Mannen med mikrofonen

Andreas Hegertun
Foto: Are Karlsen

Pastor Andreas Hegertun må tjene som et eksempel på "mannen med mikrofonen".

Kan kristendom formidles uten mikrofon? Eller kanskje det er mer relevant å spørre: Kan kristendom formidles med mikrofon?

Mikrofonen spiller i dag samme rolle som den opphøyde prekestolen høyt over folket gjorde i gamle dager. Det er ikke muilg å se bilder fra såkalt kristenliv i dag, uten at de fleste av dem er av mennesker med mikrofon. En pastor er en mann med mikrofon.

Den dagen mikrofonene er borte fra det kristne fellesskapet, vet du at det har skjedd en revolusjon. Da har det skjedd en radikal forandring i vår forståelse av hva det kristne fellesskapet er.

Jeg ønsker ikke å tilhøre et kristent fellesskap som er avhengig av mikrofoner. Mitt kristne fellesskap skal være en mikrofonfri sone.

Mikrofonen i kristen sammenheng representerer for meg en anseelig samling av ubibelske verdier: monolog, autoritarisme, paternalisme og hierarki.

Hva er alternativet? Alternativet er organiske fellesskap som ikke er større enn at alle kan delta i en samtale som likeverdige. Akkurat slik Bibelen beskriver det kristne fellesskapet.

Misforstå meg ikke, jeg tror på ulike tjenestegaver. Jeg tror at noen kan ha spesielle egenskaper og kunnskaper, og at dette må utnyttes og finne sin spesielle plass i fellesskapet. Men vi har alle våre tjenestegaver, og det må ikke være slik at kroppen domineres av ett eller noen få lemmer. Kroppen skal domineres av hodet, som er Kristus, og ingen andre.

Derfor, mikrofonen representerer en ubibelsk ubalanse.

Bort med mikrofonene!

Jeg mener: Bort med fellesskap som er dominert av "mannen med mikrofonen".

Mannen med mikrofonen

Corona-gudstjenester med nærhet

Corona-viruset har representert store utfordringer for mange menigheter. Så store at mange har ikke hatt gudstjeneste på flere måneder - en situasjon som mangler historisk sidestykke.

På et stadium så det ut til at en «quick fix» var digitalisering. Det vil si videosendte gudstjenester via internett. En løsning som viste seg både enkel og billig å sette ut i livet med de muligheter dagens teknologi gir og den kompetanse de yngre generasjoner besitter.

Men begeistringen over digitaliseringen falmet ganske raskt. Å sitte mer eller mindre ensom med sin PC og høre på en preken, var ikke hva folk forventet av menighetslivet.

I dette problemet som i så mange andre ligger kanskje løsningen i «det enkle». Som i «det enkle er ofte det beste»: Nemlig våre hjem.

Mange menigheter har etablert cellegrupper/småfellesskap/husgrupper, etc. Kjært barn har mange navn. Disse gruppene er som regel ikke større enn at de ikke rammes av Corona-restriksjonene. Ordinært bruker man å samles én gang i måneden. 

Men hvorfor ikke øke møtefrekvensen for disse gruppene i folks hjem til hver uke? Og hvorfor ikke legge disse samlingene til vanlig gudstjenestetid? Og hvorfor ikke etablere et samspill mellom disse samlingene og den digitale løsningen?

Hvorfor er dette så fremmed, når våre forbilder i Det nye testamente ikke hadde annen løsning enn å bruke sine hjem for samlinger? Og som vi vet, menighetene blomstret under disse enkle forhold.

For de som finner løsningen attraktiv, er jeg sikker på at både fantasi og forsiktighet i forhold til smitte og opplegg, vil kunne gi mange en helt ny og positiv opplevelse av gudstjenesten. Ut fra min personlige erfaring med kirkelige samlinger i mindre grupper, vil jeg anbefale at man i denne form for gudstjeneste legger vekt på dialog framfor monolog.

Og kanskje noen vil finne det ønskelig å spise middag sammen etter gudstjenesten? Og kanskje en frisk friluftsaktivitet deretter? Mulighetene for en fornyelse av gudstjenesteliv, felleskap og vennskap er ubegrensede!

Lykke til med å bruke Corona-utfordringene til å skape gudstjenester i en ny dimensjon!

