onsdag, oktober 11, 2006

Menighet uten menneskelig lederskap

Frankviola
Frank Viola
Foto: House Church Chronicles

Les hva Frank Viola sier om menigheter uten menneskelig lederskap.

Frank Viola er en veteran i den amerikanske husmenighetsbevegelsen. Han sluttet seg til en husmenighet allerede i 1988 og har skrevet en rekke bøker om husmenighetsteologi, - praksis og - historie.

Geir Lie gjorde meg i en epost oppmerksom på et intervju med Frank Viola i House Church Chronicles.

Her uttaler han seg blant annet om den lederskapsløse menigheten.

Fra 1988 til 1995 møttes jeg sammen med en gruppe kristne i et hjem uten leder. Det var for det meste et eksperiment fra vår side. Vi ønsket faktisk å få vite om det var mulig for Jesus Kristus å lede sin menighet i vår tid på samme måte som han gjorde i det første århundre - uten et menneskelig overhode (pastor, forkynner, etc.) Vi ønsket å vite om det var mulig for ethvert medlem å fungere under Kristi lederskap i en samling som var uten leder, verken direkte eller fasiliterende lederskap. Vi ønsket å få vite om en menighet kunne ta avgjørelser sammen uten at noen fortalte oss hva som skulle gjøres. Vi fant ut at alt dette ikke bare var mulig, men at det var bygget inn i menighetens DNA.

Dette er etter min mening sakens kjerne. Det som vil være selve clout´et med husmenigheter, er fraværet av menneskelig lederskap for å muliggjøre Jesu´ lederskap.

Les intervjuet i to deler i House Church Chronicles.


Share/Save/Bookmark

25 kommentarer:

Geir Lie sa...

Er det lov å drive snikreklame her, Are? (Hvis ikke, får du bare slette.)

Frank Viola jobber tett sammen med sin mentor, Gene Edwards, som har hatt en viss innflytelse i norsk husmenighetssammenheng på 70- og 80-tallet. En lengre artikkel om Edwards publiseres i førstkommende nummer (fra trykkeriet om 1 uke) av tidsskriftet Refleks. Løp og kjøp!

Are Karlsen sa...

Dette er ikke snikreklame - det er hva bloggen er til for.

Jeg gleder meg til den artikkelen Geir. Alle bør abonnere på Refleks!

Bjørn Olav sa...

På 18 år blir man altså veteran i den moderne husmenighetbevegelsen. Det sier noe om vår tids flyktighet, og det sier noe om at vi står i ferd med å miste perspektivet på historisk kontinuitet og våre historiske røtter. Da kan mangt og mye gå tapt underveis.

Geir Lie sa...

Nå er det mulig Are og Bjørn Olav snakker om forskjellig sak.

Man er jo "veteran" om man har vært 18 år i husmenighet. Jeg mener, hvor mange har vært lengre med? Det er vel dette som er Ares anliggende. Og på 18 år håper jeg man har gjort en del gode erfaringer som kan komme andre til nytte.

Det jeg opplever at du, Bjørn Olav, snakker om, er kun å ha et 18 års perspektiv bakover. Hvis jeg har forstått deg rett, er jeg enig i at det ikke er mye å skryte av.

Thomas sa...

Er det ikke litt mistenkelig at Viola stiller i finstasen? Jeg tar ikke på meg dress og slips når jeg skal møte vårt husfellesskap...

;)

Geir Lie sa...

Jeg synes Viola (og Gene Edwards) har en del interessante tanker, men kan likevel ikke identifisere meg med deres anliggende, bl.a. p.g.a. det jeg opplever som elitisme, arroganse og forakt for annerledestenkende (innen "foretaksmenigheten").

Bjørn Olav sa...

