Er det mulig å overdrive betydningen av Kristus?
Colin Winfield underviser
Foto: Are Karlsen
Bildet er tatt under husmenighetstreffet i Heilbronn (Tyskland) i juni i år. |
Spørsmålet i overskriften er et resultat av debattene her på bloggen. Fordi det har tvunget meg å gå dypere inn i det bibelske materalet.
Lesningen har ført meg til Kristus. Det vil si: Å studere ekklesiologi (læren om menigheten) endte opp med kristologi (læren om Kristus).
Hvorfor?
Fordi Bibelen selv gjør det. Paulus begrunner sine formaninger til de troende kristologisk. Paulus forkynte ikke menighet. Heller ikke husmenighet. Paulus forkynte ikke noe annet enn Kristus.
Men Kristus legger føringer på alt som fortjener merkelappen kristent. Hans liv og hans vesen danner modellen for alt kirken skal foreta seg. Kirken er jo hans kropp!
Vi er ikke kalt til å forkynne menighet. Heller ikke husmenighet. Vi er kalt til å forkynne Kristus.
Når vi forkynner Kristus, legger alt annet seg på plass. Også hvordan vi som kristne lever sammen i det kristne fellesskapet. Det kristne fellesskapet er intet annet enn en implementering av Kristus. Det kristne fellesskapet er å leve Kristus.
Dersom du etter å ha forkynt Kristus konkluderer: "Av dette kan vi avlede at vi må organisere det kristne fellesskapet hierarkisk. I ærefrykt for Kristus." Ja, da ... Da vil jeg gjerne høre din Kristusforkynnelse!
Resultatet av apostlenes´ Kristus-forkynnelse var at de troende søkte sammen. Ikke i kirker, selvfølgelig, for de er en senere oppfinnelse, men i hverandres hjem. Og ikke under lederskap eller embeder. Nei, det er også noe mennesker har funnet på. I stedet underordnet de seg hverandre. I ærefrykt for Kristus. For det var slik han levde. Og ingen av oss er er vel større enn han?
Er det mulig å overdrive betydningen av Kristus? Ikke ifølge Paulus:
Innlegg
13 kommentarer:
Are spør retorisk:
"Er det mulig å overdrive betydningen av Kristus?"
Kanskje ikke. Men det er i høyeste grad mulig å misforstå betydningen av Kristus.
Eller for å uttrykke meg mer nøytralt og dempet: Å forstå betydningen av Kristus på en rekke ulike måter.
For eksempel: Hvem er frelst på grunn av Kristi frelsesgjerning? Verden? De som har frelsesvisshet og/eller er åndsdøpt? De som kan bekjenne dogmatisk korrekt? De godt gifte heterofile?
Ivar
Are Karlsen!
Dette likte jeg. Ihvertfall førsten. Vet ikke helt hva du mener med det du sier i slutten, for da slutter du å skrive om Jesus, og skriver om menigheten:P Mener du at fordi de ikke hadde kirker i apostlenes tid, så skal ikke vi ha det? Det kan jo tenkes at husmenighetene ble så store etter hvert så de skaffet seg større bygg! Kansje vi burde gå i samme klær som apostlene også?
Men du begynte bra. La oss forkynne kristus, om det er i en husmenighet eller kirke, spiller det noen rolle hvor Jesus blir forkynt?
Her er jeg helt enig med Are. Løsningen må være å fokusere på Jesus. Og det er ikke så selvsagt som det ved første øyekast kan se ut som. Trenden i de siste årene har vært å fokusere på Paulus. Begrunnelsen har vært at Jesus henvendte seg til jødene, mens Paulus henvendte seg til menigheten, som jo er oss. Dermed har man gjort Jesus litt mindre relevant enn Paulus.
Dermed har man forsterket kristendommens greske slagside, og oversett kristendommens jødiske røtter.
Det betyr at vi har fått en religion som ikke er den originale Jesusforkynnelsen.
Paulus blir guddommeliggjort, og dyrket som allvitende.
