Fredens Bolig skal selges. Dermed vil siste rest av Jesus-vekkelsen bli borte, ifølge Vårt Land.
I forhold til hvor mange mennesker i Norge som ble berørt av Jesus-vekkelsen, er det få som har hatt et forhold til Fredens Bolig, vil jeg tro. Likevel blir jeg litt vemodig av slike meldinger.
Alt har sin tid. En vekkelse vil over tid dabbe av og tilsynelatende bli borte. Eller vil den det? Alle åndelige strømninger sendt av Gud vil etterlate seg verdier som avleires i kristenheten på ulike måter.
Den bevisstgjøring en vekkelse ofte representerer, vil bli til en arv som også senere generasjoner kan hente fram. Hva Jesus-vekkelsen i Norge egentlig har "produsert" vil jeg overlate til Geir Lie å skrive om. Men jeg vil anta at mange av de som ble berørt, dannet fortroppene i nye fenomener som husmenigheter, OASE og trosbevegelsen.
Noe av det mest positive ved Jesus-vekkelsen var at lojaliteten til institusjonene (tradisjonelle menigheter og kirkesamfunn) ble svekket. Kristne ble mer klar for oppbrudd, villig til å ta noen sjanser for Herren.
Det er det vekkelse handler om, - oppbrudd. Jesus-vekkelsen er borte for lengst. Men hvordan er det med villigheten til oppbrudd?
Innlegg
28 kommentarer:
Jeg ser at Are mener at det mest positive med Jesus-vekkelsen var at lojaliteten til tradisjonelle menigheter og kirkesamfunn ble svekket. Jeg opplevde det ikke slik. Da jeg selv opplevde Guds Fred miljøet, sammen med venner som var mer involvert enn jeg var, opplevde jeg en Jesus kjærlighet og glede over å fortelle om hva de hadde opplevd som veldig inspirerende. Jesus-vekkelsen påvirket meg på en måte som ikke gjorde at jeg vendte meg bort fra den tradisjonelle menighet, men tvert imot opplevde kallet til å bruke livet mitt for å forsøke å tjene Jesus på best mulig måte, og det har blitt innenfor en gammel etablert menighet.
Jeg husker hvordan jeg i 1974 gikk med min militærjakke, kjøpt på Statens overskuddslager på Tøyen, med masse “buttens” med budskapet om at “Jesus elsker deg”, “Gud er kjærlighet” osv. Penger som jeg tjente på avisjobben ble bl.a. brukt til å kjøpe bibeldeler som ble delt ut til tilfeldig mennesker på T-bane eller i slottsparken. Jeg tror at disse holdningene klart var inspirert av Jesus-vekkelsen
For meg opplevdes det mest positive med Jesus-vekkelsen ikke på samme som det Are mener. For meg var det verdien av de holdningene som jeg så hos mine kammerater, det sterke preget av sjenerøsitet, fravær av fordømmelse og selvrettferdighet, sterkt samhold, inkluderende språk og handlinger, samt en sterk og ekte Jesus begeistring det viktigste.
Helge Terje Gilbrant
Villighet til oppbrudd?
Jeg leser i Peter Halldorf sin bok Han vektlegger pilgrimstilværelsen.. pilgrimslive - pilgrimsidentiteten.
Jeg tenker da ikke så mye på oppbrudd fra det bestående. Men jeg ser på villigheten til å leve i forandring, som en fremmed i denne verden. Nasjonalidentet, kirkeidentet må vike for Jesusidentitet - for Gudsrikebevissthet.
Jeg kan noen ganger føler meg fremmed blant folkene med "oppbruddsidentet" - da den lavmælte men sterke Kristusidentet kan synes å være borte og i noen tilfeller erstattet med selvrettferdighet.
Satt i går kveld og så på bl.a. Andrea Crouch. Da kom det mange tanker - masse gode tanker og følelser. Og en enorm takknemlighet.
Det som var det største for meg i Jesusvekkelsen, var at jeg og mange av mine mer eller mindre bortrusa venner, fikk møte en levende Jesus. Så da er det vel bare å si:" Takk og lov og halleluja!"
