Idag slås det opp i et herværende organ at halvparten av pinsevennene er passiv.
De passive kalles hjemmesittere og de aktive kalles møtebesøkende. Å besøke et møte er å være aktiv. Hvem står for den definisjonen?
Det er pastoren. Pastoren ønsker å ha en aktiv menighet. Å være aktiv, ifølge pastoren, er å gå på møter. Så lenge folk går på møter er pastoren fornøyd. Hva folk gjør mellom møtene, er av mindre interesse.
Hva forventes det at du skal gjøre på møtene? Du skal synge og lytte på prekenen.
Det er gjort undersøkelser etter gudstjenester om hvorvidt de møtebesøkende er istand til å gjengi noe av prekenen de hørte 10 minutter før. Opptil 60 % av de spurte har ikke vært i stand til å gjengi ett ord.
Hvorfor sitter folk hjemme? Det er lenge siden folk begynte å sitte hjemme fra kirkene. Man må helt tilbake til embetskirken for 2-300 år siden for å finne mange kirkegjengere. 90 % av den norske befolkning tilhører et kirkesamfunn, men bare 5 % går av og til i kirken.
Hvorfor har Pinsebevegelsen tross alt så høye tall? Fordi Pinsebevegelsen har ikke vært kirke så lenge. Pinsebevegelsen bestod opprinnelig av bedehus med vennesamfunn. Vennesamfunn er noe annet enn en kirke. Bedehusene og vennesamfunnene har alltid trukket mye folk. Men når vennesamfunnene erstattes av foretakskirker forsvinner folket sakte men sikkert.
En foretakskirke er programmert til å lage hjemmesittere. Alle foretakskirker gjør det. Noen foretakskirker er flinkere enn andre til å fylle på med nye folk, men alle skaper hjemmesittere.
Hva skiller et "gammeldags" vennesamfunn fra en foretakskirke?
| Vennesamfunnet | Foretakskirken |
| Tjenerskap | Lederskap |
| Relasjoner | Organisasjon |
| Kropp | Struktur |
| Tjenestegaver | Embeter |
| Dialog | Monolog |
| Gjennomsiktighet | Lukkethet |
| Toleranse | Konformitet |
Technorati Tags: fellowship, outchurched, pentecostals
Innlegg
6 kommentarer:
Må det være slik Are beskriver?
For det første – jeg tror Ares beskrivelse av “fortaksmenigheten” til dels er svært riktig. Det synes jeg er utfordrende!
For det andre – Jeg tror (håper) at vennesamfunn kan eksistere (være den dominerende faktor) også i en etablert gammel menighet. Jeg er dessverre helt overbevist om at verdigrunnlaget som Are plasserer under heddingen “foretakskirken” helt klart også kan finnes i et lite fellesskap, på tross av ev. ønsker om å være et vennesamfunn.
Vår utfordring må være å ha et sterkt fokus på de viktige verdiene som Are så tydelig profilerer. Bare ved at de blir tydelige i et hvert fellesskap kan den enhet som Jesus fremelsket bli tydelige i våre fellesskap.
Vedrørende Ares analyse av def. av aktive / passive så tror jeg Are også her treffer spikeren nokså nøyaktig.
Takk for interessant kommentar, gamle venn! Min kommentar til kommentaren ble så lang at jeg tror vi får ta det som en egen post litt senere.
Mitt svar ble for langt for en ordinær post. Det passer derfor best her på kommentarsiden.
Først - takk til Helge Terje for at jeg får enda en anledning til utdype det vi to har snakket om i mange år allerede.
Jeg er enig med Helge Terje i at en gruppes verdigrunnlag ikke bare har med størrelsen på gruppen eller menigheten å gjøre.
Men det at man ønsker å samle så mange som mulig på samme sted, hviler også på et verdigrunnlag. Spørsmålet er hvorfor man ønsker det?
- Er det fordi det gagner den enkelte kristne eller er det på grunn av et ønske om å vise makt, storhet, etc? Jeg innser at svaret ikke er helt opplagt, men nesten.
