onsdag, november 29, 2006
Om å snu utviklingen
Kristne er ofte bekymret for utviklingen - i samfunnet rundt oss. Jeg finner ikke paraleller i Bibelen. Paulus ville i så fall hatt mye å være bekymret for. Gladiator-kamper, prostitusjon som et ledd i den ofisielle gudsdyrkelsen i templene, og så videre.
Vi kan sikkert ha god grunn til å være bekymret for utviklingen i samfunnet rundt oss. Men jeg tror vi har større grunn til å være bekymret for utviklingen i kristenheten. Kristenheten i Europa er døende. Den dør bare så sakte at den tror den lever, sier leder i Aeropagus, Knud Jørgensen.
Hva kan vi gjøre? Mitt forslag: Vi må snu utviklingen som har gjort våre menigheter til virksomheter og foretak. Menighetene må utvikles fra virksomhet til fellesskap. Fra aksjoner, kampanjer, konferanser og seminarer til fellesskap.
Skal kristenheten overleve i Europa, må vi fornyes til fellesskap. Slik Bibelen beskriver det.
En endring fra virksomhet til fellesskap, er ingen organisatorisk forandring først og fremst. Det er en åndelig forandring. En verdimessig forandring. En holdningsmessig forandring. Som igjen vil føre til organisatoriske og ledelsesmessige forandringer. Slik Bibelen beskriver det.
fredag, november 24, 2006
Ingen vei tilbake
Når spriket mellom tilegnet innsikt i de bibelske tekstene og den kirkelige virkeligheten blir for stort, så melder behovet for fornyelse seg. Dette har preget kristenheten gjennom hele dens historie, og forklarer delvis den oppsplittingen vi ser i ulike kirkesamfunn.
Dette er også bakgrunnen for den nye husmenighetsbevegelsen. "Ny" innsikt i bibelske verdier, verdier som ikke korresponderer med lære og praksis i de etablerte menighetene, tvinger fram et oppbrudd.
At det skjer et oppbrudd, er atypisk for den tiden vi lever i. I de siste 30 år, har i praksis alle fornyelsesstrømninger blitt hilst velkommen i alle kirkesamfunn, i overenstemmelse med den postmoderne toleranse. Problemet med husmenighetsbevegelsen, er at den "angriper" selve de kirkelige strukturene. Den angriper et kirkelig paradigme, nemlig den institusjonaliserte kirken eller foretakskirken om man vil.
En slik fornyelse er atskillig mer krevende å forholde seg til. Samtidig som den innsikt og overbevisning som ligger til grunn for den, i likhet med all annen ny teologisk innsikt, ikke vil forsvinne i tomme luften.
Det betyr at vi har en situasjon som er irreversibel. Eller med andre ord: Det er ingen vei tilbake.
Den nye innsikten er også i ferd med å bli forsterket av erfaringer. Man ser med egne øyne at dagens menighetsliv ikke overenstemmer med bibelske verdier. Noen forsøker å forandre innenfra og nedenfra, men frustrasjonen over de etablerte strukturenes styrke tar fort overhånd.
Martin Luthers overbevisende teologiske arbeid skapte en ny kirkelig virkelighet. Men den katolske kirke lever fortsatt i beste velgående med sine 1.2 milliarder medlemmer. Og kirkens bannbulle over Luther er ennå ikke opphevet.
En annen erfaring mange gjør seg, er av kvalitetene i det enkle, organiske og ikke-hierarkiske fellesskapet som jo er idealet for husmenighetene. Når man har opplevd det, så er veien tilbake til et tradisjonelt menighetsliv vanskelig å tenke seg.
Forståelsen og opplevelsen av hva som er bibelsk menighetsliv er i ferd med å forandre seg. Ny innsikt og nye erfaringer har endret kristenlivet for mange.
Vi er allerede inne i en irreversibel utvikling.
Det er ingen vei tilbake.
torsdag, november 23, 2006
Dagens foto: Søndagsskolen 80 år
Søndagsskolen 80 år
Foto: Are Karlsen
Alfhild Agersten viser Einar Nymoen hvor hun står i søndagsskoleklassen fra 1932. |
mandag, november 20, 2006
Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord: Kroppen
På lørdag fikk jeg en telefon fra fortiden. En gammel venn, som jeg ble kjent med gjennom det diakonale arbeidet Salem Café som jeg var med å starte, ringte. Jeg har ikke hatt kontakt med han på flere år - vi mistet den når han måtte i fengsel enda en gang.
Nå bor han i en annen by i Vestfold, og har fått seg jobb. Han er ivrig bruker av NA, tilsvarende AA for narkomane.
Under det siste fengselsoppholdet ble han kjent med noen eldre kristne fra en Misjonsmenighet. Og så ble han venn med en fengselsbetjent. Etter et lengre rehabiliteringsopphold på en institusjon som driver etter den såkalte Minnesota-modellen, hjalp denne fengselsbetjenten han til en fin jobb hvor han får bruke sine evner.