Jeg er selv et barn av Jesusvekkelsen, og noen av mine sterkeste opplevelser har jeg hatt i Trefoldighetskirken i Oslo. Å sitte tett i tett på gulvet, eller sammenklemt i benkeradene, og høre res.kap Salomonsen eller Hans Chr Lier forkynne Guds ord takker jeg fremdeles Gud for.
Jeg synes det er synd at Are Karlsen nok en gang leter etter argumenter for sitt syn på "foretakskirken". Gå deg ikke helt bort da, Karlsen i ditt eget tankesystem!
Jeg tror de fleste av oss som opplevde denne vekkelsen, var mest opptatt av vår begeistring for Jesus. Vi var ikke så opptatte av kritikk av kirken. Mange av oss som ble frelst den gangen, er med i tradisjonelle menigheter - enten i Den norske Kirke eller i frikirkelig sammenheng. Når den karismatiske vekkelsen kom, lærte vi nemlig å elske brødrene og søstrene i de historiske samfunnene også!
Viljen til oppbrudd.
Kirken har gitt rom for karismatiske ytringer. Og det er blitt en åpenhet omkring det å tro på Åndens ledelse helbredelse, profeti etc. innen for kirken. Men vi har ikke funnet frem til en måte der Åndens ledelse blir brukt i menighetsråd, for å lede menigheter,
I mange år trodde jeg at dyktig og Åndsfylt lederskap kunne utrette mirakler også i en tradisjonell menighet. Menn etter noen år med ballansering og ettergivenhet(ydmykhet) og tro på at ”sammen skal vi vokse og modnes”,. Har jeg sett at strukturene ikke ble forandret. Dette gjør min identitet som leder i kirken problematisk. Min identitet i Kristus er at jeg ikke søker nærmere varmen men jeg søker ut i kulden for å bringe den brannen som brenner i hjertet mitt der den trenger mest. Jeg er derfor ikke interessert i å oppsøke karismatiske feleskap for å oppleve livet i Gud. Jeg vil heller brenne der det er litt kaldt.
Takket være denne bloggen oppdaget jeg følgende,
Hierarkiske strukturer i menighet er ikke en del av Guds plan. Jeg følte at jeg kom meg videre på grunn av denne sannheten.
Det jeg vil legger bak meg er:” At jeg etter rammer som er gitt meg av mennesker. har rett til å bruke mine resurser til å skape en kjede av handlinger hos andre mennesker, og kalle det etterfølgelse av Kristus.” Som ”mellomleder” i kirken er det ofte det jeg gjør.
Er jeg såret – kanskje. Men jeg er også full av håp og tro på den ”nye” formen for menighet som trer frem. Kanskje er dette noe av den samme brannen som ble tent under Jesus vekkelsen på 70 tallet. I stede for å sette ting opp mot hverandre er det lurt og ta med seg det gode og gå videre.
Kateket født 1968
Helge Terje og Anonym,
Det mest positive med Jesusvekkelsen, har jeg ikke uttalt meg om, men jeg vil slutte meg til Anonym og si at Jesus-begeistringen var det mest postive. Men den står i en klar korelasjon til det jeg omtaler som "noe av det mest positive", nemlig en svekket lojalitet til de kirkelige institusjonene. Dette i likhet med mange andre vekkelser, kanskje alle.
Jeg er også enig med Anonym når han sier "Vi var ikke så opptatte av kritikk av kirken".
Grunnen til det var at kirken i sin tradisjonelle form betydde lite for oss. Vi fant nye samværsformer. Og nye steder å samles. I en felles kultur.
Og vi samlet oss på tvers av kirkesamfunn som det naturligste av verden. Men så unge og naive som vi var, ruslet vi etterhvert tilbake til kirkebenkene og tenkte at ingen ting kunne bli som før. Men nå har mange av oss innsett at alt forble som før. Bare verre.
Så hva nå?