Ved flere anledninger har Are trukket frem Watchman Nee, og det fremheves at Watchman Nee har vært en av premissleverandørene for teologien rundt husmenighetsbevegelsen. Det er interessant at Are trekker frem Watchman Nee, all den stund Are samtidig avviser lederskap og lederskapsstrukturer. I boken "Det normale kristne menighedsliv", av Watchman Nee, side 27 står det: "Så snart evangeliet var forkynt, mennesker frelst, og menigheter opprettet, BEHØVDE DISEE TILSYNSMENN, MENIGHETEN TRENGTE Å STYRES OG VOKTES.Skjønt medlemmene ikke var som mange av vår tids menighetsmedlemmer, som stadig må settes i bevegelse utenfra, skjønt de selv stod opp og bar ansvar, så behøvede de dog noen som hadde omsorg for dem i Herren. De arbeidet selv, MEN DE MÅTTE HA NOEN TIL Å LEDE ARBEIDET, OG DENNE TRANG BLE MØDT VED AT DE ELDSTE BLE INNSATT. MENIGHETENS SAKER VAR I DE ELDSTES HENDER..."
Watchman Nee bekrefter dermed det jeg hele tiden har sagt, og skrevet: den nytestamentlige menigheten hadde innsatte ledere,med tjenersinn, som ledet. En annen bok Are og Sjur burde se nærmere på er Åndelig autoritet, også skrevet av Watchman Nee, og utgitt på Logos forlag i sin tid. Der snakker Watchman Nee om delegert autoritet, og at man må stå under delegert autoritet. Begge bøkene er veldig interessante å lese, men Watchman Nee står altså for et helt annet teologisk syn enn det Are og Sjur gjør seg til talsmenn for.

Sjur Jansen sa...

Bjørn Olav, hvis du har begynt å bruker Nee som rettesnor, bør du kanskje ta en titt på hva han mener om eldste.

Selv argumenterer du for at urmenighetene besto av et hierarki i tre trinn:

1. Biskop
2. Eldste
3. Diakoner

Men Nee setter tydelig strek over topplederen. Les nederst på side 31. Han mente at den opprinnelige modellen var at det skulle være en eldstegruppe som skulle lede menigheten.

Når en gruppe leder, får man en helt annen dynamikk enn med en toppleder.

Nee delte de eldstes ansvar i to, en praktisk del og en åndelig del. Det er ved den praktiske delen han bruker ordet styre.

Jeg omtalte Nee 1. mai 2006. Selv om han har en del gode poenger, så sluker jeg ikke alt. Han var for eksempel mot kvinnelige prester, og det kritiserte jeg ham for i artikkelen. Men jeg er enig i hans uttalelse om at flotte kostbare kirkebygninger betyr mindre penger til de fattige. Han kunne gått rett inn i bloggdebatten.

Hvis man kobler Nees eldstegruppesyn med mine mikrobiskoper, så kan man kanskje få en fin miks. Når mange husmenigheter skal samles til storsamling, har jeg flere ganger skrevet at det bør være noe lederskap.

Bjørn Olav sa...

Nå har jeg ikke følt noe behov for å kommentere Watchman Nee's syn eller manglede syn på biskoper. Jeg tar ikke Nee til innetekt for mitt syn på ekklesiologi. Jeg fant det derimot interessant at mens dere tar Nee til inntekt for deres syn på husmenighet, så bør dere samtidig vise til at Nee mente det skulle være ledere og ledelsesstrukturer i menighetene.
Noe annet er uredelig.

Ellers merker jeg meg med interesse at du er for kvinnelige prester. Var det ikke slik at dere ikke var for prester i det hele tatt? Are er i hvertfall helt i mot.

Are Karlsen sa...

Bjørn Olav,

Du referer antageligvis til det jeg skriver i posten "Dette har hendt":

Sitat: "1938 Watchman Nee skriver sin bok om Det Normale Menighetsliv, som i stor grad legger et teologisk grunnlag for den kinesiske husmenighetsbevegelsen".
Sitat slutt.

Jeg er selvfølgelig klar over at Watchman Nee ikke deler mitt syn på lederskap. Tanker omkring ikke-hierarkisk struktur er av veldig ny dato, bortsett fra det vi finner i Bibelen, da.

Jeg tipper at de første forekomstene av ikke-hierarkisk struktur etter aposteltiden, oppstod i USA på slutten av 1980-tallet. Personlig fikk jeg lagt grunnlaget for denne teologien under mine studier under dr. theol. Per-Axel Sverker på Örebromissionens Teologiske Seminar på slutten av 70-tallet. Men jeg var ikke moden for dette før for noen få år siden. Jeg trodde jeg var alene, men oppdaget til min overraskelse at det var store amerikanske miljøer som målbar det samme, jfr. Frank Violas uttalelser i posten "Menighet uten menneskelig lederskap".

Sjur Jansen sa...

Bjørn Olav, du kjenner godt mitt syn:

Paulus hilser for eksempel til en kvinne i Kolloserne 4:15: ”Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne.”