Jeg kjenner han godt. Han har vært inne til rehabilitering mange ganger, flere arbeidsgivere har vært inne i bildet og hjulpet han med arbeid. Han har gått bibelskole. Og det offentlige hjelpeapparatet har gjort en stor innsats over lang tid.
Jeg gleder meg over progresjonen: At han nå ringte for å fortelle, selv etter flere år. At han har vært på rehabilitering etter Minnesota-modellen, som jeg har stor tro på. At han fortsatt søker kristent fellesskap. At han bruker NA-samlinger, som jeg også har stor tro på.
Jeg gleder meg også over Jesu´ kropp. Jeg ser at jeg har vært bare ett av mange lemmer som har vært i funksjon i ulike faser. Jeg gleder meg stort over å kunne se livet i Jesu´ kropp på denne måten.
Og så gleder jeg meg over at han ønsker å besøke husmenigheten vår i morgen. Han kjenner alle som samles der godt. Noen av dem vet allerede at han kommer, og uttrykker stor glede over å skulle treffe han igjen. Det blir et gjensyn som kommer til å gjøre et sterkt inntrykk.
lørdag, november 11, 2006
Eksentrisk tjener
Geir Lie gir oss i siste utgave av tidsskriftet Refleks, en innføring i Gene Edwards fargerike liv og teologi. Et søk på nettet viser at han og hans forfatterskap er kontroversielt. Geir trekker blant annet fram hans noe originale teorier om "organisasjon". "Mennesket er ikke skapt til å fungere i organisasjon. Vi er skapt til å være frie", hevder Edwards.
Jeg fant likthetstrekk med Levi Pethrus´ og T. B. Barrats syn på organisasjonsvesenets farer, selv om Gene Edwards bibelutleggelse virker noe fremmed.
Tore Lendes historiske tilbakeblikk i kommentarer her på bloggen, har gjort meg oppmerksom på hvilken innflytelse Gene Edwards og faktisk også indirekte Tore Lende hadde på meg i tenårene. Som 14-åring leste jeg en bok om evangelisering ved hjelp av husbesøk. Tore forteller at han tente på denne boken i 60-årene og sørget for at den ble oversatt og utgitt på Logos forlag i Sarons Dal, i samarbeid med Erling Thu. Boken satte unge Are i brann, og var en av årsakene til at jeg meldte meg på Operasjon Ungdomsteam ut fra Sarons Dal første året det var i virksomhet. Operasjon Ungdomsteam benyttet seg mye av husbesøk, sikkert inspirert av den samme boken. Den var en typisk how-to instruksjon med bilder fra ulike situasjoner og hvordan man skulle føre samtaler. Antageligvis helt uspiselig idag, og selv dengang nokså vanskelig å følge i praksis. Men perspektivene den dro opp var inspirerende.
For meg er de interessanteste ideologene å finne i husmenighetsbevegelsen. Geir Lie fyller en viktig rolle når han med sine artikler gir oss både historiske og teologiske kart å manøvrere etter. Noe som kanskje er spesielt viktig for oss i husmenighetene som forsøker å finne fram litt utenfor allfarvei.
Til tross for sine teologiske eksesser har Gene Edwards fortsatt innflytelse. Hans fartstid i husmenighetssammenheng skriver seg helt fra 60-tallet. Jeg skulle jeg gjerne hørt ham.
Her finner du nettsteder med Gene Edwards kritikk som jeg har funnet:
Geir Lies artikkel er meget lesverdig. Geir er så generøs at han legger ut sine artikler til gratis nedlasting på nettet. Her kan du lese artikkelen om Gene Edwards:
Gene Edwards og hans menighetsforståelse
Her kan du abbonnere på tidskriftet Refleks:
fredag, november 10, 2006
Apostoliske tjenere
Lesere av bloggen kjenner min skepsis til alt som smaker av hierarki og lederskap. Dette er desverre verdier som gjennomsyrer veldig mye av vår tids teologi og forkynnelse. Når vi hører ordet "apostel", ser vi automatisk for oss en person på toppen av et hierarki, med stor makt og myndighet.
Jeg ble derfor litt på vakt når jeg leste John Nobles tema hos Kristen Enhet 25-26. november - ”Apostolisk tjeneste – å være menighet i et nytt årtusen”, se forrige post.
Er bruken av begrepet "apostolisk" en del av vår tids kristne mystisisme? Inneholder det "apostoliske" en spesiell kraft i seg selv, adskilt fra den kraft og de gaver som stilles til alle kristnes disposisjon?
I andre sammenhenger tales det om den apostoliske suksesjon. Av alle steder har man i den Ulf Ekmanske gren av trosbevegelsen begynt å legge vekt på denne forestillingen, til stor begeistring fra andre som bygger et religiøst, hierarkisk maktapparat rundt denne læren.
