lørdag, april 28, 2007
lørdag, april 21, 2007
Såtid
Det er såtid - også i Guds Rike. Det såes tanker om menighet, tjeneste og fellesskap som faller i god jord og som spirer. Eksemplene den siste tid er mange. Denne uken har vært hektisk.
På torsdag kveld var jeg kalt til å møte en gruppe i Nesbyen, langt oppe i Hallingdal. De hadde lest Wolfgang Simsons bok "Hus som forandrer verden". Og så hadde de lest intervjuet med meg i Korsets Seier. Nå var de kommet langt på vei i å danne husmenighet. Vi hadde en fin samling og et herlig fellesskap.
Til samlingen i Nesbyen kom et ektepar som levde i husmenighet allerede for 25 år siden. Deres beskrivelse av hva som gikk "galt", overenstemmer med alle vitnesbyrd jeg hittil har hørt: Lederskap.
Et tradisjonelt, hierarkisk lederskap tar i løpet av kort tid knekken på enhver husmenighet. Akkurat som det gjør det med cellegrupper og lignende. Det kan ikke nok understrekes at det kun er det bibelske, ikke-hierarkiske, mangfoldige tjenerskapet som gir bærekraftige fellesskap. Alt annet vil enten dø ut eller utvikle seg til foretak og folkekirke.
Det var særdeles hyggelig å snakke med både dette ekteparet og andre etterpå og høre at samlingen hadde inspirert dem.
Fredag kveld besøkte jeg Marianne og Dag Åsbjørn Johansens hjem i Bærum, hvor de har praktisert husmenighet og hjemmeundervisning av barna i mange år. Det var en stor opplevelse og fascinerende å få møte denne vitale og særdeles ressurssterke familien og få lære deres alternative livsstil å kjenne.
Til den åpne samlingen hos Marianne og Dag Åsbjørn kom det også en kateket i statskirken som hadde fulgt nøye med på bloggen min i lang tid. Han støttet helt ut husmenighetsmiljøets undervisning omkring hierarki i menighetslivet, både vår beskrivelse av virkeligheten og vår tolkning av Guds Ord. Det var virkelig oppmuntrende å treffe han.
Her om dagen fikk jeg en hyggelig epost fra en gammel venn fra Jesus-vekkelsen på 70-tallet: Loooooooong time siden borgertoget i Sandefjord under parolen "Kristus for Ungdom" (i regi av Felleskristen ungdomsaksjon). Vi er jo blitt godt voksne etterhvert. Viktigst er at vi har vokst i Herren, noe definitivt bloggen din tyder på. Det ser også ut som om vi har vokst i samme retning (nedover?!) når det gjelder menighetssyn. Det er virkelig herrrrrlig å kjenne gjenklangen i det jeg fant på sida di. En liten, saaaaaktevoksende cellegruppe (av Guds menighet i Stavern) har vært vår base de siste 5 år. Siden du bor i Sandefjord, kunne det kanskje være mulig å treffes en gang?, så kunne vi grave dypere i vår felles visdomskilde...
Sjur Jansen har i det siste fått kontakt med et lite nettverk på tre husmenigheter som vi ikke har kjent til tidligere. Det skal bli spennende å lære også disse å kjenne etterhvert.
Det såes, blant annet gjennom bloggene i vårt lille miljø. Men det spirer også. Det spirer fram nye fellesskap som er frigjort fra religiøse hierarkier og maktstrukturer.
torsdag, april 19, 2007
søndag, april 08, 2007
Forkynne Kristus
Ordet ble kjøtt. Ordet ble et legeme. Ordet fikk en kropp. Kristi kropp.
Å forkynne Kristus er å kroppsliggjøre Ham.
Kristus i teoretisk form er lett tilgjengelig. Han finnes i våre gudstjenester. Han finnes i våre prekener. Han finnes i Bibelen. Han finnes i litteratur og skolebøker.