Hvorfor en slik overbærende tone, Karlsen? Jeg tror ikke det er riktig å si at vi som vendte tilbake til kirkebenkene var naive. Hva vet du egentlig om det? Mange av oss har funnet en plass i de historiske kirkesamfunnene, og setter stor pris på det vi opplever der. Og jeg vil da ikke si at alt er blitt så mye verre. Hvor er det blitt så mye verre? Snakker du om alle menigheter? Ikke uttal deg på vegne av oss alle.
Anonym,
Jeg opplever ingen grunn til å være overbærende, så det er helt utilsiktet.
Jeg forsøker også å ikke være for kategorisk i det jeg skriver, og legger inn modererende ord og uttrykk. Så hvis du leser en gang til, ser du at jeg skriver: "Men nå har mange av oss innsett at alt forble som før." Dermed forsøker jeg å ikke uttale meg på vegne av alle.
Men å skrive "Men så unge og naive som vi var" blir feil. For alle unge fra Jesusvekkelsen var sikkert ikke like naiv som meg.
Men du, Anonym, befinner du deg i kirkebenkene eller på prekestolen?
Min historie
Jeg opplever meg på noen måter som et barn av Jesusvekkelsen. For meg var det ikke noe oppbrudd. Det var bare en fortsettelse av bedehusmiljøet i Undheim Kapell.
Det var en kirke, men også bedehus.
Vi representerte lekmannsdelen av bedehuset og gikk stort sett ikke på gudstjenester o.l. i kirkens regi bortsett fra dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Prester o.l. var vi i generell opposisjon til. Slik har store deler bedehusmiljøet fungert de siste 150 år eller mer. Vår identet var ikke en menighet e.l. - vår identet var foreningsmiljøet vanligvis kalt vennesamfunnet.
Vært miljø var også i stor grad i opprør til det lutherske - og argumentene og diskusjonene vi hadde på 50-60-tallet ligner ikke så lite på diskusjonene Are drar i gang.
Vi hadde vel den forståelse at alle vekkelser var i opposisjon til det bestående?
Det hadde kanskje passet deg bedre om jeg hadde svart at jeg befant meg på prekestolen, for da hadde du fått bekreftet dine fordommer. Men jeg gjør ikke det, Karlsen. Jeg er en som trofast går til gudstjeneste hver søndag, og etter hvert som årene går, setter jeg mer og mer pris på det. Jeg er glad for å ta del i liturgien, og lytte til utleggelse av søndagens tekst. I bibelstudiegruppa vår går vi igjennom den samme teksten, og utveksler tanker vi har om den. Det finner jeg også berikende.
Flere av de jeg var sammen med i Trefoldighetskirken i Oslo, og som var en del av Jesusvekkelsen, de finner jeg igjen i flere kirker og forsamlinger i Oslo og andre steder. De er blitt bevart i troen, og etter det jeg kjenner til, har de funnet sin plass i enten Kirken Den norske, eller i en eller annen frimenighet.
Men Karlsen- hadde det vært annerledes om jeg hadde vært prest?
Kateket født 1968,
Takk for hyggelig tilbakemelding! Jeg håper våre lengsler må virkeliggjøres!
Knut Grønvik
hadde en fin kommentar til dagens Vårt Land om Fredens Bolig. Overskriften var:
"Ja, til Jesuskollektiver"
Han avslutter med - tross alle feil og mangler - å ha vært i berøring med selve gudsrikets livskvaliteter er like reell for det. Ap.gj. 4,32-30
Jeg kunne ikke vært mer hjertelig enig. Jeg var ikke med i Fredens Bolig eller noe i Oslo. Men jeg har venner over hele landet som var med lignende i eksperimenter med større og mindre hell.
Minnene - erfaringene - sitter dypt i mitt hjerte. Og nå når livet menneskelig!!! sett går mot slutt var og er dette en uendelig rikdom som jeg ønsker mine barn skulle få oppleve.
Nå synes så mye ha mistet roen og ettertankene.
Vennskapene består - også med Knut Grønvik som jeg ikke har sett på mange år. Men når vi møtes har vi en hemmelighet - vi vet noe - vi erfarte noe - vi erfarte noe guddommelig som ikke har mistet sin kraft - verdiene består.