Jeg søkte derfor å finne ut hvor John Noble står i disse spørsmålene. Han kommer fra et karismatisk miljø, den engelske Restoration Movement, Gjenreisings-bevegelsen, hvor man har plassert en apostel på toppen av nettverket, nemlig Keri Jones. John Noble forlot denne sammenhengen på 80-tallet.
Jeg fant et langt og interessant intervju med ham på nettstedet Modern Jesus Army, hvor han blant ble stilt dette spørsmålet:
One of the big developments of the past ten years is the growth of the apostolic streams. How do you see their future? I’ve a book coming out in February called The Shaking and one of the key issues it addresses is apostolic ministry. I see an apostolic movement coming in which true apostles will equip the church for the work of ministry. My belief is that the church is to be the apostle, the prophet, the evangelist, the pastor and the teacher. In other words, the anointing of Jesus must flow onto the whole church and then the church will turn the world upside down. The danger in recent years has been focusing on the ministry rather than the body. We talk much about church planting and foundation laying being the ministry of apostles, and that is true. But the primary work of an apostle is reconciliation. The first work of Jesus, the great Apostle, was reconciliation. Apostles will bring together streams and movements. Men and women; young and old; black and white must all work in unison. Apostolic ministries will always reconcile - not through compromise - but through sacrifice and suffering.
I eldre tekster av John Noble plasseres apostelen tydelig på toppen av menighetshierarkiet, og med menigheten som skyldig til å underordne seg. Innebærer hans svar her en reorientering?
Vår gode venn Tore Lende har lest boken The Shaking, som er kommet ut på norsk under tittelen Rystelsen. Tore Lende skrev i mai 2005 en begeistret anmeldelse av boken her:
Her skriver Tore blant annet dette:
Ordet apostel har jeg litt problem med i dagens virkelighet - det er et ladet "arkaisk" begrep som gir assosiasjoner som neppe er relevante i vår tid. Dessuten kan deres måte å fungere på diskuteres. Likevel er det avgjørende og viktig at disse funksjonene må oppmuntres og kalles ut til tjeneste. Det vi idag kaller biskop - har noe av den opprinnelige apostelens tilsynsfunksjon. Det er blitt en litt kaotisk begrepsforvirring. Av hjertet sier jeg "amen" til denne tjeneste. Det behøves trolig likevel mye redefinering da historien har gitt ordene, tjenestene, et innhold de neppe hadde da Bibelen ble skrevet.
Dette sitatet viser forøvrig at Tore var igang med å formulere sine tanker om dette lenge før vi på denne bloggen gjorde det. Tores anmeldelse viser også at John Noble tenker anderledes om aposteltjenesten enn hva han gjorde på 70- og 80-tallet.
I intervjuet med John Noble, finner jeg det også interessant at han løfter fram forsoning som apostelens fremste oppgave. I min verdiliste øverst til høyre på bloggen har jeg satt opp forsoning som fremste verdi. Som motverdi har jeg tillatt meg å sette opp makt, fordi jeg mener at en hierarkisk organisasjon per definisjon har makt som fremste verdi. Dersom man tenker seg apostelen som øverste hierarkiske leder, mener jeg at verdien makt vil overskygge og komme i konflikt med verdien forsoning. (Obs! Jeg skiller mellom makt som verdi og maktmisbruk. Maktmisbruk blir en helt annen diskusjon).
Dette er etter min mening et av nøkkelspørsmålene i vår tid. Der hvor man samler makt, vil man også skape konflikt, fordi makt fører uvegerlig til maktkamp. Menigheten er av natur og per definisjon anderledes og alternativ, også på dette punktet. Det er ikke for ingen ting Jesus sier at “meg er gitt all makt”. Ingen i Jesu´menighet er tiltenkt å være makthavere. Vi er alle tildelt rollen tjenere.
Er dette utopi? Isåfall mener jeg at vi er kalt til å virkeliggjøre en utopi, nemlig Guds Rike, som ikke er av denne verden. Her er menigheten Guds fremste redskap.
Dette opplever jeg er revolusjonære tanker som vil betinge en total forandring av måten vi tenker menighet på. Tradisjonelle menigheter bygget på ordinære maktstrukturer, vil måtte vike til fordel for enkle fellesskap bygget på Guds Rikes-verdiene tjenerskap og gjensidig underordning - i våre hjem.
Skal vi som kristne fortsette å bygge våre revirer eller skal vi gjøre menighetene til et vitnesbyrd om Jesu herredømme og Guds Rike?
Jeg skulle gjerne vært på Kristen Enhets seminar med John Noble. Tore Lende antyder at han kommer til å reise ...
Les mer om konferansen i Bergen her:
torsdag, november 09, 2006
John Noble til Bergen 25 - 26. november
John Noble er en internasjonal forgrunnsfigur i den karismatiske bevegelsen. Hans tjeneste i denne sammenhengen startet allerede på 60-tallet.