Den kroppsliggjorte Kristus er ikke like lett tilgjengelig. Mange mennesker vet hvor de finner Jesus-teorien, ordene om Jesus. Men de møter likevel ikke Ham.
Kristus har en kropp, men hvor er den? Mange kristne stiller seg dette spørsmålet.
Kristi kropp kommer til syne i fellesskapet. Som når vi samles i Jesu´ navn og spiser sammen. Med brødet og melken eller kaken og kaffen kan vi forkynne Jesu´ død og oppstandelse. Måltidet i Jesu´ navn er utgangspunktet for den enhet Han ønsker og ber om. Fordi måltidet i Jesu´ navn er inkluderende. I det måltidet tjener vi hverandre, og de fattige, de kriminelle, de venneløse, de hjemløse, taperne, de ressurssvake. Akkurat slik Han ba oss om å gjøre. Og slik de første kristne gjorde. Er det noen som vet om en bedre måte å gjøre det på?
Måltidet i Jesu´ navn er den grunnleggende, enkle, tidløse, universale, tverrkulturelle og geniale form og metode for enhet, fellesskap, tjeneste og forkynnelse gitt oss av Kristus selv. Det kan og skal gjennomføres uten noen form for ordinasjon, presteskap, geistlighet, suksesjon eller lederskap. Den eneste betingelsen er tjenerskap. Og kun da vil det fungere etter hensikten.
Under måltidet lærer vi hverandre å kjenne, og kan deretter videreføre tjenesten for hverandre med de tjenestegaver Herren gir til fellesskapet.
De første kristne i Jerusalem var så opptatt av Kristus at de valgte å komme sammen hver dag i hverandres hjem og feire Hans død og oppstandelse i måltidsfellesskapet. De hadde vært i Hans nærhet, de hadde lært Ham å kjenne og de videreførte Hans liv og undervisning i tjeneste for hverandre og sine medmennesker på denne måten. Han hadde sagt om de sultne: "Gi dere dem å ete", og helt selvfølgelig fulgte de opp med å inkludere de fattige i sine måltider.
Vår tid har vist oss med all tydelighet at når Ordet forblir ord, har det liten virkning. Vi som bærer Kristi navn, har fått i oppdrag å realisere Ham, å kroppsliggjøre Ham og det Han har lært oss.
I enhet, fellesskap, tjeneste.
For meg er livet Kristus, sa Paulus.
Når Kristus er vårt liv, - da forkynner vi Ham.
lørdag, april 07, 2007
Kristus
Det synes som om det er få som velger å bli Jesus-lærling (eller -disippel eller kristen) i Norge. Kristne ledere forklarer det ofte med "åndsituasjonen". Altså med forhold utenfor vår kontroll. Bortsett fra en ting det ofte pekes på som vi kan gjøre: Be.
Derfor arrangeres det bønneaksjoner, bønneuker, bønnehelger, bønnedager, bønnenetter, bønneseminarer, bønnevandring, bønnekonserter, bønnefrokost, bønnelunch og bønnemøter.
Jeg tror på bønn, men jeg tror det er noe annet og mer grunnleggende vi må gjøre i denne sammenhengen:
Forkynne Kristus.
Jeg tenker at det er få Jesus-lærlinger, fordi Kristus ikke forkynnes. Hvordan skal man følge etter og lære av en man ikke kjenner?
Og jeg tror at dersom Kristus forkynnes, så vil mennesker følge ham. Ikke alle. Men mange.
søndag, april 01, 2007
Det religiøst-kommersielle kompleks
Det som hendte søndag før påske en gang for et par tusen år siden, trengte seg på meg i dag. Jesus fikk altså disiplene til å finne seg en eselfole, som han kunne bruke til å ri på. Jesus ville ri inn i Jerusalem slik konger brukte å gjøre. Folket så straks symbolikken og begeistringen tok dem. De hyllet Jesus som Messias og jødenes konge.