Hun var prest/pastor/tilsynsmann/biskop/hyrde/eldste. Alt dette er ord på samme tjeneste. Ordene er forskjellige fordi de enten beskriver ulike dimensjoner ved tjenesten eller fordi de er oversettelser til ulike språk. Biskop er engelsk oversettelse. Tilsynsmann er norsk oversettelse.

Jeg er altså for kvinnelige prester når det er snakk om prest som tjener. Men hvis det er snakk om prest som sjef med gjennomskjæringsrett over menigheten, er jeg mot både mannlige og kvinnelige prester.

Så langt har jeg ikke funnet noen beslutninger i Det nye testamentet som ble tatt av en biskop alene og som gikk over hodet på menigheten. Man kan kanskje si at Paulus pushet enkelte menigheter hardt. Men han var for det første apostel og ikke biskop. Og for det andre så er det nok av eksempler der andre pushet Paulus tilsvarende. Altså at lederskapet vekslet. En slags gjensidig underordning.

Er du forresten selv for eller mot kvinnelige prester, og hva er i tilfelle begrunnelsen?

For nye lesere av bloggen: Mer om mitt syn på eldstetjenesten finnes blant annet her:

www.byggemennesker.no/eldste.html

Bjørn Olav sa...

Jeg kan ikke se at Den Hellige Skrift, og heller ikke kirkens tradisjon i den etterapostoliske tid, åpner for kvinnelige prester. Det er et nymotens fenomen. Skriftstedet du henviser til sier intet mer enn at kirken i Laodikea, hadde samlinger i et hus, til en bestemt person. Det er også ulik oppfatning blant bibelforskerne om navnet til personen som eide dette huset. Det avhenger blant annet av hvilken bibeloversettelse som brukes,og hvilke hvilke grunntekster denne oversettelsen bygger på, om det skal oppfattes som et hankjønns- eller hunkjønnsord. I oversettelsen til Bibelforlaget av 1997, (Bibelen - Guds ord), står det "Nymfas", altså hankjønn. Det samme er tilfelle med Norsk Bibel 88.

sjur jansen sa...

Bjørn Olav,

apostler, apostelmedarbeidere og diakoner nevnes med navn i Det nye testamentet. Kan du nevne noen biskoper? Gjerne samtlige som er nevnt med navn slik at jeg kan forske videre i dette temaet.

Bjørn Olav sa...

Det er alminnelig anerkjent blant kirkehistorikere, at apostelen Jakob var den første biskopen for kirken i Jerusalem. Jakob,gikk også under navnet Den rettferdige, blant annet for å skille ham fra andre med samme navn. Han hadde også tilnavnet Adelphos som betyr "bror", og var da også Jesu kjødelige bror. Det finnes en del historisk kildemateriale som alle peker på at Jakob var den første biskop for kirken i Jerusalem. Kirkehistorikeren Eusebios siterer Hegesippus, som kan fortelle at Jakob blir kalt den rettferdige for å skille ham fra andre, med samme navn. Jerome siterer De Viris Illustribus, som igjen siterer Hegesippus, som forteller at Jakob, Herrens bror, med tilnavnet Den rettferdige, var biskop for kirken i Jerusalem.

Paulus beskriver Jakob som en av de personene som Den oppstandne Jesus viser seg for (1.Kor 15,3-8). I brevet til kirkene i Galatiaområdet lister Paulus ham opp sammen med Kefas og Johannes som "søylene" i kirken i Jerusalem. (Gal 2,9)

Apostlenes gjerninger viser med all tydelighet den viktige posisjonen Jakob har hatt i kirken i Jerusalem. Dette fremkommer blant annet veldig klart i forbindelse med diskusjonen rundt omskjærelsen, som har oppstått i kirken i Antiokia. Den debatten er den Jakob som tar den endelige avgjørelsen i, en avgjørelse han tar i kraft av sin tjeneste som kirkens biskop.

Apostlene Paulus og Barnabas grunnla kirken i Antiokia, men det er også grundig historisk materiale for å kunne påvise at apostelen Peter, tiltrådte som biskop for kirken i Antiokia. Det var han i åtte år. Han ble senere etterfulgt av Aphodius. Vi kjenner også Peters stilling i kirken i Rom.

Sjur jansen sa...

Når ordet apostel er brukt i Det nye testamentet, så kobles dette til konkrete personnavn. Det samme med diakon. Men så langt jeg vet, så finnes det ikke ett eneste eksempel der ordet biskop er koblet til et personnavn.