Menigheten Kristen Enhet i Bergen driver lederskolen Ifokus. Helgen 25 - 26. november kommer Noble til Ifokus for å holde åpne forelesninger over temaet ”Apostolisk tjeneste – å være menighet i et nytt årtusen”. Mer informasjon om dette kan du finne på Kristen Enhets hjemmeside:
tirsdag, november 07, 2006
Fornyelsen kristenheten ikke ville ha
Denne gang har jeg gleden av å presentere en artikkel fra 1972, trykket i det svenske Helgelseförbundets organ Förbundshälsning, altså for 34 år siden. Artikkelen er skrevet av Per-Axel Sverker og har tittelen Andens gemenskap och Guds folk. Helgelseförbundet, en vekkelsesbevegelse med ca. 10.000 medlemmer er idag fusjonert med Örebromissionen, - sammen heter de Evangeliska Frikyrkan og teller ca. 30.000 mennesker i Sverige.
Den unge Sverker drøfter det kristne fellesskapet i denne artikkelen, og tar til orde for en fornyelse av menighetslivet gjennom innføring av økumeniske husmenigheter.
På 70-tallet ble vi berørt av en rekke radikale fornyelsesbevegelser som Jesus-vekkelsen, den karismatiske vekkelsen og ulike husmenighetsbevegelser. Per-Axel Sverker og flere andre teologer (for eksempel Howard Snyder) underviste om og la et solid teologisk grunnlag for en orientering mot mindre fellesskap og husmenigheter.
Nå i ettertid kan en si at dette ble fornyelsen kristenheten ikke ville ha.
Hva skjedde? Talsmennene for en urkristen husmenighetsmodell forsøkte å ta med seg drømmene inn i de tradisjonelle strukturene. Tanken var at en trinnvis fornyelse skulle være mulig gjennom å innføre husgrupper parallelt med tradisjonelle gudstjenester. Men erfaringene er nedslående.
Utviklingen har i stedet gått i stikk motsatt retning. I stedet har vi fått fenomenet mega-kirker. Menighetene er blitt kommersielle foretak. Store summer er investert i nye kirkebygg. I stedet for fokus på det allmenne prestedømme, har vi fått fokus på lederskap og pastorvelde.
Kirken er blitt en del av og speiler det kommersielle og kapitalistiske samfunnet den lever i. Den er blitt av denne verden. Den higer etter mer, fler og større. Mer penger, større budsjetter, flere ansatte, større forsamlinger (som ikke er det samme som fler kristne), mer sentralisering, mer menneskelig styring og kontroll.
Årsaken til at Kirken sa nei takk til fornyelsesimpulsene på begynnelsen av 70-tallet var prisen man måtte betale, fordi den var høy: Mindre forsamlinger, mindre budsjetter, færre ansatte, mindre kontroll, ingen karrieremuligheter for pastorene, og så videre.
Hva man ville fått istedet, var ikke verd prisen: Den Hellige Ånds lederskap, mer allment prestedømme, mer tjenerskap, mer fellesskap, mer engasjement, mer omsorg, mer kristenliv i hjemmene, mer enhet som vitner om kraften i evangeliet.
Men drømmen om et autentisk kristenliv og fellesskap døde ikke. Den gikk under jorden noen år, samlet krefter og ytterligere teologisk begrunnelse, for så å komme tilbake med fornyet kraft.
Nå er ikke utviklingen til å stoppe. Det er lagt et solid fundament gjennom bibelforskning og teologisk arbeid. Og røstene fra Kirkens historie taler klarere og klarere: Først og fremst apostlene og profetene i Skriften, og videre reformatorer som Luther som la et solid teologisk fundament for det allmenne prestedømme og husmenighet - selv om den lutherske praksis ikke ble i overensstemmelse med hans undervisning, vekkelsesapostler som Wesley som forandret England gjennom sine husgrupper, høvdinger som Hans Nielsen Hauge som revolusjonerte Norge gjennom husmøter og de pinsekarismatiske åndsutgytelsene som ga Åndens kraft til enhver kristen. Den som har øre, høre hva Ånden sier til menigheten! Dagens husmenighetsbevegelse ønsker å fange opp alle disse impulsene.
Det kristne etablisementet har sagt et klart og tydelig nei, takk. Men millioner av vanlige kristne sier ja, takk! Det er dette vi har lengtet etter. De som har opplevd sødmen i det enkle, organiske fellesskapet vil ikke ha noe annet.
Det er ikke min oppgave å fraskrive tradisjonelle menigheter muligheten til å gå inn i denne fornyelsen. Men er man villig til å betale prisen?
