Flere kommentarer oppfordrer meg til å skrive om husmenigheten vår. Det passer bra, for jeg har hatt en liten post i tankene en stund.
Jeg sluttet som administrativ leder i Filadelfia (Oslo) for å starte husmenighet sammen med min kone for 3 år siden. Ut fra det verdigrunnlaget vi ønsket menigheten skulle bygge på, tok jeg kontakt med venner i narkomiljøet i Sandefjord. Her var det kristne som ikke lenger hadde noe menighetsfellesskap.
Nå har vi holdt på i snart 3 år. Vi har i prinsippet hatt samlinger hver uke, bortsett fra den perioden da alle medlemmene ved et sammentreff avtjente fengselsstraffer samtidig. I stedet for vanlige samlinger, reiste jeg da rundt og besøkte dem i fengslene. Det gir muligens begrepet cellemenighet en ny betydning.
I disse dager går jeg rundt og feirer en liten seier: For første gang har menigheten hatt samling uten at verken jeg eller min kone var til stede.
- Vi leste i Bibelen og ba Fadervår, fortalte Thom i telefonen. Thom er eldste i menigheten. Antageligvis Norges eneste metadonbrukende eldstebror. Vel, vi bruker ikke begrepet eldste eller andre titler. Thom funker som koordinator og sørger for at det blir samlinger. Da han satt i Ringerike fengsel var han kirketjener i fengselskirken.
Det første året holdt vi samlingene hjemme hos oss. Da hadde menigheten også et navn: Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord. Etter det har vi holdt samlingene i hjemmene til de medlemmene som ønsker det.
Nå har vi ikke lenger noe navn på menigheten. Navn institusjonaliserer og skaper skiller mot andre kristne. Nå er vi kun kristne som samles i Jesu´ navn. Et navn som forener alle kristne.
Ellers er det ingen kobling mellom bloggen og husmenigheten. Nesten ingen av medlemmene har PC eller bruker internett. Jeg forteller dem av og til om mine nettaktiviteter. Men debattene og temaene her på bloggen preger aldri våre samlinger. Ordet hierarki har knapt nok vært nevnt, for eksempel. Bloggen setter altså ingen agenda for husmenigheten.
Men det betyr ikke at det som debatteres her på bloggen er mindre vesentlig. Det er bare det at folk som kommer rett fra gata og ikke har menighetsbakgrunn, har litt andre behov.
Liturgien i våre samlinger er enkel: Spise sammen (med varierende vektlegging på det), dele liv, lese fortløpende fra Bibelen, dele tanker omkring dagens bibeltekst, frie refleksjoner og innslag, be sammen.
Vi har ingen møteleder. Vi gjør som Paulus oppfordrer til: Snakker én av gangen, ikke i munnen på hverandre.
Mine drømmer for menigheten er vekst. Åndelig og personlig vekst og vekst i antall. Jeg ser fram til "kaoset" den dagen da våre hus og leiligheter ikke lenger rommer menigheten.
Jeg har skrevet mye om husmenigheten tidligere. Klikk her for 20 poster om husmenigheten vår.
Innlegg