Min refleksjon rundt dette har vært - hvilken provokasjon fra Jesu side! Men når jeg leser evangeliene litt nærmere, finner jeg at de romerske makthaverne så ikke på denne hendelsen som noen trussel. At Jesus ikke hadde politiske ambisjoner var åpenbart. Dessuten var hans tilhengere ubevæpnet. Hendelsen fikk ikke noe etterspill.
Men det skjedde noe annet denne dagen, som skulle vise seg å være den fatale provokasjonen. For Jesus gikk inn i templet, og som vanlig fant han det fullt av kommersielle aktiviteter, bankvirksomhet og salg av offerdyr.
Jesus ble opprørt og i vrede veltet han vekslebodene og drev ut de som drev handel.
Da kom reaksjonen. De religiøse lederne følte seg truet, og planene om å drepe ham tok form.
Det var Jesu´ angrep på det religiøst-kommersielle kompleks som utløste drapet på ham.
Det fikk meg til å tenke på Martin Luther, som også angrep det religiøst-kommersielle kompleks da han gikk imot avlatshandelen og den korrupte katolske kirken. Han ble bannlyst og dødsdømt, men berget livet under beskyttelse av en tysk fyrste.
Gjør det religiøst-kommersielle kompleks seg gjeldende i våre kirker i dag? Å være en Jesu disippel innebærer et anderledes liv. Men det religiøst-kommersielle kompleks er mer opptatt av status, makt og penger enn av det liv vi lever.
Det religiøst-kommersielle kompleks er fortsatt i virksomhet. Og fortsatt er det dødelig. For Jesu´ menighet.
torsdag, mars 29, 2007
søndag, mars 25, 2007
Åpen invitasjon i Bærum
Det er lite som gleder meg så mye som når det blir dannet nye husmenigheter. Men det er også gledelig å oppdage gamle. I Bærum finnes det en husmenighet som har eksistert i over 20 år hjemme hos Marianne og Dag Åsbjørn Johansen.
I begynnelsen av februar var det samlet representanter for 9 husmenigheter i Sandefjord. Og etter påske skal vi besøke noen som tenker å starte husmenighet. I januar i fjor kjente jeg bare til vår egen.
Hvor mange husmenigheter finnes det i Norge idag? Jeg tipper at det finnes mellom 20 og 30.
Marianne har sin egen blogg, Mammaplaneten. I en av postene gir hun en åpen invitasjon:
Alle som har lyst, kan komme på besøk til oss fredag 20. april kl. 18.00. (Ring gjerne, tlf. 48 11 49 50, og si fra hvor mange som kommer.) Det blir mat og prat samt musikk og oppbyggelige og tanke-utfordrende innslag.
Så spennende!
lørdag, mars 24, 2007
Jesus has left the building
Jesus has left the building er tittelen på en av etterhvert mange bøker som handler om de forandringer som skjer i amerikansk kirkeliv. Boken har en egen nettside som innleder slik:
When you sit in church on Sunday, do you ever get the feeling that something is missing? Do you long for a deeply genuine connection with God and other believers but often walk away empty and unsatisfied? You are not alone. Many church-goers are stumbling onto a path that leads out to the other side of the stained-glass window. They are finding God there and discovering a powerful truth - we are the church!
Boken får god kritikk av Andrew Jones, som også har en - som vanlig lesverdig - post med tittelen Leaving Church på sin frodige blogg.
Er mitt inntrykk riktig når jeg synes å se at Andrew Jones nå går fra å være Emergent Movement-profilert til en mer utpreget husmenighetstalsmann?
Det er mange vitnesbyrd på nettet om folk som har left the building. Det finnes til og med et eget, flott nettsted med tittelen Letters from Leavers. Her oppmuntres du til å fortelle om hvorfor du forlot din menighet. Mange av innleggene virker reflekterte. Et par av de siste har tittelen My Unfinished Story of Leaving og Does the Institutional Church do more harm than good?
