fredag, november 09, 2007

Kan det komme noe godt fra Nasaret?

Ivar Kvistum har advart meg mot å definere mitt standpunkt, mine verdier, visjoner, mål, som en negasjon. Vi har snakket mye om ikke-hierarki her på bloggen, for ikke å si anti-hierarki.

Ivar har rett. Jeg ønsker ikke å stå for noe som primært er anti. Hva jeg ønsker er å følge Kristus i å forkynne evangeliet for fattige. Men flere tiårs engasjement i menighet, har fått meg til å innse at våre hierarkiske foretakskirker er et dårlig verktøy for akkurat det. Ved å henvende meg til Bibelen, har jeg funnet et forbilde i de bibelske, ikke-hierarkiske husmenighetene.

Derfor kan jeg ikke skjule min store glede når jeg møter troende som deler mine erfaringer og synspunkter. Og særlig om det er mennesker i vår egen del av verden.

Stor var min overraskelse her om dagen, da jeg snublet over bloggen Catholic Renewal, skrevet av Charlotte Therese. Undertittelen på bloggen er "Se, jeg gjør allting nytt ...". Charlotte hadde en post som inspirerte meg til å legge inn en kommentar, Håller frikyrkorna på att katoliceras?

Hør bare hva Charlotte sier om hierarkier, hun som kommer fra en kirke som åpent hevder hierarkiets nødvendighet og begrunnelse. Jeg gjør noen klipp:

Nej - back to basics! Längre tillbaka - ja!

...

Fast egentligen gillar jag inte alls hierarkiseringen.

Vad jag önskar att kyrkan kunde fungera på ett helt annat sätt...

Hun fortsetter å utdype sine tanker om dette, og sier dette bedre enn jeg noensinne har klart å formulere det:

Det följande är kanske lite kontroversiellt, men tanken kom till mig nu, så jag lyfter fram den och ser vad ni säger:

De som idag ses som "svaga" målgrupper som man inriktar massor av kyrkliga hjälpinsatser på (hemlösa, flyktingar etc) borde istället för att göras beroende av denna hjälp involveras aktivt - tas på allvar. De behöver få just sina gåvor sedda, lära sig ta ansvar. Då skulle de växa, få ett nytt självförtroende, och samtidigt göra en omistlig insats för helheten.

Ja - jag tror att en icke-hierarkisk kristen rörelse som bygger på allas delaktighet på lika villkor fungerar - och skulle gärna vilja vara del också av ett sådant sammanhang.

Halleluja! - sier jeg.

Og så blander teologen Jonas Lundstrøm seg inn i samtalen, og utbryter i en kommentar til noe jeg skrev på bloggen til Charlotte:

Are. Tillåt mig att utbrista i ett halleluja! Det är otroligt ovanligt att höra sånt här, men ack så befriande.

Enda en Jesus-revolusjonær!

Charlotte fortsetter:

Jag ser inte en hierarki i den första kristna tiden - utan ett gemensamt delande och tjänande. ... Jag tror på en helt annan struktur. Men jag känner inga i min närhet som tror som jag - så hur ska jag kunna starta upp något?

Kanskje det er flere enn vi aner som drømmer som Charlotte? Plutselig en dag, så bryter det fram ...

Samtalen går videre, til slutt er det over 100 kommentarer til denne posten. Charlotte igjen:

Anden leder inte kyrkan genom hierarkin i sig - utan mer genom det slag av konsensus som Are talar om. Hierarkin missbrukar i de flesta fall sin ställning. Därför har jag svårt att se det som något gott som är inspirerat av Gud.

OK - men det er altså en katolikk som taler! Samtalen bølger fram og tilbake, men jeg holder meg til hva Charlotte selv skriver:

Jag kan inte se att traditionen kan ställas upp som ett försvar av sånt i traditionen som inte är bra.

En del är "badvatten" som behöver hällas ut när det väl har blivit igenkänt som sådant. Också sånt man tidigare såg som en nödvändig del av "barnet".