Så til spørsmålet om hvorvidt foreteelsen "foretakskirken" er verdinøytral, dvs. om man fritt kan velge hvilket verdigrunnlag den skal bygge på. Jeg mener at det er mange verdier bygget inn i selve foretaksformen.
Et "foretak" må ha et lederskap, en organisasjon, en struktur og embeter (styremedlemmer, daglig leder, etc.) for å nevne de fire første punktene på min liste over verdier. Dette legger etter min mening føringer på fellesskapet. Mange vil da hevde at dette ikke er negative føringer, men tvert imot positive føringer som gir orden og struktur (les organisasjon og hierarki).
Er det først og fremst orden og struktur (les på nytt organisasjon og hierarki) det kristne fellesskapet behøver? Et foretak behøver dette, og foretakskirken behøver det. Men jeg ser et behov for et alternativ til foretakskirken, hvor behovet av organisasjon og struktur ikke er tilstede.
Jeg ønsker meg et dynamisk fellesskap basert på mindre grupper (husmenigheter), som står i nettverk med andre lignende fellesskap, som vokser og utvikles organisk alt etter som Ånden leder, vinden blåser og vannet renner. For at dette skal fungere godt, må det bygges inn andre verdier og holdninger enn de som gjelder i et foretak, som er preget av hierarki, status og makttenkning. Og som våre menigheter i økende grad er blitt preget av.
Jeg har også sett på nært hold hvordan forsøk på å organisere fellesskap sliter ut folk. Fellesskap er basert på relasjoner, og det er fryktelig ressurskrevende å arrangere eller organisere relasjoner. Dette må framelskes ved hjelp av et egnet verdigrunnlag og egnede holdninger og så vokse fram organisk. Jeg ser ikke bort fra at man kan få det til å fungere innenfor rammen av en foretakskirke, men jeg har ennå ikke sett eller hørt om noen som får det til. Dessuten vil foretaks-verdiene over tid bryte ned vennesamfunn-verdiene, hvilket vi jo kan konstatere har skjedd i de årtier som ligger bak.
Må det være slik at foretaksverdiene bryter ned vennesamfunnsverdiene, ligger vel også i Helge Terjes spørsmål? Jeg tror at Guds-Rikes-verdiene står under konstant trykk i denne verden. Hva kan vi gjøre for å stå imot?
Vi må leve ved kildene. Guds ord og Åndens ledelse. Jeg er derfor skuffet på de som i de forgagne tiårene har påtatt seg oppgaven å stå i Ordets og Bønnens tjeneste i vår bevegelse. Hvordan har denne utviklingen fra vennesamfunn til foretakskirker kunnet foregå uten at noen har sagt fra eller gjort forsøk på å reversere? Jeg er redd svaret er at de som skulle stå i Ordets og Bønnens tjeneste har menneskelig sett hatt fordel av utviklingen. Og har fordeler av at utviklingen ikke reverseres.
Jeg er redd mange av våre pastorer finner for eksempel Ulf Ekmanns tanker om hierarki, presteskap og apostolisk suksesjon besnærende. Ingen har i allefall tatt et oppgjør med disse tankene. Slike tanker er en del av foretakskirke-paradigmet.
Når det gjelder de tre siste verdiene i min liste, så behøver en foretakskirke ikke å være preget av monolog (selv om det bruker å bli mye monolog i nærvær av en leder, og for all del pastor), eller lukkethet (selv om et styre, for ikke å si eldsteråd svært ofte arbeider under taushetsplikt) eller konformitet (selv om målsettinger og strategiske planer svært ofte fører til konformitet).
Nesten til slutt: Er det meningsløst å arbeide i en foretakskirke? Selvsagt ikke. Foretakskirkene har blitt brukt av Gud opp gjennom historien og blir fortsatt brukt. Gud kan gjøre mye ut av "brodne kar", som man sa i gamle dager. Og like selvsagt: Husmenigheter løser ikke alle problemer. Dessuten vil de skape mange nye.