(Denne posten ble publisert i Korsets Seier og på Verdidebatt høsten 2020).

Corona-gudstjenester med nærhet

Den institusjonelle forkynnelsen

Monolog
Foto: Are Karlsen

Prekenen har tradisjonelt vært det sentrale elementet i våre gudstjenester og møter. Å preke er en egen profesjon i kirkelig sammenheng, som utføres av predikanter og forkynnere.

Å høre på prekener har vært sett på som en slags plikt. Ja, ikke bare det, det er nærmest noe som definerer oss som kristne. Det har vært vanskelig å tenke seg en kristen som ikke jevnlig hører på en preken.

Prekenen har ikke noe forbilde i de bibelske menighetene. Man må til synagogen for å finne noe lignende. De bibelske menighetene hadde ikke kirker og heller ikke prekestoler. Dessuten hadde man et ideal om alles deltagelse i samlingene og alles rett til å prøve og vurdere det som ble sagt. Altså, i de bibelske menighetene legges det til rette for dialog.

Og dialog er faktisk det typiske for formidlingen i de bibelske menighetene. Paulus brukte nesten all sin tid til dialog. Den store apostelen hadde ingen prekestol. Han satt dag ut og dag inn i samtale med mennesker.

Våre predikanter foretrekker monologen. Det er forsåvidt naturlig, fordi monologen er hierarkiets formidlingsform. Mens samtalen er fellesskapets formidlingsform.

Den overordnede kan tillate seg å holde monologer. De likeverdige i et fellesskap, samtaler.

Det største problemet med monologen som fomidlingsform, er at den dreper selve formidlingen. Paulus´ vektlegging på samtale er genial. For det første fordi den adresserer mottagerens behov. Og for det andre fordi mottageren kan imitere både form og innhold.

Monologen adresserer i mindre grad mottagerens behov. Og mottageren kan i liten grad imitere. Det vil si mottageren kan i liten grad videreformidle med samme form og innhold. Formidlingen stopper opp med predikanten. En samtale derimot kan langt enklere videreformidles. Prekenen og prekestolen derimot skaper taushet.

Derfor står det i Apostlenes Gjerninger at resultatet av Paulus samtaler i Efesus over en perionde på to år, var at alle i Lille-Asia fikk høre evangeliet.

Det er bemerkelsesverdig at det er så få sider ved menighetslivet i Bibelen som vekker interesse hos våre kirkelige ledere.

Prekestolens største verdi er den religiøse prestisjen som er knyttet til den. Når det gjelder formidlingsevne, har den vist at den i svært liten grad er i stand til å formidle evangeliet. Årsaken til det er prekestolens hierarkiske posisjon. Det er vanskelig, for ikke å si umulig å formidle evangeliets unike verdier ut fra en hierarkisk posisjon.

Flukten fra gudstjenestene illustrerer prekenens manglende evne til å formidle evangeiiet. Hvor stor må tilbakegangen bli før det kirkelige lederskapet er villig til å hente fram de bibelske verdiene for fellesskap og formidling?

Den institusjonelle forkynnelsen

Verdiverkstedet: Barmhjertighetsarbeid

En bukett
Foto: Are Karlsen

Jeg har vært i verdiverkstedet igjen, og snekret sammen et nytt verdisett, dvs. en verdi og motverdi. Motverdiene er det som kjennetegner tradisjonelle kirker, som jeg kaller foretakskirker - forøvrig et ord som jeg selv har skapt - dog som en oversettelse av det amerikanske corporate church.

Den nye verdien er Barmhjertighetsarbeid - ikke moralisme.

Motivering:
Barmhjertighetsarbeid mener jeg er uttrykk for helt sentrale bibelske verdier: "Jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg." Historien forteller at de første kristne egnet seg til barmhjertighetsarbeid, og at det var årsaken til urkirkens framgang.

Hvorfor moralisme som motverdi?
Dagens foretakskirker er enormt kostbare i drift. 90 % av ressursene går til interne aktiviteter. Kontakten med omverdenen er begrenset og sporadisk, - aksjonspreget. Det inntrykket verden sitter igjen med, er at kristendom dreier seg om moralisme, noe vi kristne ikke skjønner, fordi vi opplever ikke at vi er særlig preget av moralisme. Men jeg tror det kommer av at det i mangel av noe annet er det signalet som når ut.