Det är ju vad reformation är.

Hierarkiseringen räknar jag inte alls till en bra sak i traditionen. Det är den som har förstört kyrkan....

Jeg henter flere sitat fra Charlotte i den lange kommentar-tråden:

Jag vill få representera mig själv som med-lem i kyrkan. Och jag vill att andra ska representera sig själva - inte andra.

Och jag vill inte att någon enda ska utge sig för att representera Kristus.

Tillsammans är vi alla Kristi kropp.

Så tror jag att det var tänkt att vara.

Charlotte får begeistrede kommentarer fra de øvrige anti-hierarkister som er inne, og Charlotte forklarer:

Orden bara kom till mig - och allt var plötsligt kristallklart.

Jag har redan tidigare sett det så, men inte vetat hur jag ska formulera det, eller ens att jag kanske borde försöka formulera det.

Det är liksom en icke-fråga i katolska sammanhang - där något annat än en hierarkisk organisation kan vara svårt för många att tänka sig - eftersom det är så det har varit så länge. Frågan väcks knappast annat än i mötet med andra kristna som har en annan syn ...

Jonas, jag hoppas få höra många andra som säger detta en dag - jag har inte heller hört det från någon katolik hittills - men inte heller från någon protestant, vad jag kan minnas, förrän nu.

Så det vi skriver om här och nu bekräftar helt enkelt den tro jag redan har, och har haft hela tiden som jag har varit kristen.

Men det har sjunkit undan bland mycket annat och kom upp till ytan nu igen.

Herre, hva med en vekkelse nå?


Share/Save/Bookmark

22 kommentarer:

ivar sa...

Svenske katolikker, Are... Hva blir det neste...?

Spennende, absolutt.

God kveld fra Ivar med den advarende pekefinger.

Rudie sa...

Du er klar over at Charlotte Terese kjemper for å bli prest i den katolske kirke, men at det ikke er så enkelt?
Det er ikke så at katolikker generelt er imot hierarkiet. Jeg elsker det bare mer og mer...;)

ivar sa...

Så hvorfor skulle ikke Charlotte Terese kunne bli prest - hvis hun har et kall og er faglig kvalifisert?

ivar

Dag Selander sa...

Visst är det överraskande med Guds rikes storhet. Här kommer lilla Sverige i skepnad av den Katolske kirken och stöder husmenighetens icke-hierarkiska natur! Gud signe Norge //Dag

RUDIE sa...

Ivar!
Skjønner at det må være alle antihierarkiske drøm om Charlotte Terese ble prest ;)
Sier ikke Charlotte: "Fast egentligen gillar jag inte alls hierarkiseringen."
Og kan man være prest i et antihierarki?
Men om det går, hvorfor ikke? :)
Jeg bare tviler sterkt på at det går i den Katolske Kirke!

ivar sa...

Hvorfor ikke i den katolske kirke, spør Rudie.

Jo, fordi den katolske kirke - representert ved pavemakten - er en reaksjonær, undertrykkende og kvinnefiendtlig institusjon som trenger all den reformasjon den kan få.

Men det er interessant å merke seg hvordan den katolske kirke også huser viktige sosiale bevegelser og spennende teologisk nytenkning.

Som alltid er i opposisjon til pavemakten og blir forsøkt kneblet.

Kanskje er det slik at denne dynamikken - motsetningen mellom en arkaisk maktstruktur på den ene siden og levende, kristne menneker på den andre - virker nyskapende i seg selv.

Nye impulser som fødes i smerte.

Hva tror du om det, Rudie

RUDIE sa...

Ivar!
Hva jeg mener med det, er at jeg treffer på like mange maktpersoner i husmenigheter som i hierarkiet. Bortsett fra at jeg aldri treffer på noen maktpersoner fra hierarkiet da...:D
Og fordi jeg misliker maktmennesker så syns jeg hierarkiet har noe genialt over seg. De har rett og slett ingen makt over meg! De tjener meg!