Støtten for det tredelte hierarki med biskop på toppen, er derfor enten indirekte i Det nye testamentet, eller via etterbibelske historikeres språkbruk.

Det er mye å si om dette. Dette henger sammen med kvinnelige biskoper. Men nå rekker jeg ikke mer. Må løpe.

Bjørn Olav sa...

Så lettvint kan man bare hoppe over historisk materiale. Har gitt svar annet sted på hvorfor jeg avslutter debatten.

Tore Lende sa...

Biskop i Jerusalem,
Diskusjonen av biskopen er jeg ikke kompetent til å føre ut fra historiske dokumenter utenom NT. Jeg hadde en diskusjon med Enevald Flåten om det for ca. 15-16 år. Han forsvarte at en menighet måtte ha en - 1 - leder og visjonsbærer. Og han begrunnet bl.a. med at det er "alminnelig anerkjent" at Jacob var biskop i Jerusalem. Han begrunnet videre med at en menighet med flere eller pluralistisk lederskap var et troll - altså med flere hoder.

Kan det være slik?

Tore Lende sa...

Spesielle klær,
jeg lurer på - om det er slik som Bjørn Olav sier - om biskopene hadde spesielle klær o.l - og om presteskapet forøvrig hadde det?

Are Karlsen sa...

Thomas,
(Nå ligger jeg langt etter med kommentarene).
Apropos slipset til Viola: Jo, jeg er også skeptisk til dette slipset. Jeg lurer egentlig på hvor vi har disse amerikanerne. Jeg tror ikke det er noe tvil om hvor Viola står, men generelt har det nok gått inflasjon i begrepet House Church der borte.

Bjørn Olav sa...

Tore spør om spesielle klær. De liturgiske klærne som brukes, også i dag i enkelte kirkelige sammenhenger, går til en viss grad tilbake til de samme klær som Jesus en gang bar. Av evangeliene ser vi at Jesus gikk kledd i den kleskodeks som var vanlig for en jødisk, religiøs leder. Han gikk dermed inn i sin egen samtid, som gjorde at de mennesker Han møtte kunne kjenne igjen og forstå. Jesus taler selv om "skjorte og kappe", jfr Matt 5,40 og Joh 19,23.Hos Johannes brukes benevnelsen "kjortel": "De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned." Skjorte (gresk chiton) var det plagg som ble bært nærmest kroppen. Den var i hel lengde, og ned til føttene. Skjorten eller livkledningen hadde ermer, og var som oftest laget av lin. Utenpå denne, skal vi kalle den langskjorten, bar man en kappe, gresk himartion, som skulle beskytte mot kulde og regn. Om Jesus sies det at Han bar dusker på kappefliken sin, jfr Matt 9,18-26. Kappens kvalitet, farge og hvordan den var laget viste også noe om bærerens rang i samfunnet, og hvor rik han var. I Det gamle testamente finnes det bestemmeler for hvordan en slik kappe skal se ut, blant annet at den skal ha dusker. jfr 4.Mos 15,37-41.Disse duskene skulle minne om Herrens bud. Jesus fulgte altså åpenbart denne bestemmelsen, og kledde seg tradisjonelt jødisk.

På Jesu tid skjer det en utvikling av klesmoten i det romerske riket, fra å anvende den gamle, kanskje noe ufunksjonelle togaen til å bruke en lettere reisekappe. Apostlene som Jesus sendte ut har nok brukt en slik romersk reisekappe, istedet for de tradisjonelle jødiske klærne. I 2.Tim 4,13 skriver han til Timoteus og minner han på å ta med seg kappen sin. Det greske ordet som er brukt her, phelones, svarer til denne romerske reisekappen. Den var vevd i ull, nådde til ned over knærne. Dette klesplagget ble så populært at det ble benyttet over hele det romerske riket. På latin kan ordet som brukes for denne kappen kan oversettes med "lite hus", og det sier litt bare det. Biskopene som ledet de første kristne forsamlingenes gudstjenester bar slike. De hadde en livkledning, og en kappe. Det er fra denne kappen at messehagelen senere har utviklet seg.

Kirkens liturgiske skrud som ble brukt, og til dels brukes, ved feiringen av eukaristin bygger altså ikke direkte på de klær Jesus brukte, men på de klær som de første apostlene og biskopene bar i gudstjenestesammenheng. Disse klærne vet vi var i allment brukt i urkirken og senere i Oldkirken.