Johannes og Peter, som jo var Jesu øyenvitner, blir oversett fordi Paulus skrev så mye mer.
Selv om alt kan misforstås, og vi alltid vil skjønne bare delvis, så tenker jeg at DHÅ finnes i Jesus-materialet. Ånden i Jesu-ordene er mest tilgjengelig i disse. Det er Jesu-ordene vi bør studere og meditere på, så skal ånden åpenbare det vi trenger utover det som står skrevet ned.
utrolig interessant ja!
jeg oppfatter budskapet ditt sentrert rundt at "fra Han, til Ham og ved Ham er alle ting".
menigheten jeg tilhører har de siste årene eksperimentert mye rundt hvordan menighet ser ut og fungerer, og de siste 8-10 månedene har vi tydelig blitt lededt tilbake til den grunnleggende bekjenneslen: Jesus er Herre.
poenget mitt er bare at det er oppmuntrende og bekreftende å høre det samme budskapet flere steder (andre er alan hirsch og hans "the forgotten ways"). jeg tror, som du, at når jeg underlegger mitt liv under Jesus vil resultatet av det være menighet på beste måte. så det viktige spørsmålet vi stiller hverandre og oss selv er; hva vil det si konkret og praktisk og være underlagt Jesu Herredømme?
Ivar,
Mitt spørsmål var ikke ment retorisk.
Hvem er frelst? Hver den som tror på Jesus. Så enkel er min tro.
Rudi,
Du skriver:
"Vet ikke helt hva du mener med det du sier i slutten, for da slutter du å skrive om Jesus, og skriver om menigheten."
Jeg er ikke enig med deg i at jeg slutter å skrive om Kristus. Jeg skriver: Det kristne fellesskapet (altså menigheten) er intet annet enn en implementering av Kristus.
Vi kan være uenig om hvordan Kristus skal implementeres (kanskje et dumt ord?) Jeg mener at vi ikke kan virkeliggjøre Kristus gjennom et hierarki, fordi det strider mot hva Kristus lærte oss gjennom både hva han sa og gjorde.
Dette handler ikke om hvilken type bygning vi skal forkynne Kristus i. Det handler om vilke verdier kirken reflekterer gjennom sine ordninger: Det geistlige hiearkiet, prekestolen, kirkebygget, etc. For meg representerer alt dette verdier som må settes under debatt.
Det tradisjonelle kirkelige paradigmet er preget av hierarki, hvilket slår igjennom i alt kirken foretar seg, og som blant annet gjør at kirken idag ikke inkluderer marginaliserte mennesker, slik Jesus gjorde.
Kirkebygget er en del av dette hierarkiet. Jeg stiller spørsmål om det er mulig å gi et sant bilde av Kristus i et kirkebygg.
Ragnhild,
Du skriver:
"Det betyr at vi har fått en religion som ikke er den originale Jesusforkynnelsen.
Paulus blir guddommeliggjort, og dyrket som allvitende."
Og:
"tenker jeg at DHÅ finnes i Jesus-materialet. Ånden i Jesu-ordene er mest tilgjengelig i disse. Det er Jesu-ordene vi bør studere og meditere på".
Dette betyr at du nedgraderer verdien av det Paulus skriver i forhold til evangeliene. For meg har det standpunktet uoverskuelige konsekvenser.
Dessuten mener jeg at Paulus i størrre grad enn hva som har vært vanlig å påpeke, støtter seg til Kristus i alt og dermed bidrar til å understreke Jesu´ særstilling.
Thomasr,
Hyggelig at du finner mine skriverier interessante.
Du har lest meg riktig, og du stiller et godt spørmål. Jeg vil gjerne vite mer om deg og det fellesskapet du tilhører!
Are Karlsen
Om mennesker ønsker å tilbe Gud i kirkebygninger, mener du at du vil ta i fra dem/oss den friheten?
Bedre jeg blir kjent med Gud, mindre føler jeg at jeg kjenner Gud. Ikke i den forstand at jeg kjenner Gud mindre nå enn før, men fordi Gud har blitt så mye større mer jeg har lært Gud å kjenne! Han har blitt større enn min fatteevne!