Og jeg liker ikke splitring, jeg er for enhet.
Jeg tror visst husmenigheten kan eksistere, men jeg ser ingen verdi i en husmenighet som bruker tid på å motarbeide hierarkiet. Og selv om ikke husmenigheten innvendig gjør det, så er det slik jeg blir kjent med husmenigheten.
Jeg er for Jesus, det er det eneste jeg er for. Og derfor er jeg for de som har vært med på å bygge opp hans rike.
At dere tror vi i hierarkiet er mindre levende enn dere, får dere tro som dere vil om.
Helt ærlig så kjenner jeg som om jeg er mer fri fra hierarkiet enn dere. Hva er vitsen med å kjempe for å bli prest? Gå i flotte klær? Ha makt? Jeg skjønner ikke helt vitsen. Jeg er min egen prest, fri til å preke det Gud legger i mitt hjerte.Fri til å velsigne. Men heldigvis har ikke Gud lagt i mitt hjerte at jeg skal kjempe for mine rettigheter eller andres rettigheter. Jeg har fått i mitt hjerte å kjempe for Guds rike og for enhet i Kristi kropp, fordi Jesus har vist meg at det bare finns en kropp. Og der finns både pave, katolikker, ortodokse, protestanter, kirke, menighet og husmenighet. Men savnet er at vi skal slutte opp med vår maktsyke, og heller konsentrere oss om Jesus.

For meg er hierarkiet noen som tjener Jesus og mennesker. Og jeg føler at jeg har en like stor del av det hierarkiet som en biskop. Kansje fordi jeg hater å gå i kjole? ;) Og da er jeg ikke sarkastisk. Jeg blir faktisk veldig glad inni meg når jeg ser et bilde av paven!
(Og jeg vet ikke om en kirke som viser mer respekt for kvinner enn det dKK gjør. Det har jeg til og med hørt fra feminister.)

ivar sa...

Nå var det ikke akkurat dette jeg spurte om.

Men jeg konstaterer at du nokså radikalt misforstår posisjonen til dem du tar mål av deg å belære. Det kommer til uttrykk i denne setningen:

"At dere tror vi i hierarkiet er mindre levende enn dere, får dere tro som dere vil om."

Hvem i all verden har sagt noe sånt? Utenfor hodet ditt, altså.

Når det gjelder forholdet mellom kjønn, diskriminering og sånt, handler det ikke om hvor "grei" man er. Det handler om hvilke rettigheter man har.

Og den katolske kirke diskriminerer kvinner i stor skala. Det er et faktum. Hadde ikke den katolske kirke diskriminert kvinner, ville Charlotte Terese fått bli prest, eller hva?

Og jeg lurer på: Når dette hierarkiet med åpne, kalde øyne saboterer kampen mot spredningen av hiv-viruset i Afrika, tjener det Jesus da?

ivar

Anonym sa...

Jag vill bara säga att jag är väldigt glad över att ha upptäckt andra som drar i samma riktning när det gäller detta. Jag har också tagit upp tråden på min blogg idag. Däremot vill jag helst inte bli kallad "teolog" eftersom jag är kraftigt emot den typen av auktoritetstitlar (Matt 23:8-). Därför tog jag heller aldrig ut min examen...
/Jonas Lundström
http://blog.bahnhof.se/wb938188

Rudie sa...

Ivar!
Du har et proetestant hjerte, jeg et katolikk hjerte. Både protesterende og katolske hjerter påstår å kjempe for Guds sak. Vi angriper så best vi kan.
Gud har talt til meg at han ikke vil jeg skal holde på slik, men heller konsentrere meg om Jesus.
Men jeg liker dialog, der hvor det går. Det handler mer om å lære hverandre å kjenne, og tenke og snakke positivt om hverandre, istedet for å anklage å ranke ned på hverandre.
Når det gjelder mitt syn på kvinnelige prester så har jeg nettopp skrevet ett innlegg her: http://avemarisstella.blogspot.com/2007/11/automatisk-exkommunion-vid-igning-av.html
Det får rekke i fra meg.
Skulle ønske du så ønsket mitt om enhet, istedet for å spekulere ut stygge tanker om meg.
Venlig hilsen Rudie!

