mandag, oktober 09, 2006

Svartmaling

CRW_4390
Foretakskirke
Foto: Are Karlsen

Min analyse sier at de førende verdier i det rådende kirkelige paradigmet er makt, lederskap og hierarki.

Aril Svartdahl hevder i en kommentar at bloggen bruker mye spalteplass på å svartmale en viss organisasjonsform. Med dette signaliserer Aril hva han synes om det som skrives her på bloggen.

Jeg synes det er litt smålåtent av Aril å karakterisere bloggens anliggende som svartmaling. Jeg gjør intet mindre enn et forsøk på å identifisere og analysere et kirkelig paradigme med utgangspunkt i en verdianalyse. Det sentrale i denne debatten er verdier. Først når verdiene er definert, kan man avgjøre hvilke føringer de legger på organisasjonsformen.

Min analyse sier at de førende verdier i det rådende kirkelige paradigmet er makt, lederskap og hierarki. Det er vanskelig å tenke at Aril kan synes at det er dette som er svartmalingen, fordi er det ikke lederskap i menighetene han som leder av Lederskolen ønsker å fremme?

Dette paradigmet har jeg tillatt meg å kalle foretakskirken.

Men det skal innrømmes at foretakskirkens verdisett ikke står høyt i kurs hos meg og andre som skriver her på bloggen. Fordi vi mener at det slett ikke er det verdisettet vi finner i Skriften.

Jeg har kommet fram til at Bibelen snakker om alles deltagelse (det allmenne prestedømme) basert på de førende verdiene forsoning, tjenerskap og gjensidig underordning. Og riktig, med disse verdiene i bunnen ender vi opp med en organisasjonsform som ser nokså anderledes ut enn den som gjelder idag. Jeg kaller det husmenigheter.

Av responsen å dømme, er det tydelig at de tankene som framkommer på bloggen oppleves som relevante for mange kristne. Men det er få pastorer og forkynnere som velger å delta i samtalen. Og det er påfallende at når de først kommenterer, så er det stort sett for å fortelle hvor destruktiv debatten er og at den burde opphøre.

Flere opplever dermed en slags flashback fra det tradisjonelle menighetslivet, hvor kritikk ofte blir møtt med fordømmelse. Som igjen strider mot en sentral bibelsk fellesskapsverdi: Prøv alt!

Opplever frikirkelige pastorer debatten som truende fordi den rokker ved fundamentet for egen identitet, karriere eller økonomiske sikkerhet? (Da jeg framholdt dette første gang, utløste det en heftig debatt i posten Er jeg en del av Emergent Movement?)

Desto mer oppmuntrende er det å konstatere hvordan lederskapet i OASE forholder seg til disse spørsmålene. I vår arrangerte OASE en konferanse i Bergen om husmenigheter, med den høyt profilerte husmenighetstalsmannen Wolfgang Simson, behørig dekket her på bloggen i mars.

I siste Korsets Seier sier lederen for OASE, Einar Ekerhovd, blant annet dette: Som mangeårig prest i Den norske kirke og trygg luthersk teolog må jeg innrømme at vi har ikke helt grepet Luthers store anliggende om det almenne prestedømme. Det er er aldri for sent. Nå er kanskje tiden inne at vi prester trer litt til side og slipper folket til.

Når hørte vi sist slike toner i det pinsekarismatiske miljøet?

Det er ikke vanskelig å konstatere at både det allmenne prestedømmet og fellesskapet har trange kår i våre menigheter. Årsaken er det verdisystemet jeg mener å ha avdekket. Fordi dette er verdier som motvirker det allmenne prestedømmet.

På 1800-tallet oppstod en motvekt mot foretakskirken, gjennom bedehusbevegelsen. Det allmenne prestedømmet ble konkretisert, og man fikk vennesamfunnet. Store deler av frikirkeligheten ble preget av disse strømningene. Men det finnes bare små rester av disse verdiene tilbake.

Og dette er bloggens egentlige mål, å inspirere kristne til fellesskap og å praktisere det allmenne prestedømmet. Ikke minst de 75 % av dem som har valgt å ikke forholde seg til menighet. Mange av dem føler seg som tapere i forhold til menighetsliv. Jeg tror det er nødvendig at noen forteller dem at det finnes et alternativ.

De pinsekarismatiske menighetene lærer om Åndens fylde i den enkelte troende. Her burde det allmenne prestedømmet ha de aller beste livsvilkår. I stedet har det vokst fram en form for elitisme som gjennomsyrer menighetene. Neste år feirer Pinsevekkelsen i Europa 100 år. Hvor finnes den kritiske refleksjonen?

Jeg har et forslag til jubileumskommittéen: Gjør som OASE-bevegelsen. Kall Wolfgang Simson til en konferanse, og sett igang den samme debatt i Norge som nå preger store deler av amerikansk kirkeliv, jfr. George Barnas bok Revolution. Hva kristenheten i Europa behøver, er en fornyelse av de kirkelige strukturer basert på bibelske verdier.

Eller gjelder også her ny vin i nye skinnsekker? Er det mulig for de tradisjonelle menighetene å gjennomgå en slik fornyelse, for ikke å snakke om revolusjon?


Share/Save/Bookmark

22 kommentarer:

Grete sa...

Det finnes alternativer til det etablerte. Jeg tror det finnes mye bra både innenfor og utenfor de grensene vi mennesker setter opp. Gud bruker hvem han vil, når han vil. Men jeg lengter etter å se at enda flere slipper seg fri... Jeg ser en meninghet der alle deltar på lik linje. Der alle er like mye verdt. Der ingen ser opp til noen av de andre, eller ned på noen av de andre, fordi de har vissheten om at det er Gud som gir, og at ingen har noe å rose seg for. Gud er allmektig. Jeg tror ikke det er farlig å overlate organiseringen til han...