For en del av oss er det blitt noen vonde erfaringer - disse sårene ber jeg om leges.
Vi lengter etter at det andre tempel skal bli herligere enn det første.
Anonym,
Til ditt avsluttende spørsmål i forrige kommentar: Jeg stilte mitt spørsmål fordi jeg i en tidligere kommentar hadde et ressonnement rundt kirkebenker. I en dialog er det alltid meningsfullt å vite hvem man snakker med.
Fordommer: Jeg mener å ha konstatert at det er forholdsvis langt fler av de som befinner seg i kirkebenkene som deler mine erfaringer, slutninger og teologi enn de som befinner seg på prekestolen. Det vil si, jeg burde egentlig utvide gruppen til å gjelde de som er knyttet til lederskapet.
Dette mener jeg selv er en observasjon, og ikke en fordom.
Ellers: Jeg respekterer både deg og andres erfaringer og opplevelser både av Jesusvekkelsen og dagens menighetsliv. Men det forhindrer ikke at jeg ønsker å gi uttrykk for mine erfaringer og analyser og en annen teologi innen både ecclesiologi og etikk. Og så er jeg selvfølgelig glad for at jeg ikke står alene i dette, men kan støtte meg til både teologer og andre kristnes erfaringer.
Som nevnt i mitt første innlegg syntes jeg Jesus-vekkelsen bidro med så mye positivt og byggende at jeg synes det bare er trist at Are på alvor ønske å hevde at noe av det det mest positive med Jesus-vekkelsen var at lojaliteten til tradisjonelle menigheter og kirkesamfunn ble svekket.
For meg oppleves det nesten utrolig at Are virkelig mener det.
Helge Terje Gilbrant
Til min gode venn, Are. Gratulerer med dagen!
Helge Terje Gilbrant
Jeg har tenkt litt på det som er skrevet om Jesusbevegelsen i det siste. Det som er pussig, er at jeg, som ikke var med i den likevel var svært stolt over den. Jeg hadde aldri vært i Korskirken/Trefoldighetskirken og sittet klamt og trangt og sunget gamle gospelsanger med løftede hender, men jeg traff jo mange andre som hadde vært der. Jeg var student i de dager, og var framdeles sliten av alle de årene jeg hadde vært dødsflau over det som foregikk i pinsebevegelsen. Jeg gikk på flere møter i uka, men var alltid redd for at noen fra skolen skulle forville seg inn og se hvor tåpelige vi så ut med hatt på våre unge hoder. Og hver gang noen ble utsatt for menighetstukt, dvs alle som var gravide da de giftet seg, visste jeg at her var der noe fundamentalt ugudelig og galt. Det var uhyggelig pinlig. Og det har kostet vanvittig mye.
Redningen for meg ble å studere kristendomskunnskap under Gaute Gunnleiksruds kateter. Enkelte av mine medstudenter var altså med i Jesusbevegelsen og gikk i Korskirka. Det var folk med sosial samvittighet, feminister og sånn, altså 68-ere. Når jeg hørte på dem, så kjente jeg på en stolthet over å være kristen.
Selvsagt var det er gedigent opprør. Ikke så mye strukturelt, man benyttet seg jo av kirker og tradisjonelle teologiske lærere, men fokuset gjorde det til en annen religion. Man fokuserte rett og slett på Jesus og man krevde ingen utstøtt fra fellesskapet. Man kledde seg som vanlige studenter, i indiske kjoler og lilla sjal og folk av alle slags kjønn lot håret henge som slør.
Hvorfor gikk Jesusbevegelsen over? Gadd ikke Gud mer? Er det en åndelig lov at Gud aldri holder ut med oss mer enn noen få år?