Sjur Jansen sa...

Rudie

Jeg skjønner ikke helt synspunktene dine. Jeg må først forstå dem før jeg kan si om jeg er enig eller ikke.

Vi har altså:

1) hierarki som LÆREDIRIGENT (som du egentlig ser bort fra fordi du er fri til å være prest privat)

2) hierarki som TJENER (gir mulighet for kirker, gudstjenester, hjelpearbeid, bøker)

3) hierarki som gir ORDRER (biskop forflytter prest til en annen menighet mot prestens vilje)

4) hierarki som BEGRENSER (nekter kvinner å tjene, nekter folk å snakke i samlingen)

Ved punkt 1: Katolsk lære sier at kun en katolsk prest kan dele ut nattverd. Du er for enhet, men samtidig er du for at kun katolske prester kan dele ut nattverd?

Ved punkt 2: Jeg er delvis med. Selv mener jeg man bør skille menighetssamlinger og kristne organisasjoner. Man er ikke avhengig at et hierarki for å kunne samles.

Ved punkt 3: Det ser ut til at du ikke har noen motforestillinger her.

Ved punkt 4: Det ser ut til at du heller ikke vektlegger denne problematikken særlig. Da mener jeg man må leve et dobbeltliv hvor lære/verdier innenfor kirkesystemet er noe annet enn lære/verdier man som kristen har i hverdagen. Da blir i tilfelle argumentasjonen for de ulike verdiene hul.

Uansett må man definere hvor langt kirkesystemets makt strekker seg inn i hverdagen. Kan du være privat prest eller ikke?

Det siste er viktig, fordi jeg tror det er mange kvinner i Norge som kan tenke seg å samle en flokk hjemme til en kristen samling slik som Priska og Nymfa gjorde. Men så bremses de av tradisjonen som kirkesystemet sprer.

Tradisjonen har påvirkingskraft både innenfor og utenfor kirkesystemet. Derfor bruker jeg krefter på å riste i disse tradisjonene.

Du spør: ”Og kan man være prest i et antihierarki?” Mitt syn: Ja, hvis vi definerer prest som husvert. I husmenigheter/samlinger går dette fint.

Når det gjelder kvinner og prestetjeneste, har jeg en historisk oppsummering av kvinners mulighet til å snakke i Den norske kirke i denne artikkelen:

http://byggemennesker.blogspot.com/2007/11/den-moderne-kvinnepresten-er-ved.html

I utgangspunktet er jeg mot hierarkier i menighetslivet. Men hvis man først har det, mener jeg både kvinner og menn bør kunne gjøre tjeneste. Derfor kan jeg godt støtte Charlotte som katolsk prest. Men egentlig mener jeg hele saken er satt på hodet. Verken kvinner eller menn bør gå inn for hierarkier i menighetslivet.

Ragnhild Schanke sa...

Det er helt unødvendig å definere seg negativt som anti hierarkisk når vi har et godt ord som egalitær.

Egalitære samfunn har en lang tradisjon av filosofisk begrunnelse som bygger på et positivt (optimistisk?) menneskesyn. Det betyr imidlertid ikke at man dermed pr def. er imot all organisering.

Spørsmålet jeg fremdeles har til husmenighetene er hvordan funksjonen ledelse skal skje.

Vi ser jo over alt, til og med i denne spalten, hvordan folk påberoper seg Jesu direkte ledelse. Det er det aller sterkeste maktmiddel som finnes. Hvem kan si noe imot det Jesus har sagt? Samtidig er kunnskap om Bibelen, teologi, som fag, så foraktet at en anonym skribent finner det formålstjenlig å studere teologi uten å gå opp til eksamen. Å være teolog er selvsagt ikke en "autoritetstittel", det sier bare noe om hva man har lest.