Håkon Sigland sa...

Du etterlyser at pastorer engasjerer seg.
Som pastor synes jeg du har interessante tanker. Men du har et poeng når du sier at pastorer har en annen agenda - og dermed ikke er i stand til å dele de samme tankene og se den samme visjonen som du forfekter på disse sidene. Selv synes jeg kanskje i blant du heller ut barnet med badevannet og går et hakk for langt - at det kanskje er et idealisert bilde av ting man ennå ikke har sett som preger kritikken av det bestående. Men det undergraver ikke det faktum at den kristne menighet er nødt til å tenke nytt om måten å tenke felleskap på, og jeg ser ikke bort fra at jeg kanskje også om en tid kan ende opp omtrent på samme sted som deg her på denne bloggen. Så stå på, og må Gud velsigne deg!

Are Karlsen sa...

Takk Håkon!

Jeg har mange venner som er pastor. Når de spør hva jeg mener om deres tjeneste, bruker jeg å si at å være pastor er en veldig meningsfull oppgave.

De store forandringer vi snakker om her på bloggen, er noe en pastor kan ta med i en langsiktig dialog med sin menighet.

Jeg tror også at man kan skape "lommer" med alternative verdier i en menighet, på en måte menighet-i-menigheten, selv om det kan være en risikabel strategi.

Håkon Sigland sa...

Are: der er vi nok helt på linje. Å gi rom for alternative uttrykksformer er faktisk en nødvendighet i en eksisterende tradisjonell menighet, selv om det for en pastor kan oppleves ganske skremmende og - ikke minst - truende!
Men altså: Helt nødvendig.

Bjørn Olav sa...

Det kan være ulike årsaker til at pastorer ikke deltar i dette ordskiftet, Are.

1. Bloggen din er ikke så kjent.
2. Dine meninger og også Sjurs er veldig "ferdige", og konklusjonene er trukket. Hva skulle vi bidra med? Hvor ønskelige er våre bidrag?
3. Pastorer omtales ikke alltid like hjertelig, heller ikke de sammenhengene vi representerer. Det er liten dialog, og et ordskifte med respekt for hverandres ulikheter. Det blir av å til som å høre på partisekretær Kolberg i Arbeiderpartiet, bare at her er løsenordet: Husmenighet, husmenighet, husmenighet. Sjur holder kanskje en åpning for at også andre menighetsmodeller også duger.
4. Jeg er enig med pastorkollega Håkon Sigland i husmenighetene idealiseres, og at man snakker mye om teorier. Aril Svartdal har kommet med en skikkelig utfordring til dere om å snakke mer om erfaringer. Den hansken har verken Are eller Sjur tatt opp. Vi venter spent, og det faktisk med genuin interesse.

En mer åpen samtale, ville kanskje føre til at pastorer også vil engasjere seg i denne viktige debatten. Det er også et annet forhold, som ikke er uvesentlig, og det er det faktum at både Are og Sjur representerer pinsebevegelsen. Det er en del forskjeller i måten å organisere menighet på,og tenke menighet, i andre sammenhenger. Det kan være at den del av oss føler at ordskiftet bærer preg av å være noe intern, fordi de to viktige bidragsyterne som Are og Sjur er, ikke tar særlig høyde for dette. Jeg synes særlig Ivar Kvistum har fått frem denne forskjellen på den god og illustrerende måte.

Are Karlsen sa...

Det var ikke min hensikt å etterlyse mer deltakelse fra pastorer. Jeg bare konstaterte at det var få som deltok.

"Men det er få pastorer og forkynnere som velger å delta i samtalen."

Det er selvfølgelig ingen pastors plikt å delta på en privat blogg.

Men jeg beklaget meg over at pastorene "når de først kommenterer, så er det stort sett for å fortelle hvor destruktiv debatten er og at den burde opphøre."

Det er mulig en slik klage ikke er helt berettiget - iallefall ikke etter Håkon og Bjørns innlegg idag :-)

Bjørn har sikkert et godt poeng i sitt pkt 2.

Jeg har satt et etter min mening nødvendig søkelys på pastorer og forkynnere, iallefall de mest framtredende blant dem. Men ellers har det vært mest et prinsipielt søkelys på pastorrollen.

Ja, jeg har forståelse for at det kan føles noe ukomfortabelt for pastorer å delta. Men kommer det av at de lever nokså beskyttet i sitt miljø?

Jeg svarte på Arils utfordring på denne måten:

"Du etterlyser erfaringer. Denne linken inneholder poster som forteller om livet i vår husmenighet.

Menigheten består idag av 6 personer som samles hver uke, inklusive Oddbjørg og meg. 4 av oss er rusmisbrukere i 35-45-åra. Vi startet for halvannet år siden. Den gang hadde ingen av rusmisbrukerne fast bopæl. Idag har 3 av dem det. Den fjerde kom med for noen uker siden. Til tross for at mange er rusmisbrukere, så har vi en stor regularitet i samlingene.

Men husmenigheten vår har fortsatt en lang vei å gå."

Nå vil jeg legge til at det skulle være nokså unødvendig å etterlyse erfaringer med husmenigheter. I Norge ligger vi langt etter, men i China, India, hele den arabiske verden og i USA er det millioner av mennesker som deltar i husmenigheter. Litteraturen om dette er omfattende. Dessuten, amerikansk presse har skrevet mye om dette det siste året. Her på bloggen har jeg klippet fra Time, Washington Post, med flere, og sist fra en ukjent avis idag.

Er spenningen utløst?

Ellers: Pinsevenn-preget er sikkert reelt. Er redd det er lite jeg kan gjøre med det.

Bjørn Olav sa...