Og du spør om vi kan møte ett sant bilde av Kristus i kirkebygget. Jeg får oppleve sider ved Gud, lettere i en kirke enn hjemme. Men så opplever jeg sider av Gud hjemme bedre enn borte. ( De beste sidene, vil jeg påstå :) )
Og de sidene ved Gud jeg opplever i et kristent fellesskap (eller en husforsamling), de opplever jeg ikke like bra alene.
Jeg ønsker å se mest av Gud! Og flere sider jo bedre. Og det tror jeg også er kilden til enheten i Kristus! For da deler vi med hverandre av det DHÅ har åpenbart for oss. Vi blir en kropp med mange forskjellige lemmer. Hvordan kan foten si til armen at vi ikke har bruk for den? For selv om foten bare ser meningen med sin oppgave, så betyr det ikke at armen har en like viktig oppgave!
Her står det litt om hvordan katolikker ser på kirken http://www.katolsk.no/artikler/gwh6.htm
Og enda mer interessant syns jeg det er å bli kjent med katolikker. De er kjempefine mennesker, med en stor kjærlighet til Jesus.
Rudie,
Du skriver: "Om mennesker ønsker å tilbe Gud i kirkebygninger, mener du at du vil ta i fra dem/oss den friheten?"
Jeg skjønner ikke hva du mener med det spørsmålet. Hvordan tenker du at jeg kan ta fra deg en frihet?
Jeg respekterer fullt ut at du har gode opplevelser i en kirke. Jeg har også gjennom 40 år hatt mange gode opplevelser i kirker, og jeg er ikke ute etter å redusere det.
Den katolske siden du henviser til, avslører katolikkenes syn på andre kristne. Jeg siterer:
"Her (i tradisjonen, min anm.) er alt blitt tatt vare på, slik at mennesker kan trekke ut av skattekammeret det de til enhver tid trenger eller søker. Andre kirkesamfunn eier bare deler av dette, - det de har lagt størst vekt på, til fortrengsel for det de forkastet eller syntes var mindre viktig. De er enten-eller-samfunn, mennesker som lever på et spesielt utdrag av en helhet, men har mistet helheten, og stadig er på jakt etter noe som mangler. En gang i tiden valgte de å støtte seg til dette utdraget, og lot det øvrige dø vekk, til skade for senere generasjoner. Den katolske kirke er både-og-samfunn, der tro og tanke alltid kan komme i likevekt igjen hvis det oppstår skjevheter, for tradisjonen har rikelig med motvekt mot ensidige oppfatninger."
"Både-og"-vektleggingen til den katolske kirke har ført til mange alvorlige feilgrep, som for eksempel synkretismen i Sør-Amerika og avlatshandelen, som fortsatt pågår.
Jeg er ikke enig i tolkningen her: "Både-og"-vektleggingen til den katolske kirke har ført til mange alvorlige feilgrep, som for eksempel synkretismen i Sør-Amerika og avlatshandelen, som fortsatt pågår.
Den katolske kirke kan ikke stå til ansvar for hva hvert personlig menneske i DKK står for. Det vi må se på er hva de lærer, og der har de en ordning som gjør at man unngår splittelse, fordi de har noen som sitter på "Peter stolen" som tar vare på de kristne grunnsannhetene.
I de norske og svenske kirker har jeg fått se prester som bekjenner at de ikke tror på Gud, jeg har selv snakket med en prest som trodde på inkarnasjon etter døden, lest om en prest som tok med seg stenene sine fordi hun mente det var helbredelse i dem, nettopp leste jeg inne på nettet om en kirke her i Norge som bekjente seg til alle Guder.
Når slike ting sniker seg mer og mer inn i kristendommen, og det ikke finns noen som kan stanse det, så vil det føre til at kristendommen blir utvannet.
Faren for dette er også like stor i husmenigheter, kansje større.
I den katolske kirke har de en pave som har myndighet til å si imot slike vranglærer, og som har til oppgave å stå for de kristne grunnsannheter. Noe han også har måtte gjort.