For meg blir det til syvende og sist et spørsmål om å gjøre det jeg tror er rett, forfølge en visjon jeg opplever jeg har fått og følge mitt hjerte.
Til slutt vil jeg legge enda en verdi til min liste, en verdi som egentlig har vært den første og viktigste av mine kristne felleskapsverdier:
Underordning - ikke hierarki.
Kjære Are — håper flere enn oss leser våre synspunkter, jeg synes det du skriver er særdeles inspirerende og betyr mye for meg. Vi har jo de siste årene snakket mye sammen, og jeg har hatt stor glede av å merke at dine argumenter, også de jeg har imøtegått, er blitt mine egne når jeg i neste omgang har samtalt med andre om samme tema. Jeg tror det er et uttrykk for dialogens betydning, et resultat som jeg slett ikke tror monologen så lett kan oppnå.
Are stiller spørsmålet om hvorfor man ønsker storsamlinger, og antyder at det kan ha å gjøre med ønske om å vise makt, storhet, etc? Det kan det naturligvis, men det trenger ikke være slik. På torsdag var jeg på foreldre møte i Salem Sandefjord. Ungdomspastor Daniel Hansen forklarte at de opplevde et fint samarbeid med Tønsberg, og begrunnet samarbeidet med at da var det enklere for de unge å finne seg kjærester som deler troen på Jesus. Uavhengig av Daniels argumentasjon så tror jeg ut ifra en emperisk iakttakelse at for de unge er det positivt med en viss størrelse på fellesskapet. Vi ser det samme i det “verdslige”, uten at det har noe å gjøre med uåndelighet eller åndelighet. Ungdom trekker ungdom. Å bevare ungdommene i et troende miljø der man har muligheten for å oppfylle deler av misjonsbefalingen — døpe og lære dem, må være en overordnet målsetting. For å si det litt enkelt, samma for meg hvilken organisasjonsform man bruker, bare den funker. (Men det er et annet spørsmål som jeg tror jeg tror jeg senere tar opp i min egen blogg). Det er imidlertid interessante at det ikke ser ut til å være storfellesskapene som er den endelige løsningen, verken for unge eller voksne. Men storfellesskapene kan virke som en møteplass der relasjoner bygges og som faktisk opprettholder, vedlikeholder og fornyer de tette og nære relasjoner. Igjen så tenker jeg at storfellesskapet har utfordringer, men dersom man et slikt fellesskap har personer med tjenestegaver og den rette verdiforankring, da vil storfellesskapet fungere effektivt.
Dermed er jeg inne på et spørsmål som Are tar opp ved å hevde at storfellesskapet (Are velger konsekvent å kalle det “foretakskirken”) ikke er verdinøytral, men fremmer negative verdier som: organisasjon og hierarki, status og makttenkning, mens husmenigheten fremmer et fellesskap som preges av Åndens ledelse der vinden blåser og vannet renner.
Jeg er spørrende til at Are har rett i at disse negative egenskapene ikke kan ha like gode vekstvilkår i en husmenighet som i et storfelleskap. Jeg kan dessverre ikke føre bevis for dette, men det finnes svært mange eksempler på at små grupper har blitt fullstendig dominert av enkeltpersoner som har fått en usunn makt over andre personer. Jeg tror oppriktig at det er enklere for et maktmenneske å erobre en liten gruppe enn en stor. Det er i særdeleshet tilfelle dersom det store fellesskapet har en kultur der det er tillatt å sette spørsmålstegn og å reise innvendinger. Jeg vil slett ikke på generelt grunnlag advare mot frittstående småfellesskapet, men skal man generalisere så er jeg ikke overbevist om at det er den beste og tryggeste måten når vi skal bygge Guds menighet.