Les Per-Axel Sverkers artikkel fra 1972 her:
Andens gemenskap och Guds folk
onsdag, november 01, 2006
Tore Lende: - Vi er tilbake hvor det hele begynte
Tore Lende var med å starte kanskje den første husmenighet i Norge i 1972. Som så mange andre lignende initiativ fra den tiden, utviklet husmenigheten seg til en tradisjonell menighet.
Men Tore har bevart drømmen om det enkle fellesskapet i hjemmene. Derfor gleder han seg over at det nå dannes husmenigheter over hele verden. Tore er for tiden under behandling for kreft. Men han finner likevel styrke og tid til å delta i samtalen her på bloggen. Midt under en krevende sykdomsperiode hører vi Tores Jesus-begeistring og lovsang i hans kommentarer. Her gjengir jeg en andakt Tore sendte meg:
Hva som ikke nevnes i brevet til Filipperne og andre brev. Jeg tenker på kirker, spesielle gudshus og lignende.
Victor Choudrie var en av de ledende hjertekirurger i India. Men Herren kalte han til å forkynne evangeliet. Hans virksomhet har resultert i tusenvis av husmenigheter i mange, mange byer og landsbyer.
De ekstreme hinduistene hørte om at mange var blitt kristne. De bestemte seg for å kartlegge situasjonen for å kunne gjøre nødvendige mottiltak.
De sendte folk til disse byene og de spurte etter kirker. "Er det noen kirke her?".
De kristne ble spurt og de svarte gjerne - og oppriktig også - de hadde ikke hørt om noen kirke og spurte: "Neeeiii. Hva mener du med det?"
Hinduist-representantene rapporterte tilbake at det måtte være falske rykter - de hadde ikke funnet noen kirker.
Lignende ting skjer over hele verden. Millioner kommer inn i Guds familie - men det er ikke noen medlemslister eller bygninger eller organisasjoner som ytre bevis.
Dette er en relasjonssak mellom Gud og mennesker og mellom mennesker.
Dette er underfullt og herlig.
Vi er tilbake, tror jeg, hvor det hele begynte. Den samme enkelhet - det samme liv.
Samme Herre.
Snakk om å gå til en annen menighet blir irrelevant. Snakk om å finne en menighet som passer blir meningløst. Vi kan ikke skifte den Guds familie vi er kommet inn, født inn i. Og vi kan ikke lage et annet Gudshus enn det hus som er laget av levende stener. Bibelen snakker tydelig om at Gud ikke bor i hus gjort av hender. Dette er et hellig Guds hus på jorden hvor Guds herlighet åpenbares. Det er i mennesker som knyttes sammen i kjærlighet.
Bønn og takk:
Dette er fantastisk - dette er grensesprengende og mitt hjerte roper av glede og begeistring. Jeg gir ære til deg, himmelske Far. Du er min familie, min Far - min åndelige familie er de som er født inn i den, kjøpt med ditt blod og gjort hellige. Jeg gleder meg over disse mine mange venner - i mange land. Og jeg takker og priser deg. Og jeg takker for dem vi konkret er satt sammen med her i distriktet. Lær meg å elske og respektere og ære så dypt, så dypt, så høyt, så høyt. Gjør meg ydmyk og tjenende i hele min væremåte og livsstil. Åpne mitt hjerte, utvid mitt hjerte til det sprenges. Dette er for stort til å fatte. I Jesu underfulle og allmektige navn. Amen.
søndag, oktober 29, 2006
Sjur Jansen: Diakonene var hjemmeværende
Sjur Jansen graver og graver i det Nye Testamentet (NT). Og gjør interessante oppdagelser fordi han har tatt av seg tradisjonsbrillene. Det rare med tradisjonsbrillene er at med dem ser vi vår egen virkelighet når vi leser Bibelen. Tar vi dem av, ser vi en helt annen virkelighet.
Sjur tror at diakonene i NT kun var hjemmeværende. Og begrunner den hypotesen i sin artikkel: Unnskyld, vet du hvor nærmeste husdiakon bor?
Når Paulus snakker om kvalifikasjonene som kreves av biskoper/tilsynsmenn/eldste (som Sjur tidligere har påvist er overlappende benevnelser), så refererer Paulus til hvordan hjemmet deres er. Det samme gjør han når det gjelder diakoner eller tjenere med spesielle oppgaver som for eksempel utdeling av mat.
Fordi siden tjenesten til både biskoper/tilsynsmenn/eldste og diakoner/tjenere skjedde i deres eget hjem, betinger det som Sjur sier at de må ikke være en som liker fyllefester og har et rotete liv hjemme.
Avslutningsvis sier Sjur: Nå legger jeg hypotesen om husdiakoner ut på nettet for å se om den holder mål.
Gjør den det?
Og: Er det mulig eller til og med ønskelig å følge eksempelet fra det Nye Testamentet?
Les hele artikkelen til Sjur her:
Unnskyld, vet du hvor nærmeste husdiakon bor?
Ærede gjester!