Det interessante med de liturgiske klærne, er hva de symboliserer. Her finnes det utrolig mye spennende å se nærmere på. Min enkle presteskjorte skaper selv den dag i dag kontakt med mennesker, fordi de ser hva og hvem jeg representerer.

Tore Lende sa...

.Takk Bjørn Olav. Det er interessant Jeg har ikke noen særlig kvalifikasjoner til å diskutere dette.
(Swerke har kanskje det?) For meg synes tanken om å ha spesielle klær for presteskapet å være et avvik fra læren. (For å si det litt mildt..) Kanskje at jeg skrev for et par uker siden at vi hadde en katolsk prest boende hos oss en tid. Jeg var med han på katolsk messe i Stavanger. Han presenterte seg for prestene og de involverte han straks i ledelsen av gudstjenesten - og da tok han på seg en spesielle liten prestekjole (poncho-lignende) og hadde den på seg da han sammen med de andre gjorde tjeneste rundt alteret. Jeg husker han var ikke helt drillet i liturgien og gjorde noen feil - men det tror jeg var bare sjarmerende for alle.

Ellers hadde jeg før noen ganske omfattende danske bøker (10-12 stk) som bare handlet om templet,forbilleder,og symboler i jødiske skikker, helligdager,klær og templet bl.a. Og så var det forklaringer på hva dette betydde for oss. En del gamle predikanter i Frie Venner var svært gode på dette. I ungdommen hadde jeg mange bøker/hefter av DeHaan - en ledende amerikansk plymouthbroder. Han var også svært opptatt av disse sympolene. Han så bare verdien i dette som forbilder - realitetene hadde vi i Kristus.

sjur jansen sa...

Noen kommentarer:

ANTIOKIA
Da Stefanus holdt sin tale i Jerusalem, brøt det ut forfølgelser. De kristne ble spredd til landområdene rundt, helt til Antiokia. Senere dukket Barnabas opp der. Enda senere kom Paulus. Det står i Apostlenes gjerninger. (Apg 8:1-4. Apg 11:19-26).

Det var altså allerede en menighet i Antiokia da Barnabas og Paulus begynte med undervisning der. Dette har noe å si for ens syn på det allmenne prestedømme. Haugevis av kristne som ikke var apostler til vanlig, må ha gjort aposteltjeneste da de flyktet. Antiokiamenigheten ble ikke etablert først da Paulus dukket opp. Men det var jo flott at Paulus kom senere og tro til med undervisning.

TOK INITIATIV TIL Å AVSLUTTE MØTET
Jakob var nok en mann med stor innflytelse generelt. Men i jerusalemmøtet tok han, slik jeg tolker det, bare initiativ til å avslutte et langt møte. Da bevisene var lagt frem av Peter, Barnabas og Paulus i jerusalemmøtet, var det ikke mer å diskutere. Konklusjonen var åpenbar.

HEGESIPPUS
http://www.earlychristianwritings.com/text/hegesippus.html

I lenken finnes fragmentene etter Hegesippus fra omkring år 170. I disse tekstene kan man lese at Jakob ikke drakk vin. Han badet heller ikke. Så blir han i teksten koblet til et hellig område i tempelet. Her må jeg forske mer for å forstå sammenhengen.

Når det gjelder hans innflytelse i menigheten står det: ”James, the Lord's brother, succeeds to the government of the Church, in conjunction with the apostles.”

Ordet biskop brukes ikke. Men hvis det hadde blitt brukt, så hadde det vært en organisering med en biskop regjerende over apostlene. Det stemmer ikke med Paulus som skriver at ingen er over ham.

Det stemmer heller ikke med det vanlige hierarkisynet med biskop, eldste og diakon.

For øvrig må Hegesippus tolkes i lys av Ignatius. Hegesippus skrev teksten 60 år etter at Ignatius påvirket menighetene sterkt til å innføre et tretrinns hierarki med biskop over eldste over diakon, et hierarki man ikke finner i Det nye testamentet. Det tredelte hierarki finnes heller ikke i 1. Klemensbrev som ble skrevet mellom NT og Ignatius.

I ettertid kan innflytelsesrike personer, som Jakob, ha blitt tolket som sjefer fordi man da var blitt vant med at det var sjefer i menighetene.

I NT kommer det frem at eldste og biskop er det samme og står ikke over eller under hverandre.

SYMBOLIKK
Jeg var forresten innom en kirke forleden der innretningen der man foretok dåp var plassert mye høyere enn prekestolen. En interessant symbolikk.