Du har absolutt et poeng i at en del pastorer lever i et beskyttet miljø. Du har også et poeng i at det du kaller foretakskirken trenger å bli utfordet. Vi trenger virkelig å tenke igjennom hva menighet er, og hva det ikke er. Her har bidragene dine vært, og er av stor verdi. Og at materialet om husmenigheter i verden i dag begynner å bli stort, det er det ingen som helst tvil om. Med min erfaring fra å leve i en husmenighet - og jeg snakker da om 10 gode år, kanskje de beste, så er det en sterk lengsel i meg etter å se noe lignende vokse fram i Norge idag. Men det er noen fallgruber underveis. Skulle ønske at vi ikke gjentok feilene fra sist. En av de har jeg forsøkt å påpeke i de siste innleggene mine, nemlig at vi må vokte oss vel for å bli ensidig fokuserende på en ting. At vi ikke kan se verdier i andre sammenhenger, at vi omtaler våre søsken på en måte hvor vi blir ensrettede og fargeblinde, og mener at vi representerer det som Gud gjør - ikke de.

Jeg vet at du ikke kan gjøre noe med din bakgrunn, Are - det var da heller ikke poenget. Men kritikken mot det bestående bærer preg av, at den ikke er nødvendigvis rettferdig hele tiden. Det er visse forskjeller i hvordan tradisjonelle menigheter organiseres, drives og ses alt med "pinsevennøyne", som jeg opplever at du og Sjur gjør i en del tilfeller, blir det feil. Kanskje det er en ide å ta noe av det inn over seg, og være litt mer forsiktig med å karakterisere og båssette alt på samme måte? Du har mye å lære bort, jeg lytter absolutt til din stemme, men jeg skulle ønske du, og Sjur var litt mer nyanserte av og til. Deres anliggende er så viktig, men for å nå frem er det kanskje ikke så lurt å kjøre så offensivt ut mot deres søsken i andre sammenhenger. Det synes jeg du blant annet gjør når Aril Svartdal nå kommer på banen. Det opplever jeg også at Simson også gjør i sin bok. Jeg synes han til dels snakker nedsettende om andre troende. Det synes jeg blir unødvendig støy. Kanskje er det en av grunnene til at enkelte ikke lytter så godt?

Aril Svartdahl sa...

Hei Are,

Takk for dine svar (i kommentarrekken lenger nede) som jeg oppfatter som opplysende og ærlige. Mulig det er jeg som er blitt mer åpen :-), men jeg syns dine egne verdier kom tydeligere fram denne gangen: forsoning, tjenerskap og gjensidig underordning. La det ikke bare prege husmenigheten du er en del av, men også din egen blogg. Egentlig bør det vel være de gjeldende verdier for alle som skriver sine innlegg - inklusiv meg selv.

Du bruker uttrykket tradisjonelt lederskap og mener at det er hemmende og dreper dynamikken i gruppa. Da er det fint hvis du definerer hva du mener med "tradisjonelt lederskap". Skulle ikke forundre meg om vi er enige. Syns nok du har en tendens til å kaste barnet ut med badevannet. Du vil erstatte lederskap med tjenerskap og gjensidig underordning, men hva med bibelsk lederskap? Jeg skjønner ikke at det må være motsetninger. Som du selv sier, det er de grunnleggende verdiene som er viktige. Det blir derfor alt for kategorisk å si at alle som snakker om lederskap i nytestamentlige menigheter bygger på verdiene makt, lederskap og hierarki. Du sier at det finnes husmenigheter som bygger på disse verdiene, og at det da kan gå ganske feil. Og da kan det vel finnes såkalte foretaksmenigheter som kan bygge på de samme verdiene som deg og som dermed kan fungere ganske så bra.

Jeg har også vokst opp i pinsebevegelsen og har vært pastor i litt over 20 år. Jeg håper og tror om meg selv at jeg at jeg har 20 års erfaring – og ikke bare ett års erfaring 20 ganger. Jeg har alltid vært åpen med ønsker om endring og utvikling til det bedre, og med ”nese” for det som skjer andre steder enn i min egen andedam. Min første lojalitet og forpliktelse har alltid vært å tenke og handle i Guds-rike perspektivet. Derfor reager jeg når andre prøver å stenge meg inne. Jeg har hatt nære relasjoner med husmenigheter, store megakirker og det du Are kaller foretakskirker. Jeg er fortsatt underveis og strekker meg etter det som er foran.

Det er tydelig at ordet lederskap er en rød klut for husmenigheten. I følge Sjur kan det oppfattes som sleivespark, og at vi bør slutte å bruke det. Jeg ser at ord som sjef og leder brukes om hverandre, eller slik som dette ”sjef/leder”. Hvis snakker forbi hverandre hvis ikke disse forskjellene avklares. På Lederskolen undreviser vi om lederskap, ja. Vi har et ønske om å fostre fram bedre ledere – og er langt unna verdiene makt og hierarki. Vi tror Jesus er en god modell som leder. Han var en tjenende transformasjonsleder og stor endringsagent.

Ole Brumm syndromet kan også ha slått inn for full kraft hvis man ikke ser at det i Det Nye Testamente (NT) snakkes om ledere. Dersom Sjur mener at det kun står om veiledere og styringsoppgaver, må det skyldes manglende innsikt. I Romerne 12:8 sier Paulus at den som er forstander, må være det med iver. Det greske ordet for forstander er pro-istemi, og betyr i følge Studiebibelen: sette fram, sette foran, over , presidere, styre. Videre står det at ordet i klassisk gresk ble brukt om å ”lede en hæravdeling eller delta i statsstyret. Det var en ansvarsstilling som innebar at en hadde omsorg for disse som en hadde ledelse over, og ordet fikk også betydningen av å støtte, hjelpe, ta hånd om.