Ares prinsipp om underordning er et helt grunnleggende prinssipp og kan neppe understrekes for sterkt. Det skumle er når nesten alle har forstått dette, men ikke har kraft til avsløre den som enten “faiker” eller ikke selv forstår hva underordning faktisk er. Da kommer maktmennesket fram som kan ødelegge et helt fellesskap – både stort og lite, men det lille er mest utsatt.
Are skriver:
“Jeg ønsker meg et dynamisk fellesskap basert på mindre grupper (husmenigheter), som står i nettverk med andre lignende fellesskap, som vokser og utvikles organisk alt etter som Ånden leder, vinden blåser og vannet renner.”
Jeg undrer på hvordan dette nettverket skal (unnskyld uttrykket) organiseres. Det er her jeg tror at Ares drøm kan virkeliggjøres som en del av et storfelleskap, så sant dette storfelleskap bygger på de riktige verdiene. Storfellesskapet skal nettopp fungere som en arena der tjenestegavene skal kunne fungere på tvers av småfellesskapene, slik at hele fellesskapet skal kunne bygges opp. Det er mulig at det i et storfellesskap ligger en svakhet i at man fort kan utvikle en kultur som preges av hierarki og maktmissbruk, derfor er det så viktig at nettopp verdigrunnlaget på en helt ny måte kommer i fokus.
Jeg deler mye av Ares skepsis mot det vi ser av storfellesskap, men jeg har en sterk tro på at det går an å ta det beste fra storfellesskapet og bruke det til å bygge dette nettverket som Are lengter etter. Faktisk, jeg er tvilende til at Ares drøm om nettverksfellesskap kan virkeliggjøres på noen annen måte enn via storfellesskapet.
Til slutt, med fare for å gjenta meg selv, Are nevner 8 negative verdier eller egenskaper, de er: lederskap, organisasjon, struktur, embeter, monolog, lukkethet, konformitet og hierarki. Dersom vi fjerner organisasjon, struktur og embeter fra listen så er tror jeg at de andre 5 egenskapene, nemlig: monolog, lederskap, lukkethet, konformitet og hierarki, kan finne bedre vekstvilkår i et gjennomsnitt husmenighetsfellesskap enn i et storfellesskap som er tilrettelagt med småfellesskap med en stert verdimessig forankret kultur .
God Bless
Helge Terje
Jeg var i dag innom en amerikansk blog (http://lifepoint.blogspot.com/) og fant følgende sitat fra Are Karlsen(!):
He (Paulus) had great success with his relational work at that time. I guess it would be no less successful if pastors today could let be some of the preaching and start relating to people instead
Jeg synes Are her gir uttrykk for en oppfattning som jeg tror er veldig riktig. Slik jeg oppfatter Ares uttalelse hevder han at selv pastorer i etablerte menigheter kan bli like suksessrike som det Paulus var, dersom de nedprioritere noe av de resursene som brukes til prekenen og isteden bruke mer tid til relasjonsbygging. Som sagt, helt enig!
Kjære Helge Terje,
Vi har nå prioritert storfelleskapene i mange tiår, og jeg synes det er grunn til å være skeptisk til resultatene. Vi opplever også at mange forlater storfellesskapene.
På den annen side, det er ikke mange av de som idag hører hjemme i storfellesskapene som vil finne seg til tilrette i en husmenighet. Det betyr at storfellesskapene vil vi ha også i framtiden.
Hvilken funksjon storfellesskapene bør ha i et husmenighetsnettverk er jeg ikke sikker på. Mennesker behøver møteplasser. Men det finnes mange møteplasser i samfunnet: Kjøpesenteret, torget, kinoen, bussen, konsertene, kaféen, etc. Men jeg er ikke imponert over storfelleskapenes funksjon som møteplass.
Jeg ville også skille mellom begrepene "foretakskirken" og storfellesskapet. For å si det kort, så tenker jeg at storfellesskapet finnes innenfor rammen av "foretakskirken".
