Jeg har vært i verdiverkstedet igjen, og snekret sammen et nytt verdisett, dvs. en verdi og motverdi. Motverdiene er det som kjennetegner tradisjonelle kirker, som jeg kaller foretakskirker - forøvrig et ord som jeg selv har skapt - dog som en oversettelse av det amerikanske corporate church.
Den nye verdien er Barmhjertighetsarbeid - ikke moralisme.
Motivering:
Barmhjertighetsarbeid mener jeg er uttrykk for helt sentrale bibelske verdier: "Jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg." Historien forteller at de første kristne egnet seg til barmhjertighetsarbeid, og at det var årsaken til urkirkens framgang.
Hvorfor moralisme som motverdi?
Dagens foretakskirker er enormt kostbare i drift. 90 % av ressursene går til interne aktiviteter. Kontakten med omverdenen er begrenset og sporadisk, - aksjonspreget. Det inntrykket verden sitter igjen med, er at kristendom dreier seg om moralisme, noe vi kristne ikke skjønner, fordi vi opplever ikke at vi er særlig preget av moralisme. Men jeg tror det kommer av at det i mangel av noe annet er det signalet som når ut.
Den eneste løsningen for menighetenes rykte, er å følge de bibelske verdier om barmhjertighetsarbeid. For at det skal kunne la seg gjøre, må det en radikal omstrukturering til: Husmenighet - ikke foretakskirke.
Jeg velger ordet barmhjertighetsarbeid, ikke barmhjertighetsgjerninger, fordi jeg vil vektlegge langsiktige perspektiver, altså arbeid. Husmenigheter dedikert til langsiktige oppgaver, fra barnearbeid, ungdomsarbeid (med utgangspunkt i unge familier) til tunge diakonale oppgaver der man kanskje danner kommuniteter hvor man bor og tjener sammen (moderne klostre - uten isolasjon og sølibat).
Dette tror jeg faktisk også er den europeiske koden: Barmhjertighetsarbeid. Skal Jesu menighet i Europa være i stand til å kommunisere evangeliet, og ikke moralisme, må vi gå veien gjennom barmhjertighetsarbeid. Massivt. Vi har da ikke råd til å bruke 90 % av våre ressurser på oss selv.
Dermed vil ringen være sluttet: Som de første kristne lever vi i husmenigheter og egner oss til barmhjertighetsarbeid. For flertallet av dagens kristne høres dette ut som en kombinasjon av utopi og dårskap.
Min nå oppdaterte verdiliste vil sikkert vekke spørsmål hos mange, særlig koblingen verdi - motverdi. Det får i så fall danne utgangspunkt for en dialog. Slik ser den ut:
Barmhjertighetsarbeid - ikke moralisme
Fellesskap - ikke retorikk
Tjenerskap - ikke lederskap
Gjensidig underordning - ikke hierarki
Dialog - ikke monolog
Relasjoner - ikke organisasjon
Kropp - ikke struktur
Tjenestegaver - ikke embeter
Gjennomsiktighet - ikke lukkethet
Toleranse - ikke konformitet
Husmenighet - ikke foretakskirke
Innlegg
2 kommentarer:
Ord..ord..ord..
Du vekker, du inspirerer og gir meg litt håp.
Jeg har vært mye sammen med fattige de siste 10-20 år og spesielt de siste 3-4 år. Jeg har på en måte også vært lobbyist for dem. Og så har vi til de grader hatt vår egen økonomiske nedtur.
Jeg har lagt merke til at fattige stort sett forakter de kristne - og spesielt KrF. Det er KrF som på en måte representerer det kristne budskap - og så synes de bare blir ord, ord...
Og når jeg tenker på fattige i denne sammenheng, er det ikke rusmisbrukere. Det er naboene våre, som du og jeg ikke vet er fattige, det er enslige mødre, det gjeldsofre, det er noen som er syke fysisk og psykisk, det er sosialklienter, det er folk som er marginalisert som ikke kan gå i selskaper fordi de ikke kan gi gaver, det skilte, det er alenefedre og mødre, som ikke kan invitere folk, fordi de knapt har nok til seg selv. Det er folk som lever under konstant økonomisk knapphet og stress. Og de har ikke råd til ferier som vanlige folk.
Deres verden er ofte kaotisk - de har ikke overskudd..de ligger deprimert nede og blir sykere og sykere. 100-200 tar sitt liv hvert år. 1000-2000 gjør forsøk på å avslutte livet.
De ber ikke om penger primært - men at de blir sett og hørt. At de blir gitt verdi. De føler seg ydmyket av samfunnet, oversett av kirken og de kristne.
Du er inne på noe viktig, Are Men hvordan kan denne gruppen bli møtt i menigheten. Samfunnet er så avansert, så teknisk - så gjennom organisert - systemer - skatter, avgifter, regler her og der. Mennesket - taperne - er usynliggjort. I prinsippet skal staten ta ansvar - men det skjer ikke - de kjenner seg bare knust og usynliggjort, av lover, regler, forskrifter og vanlig praksis. De er brikker.
Det holder ikke med smilekurs og sjarmerende møteverter. Forbønn og kanskje kaffi etter møtene. Det blir ofte hån mot disse som vil ha Jesus og vennskap inn i sine liv - sin daglige liv. Det er nesten et hån mot disse og tilby forbønn og en varm oppmuntring: "Gå hjem og ha det kjekt, vær velsignet, ser deg neste søndag eller på bønnemøter onsdag"?
Jeg bare spør: Hvordan kan de visjonene og de lengslene du har gitt uttrykk for bli virkelighet?
PS
Kanskje noen vil lese noe av min historie - det er en grunnfagsoppgave på 30 sider
www.lende.no/livsrett
Tore,
Livet er elendig for mange i vårt velferdsamfunn. Velferdssamfunnet er i stor grad et bedrag.
Jeg hørte om en psykolog som sa at flesteparten av mine klienter kunne klart seg godt med en god venn.
De fattige i vår tid synes ikke, fordi mennesker som faller utenfor de normative rammene enten isolerer seg eller blir tatt hånd om av mennesker i hvite frakker.
Våre tradisjonelle kirker fanger dem ikke opp. Jeg har måttet konstatere at en standard foretakskirke har de samme utstøtelsesmekanismene som samfunnet ellers.
Hva kan vi gjøre?
Jeg er ikke kommet lenger enn dette: Tilby fellesskap. Inkludér de fattige og utslåtte i fellesskapet.
Legg inn en kommentar