Det seriøse Christianity Today har et nettsted med navnet LeadershipJournal.net, som innleder en artikkel med tittelen What Disillusioned 20-Somethings Want slik: This young, former church staffer is tired of church as we know it.
Den handler om en pastordatter og ungdomsleder, som frustrert og artikulert forlater tradisjonelt menighetsliv. Så artikulert at hun har skrevet en bok om det med tittelen Dear Church: Letters from a Disillusioned Generation.
Frank Viola er en husmenighetsforfatter som utpreger seg med en hyppig utgivelsestakt. Så hyppig at det fører til negative kritikker, som i bloggen PAF - house church in progress som mener Viola burde senke utgivelsestakten. Ellers sier bloggen at boken det gjelder - So you want to start a house church - peker på mange av de fallgrubene som husmenigheter ofte faller i. Boken virker lite gjennomarbeidet blant annet fordi den er svak når det gjelder å peke på løsninger, mener bloggen.
Awakening er et nettsted hvor du kan laste ned litteratur gratis, blant annet disse titlene:
Church Planting Movements by David Garrison. Foundational reading for people seeking to understand God's working through church planting movements all over the world.
Telling the Truth: Gleanings from a Serial Church Planter by Joseph Cartwright. A book of insights I wrote after planting multiple churches in Argentina, Canada, and the USA.
The Harvest Initiative. Our project for a Church Planting Movement in North America.
Amerikansk presse skriver stadig om husmenighetene. abcNEWS hadde nylig artikkelen Living Room Liturgy, presstelegram.com: When a worshipper's home is also a church med ingressen: Increasingly, Christians are turning to in-house gatherings. Time, som har skrevet om husmenigheter før, skriver nå igjen en artikkel: Why Home Churches are Filling Up.
Jeg stiller meg spørsmålet: Hvor stort er dette egentlig?
Bloggen Chronicles of The Way beskriver begeistret livet i et simple church-nettverk. En interessant presentasjon av bloggeren finner du i posten House Church Beginnings.
Bloggen heart to heart skriver litt mer undrende og spørrende om tanker rundt husmenighet: House Church musings.
På YouTube finnes en profft produsert video som består av intervjuer med en rekke amerikanske husmenighetstalsmenn. Det er ingen tvil om hva intervjuobjektene mener om hva Gud gjør i vår tid.
The Parousia Network har en side med verdifulle husmenighetslinker: House Church Resources.
open directory project har en enorm side med husmenighetslinker.
Til slutt: Wikipedia har to flotte artikler om Simple church og House church.
Hva skjer her hjemme på bjerget? Sjur Jansens blogg Bygge Mennesker får stadig nye interessante artikler. Noe av det mest morsomme synes jeg er den kontakten Sjurs husmenighet har fått med en annen husmenighet i Oslo. Følg med! Er dette et sennepsfrø som spirer?
Hvor er de norske kirkelederne som vanligvis bruker å holde seg oppdatert på det som skjer i USA, enten det er Målrettet Menighet i Saddleback, Modig Lederskap i Willow Creek eller Soaking i Toronto? Er ikke dette av interesse?
Er ikke tausheten her hjemme en smule påfallende?
søndag, mars 18, 2007
Avkristning?
Min nettvandring i det siste har ved hjelp av det revolusjonerende Wikipedia og emnet kirkehistorie ført meg til spørsmålet: Hva er en kristen nasjon?
Kan et samfunn preget av en tvangsmessig enhetskultur, som Europa for 500 år siden, sies å være kristent? Var det en kristen kultur som forfulgte og drepte gjendøpere og andre avvikere?
Var det kristendommen man kjempet for, når sverdet var det sterkeste argumentet i teologiske diskusjoner? Var det teologi Henrik VIII bedrev, når han fjernet den engelske kirken fra pavens overhøyhet for å kunne skille seg fra en dronning som ikke var i stand til å gi han en tronarving?
