fattige mennesker i nabolag og i verden. Jeg tror husmenighetsbevegelsen og den monastiske bevegelsen har mye å lære av hverandre, selv om det er tydelige forskjeller. Forskjellene kommer jeg til å behandle på bloggen min i en artikkel senere.

Tore Lende sa...

Takk Bjørn Olav,
hva fredsarbeid, konfliktarbeid o.l angår har jeg vært sterkt engasjert. Min tro på "verdslige metoder" har avtatt og "profetene" har mistet sin glans - om de noen gang hadde det?

Fredsfyrsten blir mer og mer sentral.

Men samtidig vil jeg "ydmykt" stå ved fredsaktivistenes side.

Før jeg åpnet posten meldte jeg med, med helseforbehold, på en Transcend-konferanse i Wien i begynnelsen av juni. Transcend er er Galtungs nettverk og består stort sett av akademikere og fredsaktivister fra hele verden.
Jeg har møtt mennesker fra alle slag - men ingen kristne - i dette nettverket.

Konferansen skal være i et slags buddhist-kloster.

Jeg skal forsøke å følge med litt på bloggen din Bjørn Olav.

Bjørn Olav sa...

Jeg følger deg i mine bønner, Tore. Ber om at Herren skal gi deg nåde og styrke til reisen til Wien. Med mine "jevnlige sykdommer", er jeg stadig i samme situasjon som deg, hvor kreftene ikke strekker til, og jeg må avlyse det dene og det andre. Takk for det gode eksempel du er.

Tore Lende sa...

Et lys i verden..
Jeg vil bare si at i dette miljøet som er ateistisk og ikke-kristent - humanistisk så nyter mange av disse kristne på din blog den største respekt!

Respekten de mer militante evangeliske rett-troende er har, er ikke særlig stor.


Og små kommuniteter, fellesskap, husmenigheter kan få avgjørende betydning.

Jeg ser du nevner Tolstoj på din blogg. Han skrev boken: "The Kingdom of God is within you"

Tolstojs inspirasjon var "ekstreme" kristne "sekter" i Europa som han hadde kontakt med.

Han fikk sine tanker derfra.

Så påvirket han Gandhi som leste "The Kingdom of God is within you mens han var i Sør-Afrika. - hvor han også fikk evangelisk rett-troende kristendom i "vrangstrupen".

Og vi kjenner alle til Gandhis betydning. Gandhi ble også påvirket av Stanley Jones pasifisme etc..

Gandhi påvirket i sterk grad Nelson Mandela...

Stanley Jones var en inspirasjon for Martin Luther King...

Her ser vi kanskje kraften i at små ting som leves ut i praksis -
hvor liv og lære er samsvarende?

Bjørn Olav sa...

Jeg tror både de små husmenighetene, og de små monastiske fellesskapene, utgjør en forskjell! De er små i menneskelige øyne, men ikke i Guds. Når døperen Johannes startet sin tjeneste startet han den i de lavest liggende områdene av verden, og Jesus startet med 12.De menneskene som utgjør husmenighetene/de monastiske fellesskapene er mennesker med en dyp hengivelse og overgivelse, til Jesus og til en radikal etterfølgelse av Ham.

Jeg er vel kanskje kjent for at jeg er konservativ i teologi, men det betyr ikke at jeg ikke står for en radikal kristen tro! Man må ikke være Bush-tilhenger av den grunn. Det er mye ved amerikansk politikk og livsstil, som jeg misliker. Jeg er selv militærnekter, og ønsker å være aktivt med i både freds- og forsoningsarbeid. De folkene du henviser til, i forbindelse med den tidligere nevnte konferansen, opplever jeg som mennesker med integritet og mennesker av god vilje. Vi har mangt og mye å lære av dem. Og Tolstoj og Gandhi har vi mye å hente hos. Ikke minst i deres praktiske tilrettelegging av deres egne livsprinsipper og i deres levde liv.