Et utdrag fra http://www.katolsk.no/artikler/nonkat.htm
"Men nå - snart 40 år etter konsilet - var det oppstått en situasjon, som tvang Vatikanet til å gripe inn. - Det ser ikke ut til at vi mennesker evner så lett å bevare den sunne midte mellom ekstreme ytterpunkter. Det oppstod teologiske problemer av uante dimensjoner, som krevde et svar. Kirken er nå en gang kalt av Vår Herre til å være sannhetens støtte og grunnvoll (1.Tim. 3,15). Hva var det som var hendt? Jo, en rekke teologer i og en utenfor Den katolske kirke gikk langt over streken i sine forsøk på å oppvurdere de store religioner på bekostning av kristendommens universalitet (( Jag är vegen, sanningen ock livet, ock ingen kommer till Faderen uten gjennom mig)).. Jeg skal stikkordaktig få sitere noen uttalelser fra enkelte.
Den protestantiske teolog John Hick, han tilhører den presbyterianske kirke, skriver:« De kristne må gi opp læren om at troen på Jesus Kristus er den eneste vei til frelse.
Den amerikanske katolske misjonær Paul Knitter sier: «Det som de kristne ser i Jesus, kan andre mennesker se også i andre religionsstiftere. Ved siden av Jesus er det mulig å finne andre inkarnasjoner av Gud i denne verden. Jesus er ikke noe uforlignelig engangsfenomen. Han står ikke over alle andre religionsstiftere
Aloysius Pieris, en katolsk ordensprest fra Filippinene trekker sammenligninger mellom Kristus og Buddha og deres to veier til frelse. I tvetydige ordelag relativiserer han kristendommens overlegenhet og eneståendehet overfor Buddhismen.
Inderen Raimondo Pannikar er av den mening at kristendommen må oppgi kravet om universalitet. Han sier at den kristne religion er verken en spesiell hendelse eller en universell religion. Misjonen er en blindgate. Religionssamtaler skal kun baseres på dialog.
2. Troskongregasjonen korrigerer
Den utvikling til pluralisme som disse teologer initierer, ville få katastrofale følger for kristendommen hvis den forble uimotsagt. Den kongregasjonen eller departementet i Vatikanet som blir kalt Troskongregasjoen, og som blir ledet av kardinal Josepf Ratzinger, så det som sin plikt å imøtegå disse villfarelser.
Dette er en av de store grunnene til at jeg velsigner paven og hans embete.
Hei, Rudie.
Jeg har lest bøkene til de fleste av "kjetterne" du nevner her. De har i stor grad beriket mit kristenliv, og det er både interessant og nedslående å se hvordan de demoniseres og utstøtes av maktkirken. Antakelig er de for farlige.
Har DU lest dem? Eller nøyer du deg med ligth-varianten: Å avfeie folk som har tenkt lengre enn deg selv med slike hysteriske, meningsløshter som at de går "langt over streken"? (Hvilken strek? Hvem har tegnet den?)
Eller lar du paven få gjøre jobben for deg, slik at du slipper å ta bryet med å tenke kritisk selv?
Har det slått deg at kirkens sentralmakt kan ha flere agendaer enn den selvfornektende, fromme?
Et tilleggspoeng, Rudie: Ringer det ingen bjeller hos deg når maktapparatet i en verdensreligion stempler alternative, teologiske ideer som "villfarelser"?
Dette er manipulatorisk maktspråk, all den tid det er UMULIG å sannsynliggjøre de autoriserte "sannhetene" empirisk. Villfarelser i forhold til hva?
Hvis man vil hevde at Panikkar holder seg med "villfarelser", er det like gyldig å si at Joseph Ratzingers trosforestillinger er et utslag av en religiøs psykose. Eller stormannsgalskap.
Jeg ser for meg Rudie som en ung mann. Det er alltid trist med unge mennesker som ukritisk underkaster seg autoriteter og gamle menn.
Det er ikke ungdommens oppdrag. Tvert imot.
Legg inn en kommentar