Jeg har ikke sagt at "husmenigheten fremmer et fellesskap som preges av Åndens ledelse der vinden blåser og vannet renner". Jeg har sagt at jeg ønsker meg det. Det finnes mange husmenigheter med de samme verdier som dagens foretakskirker, altså hierarkiske. En hierarkisk husmenighet er ikke det spor bedre enn en foretakskirke. Vi kan også se at cellegrupper i en hierarkisk struktur fungerer like dårlig som selve foretakskirken. Jeg tror at forutsetningen for at både cellegrupper og husmenigheter skal fungere, er at man er bevisst på verdien "underordning" og avstår fra lederskap (les hierarki).
Men for at ikke dette skal virke fattig, må Åndens rike liv inn i fellesskapet.
Jeg tror selvfølgelig at Åndens ledelse også finnes i foretakskirkene. Det mener jeg at jeg selv har opplevd.
Men jeg er altså skeptisk til helt grunnleggende elementer i foretakskirken: Hierarkiet, eiendommene og økonomien. Jeg påstår ikke at dette er syndige saker, men det stjeler fokus og krefter (og er dermed syndig, kanskje?).
I husmenigheten ser jeg det ligger bedre til rette for andre verdier: Nærhet til livet og hverdagen er en fordel for fellesskapet, et mulig fravær av hierarki vil fremme felleskap og gjøre underordningsprinsippet lettere tilgjengelig, og uten eiendommer og andre tunge oppgaver vil det være enklere å fokusere på fellesskap og relasjoner.
Helge Terje har helt rett i at det også i små grupper kan finnes mye djevelskap, det har vi sett mange eksempler på. Jeg har aldri ment noe annet. Altså, små grupper har ikke i seg selv de verdier jeg etterstreber. Verdiene må forkynnes inn. Gamle Adam ligger alltid på lur og vil reise et hierarki enten gruppen er liten eller stor.
Men jeg ser større muligheter for de verdier jeg etterstreber i en husmenighet enn i en foretakskirke.
Når det gjelder faren for overgrep, så ser jeg større fare for overgrep i et hierarkisk fellesskap enn i et fellesskap som forkynner underordning. Jeg tror at forutsetningen for overgrepene i Knutby, var den hierarkiske lederskapsmodellen, som er gjengs for alle foretakskirker i ulike valører.
Helge Terje skriver:
"Dersom vi fjerner organisasjon, struktur og embeter fra listen så er tror jeg at de andre 5 egenskapene, nemlig: monolog, lederskap, lukkethet, konformitet og hierarki, kan finne bedre vekstvilkår i et gjennomsnitt husmenighetsfellesskap enn i et storfellesskap som er tilrettelagt med småfellesskap med en stert verdimessig forankret kultur."
Med mine begrensede erfaringer fra husmenighet og beslektede grupper (småfellesskapet i Timeout, Filadelfia, Oslo, f. eks.) har jeg ennå ikke opplevd en eneste samling med monolog, men det opplever jeg hver gang jeg går på gudstjeneste i foretakskirken.
At dominerende lederskap og hierarki skulle ha bedre grobunn i en husmenighet stemmer ikke med mine erfaringer, men de er som sagt begrensede. Jeg kan ikke se at det er mye lettere at dominerende lederskap utvikler seg rundt salongbordet enn fra prekestolen. Men at uformelle hierarkiske strukturer utvikler seg, er alltid en fare. Gamle Adam må holdes i sjakk. Men jeg er tilbøyelig til å si at Gamle Adam har fått en synlig og framtredende plass i hierarkiene i våre foretakskirker. (Kanskje det er en måte å holde han i sjakk på? :-))
Jeg tror heller ikke at det at man samles i hjemmene fremmer lukkethet mer enn å gå inn i et kapell. Heller tvert om.
Når det gjelder konformitet, så har jeg sett så langt at både såkalte normale og mennesker i en vanskelig livssituasjon lettere finner seg til rette sammen i et husfellesskap enn i storfellesskapet. Det jeg så langt har sett er at foretakskirkene støter fra seg de som ikke passer inn i nokså trange, borgerlige normer.
Legg inn en kommentar