Ordet pro-istemi brukes av Paulus 8 ganger i NT. I 3 tilfeller om å forestå og styre i Guds menighet, Romerne 12:8, 1.Tessalonikerne 5:12 og 1.Timoteus 5:17, der det står om eldste som er gode menighetsforstandere. Jeg tror ikke Paulus her i første rekke snakker om posisjoner, men om nådegavebaserte funksjoner og dertil tilhørende ansvar.

I 3 andre tilfeller gjelder pro-istemi en husfars plikt til å forstå sin familie, 1.Timoteus 3.4, 5 og 12. I Titus 3:8 og 14 brukes ordet i en annen betydning: legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Studiebibelen: Denne bruk av ordet understreker ”omsorgs-siden” ved et ansvarsforhold. Lederansvar innebærer ikke bare rett til å styre, men plikt til å yte hjelp og beskyttelse. (sitat slutt)

Det er derfor ikke spørsmål om fravær av lederskap, men hvordan et sant og bibelsk lederskap skal utøves.

Et annet interessant ord om lederskap, finner vi i Hebreerne 13:7 og 17. I vers 17 står det at vi skal være lydige mot våre ledere og rette oss etter dem! For de våker over deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap. Bibelselskapets oversettelse fra 1930 og Norsk Bibel fra 1988 bruker ordet veileder, mens det i 1978/85 oversettelsen fra Bibelselskapet brukes ordet leder. De fleste engelske bibeltekstene bruker ordet ”leader”, mens det i King James fra 1911 oversettes med ”them which have the rule over you”. Hvis vi skal se på betydningen av det greske ortdet hegeomai, betyr det, stadig i flge Studiebibelen: 1) lede, anføre hersker, fyrste. 2) anse for, holdes for, aktes for.

Jeg kan på denne bakgrunn eike se at det er lederskap i seg selv som er galt, men hvem og hvordan lederskap utøves. Lederskap er ikke synonymt med makt. Lederskap er ikke synonymt med hierarki. Lederskap betyr ikke at vi ikke gjensige underordner oss hverandre. I så fall er vi helt ute å kjøre. Og det virker som om vi er enige her: Det kan skje både i den klassiske menigheten og i husmenigheten. Enig med Are – det handler om levde verdier.

- Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden. 1.Peter 5:3-4

Sjur Jansen sa...

Det er nyttig å gå til den greske grunnteksten. Det kan også være nyttig å lese hvilke røtter et ord har, men da må man være ekstra forsiktig. Hvis jeg sier at ”nå skal jeg fleske til”, så hjelper det lite for ordforståelsen å utrede hva flesk er for noe.

Hvis man bokstavelig skal koble ”å rettlede” til å ha noe med en sjef for en hær å gjøre, kan man ende opp med at en pastor kan kommandere folk til litt av hvert. Jeg sier ikke at noen har forsøkt seg på det her på bloggen, men jeg sier dette som en generell kommentar.

Når vi skal tolke disse tekstene, må vi ha i bakhodet at ordene står i forbindelse med husmenigheter. Det fantes ikke kirker den gangen. En pastor var en av flere eldstepersoner som åpnet sitt eget hjem for menigheten.

I 1. Tim 3 brukes ordet om å styre sitt eget hus. Og dette kobles til blant annet ha lydige barn. Aha! Menighetens medlemmer skal altså se på pastoren som sin egen far og gjøre det han bestemmer (være lydige på linje med barna)? Pastoren har altså offensiv gjennomskjæringsrett?

Nei, det tror jeg er kortslutning. Poenget er at den som åpner hjemmet ikke må være en som liker å lage fyllefester. Eller ikke greier å oppdra barn, eller lyver, eller er voldelig, eller andre poenger som nevnes i teksten. Den som åpner hjemmet må være en ryddig og stødig person. For hvis ikke, ”hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?”

Et sidepoeng: Utgangspunktet er altså at de som inviterer menigheten hjem, må være stødige personer som ikke lager fyllefest. Men hvis husmenigheten består av stort sett erfarne og stødige kristne, tror jeg det er greit å la hussamlingene gå litt på rundgang og også holde samling hjemme hos noen som strever etter å få orden på livet. Dette for å bygge opp selvfølelsen til den som strever.

Angående Tess 5:12
Rett etter står det: ”Vi oppfordrer dere, søsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle.” Oppfordringen går til hele menigheten. Makten, eller hvilket ord vi velger å bruke, i en egen proistamenos-tjeneste er dermed sterkt redusert.

Angående Hebr 13
Ja, man bør høre ekstra på de som har satt seg inn i den kristne læren og som kan rettlede oss. Spesielt når menigheten har et press fra andre lærer, for eksempel når noen maser om å innføre matregler slik som her. - Rett dere etter de som har satt seg inn i frihetens lære, sier egentlig Paulus. Det er altså ikke snakk om å legge seg nedenfor i et hierarki der noen biskoper/pastorer bestemmer hvilke sanger som skal synges eller bestemmer hvor menigheten skal dra på tur eller bestemmer hvem som skal gjøre hva i menigheten, men det er snakk om høre på dem som kan gjøre deg fri! Fri fra matregler, tradisjoner og hierarkier.

Men ikke frihet til umoral og utsvevende liv. Den ikke-hierarkiske lære går hånd i hånd med kjærlighet og etikk.

Jeg rekker ikke kommentere mer akkurat nå. Kommer tilbake med mer. Skal blant annet gi mitt syn på forskjellen/likheten/sammenhengen på leder/sjef/hierarki osv.

Aril Svartdahl sa...

Nøkkelordet er nok verdibasert ledelse - uavhengig av kontekst. Og forresten, det uformelle lederskapet er ikke alltid å foretrekke framfor det formelle. Når det grunnleggende verdisystemet er godt på plass, er ingen av alternativene en trussel. Og forresten, Bibelen er full av paradokser. Det er vanskelig å akseptere, men det er en nødvendighet vi må lære å leve med.