Ragnhild Schanke sa...

En ting til:
Det å påberope seg å ha hørt direkte fra Gud slik at man vet hva som er sant om et eller annet, er den mest ekstreme form for maktbruk. Paven den som benytter denne type makt mest ekstremt. Han påberoper seg å være, og DKK påstår at han er, Kristi stedfortreder på jorden, og at alle hans læresynspunkter (ex Catetra)er Guds Ord til menneskene.

Dersom dette er sant er paven verdens største tjener, men hvis ikke, Rudie, hva da?

Are Karlsen sa...

Jonas,

Jeg deler din glede! Vi burde kanskje lage en oversikt over det ikke-hierarkiske (egalitære?) miljøet i Sverige og Norge?

Dag er i god gang med å lage en oversikt over kristne blogger. Kanskje han kan hjelpe oss?

Tittelen teolog: OK. Jeg skal slutte å kalle deg teolog!

Ellers anbefaler jeg alle å lese den posten som Jonas linker til.

Are Karlsen sa...

Ragnhild,

Takk for et godt forslag! Jeg har brukt begrepet egalitær i ulike sammenhenger, men ikke sett at det kan erstatte ikke-hierarki.

Jeg har ingen umiddelbare motforestillinger. Er det andre som har det?

Angående ledelse: I vår husmenighet har vi ikke "ledelse", men konsensus. Vi samtaler oss til enighet og beslutter i fellesskap.

Ellers: Den "anonyme" som ikke tok eksamen, undertegnet innlegget med Jonas Lundström. Han la til og med en link ut til bloggen sin.

ivar sa...

Rudie:

Som andre også har påpekt: Å argumentere med at "Gud har talt til meg", opplever jeg som det totalt motsatte av å invitere til dialog. Det er religiøst maktspråk av simpleste sort. Den slags - framsatt i debatter - avviser jeg totalt, alltid.

Ang. ditt "ønske om enhet": Når andre ikke "ser" dine fromme intensjoner, kan det også hende at problemet ligger hos deg selv.

Du kan begynne med å ta inn at jeg ikke har "stygge tanker" om deg, som du hevder, men at jeg stiller meg kritisk til den institusjonen du forsvarer.

Men det er jo slik, da, at når katolikker snakker varmt om "enhet", mener de i realiteten at andre underlegger seg dem som hevder å representere den eneste sanne kirke, eller hva.

"Enhet" blir med andre ord synonymt med underkastelse.

Og det vil jeg ikke være med på. Eller sagt på en annen måte: Jeg er ikke tilhenger av enhet for enhver pris.

ivar

ivar sa...

Are:

Jeg synes "egalitær" er et bra begrep.

ivar

Ragnhild Schanke sa...

Å lede er ikke det samme som å bestemme. Ledelse kan være å komme med forslag, se løsninger, ha ideer som andre slutter seg til.

Og så gjelder det å komme utover snakkestadiet. En leder tar initiativ og inspirerer de andre. Legger opp en strategi og plan. Formulerer tanker og kompromisser slik at der kan oppstå enighet. Når dette skjer helt uformelt snakker vi i noen sammenhenger om normsendere. Når en normsender angir en ideologisk retning som andre følger handler det om funksjonen lederskap.

Når normsenderen fungerer i kraft av sin sterke personlighet er det ofte vanskelig å være uenig.

Eller har man ikke den slags erfaringer i husmenighetene?

Sjur Jansen sa...

Når venner samles, er det ikke slutt på initiativene eller forslagene eller å ha ideer som man får andre med på. Dette går på rundgang. Den ene gangen er det Nils som foreslår å gå på kino, den andre gangen er det Kari som foreslår at alle blir med på oppvasken på hytteturen. Riktignok er folk forskjellige, så det kommer oftere initiativ fra enkelte. Men det er ingen som har behov av å definere eller velge Kari eller Nils som leder for venneflokken.