Steking av svinefilet
Foto: Are Karlsen
Til Oddbjørgs 50-års fest stekte jeg ca. 40 peppermarinerte svinefileter. Det ble litt for mye, noe av det havnet på fryseren etterpå. |
Flere av gjestene i Oddbjørgs 50-års fest spurte om jeg kunne legge ut oppskriften på hovedretten jeg laget. Jeg lar meg ikke be to ganger!
Peppermarinert svinefilet
4 porsjoner
400 g svinefilet
1 ss margarin
MARINADE
2 ss olje
2 ss hvitvinseddik
2 hakkede fedd hvitløk
1/2 ts knust hvit pepper
1 ts knust tørket grønnpepper (jeg brukte 1 stk hakket kebab pepperoni, også kalt spansk pepper, som jeg hadde stående på et glass jeg hadde fått av Elisabeth og Thor-Einar Krogh)
1 smuldret laurbærblad
1 ts timian
1/2 dl hakket persille
Gjør slik:
1 Bland alle ingrediensene i en bolle og la kjøttet ligge og marineres 5-6 timer.
2 La margarinen bli lysebrun i stekepannen. Brun fileten med marinaden på alle sider ved ikke altfor sterk varme. Ha på salt. Etterstek under lokk ved svak varme i 10-15 minutter. Vær forsiktig. For mye steking får svinefileten til å slippe ut saften og bli tørr og hard.
Alternativt: På grunn av mengden, etterstekte jeg i stedet i langpanne i stekeovnen på 160 grader i 20 minutter. Da var kjøttet rosa inni. Jeg gjorde dette dagen i forveien, og måtte varme opp før serveringen. Varmet opp under folie ved 80 grader i én time. Da var kjøttet passe stekt og hadde beholdt mesteparten av saften.
Jeg kokte også ut sjyen av pannen etter annenhver steking, og helte den over svinefileten ved oppvarmingen før serveringen.
3 Skjær fileten i ca. 2 cm tykke skiver. (Dette gjorde jeg før jeg varmet dem opp igjen. Jeg la også stykkene sammen til fileter under oppvarmingen, slik at de ikke skulle tørke ut.)
Til dette serverte vi ristede sjampingonskiver, dvs. stekt i margarin til de var gylne. Ingen smakstilsetting.
Og rosenkål.
Og potetstappe etter amerikansk oppskrift, med masse fløte og usaltet smør. Oppskriften finner du her. (Obs! Les oppskriften nøye, potetstappe er ikke bare potetstappe):
Oddbjørgs 50-års fest
Vi har feiret Oddbjørgs 50 år i helgen, sammen med venner og familie, 55 i alt. Vi leide et selskapslokale noen hundre meter fra der vi bor i Sandefjord sentrum.
Vi valgte å gjøre mest mulig selv. Oddbjørg satte sitt preg på blant annet borddekking og pynting, en god venn fra Oslo, Vidar Hebæk, tok ansvar for kjøkkenet, barna våre med deres respektive var toastmastere og tok seg av servering og underholdning, med multimediashow og det hele.
Selv påtok jeg meg å lage hovedretten, peppermarinert svinefilet med sjysaus, champion, rosenkål og rørte tyttebår. Flere av gjestene spurte om jeg kunne legge ut oppskriften på bloggen, hvilket jeg gjør i en egen post.
Oddbjørg fikk mange taler og gode ord. Det ble vist bilder som vakte gode minner. Og barna gjorde morsomme konkurranser som avslørte sider ved deres mamma som ikke alle kjente til. Det ble en fest med hygge og god atmosfære.
Jeg ga min kjære kone en litt uvanlig gave, - en gave med en spesiell historie. Den skal jeg komme tilbake til når bildene foreligger.
Verken jeg eller andre i familien tok bilder. Jeg er interessert i å få kontakt med de av gjestene som tok foto eller video, - send meg gjerne en epost. Alt er av interesse!
Festen i seg selv kommer til å være et stort og varmt minne for lang tid framover.
torsdag, oktober 26, 2006
Guds menighet i møte med staten
Per-Axel Sverker
Foto: Are Karlsen
Dr. theol. Per-Axel Sverkers har helt siden 70-tallet undervist og skrevet om det bibel-teologiske grunnlaget for husmenigheter. Her publiserer jeg nok en utfordrende artikkel av Per-Axel Sverker. |
Det har skjedd en uttynning av menighetens vesen, sier Per-Axel Sverker i den neste artikkelen jeg publiserer. Denne er et intervju som stod i det svenske tidsskriftet Ny Tid sent på 70-tallet eller tidlig på 80-tallet.
Menigheten er blitt likestilt med andre grupper i samfunnet. Den bør finne et språk å tale til staten med som viser at vi hører hjemme i en annen dimensjon.