Sjur Jansen sa...

Begrepet verdibasert ledelse, høres fint ut. Jeg leser det slik at verdiene da settes foran visjonene. Men det er kanskje ikke slik begrepet vanligvis brukes…

SJEF, LEDER ELLER TJENER?

Hva er egentlig forskjellen på en sjef, en leder og en tjener? I kristne sammenhenger passer man på å ikke si sjef. Man sier leder. En sjef er visstnok en som bestemmer hva du skal gjøre. En leder er visstnok en som motiverer deg til å gjøre saker og ting. Men er bildet så enkelt?

På jobben har jeg en sjef. Hvis han ikke motiverer meg, så er det fare for at jeg slutter. Samtidig har sjefen rett til å bestemme over meg innenfor jobbens rammer. Sjefen har gjennomskjæringsrett. Jeg har frivillig underlagt meg dette. I tillegg får jeg penger for det jeg gjør.

Dette er altså en sjef. Bytt ut ordet med leder i menighet, så ser du at det er 99 % likt.

Lederen må motivere. Lederen har gjennomskjæringsrett og kan bestemme. Folk har frivillig lagt seg under dette. En god del (prester, pastorer, musikkledere, organister, vaktmestere osv) får penger for den jobben de gjør.

Sjef/leder brukes om hverandre i næringslivet. Begge må motivere. Begge har gjennomskjæringsrett. Det er frivillig å underlegge seg dette.

En tjener er annerledes. Riktignok er det noe overlapp mellom tjener og sjef/leder. Alle må for eksempel motivere. Men en tjener har ikke gjennomskjæringsrett. Det er forskjellen.

Det finnes mafialedere. Og rekrutteringssjefer til ideelle organisasjoner. Ordene brukes om hverandre.


INITIATIV OG HIERARKI
De som er aktive på bloggen akkurat nå, ser ut til å være enige om at det er fint at noen i menighetslivet tar initiativ. Altså at noen kommer med ideer og motiverer andre. Og at disse er et godt forbilde for andre, at de påvirker andre osv. Uenigheten er blant annet ved gjennomskjæringsretten.

Det er når man innfører gjennomskjæringsrett, altså leder/sjef, at man samtidig innfører hierarki. Å ha lederskap uten hierarki går ikke an. Men det går an å ha initiativrike tjenere som motiverer andre, uten å ha hierarki.

Hvis man vil kombinere ordet lederskap i menighetslivet med ikke-hierarki, må man fjerne ledernes gjennomskjæringsrett. Da kan man like godt titulere dem med et annet navn slik at folk ikke misforstår.

VISJON ELLER VERDI
Et problem med tradisjonelle menighetstjenester er at man stiller på startstreken med fryktelig dårlig tid. All innsats gjøres jo på kvelden eller i helgen. På en vanlig norsk arbeidsplass ser man hverandre åtte timer hver dag. Man kan derfor oppleve å få mer omsorg av en sjef i en bedrift enn av en leder i en kristen tradisjonell menighet. Den kristne lederen har ikke tid til omsorg. Visjonene, tradisjonene, rammene osv har skylda. Det er så mye som skal ordnes på så veldig kort tid.

Det geniale med husmenighet er at samlingen starter med en middag. Verdiene, fellesskapet, det å se enkeltmennesker osv, settes først. Som annenprioritering har man visjoner eller prosjekter.

IKKE MAKTLEDERE
Jeg har sagt det mange ganger: Jeg tror ikke norske prester, pastorer og andre ledere i menigheter er ute etter makt. Når jeg sier det på bloggen, hender det at det kommer noen protester fra folk som har opplevd maktpastorer. Men jeg tror protestene viser unntakene. Den vanlige menighetsleder tenker ikke på makt, hierarki og gjennomskjæringsrett. De jobber og strever, de har gode holdninger, mange er helter.

Likevel tror jeg strukturene og tradisjonene har sin effekt. Det binder fast det allmenne prestedømme.

Hebreerbrevet ble nevnt lenger opp. Der er Paulus litt fortvilet over at den menigheten fremdeles må ha melk og ikke fast føde. Det har ikke skjedd en utvikling i menigheten som Paulus hadde håpet på. ”Etter så lang tid burde dere selv være lærere.” sier han. Og hva er en lærer? Er ikke det som regel definert som en pastor, altså en eldste som inviterer til hussamling? ”Vær gjestfrie”, sier han lenger ut. Jeg mener å kunne se en skisse her av en multipliserende effekt i hjemmene, utløst av det allmenne prestedømme.

KATOLIKKER MER POSITIVE ENN PINSEVENNER?
Jeg har stilt en katolsk prest noen spørsmål på en blogg. Katolikker i Norge har ikke hussamlinger. Da jeg kom med min idé om organiske hussamlinger, var presten så positiv til dette at han skrev. ”…vi vil oppfordre katolikker til å delta i slike uoffisielle husfellesskap…” Riktignok satt han noen begrensinger ved nattverd og slikt. Men bønn, samtaler og slikt var han positiv til. Det kan virke som om pinsevenner og baptister er mer konservative enn katolikker. Det er få som sier: ”Ja, dette var en god idé! Dette vil jeg jommen oppfordre til.”

Jeg skulle gjerne vite hvorfor entusiasmen uteblir. Er det fordi vi setter verdier foran visjoner? Er det fordi vi setter tjenerhyrder foran lederhyrder? Er det fordi vi vektlegger samtale mer enn preken?

Sjur Jansen sa...

FORSKJELLEN PÅ LEDERHYRDE OG TJENERHYRDE

Både lederhyrder og tjenerhyrder ønsker å bygge deg, men:

En lederhyrde har visjonens vekst som mål nr 1.