Den eneste løsningen for menighetenes rykte, er å følge de bibelske verdier om barmhjertighetsarbeid. For at det skal kunne la seg gjøre, må det en radikal omstrukturering til: Husmenighet - ikke foretakskirke.

Jeg velger ordet barmhjertighetsarbeid, ikke barmhjertighetsgjerninger, fordi jeg vil vektlegge langsiktige perspektiver, altså arbeid. Husmenigheter dedikert til langsiktige oppgaver, fra barnearbeid, ungdomsarbeid (med utgangspunkt i unge familier) til tunge diakonale oppgaver der man kanskje danner kommuniteter hvor man bor og tjener sammen (moderne klostre - uten isolasjon og sølibat).

Dette tror jeg faktisk også er den europeiske koden: Barmhjertighetsarbeid. Skal Jesu menighet i Europa være i stand til å kommunisere evangeliet, og ikke moralisme, må vi gå veien gjennom barmhjertighetsarbeid. Massivt. Vi har da ikke råd til å bruke 90 % av våre ressurser på oss selv.

Dermed vil ringen være sluttet: Som de første kristne lever vi i husmenigheter og egner oss til barmhjertighetsarbeid. For flertallet av dagens kristne høres dette ut som en kombinasjon av utopi og dårskap.

Min nå oppdaterte verdiliste vil sikkert vekke spørsmål hos mange, særlig koblingen verdi - motverdi. Det får i så fall danne utgangspunkt for en dialog. Slik ser den ut:

Barmhjertighetsarbeid - ikke moralisme
Fellesskap - ikke retorikk
Tjenerskap - ikke lederskap
Gjensidig underordning - ikke hierarki
Dialog - ikke monolog
Relasjoner - ikke organisasjon
Kropp - ikke struktur
Tjenestegaver - ikke embeter
Gjennomsiktighet - ikke lukkethet
Toleranse - ikke konformitet
Husmenighet - ikke foretakskirke

Verdiverkstedet: Barmhjertighetsarbeid

Ny verdi: Fellesskap - ikke retorikk

Studérkammeret
Foto: Are Karlsen

Etter å fundert en tid på hvordan jeg skulle få plassert inn både fellesskap og retorikk inn i verdisystemet, gikk det opp et lys for meg akkurat her :-). Hvorvidt dette verdisettet overlever dialogen med bloggens lesere, gjenstår å se.

Hvorfor har du ikke fellesskap som en av dine verdier, spurte en nær slektning i en familiesammenkomst. Det retter jeg opp nå.

Listen på verdier som jeg ønsker å knytte til husmenighetslivet, er under utvikling, og blir vel aldri ferdig. Siste skudd på verdistammen er:

Fellesskap - ikke retorikk.

Mange synes kanskje retorikk er en underlig motverdi. Motverdiene jeg setter opp, mener jeg er de verdier som det rådende kirkeparadigmet er preget av. Hvorfor setter jeg retorikk opp mot fellesskap?

Jeg mener at de kristne samlingenes viktigste verdi er fellesskap. Er det fellesskap som preger gudstjenestene i våre menigheter? Etter min mening er det ikke fellesskap, men retorikk som preger våre gudstjenester.

Retorikken har ikke bare tatt overhånd, den er også vårt fremste lederkriterium. Jamfør prøveprekingen før en menighet velger pastor.

Retorikk er også det som oftest tar livet av husgrupper og småfellesskap. Den cellegruppe som får en leder med en "pastor i magen" er dømt til å dø. Å sitte å høre på en tale i en liten gruppe er drepende. Mange av våre ledere er fostret til monologer gjennom tiår på kirkebenken. Løsningen blir ofte at gruppen kommer overens om at man ikke samles så ofte, og til slutt dør den.

Retorikk er vesentlig i ethvert hierarki, fordi den er et viktig verktøy i maktutøvelsen. Den er således en naturlig bestanddel i et sterkt lederskap. Men Paulus advarer mot retorikk, fordi den fortrenger Åndens kraft. Retorikk hører til foretakskirkeparadigmet. I husmenighetsparadigmet er det erstattet av fellesskap.

Slik jeg ser det.