Nå blir vi tiltalt med økonomi som språk, og det tilsvarer ikke vårt vesen. Vi er ingen målgruppe for statens økonomiske bidrag, vi er Guds menighet i verden. Vi skal møte staten utifra hva som er vårt oppdrag - å være et alternativ. Nå forveksles vi med alle andre som har et budskap av sosial eller humanitær karakter.
Vårt møte med staten gjør at folk ikke kan ane hva vi har for oss. Man må ha en kolossal fantasi for å kunne se at vi er et nytt fellesskap, at det vi er opptatt med er å virkeliggjøre Guds Rike i vårt miljø!
Per-Axel hevder at det er kun gjennom husmenigheter at vi kristne kan realisere dette alternativet. For å få med deg Per-Axels begrunnelser, bruk denne linken til en spesiell blogg jeg har satt opp for litt lengre artikler:
FÖRSAMLINGEN BORDE RIMLIGTVIS VARA TILL MER FÖRTRET
Dagens foto: Troshistorie
Ingebjørg Thunæs, min gamle søndagsskolelærer i Pinsemenigheten Salem (Sandefjord) ga her om dagen dette Nytestamentet til Oddbjørg. Det ble funnet under en opprydding Jeg fikk det som 8-åring av mine foreldre i 1963, med mitt navn innskravert i gull på forsiden. Jeg husker jeg var litt skuffet over at det var i rødt.
Inne i Nytestamentet skrev jeg som 12-13 åring: "Døpt i vann den 27/3-66. Døpt i den Hellige Ånd den 13/11-66. Hittil har Herren hjulpet oss". Jeg må ha mistet det ikke lenge etter.
På den avfotograferte siden står det: "Dette leste jeg da jeg ble døpt den 27/3-1966". Jeg ble døpt av Tom Erlandsen. Samme kvelden ble mine kamerater Robert Erlandsen, nå Bergen, og min fetter Kai-David Angelsen, som er hjemme hos Jesus, døpt. Men jeg tror det var flere andre som også ble døpt den kvelden i Salem for 40 år siden?
"Hittil har Herren hjulpet oss", var mottoet for menighetens 30-års jubileum i 1967. Jeg noterte i Nytestamentet det skriftstedet Willy Rudolp, en Kina/Japan-misjonær og tidligere forstander i Salem, talte over under jubileumsfesten.
Jeg har tidligere i posten På nattbordet fortalt om da jeg i sommer tilfeldigvis fant mitt søndagsskole-frammøtekort fra 1965 i boken "Fram til Urkristendommen" av Martin Ski, hjemme hos mine foreldre.
tirsdag, oktober 24, 2006
Per-Axel Sverker: Luther la et teologisk grunnlag for husmenigheter
Martin Luther
Ill.: Portrett av Martin Luther
av Cranach, Lucas den eldre
(1543) Germanisches
Nationalmuseum, Nuremberg
Per-Axel Sverker hevder i sin artikkel (forrige post) at Luther la det teologiske grunnlaget for husmenigheter. Luthers korsteologi og lære om det allmenne prestedømme er her avgjørende.
Sverker sier også at det er en slags herlighetsteologi som ligger bak det tradisjonelle menighetssynet. Nemlig at menigheten må ha ytre atributter, som gir den en glans innfor mennesker. Husmenighetene derimot bygger på en korsteologi, hvor de kristne mister sitt liv i denne verden. Vi har intet mer glansfullt å vise til enn et vanlig hjem. Men der kan vetekornet gro.
Når det gjelder alles tjeneste i menigheten ligger også dens sanne vesen i korset. Når mange i dag henviser til kraft og herlighet, gjelder fortsatt at sann kristen tjeneste bare finnes på andre siden av et kors. Det er den Korsfestede som regjerer, det er et lam som er Hyrden. Vi finner vår autoritet i tjenesten bare på den plass der man elsker Gud mest og der man lyder Gud mest, nemlig på korset.
Sverker avslutter med å si at dette er noe annet enn den hierarkiske orden som mange idag snakker om. Luther orket ikke bryte istykker dette mønsteret, når hans egen teologi ble årsak til altfor stor uro. Men det finnes fortsatt sprengkraft i Luthers teologi - som kan utnyttes av oss!
Uttalelser fra husmenighetstalsmenn
Jeg fant denne videoen med uttalelser fra verdens mest markerte husmenighetstalsmenn på bloggen simplychurch.com.
Den inneholder radikale utsagn om menighetsliv, og er vel verdt å bruke ca. 10 minutter på.
Det som er interessant å legge merke til er alderen på enkelte av disse. Mens 70-åras Jesus-vekkelse var preget av ungdomskulturen og forsvant når ungdommene ble voksne, er flere av denne "vekkelsens" talsmenn godt voksne, flere langt over 50 år. Husmenighetsbevegelsen på 70-tallet kunne kanskje virke som en døgnflue. Denne gang gjør den ikke det.