En tjenerhyrde har din vekst som mål nr 1.

Lederhyrden prioriterer de sauene som har størst potensiale til å bidra i visjonen.

Tjenerhyrden har ikke visjon som første prioritet og bygger derfor de personene Gud sender slik at de selv kan velge vei i Guds rike.

En lederhyrde går først og har skaffet seg noen sterke medarbeidersauer.

En tjenerhyrde går bakerst og bærer de minste sauene.

Aril Svartdahl sa...

Takk til Sjur for omfattende svar. Det er bare det at jeg blir helt matt... Sjakk matt?

En av Ares ikke-verdier er retorikk, men fellesskap. Jeg velger fellesskap, og håper bloggen kan preges av det samme. Selv om temaet er uhyre interessant - og ikke minst viktig, tror jeg ikke at jeg har noe mer å bidra med i denne runden. Jeg er underveis. Håper husmenighetene har mer fellesskap enn denne type retorikk når meninger brytes. Mer dialog enn monolg. At det åpnes for gjensidig og forventningsfull undring.

Alt i alt. Det finnes sikkert bedre fora for åpne og reflekterende samtaler enn en blogg in the space!

bent risnes sa...

Are,
virksomhetsplanarbeid i mitt lille tempelforetak går sin skjeve gang, uten at evalueringsrapporter og loggføring blir foretatt, langt mindre innlevert. Jeg tar meg selv i stadig å glemme meg selv og min egen lille navle. Det har gått så langt at jeg nå vurderer å søke profesjonell hjelp for å redde restene av et krympet ego. Men det må bli kristen profesjonell hjelp naturligvis. Det er de som er leveringsdyktige og har varene jeg trenger. Problemet er bare hvilket registrert varemerke jeg skal overgi meg til.

To alternativer har utkrystallisert seg for meg. Blant mange tilbydere på markedet peker Piletre®Bekken og Hensikts®Drift seg ut som de mest dynamiske og profesjonelle. Begge virksomheter driver stort og tungt innen segmentene Renslig Menneskefiksering(RMF) og Nådegaveutvikling Nå(NUN). Men jeg kommer nok til å velge Hensikts®Drift. Deres slagord er bare så slående overbevisende: ”Du er skapt for det beste. Hvorfor velge noe dårligere enn det?”

Livet er dessverre ikke for amatører som meg og kvalitet er sjelden vare og koster. Mange kurs og lufthavnsbesøk ligger foran meg. Men det nytter ikke lenger å spille lekmann for mitt vedkommende. Så dum jeg har vært som har lånt øre til røster som visker: Bygg kirke i vært hjem, start menighet i ditt hus…

Si et endelig nei godtfolk, til disse innsmigrende, forførende røster! Søk profesjonell kirkehjelp i tide, venner. La disse gjerrige, gnine lekmennene sitte forlatt tilbake på sine åndelige ødemarkskapell. La dem å lide, de har valgt det selv!

….

Ironi er et lite brukt virkemiddel i kristne kretser. Rett nok har Kurt Vonnegut forsøkt seg med: Gud velsigne Dem, Mr Rosewater eller Perler for svin.
Men han er neppe kristen nok til å telle. Hva mener leserne?

Aril Svartdahl sa...

Are,

Jeg syns du er en flott fyr, med et utrolig stort hjerte. Jeg beundrer ditt engasjement og "guts". Flott at du nå kjemper den gode strid for noe du tror på - og som kan bli til velsignelse for deg selv og folk rundt deg! Lykke til!

Takk for eksemplene fra husmenigheten du er en del av, og som du delte her på bloggen i et tidligere svar. Det rørte meg. Flotte greier.

Apropo - litt reklame :-)
Det kommer et nytt nummer av magasinet Lederskap i posten 27.oktober. Alle som vil kan abonnere gratis ut 2006 og hele 2007. Det utgis fire nummer i året. Bladet har et opplag på ca 14.000. Gratisabonnementet kan registreres på www.lederskap.no. Der har vi en side for synspunkter fra leserne. Send oss gjerne noen utfordrende synspunkter!

Are Karlsen sa...

Hei Aril!

Takk for oppmuntring! Her kommer svar på din kommentar i går kveld:

Tradisjonelt lederskap i husgrupper
Eksempelvis: Tradisjonelt lederskap er en leder med en pastor i magen. Han har pastoren som forbilde. Derfor forsøker han å forberede samlingens innhold, inklusive et hovedinnlegg, slik som pastoren gjør.

De andre i gruppen forventer det samme. De har jo en leder. Lederen i gruppa er ikke riktig så dyktig som sitt pastorforbilde. Men han strever så godt han kan.

Gruppa samles hver 14. dag. Det er ganske ofte, synes de fleste. Derfor kommer ikke alle hver gang. For lederen begynner samlingene å tære litt på kreftene. Det kommer et forslag om å samles bare én gang i måneden. Det synes alle er et godt forslag. Likevel kommer i snitt bare halvparten av gruppas medlemmer hver gang.

Etter en stund dør gruppa ut.

Verdiene
Det er fint at vi er enig om verdier. Det er et godt utgangspunkt.

Det som gjenstår er være enig om analysen. Pluss hvordan verdiene skal implementeres.

Du sier:
"Det blir derfor alt for kategorisk å si at alle som snakker om lederskap i nytestamentlige menigheter bygger på verdiene makt, lederskap og hierarki."

Jeg har ikke sagt akkurat det du her sier. Jeg har sagt at de "førende verdier i det rådende kirkelige paradigmet er makt, lederskap og hierarki".

Mitt inntrykk er at bevisstheten omkring verdier ikke er stor i våre menigheter. Derfor tror jeg ikke det er så mange som bevisst bygger på verdiene makt, lederskap og hierarki.