Jeg tror jeg vet grunnen. Jeg kan ta feil, men jeg tror, inntil andre argumenter ligger på bordet, at det gikk over fordi tradisjonell kristendom ble for sterk. De som brant mest i Jesusbevegelsen ønsket seg en full tids tjeneste, altså jobb. Lønnsmidlene satt kun ett sted, og det var i kirkesamfunnene og menighetene. Man gjorde seg avhengig av ressursene som befant seg i The Establishment, og tilpasset seg. Det var opprinnelig,saklig og åndelig sett et positivt opprør, ikke veldig kritisk, og mer erfaringsbasert enn lærebasert. Kirkene er jo alltid søkende etter åndelig søkende, så kirkene ble stilt til disposisjon,- men vel og merke: Ikke gudstjenesten. Det var på kveldstid Jesusfolket fikk ha regien. For da gjorde de ingen skade. Da merket man ikke hvor annerledes de var. Å få en rolle i den egentlige Gudstjenesten var premie for god oppførsel. Man blir lojal, mister sin egenart, man lar seg presse til å mene det aksepterte og forsvinner inn i den grå norske kristelighet. Der er de framdeles, de som tenker tilbake på gode minner fra en fjern fortid. Men flesteparten av de som ikke fikk jobb, finnes ikke lenger i noen kristen sammenheng. Kulturforskjellen mellom Jesusbevegelsen og et tradisjonelt menighetsmøte blir for stor. Det man en gang fant, altså Gud, finner man ikke lenger.
Helge Terje,
Dersom du tenker deg starten på pinsevekkelsen, tror du ikke det var mange kristne som var illojale mot sine menigheter da de oppsøkte Barratts møter?
Jeg tenker at vi ikke har andre å være lojale mot enn Jesus og våre venner. Ikke kirken som institusjon.
Mange av de som idag er særlig motivert for husmenighet, ble berørt av Jesusvekkelsen.
Helge Terje,
Takk for hyggelig bursdahilsen! Dagen ble delvis tilbrakt i Oslo Spektrum.
Ragnhild,
Takk for en skildringen fra 60- og 70-tallet. Jeg følte meg helt hensatt.
Vel, ja, altså...poenget var egentlig ikke å mimre over den tid den sorg etc. Men poenget var at vekkelser aldri ser ut til å bli godt mottatt av etablerte kristne. Derfor har det som regel ført til dannelsen av et nytt kirkesamfunn. Dette skjedde imidlertid ikke med Jesusvekkelsen, den gikk over, og bare de som er gamle nok aner hvordan den var. Selv de som var ivrige i miljøet ble konforme, og ideen ser ut til å være tapt.Kunne den blitt noe varig med litt indre struktur og foretaksånd?
Ragnhild
God skildring og analyse av Jesus-vekkelsen. Når nye ideer kun får annenprioritet, så vinner tradisjonen til slutt. Hvis man derimot endrer prinsippene for hovedsamlingen, er det større sjanse for at endringen holder seg.
Men det krever først at man tar et oppgjør med tradisjonene...
Sjur skriver.
"Men det krever først at man tar et oppgjør med tradisjonene..."
Ja, det gjør nok det.
Men når man forsøker å utfordre tradisjonene, møter man masse motstand. Man blir demonisert, mistenkeliggjort, utskjelt, utstøtt og lagt for hat. Slik er det bare.
Og selv om dette bloggmiljøet er noe av det mer åpne, sannhetssøkende og vennlige jeg har vært borti i noen kristne sammenhenger, sitter jeg fortsatt med en opplevelse av at oppgjøret med tradisjonene ikke er en spesielt velgrent muskel her heller.
Ja, man drøfter noen organisatoriske prinsipper, men et konservativt bibelsyn og et dønn tradisjonelt guds- og virkelighetsbilde ligger hele tiden under som urokkelig premiss. Alle standpunkter må finne fotfeste nettoppp i tradisjonen.
Og man er åpen for å lytte til andre perspektiver uten å stå klar med fyrstikkene under et bensindunstende kjetterbål. Det er sympatisk og viktig nok i seg selv, for all del.
Men likevel:
Spørsmålet er hvem som skal definere hvor grensen går for tradisjonsoppgjøret. Og hvorfor trekkes grensene der de trekkes?