Video: Simplychurch.com
Bloggen Stories from the Revolution er en ren podcast-blogg med intervjuer med husmenighetsfolk. Den har som motto et sitat av Ivan Illich: If you want to change society, then you must tell an alternative story.
Bloggvandring
Ill.: diaoyuhc.com
Bloggen diaoyuhc.com er en "søt" blogg som brukes til å kommunisere internt i en husmenighet. |
Å ta en runde på blogger på nettet kan være inspirerende og lærerikt.
Bloggen Simplychurch.com inneholder blant annet et vitnesbyrd fra en amerikansk pastor som nylig sluttet i tjenesten og går over til å være et vanlig medlem i en husmenighet.
- Jeg er fri! utbryter han i et brev som gjengis her:
http://www.simplychurch.com/2006/10/leaving_the_mat.html#more
Bloggen House Church Unplugged har en post som spør om dersom husmenighet er så "lett", hvorfor er det da så mange husmenigheter som forsvinner etter en tid?
http://www.housechurch.org/blog/2006/10/02/just-how-easy-is-it/
Dan Kimball er en pastor som har forstått mye av kritikken mot tradisjonelle menigheter, og forsøker å tilpasse både sin tjeneste og sin menighet til en "ny tid". Posten Pews, Pulpits, Pastors, Preaching and other things that can get in the way of the church "being" the church gir et innblikk i hva som foregår i enkelte tradisjonelle amerikanske menigheter.
Bloggen the (H)ouse(C)hurch PROJECT med undertittelen The House (simple) Church (planting) Project blog…exploring structure in a postmodern world er en litt pussig blogg som inneholder mye forskjellig fra bloggerens liv. Dette er et helt "vanlig" menneske som interesserer seg for litt forskjellig. At han har gitt bloggen dette utfordrende navnet, samtidig som han skriver om PC-er, filmer han har sett, osv., viser at husmenighet berører mennesker både dypt og bredt (om det ga noen mening ...)
diaoyuhc.com er en "søt" blogg som brukes til å kommunisere internt (?) i en husmenighet. Her får medlemmene vite hvor man skal samles og hva samlingen kommer til å inneholde. Det er også reportasjer fra samlingene. På denne siden kan du se hvilke oppgaver og roller den enkelte har:
http://www.diaoyuhc.com/?page_id=123
søndag, oktober 22, 2006
Det allmenne prestedømme
Per-Axel Sverker
Foto: Are Karlsen
Dr. theol. Per-Axel Sverker har over 30 år undervist ved Örebro Teologiska Seminar. Per-Axels fag- og interesseområder er sentrale for oss i husmenigheter. Han har fremragende kunnskaper i det Nye Testamentets originalspråk gresk, i kirkehistorie inklusive vekkelsesbevegelsene, dogmatikk og etikk. |
Min "gamle" lærer, dr. theol. Per-Axel Sverker har gjort en artikkel med tittelen "ALLMÄNT PRÄSTADÖME OCH SÄRSKILD TJÄNST HOS MARTIN LUTHER".
Sverker innleder sin artikkel slik:
När den protestantiska tron skulle jämföras med den hävdvunna katolska vid riksdagen i Augsburg 1530 utelämnades läran om det allmänna prästadömet. Melanchton, som skrivit bekännelsen, hänvisade denna läropunkt till de ''motbjudande och oväsentliga artiklar, som vanligen debatterades i skolorna''. 1537 hade Melanchton ändrat sig och i sin Tractatus de potestate et primatu papae poängterar han, i Luthers efterföljd, att det inte finns något speciellt andligt stånd, som skulle ha uppdraget att förvalta frälsningsgåvorna gentemot passiva mottagare.
I senare luthersk tradition har läran om alla troendes prästtjänst framstått som en av huvudpunkterna hos Luther. Själva utgångspunkten för reformatorns kritik av den katolska kyrkans församlingssyn var just att man inte kan erhålla någon annan andlig status än den som vinnes genom dop och tro. Frågan är dock om den lutherska kyrkan alltid lyckats förverkliga denna principiella hållning. Luther var väl ändå överdrivet optimistisk, när han i de Schmalkaldiska artiklarna (1537) skrev att t.o.m. "ett barn på sju år vet numera, Gud vare lov, vad kyrkan är. Hon är nämligen de heliga troende och fåren som hör sin herdes röst." Församlingssynen blev mer problematisk än så för den statsunderstödda lutherdomen. Kyrkan förblev en prästdominerad institution medan det praktiska förverkligandet av denna lära kom att återfinnas i bl.a. pietisternas ecclesiolae och metodisternas klasser. Inom dessa och liknande väckelserörelser har dock funnits risk för en överdrivet individualistisk tolkning, som på sitt sätt är lika problematisk.
Les hele artikkel her:
ALLMÄNT PRÄSTADÖME OCH SÄRSKILD TJÄNST HOS MARTIN LUTHER
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