Slik bør det også være når kristne samles. Initiativene er enkle: En bønn, en sang, en håndsrekning, et ord, en oppmuntring, litt mat.

Behøver man en leder for å gi en oppmuntring? Må man ha en tittel for å skru på komfyren eller be en bønn?

Dette med å ta initiativ, er felles mellom tjenere og ledere. Begge kan ta initiativ. Begge kan formane. Men det er kun ledere som sitter på en eller annen rettighet. Rettigheten er for eksempel å være den personen som nesten alltid skal holde preken, eller retten til å ta initiativ, eller retten til bestemme.

Ulempen ved å definere en leder i en menighet, er at man får slagside i initiativene. Lederen er kanskje spesielt musikkinteressert - og lager en musikkmenighet, det blir endimensjonalt.

Slagside er greit i kristne organisasjoner, for de kan gjerne være endimensjonale. Men når det er menighetssamling, bør man samles slik venner samles.

For å si det på en annen måte:
1) Hvilke viktige inititativ kan man gå glipp av hvis man kun satser på tjenere?
2) Og hvilke av disse viktige initiativene er man av en eller annen grunn nødt til å legge inn i en menighet istedet for inn i en kristen organisasjon?

ivar sa...

Men Sjur: Ser du ikke at man risikerer at man risikerer at enkelte, dominerende individer får uforholdsmessig stor dominans i en egalitær gruppering i kraft av sin personlighet, dersom ikke ledelse forankres og ansvarliggjøres?

I 0rganisasjonsteori snakker man om formelle og uformelle hierarkier og strukturer. Den formelle er uttrykt gjennom organisasjonskartet. Den uformelle er et uttrykk for hvordan det faktisk er. Der hvor det finnes sterke miljøer og enkeltindivider innenfor en kultur, vil det oppstå stor ulikhet mellom den formelle og uformelle strukturen.

I en egalitær husmenighet blir det BARE uformell struktur. Det er fint nok, men det innebærer også den sterkestes - eller mest utadvendtes - rett.

Så uten å avvise egalitære husmenigheter av den grunn: Hvordan løse et slikt problem?

ivar

Are Karlsen sa...

Ragnhild og Ivar,

Som dere har skjønt: Lederskap eller ikke, er for meg et ideologisk spørsmål, ikke et praktisk spørsmål. Det handler om det kristne fellesskapets verdier. Dette har vi diskuttert noen meter nå.

Men selvfølgelig: Ethvert fellesskap vil by på utfordringer av ulike slag. Den type utfordring som Ivar skisserer, tror jeg ikke det er mulig å organisere seg bort fra. Dominerende individer vil alltid gjøre seg gjeldende. Og alle fellesskap burde om mulig ha en beredskap, både mot denne tilbøyeligheten og andre.

Det er et par elementer i et kristent fellesskap som vi ikke så ofte berører i samtalen:

- Den Hellige Ånd
- Ideologien. Læren.

Paulus snakker om Åndens enhet i fredens sambånd (den gamle norske oversettelsen). I et fellesskap uten hierarkisk ledelse, blir det ekstra viktig å undervise om de sentrale verdiene for et kristent fellesskap.

Det er sikkert enda viktigere i et egalitært fellesskap å framholde de bibelske verdiene enn i et hierarkisk. Fordi i et hierarkisk fellesskap er individets spillerom strikt regulert. Det går ut over den dynamikken som jeg søker i det kristne fellesskapet.

I sekulær sammenheng forskes og testes det også på egalitære organisasjoner. I en artikkel kunne jeg lese om hvordan man i en gitt sammenheng forsøkte å erstatte lederskapet med en tydelig ideologi.

Jeg har erfaring fra egalitaritet (?) i to forskjellige sammenhenger. Det hører med til bildet at jeg har vært initiativtager til begge gruppene, men de signaler jeg har fanget opp har vært at dette har vært positive opplevelser for alle involverte.

Jeg opplever altså at jeg både har et godt ideologisk grunnlag og gode erfaringer.

