fredag, februar 01, 2008

- Å lede og tjene - ingen motsetning

IMG_6417-1.JPG
Møte i husmenigheten
Foto: Are Karlsen

Et motiv fra vår samling i husmenigheten sist tirsdag. Denne gang hjemme hos Lillian igjen. I en kommentar til denne artikkelen beskriver Lillian som har vært kristen noen få måneder, hvordan hun opplever å være med i husmenigheten. Det var forøvrig første gang en annen enn meg av de som tilhører husmenigheten la igjen en kommentar på denne bloggen.

Min gode venn Aril Svartdahl, som er leder for Lederskolen, har et innlegg med tittelen "Å lede og tjene - ingen motsetning" i spalten Lederforum i Korsets Seier. Dette er en debatt lesere av denne bloggen kjenner godt til.

Det er vanskelig å tenke seg dagens tradisjonelle menigheter uten et hierarkisk lederskap. Verdens eldste og best fungerende hierarki er jo nettopp en kirke, den katolske. Kristendom og hierarki er derfor nesten synonymt, bare ikke i vår del av verden hvor egalitarismen fra 1800-tallet og framover gjorde det lite opportunt å vektlegge dette.

Men hierarki er og blir den mest sentrale verdien i tradisjonelle menigheter. Og siden frikirkene også er blitt tradisjonelle menigheter, er lederskap etterhvert blitt et av de mest sentrale temaene også her.

Dagens kirkelige ledere tar for gitt at en menighet må være institusjonell, må være hierarkisk organisert og ha sin kjernevirksomhet i en kirkebygning. Og synes til og med å mene at slik beskrives menigheten i Bibelen.

Men nå er det noen av oss som hevder at Bibelens menigheter ikke var institusjonelle, var ikke hierarkisk organisert og hadde ingen kirker. Noe det heller ikke er vanskelig å finne støtte for hos forskere og historikere. Eller hos vanlige bibellesere.

I stedet for å beskrive institusjoner, beskriver Bibelen menigheten som et fellesskap. I stedet for et hierarkisk lederskap, taler bibelen om et ikke-hierarkisk tjenerskap. Og i stedet for kirker, taler Bibelen om de troendes hjem.

Altså et helt annet konsept enn institusjonelle og hierarkiske foretaksmenigheter. Vi snakker om et annet paradigme, det bibelske.

Mange kirkelige ledere vil gjerne beskrive Jesus som en stor leder. Dermed reduserer de ham til et forbilde for en elite. Jesus omtaler seg selv som en tjener. Og gjør seg heller til et forbilde for alle.

Her har vi i alle fall én forskjell mellom lederskap og tjenerskap: Mens det i en gruppe kan være bare én leder, er det ikke grense for hvor mange tjenere det kan være.

Å imitere en leder fører til rivalisering. Å imitere en tjener, fører til dynamikk. Er dette tradisjonelle menigheter i et nøtteskall: Mye rivalisering og lite dynamikk?

Derfor tror jeg at det kristne fellesskapet skal være et egalitært og grenseløst inkluderende fellesskap av tjenere som "bryter brødet i hjemmene og spiser sammen med oppriktig og hjertelig glede."


Share/Save/Bookmark

2 kommentarer:

Tore Lende sa...

Pastormangel...
Vi leser i Vårt Land i dag at det er pastorkrise i Baptistsamfunnet. Mange slutter da arbeidspresset er umenneskelig - bl.a. har de en frihelg i kvartalet og dårlig lønn.

Dette beviser etter min mening at vi menighetene utvikler folk til åndelige babier.

Jeg har selv vært pastor i nesten 10 år (ved siden av jobb). Men menigheten var da ikke avhengig av at jeg var til stede? Den tok et enormt ansvar og nye ble inkludert på en måte som var forbilledlig. Vi hadde heller ikke lederkurs o.l.


Jeg ser at de fleste menigheter i fulle av ubrukte ressurser. Løsningen synes å være enkel -
gjøre opplegget slik at en ikke av avhengig av en profesjonell.

"Det handler om å leve"

Jeg vokste opp på Bedehuset uten noen fulltids- eller deltidsansatte. Arbeidet var blomstrende og fruktbart - og det har satt store spor etter seg i inn- og utland.

Blir vi utdannet til hjelpesløshet?

Are Karlsen sa...

Pastorkrise?

Den virkelige pastorkrisen er det at menighetene er blitt avhengige av en pastor. Ifølge luthersk teologi er det særskilte prestedømmet nødvendig for å kunne formide evangeliet offentlig på en forsvarlig måte på vegne av det allmenne prestedømmet.

Men er den tanken av Luther noengang evaluert? Når effekten av det særskilte prestedømmet blir en taus menighet som både har problemer med å sette ord på sin egen tro og formidle den videre så representerer det en dødelig svekkelse av menigheten.

Jeg tror faktisk at formidlingsevnen er sterkere blant troende som ikke hører til denne tause forsamlingen enn den er blant trofaste menighetsmedlemmer.