Men det er heller ikke mitt poeng. Mitt poeng er at dette er latente verdier i strukturene. Eller for å si det med Vaclav Havel, det dreier som strukturenes iboende ondskap.

Et nøkkelelement i det rådende kirkeparadigmet som jeg kaller foretakskirken, er prekestolen. Prekestolen er et kraftfullt symbol på makten og hierarkiet. Ikke bare symbol, det er her makten utøves og hierarkiet synliggjøres.

Pastorens preken reflekterer makt og hierarki, fordi det er på grunn av pastorens makt og plassering øverst i hierarkiet, at det er han som holder prekenen.

Verdien "makt" reflekteres også i ønsket om å samle flest mulig på samme sted.

Foretakskirken er etter min mening pr. definisjon hierarkisk.

Bibelen
Den eksegese (bibelfortolkning) som Sjur bedriver er etter min mening solid. Sjur har støtte av habile teologer.

Lederskap
Er lederskap galt? Lederskap er galt fordi det fortrenger tjenerskap. At tjenerskap er fortrengt i terminologien, avspeiler virkeligheten.

Lederskap tilhører denne verdens visdom. Tjenerskap tilhører korsets dårskap. Man får en flau smak når man tar det i sin munn. Lederskap er mye flottere. Det gir meg status. Det er lett å arrangere ledertrening, lederseminarer og lederdager. Hvor finner man tjenertrening, tjenerseminarer og tjenerdager?

Jeg tror vi må lese Bibelen med nye øyne. Vi må ikke lese ledere når vi leser om apostler, hyrder, lærere og eldste, men vi må lese tjenere. Det var i allefall det Paulus kalte seg selv. Og han hadde Kristus som forbilde.

Are Karlsen sa...

Aril,

Du gir Sjur denne mildt sagt friske utfordringen:

"Ole Brumm syndromet kan også ha slått inn for full kraft hvis man ikke ser at det i Det Nye Testamente (NT) snakkes om ledere. Dersom Sjur mener at det kun står om veiledere og styringsoppgaver, må det skyldes manglende innsikt."

Når han svarer, avviser du han med at han er ordrik.

Jeg kan opplyse om at den kommentaren din hvor utfordringen inngår er på 965 ord.

Sjur bruker 1426 ord på å vise at han ikke mangler innsikt og at han ikke lider av Ole Brumm-syndromet.

Såpass bør du kunne unne ham.

Aril Svartdahl sa...

Jeg syns det er unødvendig å sette tjenerskap og lederskap opp i mot hverandre. Det er ikke enten eller men begge deler. Alle er vi tjenere, og blir aldri noe annet. Peter sier vi skal tjene med den nådegave Gud gir oss. Noen har nådegaven å lede. Andre nådegaven til å vise barmhjertighet. Andre igjen... Da må bl.a. de med nådegaven til å lede få lov til å tjene ved å lede. Det er en nådegave de tjener andre med. Og det vil være galt å nekte dem tjenerskap. Paulus sier at de med lærergaven må få lov til å tjene de andre med sin undervisning. osv.

Jeg er ikke teolog, og kan ikke uttale meg om Sjurs svar på 1426 ord er en god eksegetisk framstilling. At mange teologer er enig i tolkningene og konklusjonene er for meg ingen garanti for riktigheten. Kanskje noen til og med er enig med meg? Har jeg på feilaktig grunnlag framstilt Sjur som ordrik i negativ betydning, beklager jeg det. det var vel det at jeg hadde en personlig opplevelse av å bli overkjørt ved at alt som sies blir plukket i stykker. Men det er selvfølgelig ikke riktig å hakke på Sjur av den grunn. Sorry.

Sjur Jansen, Bygge Mennesker sa...

Elektroniske debatter har begrenset verdi, men er likevel nyttige. Dessverre kan de fort ende opp som en skyttergravskrig der man slenger argumenter til hverandre fra hver sin grøft. Men selv om det noen ganger oppleves som en slik skyttergravsdialog, er det bra at to menighetsmodellene blir grundig testet med argumenter. Det er jommen på tide.

Når det gjelder at jeg river i stykker argumenter og ikke fører en filosoferende og undrende samtale, så er nok det mange ganger riktig. Men på skrift hører man forøvrig ikke mitt muntlige toneleie. Og innleggende må nødvendigvis bli kortere og mer konsise på bloggen til Are enn på weben min. Og forøvrig må jeg nevne at observasjoner eller argumenter ikke står alene som om det ikke fins en annen verden. Jeg har selv sittet som elev på kristne lederkurs, og der er det ikke mye undring og filosofering. Da læreren satte visjon foran verdier, spurte jeg litt undrende om ikke verdier burde stå først. ”Nei!” svarte læreren kort og brutalt. (Læreren var ikke Aril.) Jeg viser dette kun som et eksempel.

Optimalt ville forøvrig ønsket selv å velge tidspunkt og innfallsport til dem jeg samtaler med. Denne gangen var det Are som satte min artikkel opp mot Arils artikkel og dermed førte oss sammen med et spesielt utgangspunkt. Men slik er nå engang medieverden, også ved mikrokanaler som personlige blogger.

Aril Svartdahl er et personlig forbilde for meg. Han har en utrolig evne til å se enkeltmennesker og bygge dem opp, selv når han har mye å gjøre. Aril holder også kjempefine prekener. Og han arrangerer mange flotte kurs. Selv om jeg ganske nylig har blitt tilhenger av menighet etter Rema 1000-modellen ("gjør det enkelt-modellen"), så er jeg selvsagt ingen motstander av kurs, seminarer, bøker, tips og råd.