Sjur Jansen sa...

Ivar

Aller først: Jeg har ikke rukket å tenke på uttrykket egalitær ennå. Derfor bruker jeg ikke-hierarkisk inntil videre.

Jeg er helt enig i at enkelte personer kan bli dominerende. Mitt inntrykk er at det kan skje også der man har valgt en leder. Gruppen/samlingen kan da få litt hjelp av det formelle for å jekke ned personen. Lederen kan støtte seg til det formelle og si: "Ro deg ned, her er det jeg som bestemmer." (Eventuelt med ytterligere argumentasjon som sier at lederen er demokratisk valgt og har støtte fra flertallet.)

Det "formelle" opplegget i en ikke-hierarkisk husmenighet/-samling er at ingen er sjef. Hvem som helst kan da støtte seg til det "formelle" og ta en formanende rolle overfor den dominerende personen og si: "Ro deg ned, det er ikke du som bestemmer."

I et hierarki vil de fleste tenke "Det er ikke mitt ansvar å roe ned Nils, for det er Kari som er lederen." I et ikke-hierarki vil de fleste tenke: "Vi har alle et ansvar for å roe ned Nils. Hvis ingen andre trår til, så må visst jeg gjøre det."

Det er altså snakk om to-tre typer ansvarliggjøring.
a) Kun én har ansvaret (lederen)
b) Alle har ansvaret (hele menigheten/gruppa/samlingen)
c) Alle med pondus har ansvaret (nådegave)

Jeg skiller mellom pondus og dominering. Enten man velger hierarki eller ikke-hierarki, vil det forhåpentligvis sitte folk i gruppa som har pondus nok til å roe ned folk som dominerer. Kanskje er de ledere eller har verv i fagforeningen på jobben. De har pondus, men bruker den normalt ikke i vennegruppen, fordi det er andre regler i vennegruppen enn på jobben. Men de kan bruke pondusen i vennegruppen når noen bryter reglene og blir for dominerende eller sjefete. Da kan de si: "Ro deg ned, slipp andre til."

Det er ikke slutt på formaninger selv om man kutter ut lederen. Tjenere kan formane hverandre. Eller som det står i NT: "Rettled hverandre".

Hvis hierarki-gruppen har en dominerende leder, er den i en verre situasjon enn den ikke-hierarkiske gruppen som har et dominerende medlem. Folk nøler før de ber en leder roe seg. Derfor trengs det folk med pondus også i hierarkiske miljøer. De sier fra når lederen blir for dominerende. De tør når det trengs, men har ikke en dominerende rolle.

Et tiltak mot dominerende ledere er at liksom-demokratiske menigheter innfører årlige valg på lederne. Da blir det ekte demoratisk. De som ikke tør si fra til lederen gjennom året fordi lederen er i en lederposisjon, kan bruke sin stemmerett og velge en bedre leder. (Men slik er ikke opplegget i de fleste menigheter i dag.)

Verken hierarki eller ikke-hierarki betyr null problemer eller utfordringer. Når man skal velge mellom hierarki eller ikke-hierarki, må man stille seg flere spørsmål:

1) Hva er hensikten med gruppen/samlingen?
2) Hva gir flest direkte eller indirekte positive eller negative virkninger?
3) Brytes noen grunnleggende verdier?
4) Hva sa Jesus om saken?
5) Hva sa apostlene om saken?

Du spør meg hvordan man løser problemet med dominerende personer i ikke-hierarkiske samlinger. Jeg har nevnt en mulig løsning, nemlig at alle må ta ansvar, spesielt dem som fra før av har pondus. Da spør jeg tilbake: Hvordan løser du samme problem når du er sammen med venner/bekjente? Velger dere en leder?

Til Ragnhild eller alle:
Jeg har lyst til å gjenta det første nøkkelspørsmålet jeg kom med lenger opp:

Hvilke viktige inititativer kan man gå glipp av hvis man kun satser på tjenere?

Svarene viser hva man tenker at menighet skal være.