Siste utgave av verdilisten:

Fellesskap - ikke retorikk Tjenerskap - ikke lederskap Underordning - ikke hierarki Dialog - ikke monolog Relasjoner - ikke organisasjon Kropp - ikke struktur Tjenestegaver - ikke embeter Gjennomsiktighet - ikke lukkethet Toleranse - ikke konformitet

(Noen av disse verdiene er nok i behov av omarbeiding).

Technorati Tags: fellesskap, foretakskirke, husmenighet, retorikk, verdier

Ny verdi: Fellesskap - ikke retorikk

Verdier og paradigmer

Det gamle kirkelige paradigmet
Foto: Are Karlsen

Helge Terjes KS blogg, som skrives av min gode venn Helge Terje Gilbrant, tar i siste post opp dette med verdier. Han viser til en samtale om verdier med noen venner, - jeg var en av dem. Samtalen tok utgangspunkt i verdier jeg hadde flagget i en post 17. oktober i fjor.

Etter den tid har jeg lagt til ytterligere noen punkter på den listen, som nå ser slik ut:

Tjenerskap - ikke lederskap
Underordning - ikke hierarki (ny)
Dialog - ikke monolog (ny)
Relasjoner - ikke organisasjon
Kropp - ikke struktur
Tjenestegaver - ikke embeter
Gjennomsiktighet - ikke lukkethet (ny)
Toleranse - ikke konformitet

Disse verdiene gjelder for meg det kristne fellesskapet. De må nok utdypes for fullt ut å gi mening, men leserne av denne bloggen har vel fått med seg hva jeg mener om de fleste.

Tilbake til KS-bloggen: Der hvor KS-bloggen skriver "mer enn" skriver jeg "ikke". Det gjør jeg fordi verdi og motverdi representerer etter mitt syn hvert sitt paradigme. Motverdien representerer det rådende kirkelige paradigme. "Mine" verdier representerer det nye husmenighets-paradigmet.

Technorati Tags: paradigme, verdier

Verdier og paradigmer

Passiv?

Hjemmesitter eller sovende
kirkegjenger?
Foto: Are Karlsen

Idag slås det opp i et herværende organ at halvparten av pinsevennene er passiv.

De passive kalles hjemmesittere og de aktive kalles møtebesøkende. Å besøke et møte er å være aktiv. Hvem står for den definisjonen?

Det er pastoren. Pastoren ønsker å ha en aktiv menighet. Å være aktiv, ifølge pastoren, er å gå på møter. Så lenge folk går på møter er pastoren fornøyd. Hva folk gjør mellom møtene, er av mindre interesse.

Hva forventes det at du skal gjøre på møtene? Du skal synge og lytte på prekenen.

Det er gjort undersøkelser etter gudstjenester om hvorvidt de møtebesøkende er istand til å gjengi noe av prekenen de hørte 10 minutter før. Opptil 60 % av de spurte har ikke vært i stand til å gjengi ett ord.

Hvorfor sitter folk hjemme? Det er lenge siden folk begynte å sitte hjemme fra kirkene. Man må helt tilbake til embetskirken for 2-300 år siden for å finne mange kirkegjengere. 90 % av den norske befolkning tilhører et kirkesamfunn, men bare 5 % går av og til i kirken.

Hvorfor har Pinsebevegelsen tross alt så høye tall? Fordi Pinsebevegelsen har ikke vært kirke så lenge. Pinsebevegelsen bestod opprinnelig av bedehus med vennesamfunn. Vennesamfunn er noe annet enn en kirke. Bedehusene og vennesamfunnene har alltid trukket mye folk. Men når vennesamfunnene erstattes av foretakskirker forsvinner folket sakte men sikkert.

En foretakskirke er programmert til å lage hjemmesittere. Alle foretakskirker gjør det. Noen foretakskirker er flinkere enn andre til å fylle på med nye folk, men alle skaper hjemmesittere.

Hva skiller et "gammeldags" vennesamfunn fra en foretakskirke?

Vennesamfunnet	Foretakskirken
Tjenerskap	Lederskap
Relasjoner	Organisasjon
Kropp	Struktur
Tjenestegaver	Embeter
Dialog	Monolog
Gjennomsiktighet	Lukkethet
Toleranse	Konformitet

Technorati Tags: fellowship, outchurched, pentecostals

Passiv?