Og da kommer jeg inn på noe annet. Selv om husmenighetsrammen betyr at mye faller på plass av seg selv, så må vi huske at de som er først ute i denne nye runden har mye bagasje fra tradisjonelt menighetsliv. Det er mye som må avkodes. Selv har jeg vært med i denne nye typen hussamlinger i bare 5 måneder. Forhold som nattverd og dåp må vi selv lese oss til. Selv om det allmenne prestedømme tilsier at hvem som helst kristen kan døpe, så kreves det en omstilling i hjernen for å praktisere det. Vi har forøvrig ikke døpt noen ennå.

Men de som blir kristne via organiske hussamlinger, en slags ny generasjon kristne, vil ta slike ting helt naturlig. Hvis de senere melder seg inn i en tradisjonell menighet, er det de som må avkodes. ”Hva? Hvorfor er det forbudt å si noe etter at pastoren har holdt tale?” De vil stusse over praksisen i tradisjonelle menigheter og bruke tid på å omstille hjernen.

Vi med bagasje starter med nesten dårligere utgangspunkt enn de som blir kristne direkte i en hussamling. Derfor ser jeg ikke bort fra at det kan være behov for tjenerkurs og bøker om husmenigheter med tips og råd.

Kanskje er jeg inne på noe av terskelen mot husmenigheter her? Altså en slags frykt for å plutselig måtte sette seg inn i saker og ting? Man har heller ingen å klage til. Det nytter ikke sende brev til menighetsstyret og klage over dårlig gulvvask. For styret, det er deg og de andre det. Men i husmeniget er heldigvis er avstanden meget kort mellom vaskebøtte og menighetsgulv. Synes du kirkegulvet er skittent, så er vaskebøtta bare tre meter unna. Beslutningen om at hele menigheten skal vaske gulvet kan tas på fire sekunder. Disse rammene utløser "en boblende positiv følelse" som noen skrev her på bloggen tidligere. Jeg husker ikke nøyaktig ordlyden.

Lurer du på om du sammen med noen skal starte organiske hussamlinger, så er det bare å sette igang. Du behøver ikke en gang melde deg ut av den tradisjonelle menigheten. Den kan du koble deg opp mot innimellom. Det viktige er at det allmenne prestedømme blir utløst.

Are Karlsen sa...

Aril,

Det er mulig du kan si at jeg setter tjenerskap opp mot lederskap. Men da er det viktig å ta med hvilke verdier jeg kobler til lederskapet: Makt og hierarki.

Jeg snakker ikke bare om lederskap, jeg snakker om et kirkelig paradigme hvor lederskap inngår som et av mange elementer.

Det jeg egentlig setter opp mot hverandre, er foretakskirken mot husmenigheten.

Dette er en debatt vi bare har sett begynnelsen på. Jeg tror den vil komme til å prege og endre kristenheten også i vår del av verden.

Det er flere krefter som vil sette foretakskirken og tradisjonelt kirkelig lederskap under press: Fornyet teologi (husmenighet), kulturelle strømninger (postmodernismen) og ny teknologi (internett). Dette er elementer som Den Hellige Ånd alltid har brukt i sitt arbeide (oldkirken, reformasjonen, etc).

Den Hellige Ånd arbeider kontinuerlig for Guds rikes utbredelse. Vi er begge enige om at det også er vår oppgave. La oss håpe at de brytninger som vår debatt er en del av, også vil bidra til dette.

Are Karlsen sa...

Bent,

Takk for bidraget!

Ironi og satire er i skriftlig form er ikke kanskje ikke så vanlig kost - ikke her på bloggen iallefall, hvor gravalvoret dominerer.

Tåler vi satiren? Er den en egnet form? Eller la meg heller spørre: Kan satiren hjelpe oss til å se nye sider ved virkeligheten?

Jeg tror det. Hvem lytter ikke til "Hallo i uken" med en viss fryd.

Kanskje til og med en satirisk blogg hadde vært tingen? Jeg er redd vi har nok å ta av.

Bent har tidligere gitt noen stikkpiller i sine kommentarer. De ivrigste av oss har han kalt "sjarmerende eksentrikere" og "husmenighetspuritanister".

Jeg setter pris på Bents skjeve blikk på tilværelsen. Mer av det!

PS! Jeg har også andre venner som gjerne uttaler seg i satiriske vendinger muntlig. De forholder seg stort sett tause i den offentlige debatten. Jeg tror de har mye å bidra med.

bent risnes sa...

Are,
kan jeg få komme med en mer hjertevarm tilnærmelse til min livskamp i menneskeriket og la den satiriske formen ligge?

Samtidig med at jeg i full fart (derfor trykkleifer) hakket ned mitt forsøk på satire, fikk jeg en interessant mail fra Sverige. Der kunne jeg bl a lese:

Jag får säga med den stora 1900-tals teologen Karl Barth: "Det talas idag snarare för mycket än för lite om församlingen. Det finns någonting bättre: Låt oss vara församling."

Det er kloke ord å ta til seg. Noe av det samme får jeg lyst til å si for egen del: Jeg snakker for mye OM livet. Gud hjelp meg å LEVE livet!

I morgen kveld skal jeg dra i gang et regneverksted blant tidligere rusmissbrukere (How to solve it). Det er godt å være til nytte og på den måten lære å leve. En virrevandrer er på vei hjem til noe ekte, noe å tro på, noe å leve for.

Bortvisningen fra Eden plager oss. De ulykkelige tegnene og sporene er i alle fall tydelige for meg: Ubalanse, asymmetri, skjevhet, mangel på varig harmoni, ukjærlighet, egoisme, synd og ondskap. Det å tjene hverandre er den eneste motgiften Jesus har å tilby oss mot vår egen egoisme.

(Ironifri sone slutt):
Kan noen skriftlærde her på bloggen sjekke ut om tjenere står under eller over de som skal tjenes?