Husmenigheten vår er over i en ny fase. En fase med vekst.
Både veteranen Thom og nye Lillian har vært aktiv når det gjelder å inkludere nye. I kveld var vi 7 personer.
Thom, som tidligere har fått med seg arbeidskameraten Petter, hadde denne gang invitert med seg arbeidskameraten Per (fingert navn). Per er utdannet lærer med kristendom grunnfag. Han har lenge lengtet etter et slikt fellesskap, og syntes å stortrives.
Lillian hadde invitert med seg tre, hvorav to kom, Hans og Hilde (begge fingerte navn). Hans er en forhenværende rusmisbruker, som nå i lenger tid har levd reint. Thom og Petter kjente godt til Hans.
Når vi har nye med, kjører vi en presentasjonsrunde. Det er spennende. Thom presenterte dessuten husmenigheten og innholdet i samlingene, og jeg gikk igjennom verdigrunnlaget. Jeg finner stadig grunn til å gjøre det klart at jeg ikke har noen annen menighet enn denne og at jeg har gitt meg helt til dette fellesskapet. Jeg kan både se og føle hvilken effekt det har på de andre.
Vår husmenighet er altså ikke noe tiltak fra min side i rusmisbrukeromsorgen. Den er en menighet, åpen for alle.
Jeg spurte Hans om han hadde vært på noen form for rehabilitering.
- Nei, det er kun kraften i dette, sa han og klappet på Bibelen.
- Det tror jeg også på, sa Thom, som selv går på metadon.
- Jeg har nå startet nedtrapping i samsvar med LAR (et offentlig program for LegemiddelAssistert Rehabilitering), la han til.
Jeg har hittil aldri tatt opp rus og rusproblematikk i samlingene. Det overlater jeg til de andre som har personlig kjennskap til dette. De inspirerer hverandre med sine erfaringer. Men vi gjør ingen forsøk på å skape noe skille mellom aktive eller forhenværende rusmisbrukere. Et kjærlig, inkluderende fellesskap gjør underverker for alle slags mennesker. Dermed presser vi heller ingen til et dobbeltliv eller høyere bekjennelse enn det er dekning for. Nåde og sannhet.
Vi leste Guds Ord sammen og alle deltok i samtalen etterpå.
En av deltakerne fortalte om sine besettelsesopplevelser. Flere av de andre bekreftet at de hadde opplevd noe lignende.
- Det er typisk for rusmisbrukere, fikk jeg vite. OK, tenkte jeg, er det derfor at de så enkelt aksepterer den åndelige dimensjonen? De har møtt den andre siden.
I kveld var det flere som deltok med bønn. "Temperaturen" i samlingene er økende.
Så planla vi neste samling. Thom ville gjerne ha den hjemme hos seg. Hilde ville også snart ha en samling hjemme hos seg, fordi hun også hadde venner hun gjerne ville invitere.
Dette er så herlig at jeg kommer til å sveve i noen dager igjen. Å forkynne evangeliet for fattige er tjokk fullt av velsignelser. Vår visjonære leder Jesus anbefalte oss å gjøre det. Derfor er dette også visjonen, strategien og handlngsplanen i husmenigheten vår.
Så enkelt er det.
Innlegg
2 kommentarer:
Noe av det som får meg til å stille noen spørsmål. Det er ser ut til å være forholdsvis mye vekt på de ukentlige planlagte samlingene. Er dette er arv fra foretakskirken? Hva med at noen som har lyst til å ha samling mer ukontrollert tar initiativ til å samle noe. Alle behøver ikke være med på alle samlinger? Det er min observasjon at det er en høy terskel til å ta slike initiativ - folk føler seg usikre, ikke gode nok osv.... eller sagt med andre ord enhver samling når vi møtes som brødre og søstre er et møte med Herren er en gudstjeneste.
Dette har jeg vel sagt før. Jeg besøker en kristen bror med noen "sideordnede" vrangforestillinger og jeg besøker ham 3-4 ganger i uken. Han er tidligere leder i amerikansk vinyard menighet. Jeg hilser noen ganger med: "We are going to have church here today". Bakgrunnen for å si det er at Jesus sier at hvor to og tre er samlet i mitt navn..... Og det er ingen ting i veien for at vi kan ha brørdsbrytelse heller - der på psykiatrisk.
Jeg vil også si at jeg har et trygt og godt tillitsfullt forhold til betjeningen på avdelingen.
Ellers gleder jeg med Are - det er slik som dette kan eksplodere. Plutselig er det 10-talls av grupper og enda mer. Hold fast ved verdigrunnlaget - la kjærligheten være ledende og bestemmende.
Tore,
Antagelig har vi i vår husmenighet en vei å gå når det gjelder å få et mer organisk menighetsliv. Du peker på noe sentralt: Usikkerhet, mindreverdighetskomplekser
Men jeg har også de spontane, når som helst, hvor som helst-samlingene som et ideal, og ønsker å legge til rette for en vekst også på det området.
Takk for oppmuntring, Tore. Ja, kanskje vi vil få se en stor vekst!
Legg inn en kommentar