Bjørn Olav sa...

Apgj 11 omhandler den misjonsvirksomheten som pågikk i etterkant av martyriumet til Stefanus. Som en frukt av den vekkelsen som skjer i Antiokia, kom et stort antall mennesker til tro. Det står ingen ting i denne teksten at de som forkynte evangeliet i Antiokia, grunnla noen menighet der. Det er først når ryktene når Jerusalem og menigheten der, at menigheten i Jerusalem sender Barnabas til Antiokia. Vi leser videre at Barnabas oppsøker Paulus, som oppholder seg i Tarsos, og sammen reiser de tilbake til Antiokia. Det er først når disse to kommer tilbake dit at ordet "menighet" benyttes. Man antar at det er da menigheten ordnes. Ved siden av dette har vi også annet historisk kildemateriale som understreker at menigheten i Antiokia er grunnlagt av Barnabas og Paulus.

Det blir nesten noe krampaktig når Sjur tviholder på sine hypoteser, og neglisjerer historisk materiale, bare for å få det til å passe med sitt syn. Hva får deg til å si at det historiske materialet som eksisterer, og det mange bibelforskere konkluderer med, nemlig at Jakob var biskop for menigheten i Jerusalem, ikke er holdbart? Det er i kraft av dette han uttaler seg. Legg merke til hvordan han ordlegger seg, etter at såvel Peter, Barnabas og Paulus har sagt sitt: "Derfor bedømmer jeg det slik..." Jeg respekterer at du har et annet syn, men det er et syn som baserer seg på en hypotese fra deg, og ikke på historisk materiale. Kanskje er det best å si at det er ulike oppfatninger om dette?

Bjørn Olav sa...

tts

Sjur Jansen sa...

Før Paulus ble kristen, var han på vei til Damaskus for å arrestere kristne. Det var altså så mange kristne der at det var et mål for Paulus. Han fikk til og med utstedt arrestbrev osv. Vi må derfor regne med at det var en menighet der. De kristne som hadde flyktet fra Jerusalem drev jo misjonsvirksomhet i Damaskus og de var fra før av godt vant med husmenighetene i Jerusalem.

Det neste tar jeg på hukommelsen, så det er mulig jeg bommer: Ordet menighet brukes aldri i forbindelse med de kristne i Damaskus. Å påstå at det ikke var menighet i Damaskus fordi ordet ikke er brukt om dem, blir å trekke et mangel på et ord for langt. Noen ganger kan slik tolkning være riktig, men man må sammenline med resten av opplysningene som gis direkte eller indirekte.

Derfor: Å påstå at det ikke var noen menighet i Antiokia før Paulus dukket opp, er i samme kategori.

Jeg vil anta at med den sterke innflytelsen til Paulus, så fikk menigheten der en vekst, og i ettertid har historikere skrevet om dette, men det er noe annet.

Hvis et manglende ord skal være rettesnor, så var Paulus ikke apostel da han underviste i Antiokia. Det er først lenge etter at han fikk sitt første misjonsoppdrag, at Paulus kalles apostel. Og i mellomtiden brukes ordet menighet om Antiokia.

ER DET UBIBELSK UTEN TOPPSJEF?
Det er tre innfallsporter til en debatt om sjefer eller ikke i urmenighetene.

Alternativ 1: Det skal være sjefer også i dagens menigheter. Man er ikke en menighet før det kommer en sjef. Man gjør noe ubibelsk hvis man har hussamlinger uten religiøs sjef.

Alternativ 2: Man står fritt til å ha sjefer i menigheter. Det er ikke sjefen i seg selv som gjør at en menighet er menighet. Men man kan gjerne organisere det slik.

Alternativ 3: Det skal ikke være sjefer i menigheter. Man kan gjerne ha innflytelsesrike personer, men ikke sjefer. Man er ubibelsk hvis man organiserer menigheten i et pyramidesystem av sjefer.

Det viktigste for meg er at det allmenne prestedømme i Norge blir utløst. Derfor argumenterer jeg mot alternativ 1. Jeg tror ikke det er slik at det må være en sjef tilstede. Folk gjør ikke noe ubibelsk om de inviterer venner til hussamlinger uten prest/pastor som sjef. Folk gjør ikke noe ubibelsk om de ikke er med i et av de registrerte kirkesamfunnene og har medlemskort.

Når kristne samles til bønn, samtale, måltid, undervisning osv, så er det menighet.