Personlig skulle jeg ønske at både Sjur, Are og flere våget å gå enda lenger enn de gjør i dag. Jeg skulle vel ønske jeg klarte å gå enda lenger selv også.
Men jeg er kanskje bare altfor utålmodig.
Med ønske om en god lørdag for oss alle og en fredlig, demokratiserende avslutning på konflikten i Burma fra
Ivar
Ragnhild,
Til din siste kommentar i denne tråden:
Dynamikken i Jesus-bevegelsen er interessant. I vekkelser i det hele tatt. Jeg tror det avhenger av hvordan vekkelsen blir mottatt av kristenheten forøvrig. Noen vekkelser blir mer eller mindre akseptert og absorbert. Det skjedde med Jesusvekkelsen, er min tanke. Absorbert og fortært. Den etterlot ingen dyptgripende forandringer. Bortsett fra de drømmer som den skapte og som fortsatt lever hos mange.
Den karismatiske vekkelsen hadde mye av den samme dynamikken. Men dens budskap var mer på det individuelle planet - Åndens utrustning av individet. Den ble også absorbert. men brakte med seg en viss forandring.
Jesusvekkelsen var mer radikal. Den bredte seg utenfor kirkenes domene, og skapte nye samværsformer og fellesskap, for eksempel kollektiver. Kirkene åpnet dørene, men de tradisjonelle verdiene vant.
Husmenighetsbevegelsen har med seg disse erfaringene, og er mye mer på vakt når det gjelder de tradisjonelle, i mine øyne ikke-bibelske verdiene.
Men så finnes det visstnok en klar forbindelse i USA mellom rester av Jesus-vekkelsen og husmenighetsbevegelsen der borte. Dermed blir den sterkeste effekten av Jesusvekkelsen kanskje likevel en ny bevegelse utenfor de eksisterende strukturene. Det skal bli virkelig spennende å se hvordan dette utvikler seg.
Heisann, Are
Ja, det er helt klart masse verdier i/på spill også, ikke bare organisatoriske prinsipper. Du har helt rett i det. Og jeg synes dessuten at du blir tydeligere og tydeligere når du formulerer dem.
Det øvrige du spør om, må jeg få tenke på litt.
Ivar
Ivar,
Jeg fjernet mitt siste innlegg som du svarte på over, fordi jeg ville moderere en setning. Her har jeg lagt inn endringen:
Ivar,
Du skriver:
"Ja, man drøfter noen organisatoriske prinsipper, men et konservativt bibelsyn og et dønn tradisjonelt guds- og virkelighetsbilde ligger hele tiden under som urokkelig premiss. Alle standpunkter må finne fotfeste nettoppp i tradisjonen."
Og:
"Spørsmålet er hvem som skal definere hvor grensen går for tradisjonsoppgjøret. Og hvorfor trekkes grensene der de trekkes?" Sitat slutt.
Organisatoriske prinsipper? Du sier stadig det. Jeg mener selv at vi drøfter verdier, noe jeg gjentar til det kjedsommelige.
Ellers reiser du store og viktige spørsmål, hvor jeg føler at det er her det store skillet går mot deg og til dels Ragnhild.
Rettes til: Ellers reiser du store og viktige spørsmål, hvor det kanskje finnes et visst skille mot deg og til dels Ragnhild?
Jeg vet ikke riktig hvor dere trekker grensen? Det hadde vært fint å få et innblikk i det.
Hei, Are
Jeg ble ikke støtt av ditt opprinnelige innlegg heller, men jeg begynner jo å få så tykk hud at akupunktøren min må ta i bruk isfiskebor.
Jeg har et forslag: Lag en ny post om grenser og retninger i tradisjonsopprøret, så tar vi det der. Ellers blir det så bortgjemt og kronglete.
Ivar
Siste rest av jesusvekkelsen var det vel dog ikke.
Man har fortsatt Pilgrimsfolket www.pilgrimsfolket.no
Kommentar til "anonym". Menigheten Pilgrimsfolket er ikke en rest av Jesusvekkelsen, men har sine røtter i Maranataförsamlingen i Stockholm.
Legg inn en kommentar