Var Norge en kristen nasjon da det i sin grunnlov nektet jøder adgang til riket? Var det en kristen kultur som skapte holocaust?
Kan det samfunnet som hadde en toleranse på linje med dagens islamske stater, kalles kristent? Dersom Norge i dag kan kalles avkristnet, når det ble det i så fall kristnet?
Eller er det kanskje slik at vårt demokratiske, pluralistiske samfunn aldri har vært mer "kristent" enn det er i dag? Fordi: Er det slik at frukten av kristne verdier er pluralisme?
Det som er påfallende med mange kristne ledere som i dag advarer mot det pluralistiske samfunnet, er at de selv nyter en autoritet i sine miljøer som vi må tilbake til det udemokratiske embetsmannssamfunnet for å finne maken til.
Mange frykter at en åpen pluralistisk sivilisasjon er et svakt samfunn dømt til undergang, og ser for eksempel innvandrere som tar med seg fremmede religioner og fremmed kultur som en trussel. Noen av dem spår at Europa om noen tiår vil være et samfunn dominert av islamske verdier.
Jeg for min del er mer pessimistisk på vegne av islam. Jeg tror ikke at en religion og kultur som nyter gjestfrihet i andre deler av verden, men som i sine egne omgivelser forfølger til døden bærere av andre religioner og kulturer, gir uttrykk for styrke. Jeg tror tvertimot islam med dette undergraver sin posisjon først og fremst hos sine egne, og at islam på linje med den kristne enhetskulturen vil gå under.
Dersom frukten av kristne verdier er en demokratisk pluralisme, gir det da noen mening å snakke om en kristen nasjon? Jeg synes det er interessant å konstatere at Amerikas Forente Stater, som ble grunnlagt av mennesker som flyktet fra den forfølgende, europeiske, kristne enhetskulturen, bygget nettopp denne demokratiske, pluralisme inn i sin grunnlov, ved å gjøre et skarpt skille mellom kirke og stat. Dagens kristne i USA, som forsøker å presentere USA som en kristen nasjon, er egentlig en flashback av de forhold de "første" amerikanerne flyktet fra.
Å snakke om kristne nasjoner, er meningsløst, fordi en kristendom som søker makt er selvmotsigende. Dersom det er noe som kan sies å avkristne en nasjon, etter min mening, er det når kirkens menn søker og/eller utøver makt, enten det er fra kirkelige pidestaller eller politiske taburetter.
Ikke ved hær og ikke ved makt, men ved min Ånd, sier Herren.
lørdag, mars 17, 2007
fredag, mars 16, 2007
søndag, mars 11, 2007
Om å gi
May Hilde og Sigurd
Foto: Are Karlsen
May Hilde og Sigurd Bylund holder på å starte opp et rehabiliteringstilbud for narkomane på Mjølløst Gård utenfor Sandefjord. Terapien er kraften i evangeliet. Sigurd har tidligere arbeidet i Evangeliesenteret. |
Vår husmenighet har ingen utgifter. Ikke husleie. Ingen ansatte. Så langt det lar seg gjøre, vil vi unngå å pådra oss utgifter.
Men vi har inntekter. Hva skal vi så bruke dem til?
Vi skal gi av våre inntekter til de fattige.
Blant de fattige i vår del av verden, finner vi de narkomane. Deres fattigdom består ikke i mangel på penger, men i mangel på livskvalitet. Narkomane lever et miserabelt liv.
I jula ble jeg kjent med May Hilde og Sigurd Bylund. De har tatt imot en utfordring fra den lokale Blå Kors-foreningen i Sandefjord om å starte et rehabiliteringsarbeid blant narkomane. Den valgte terapien er kraften i evangeliet.
Inntektsgrunnlaget er høyst usikkert. Fra det offentliges side sitter pengene langt inne. Og framstøt overfor menighetene i byen, har så langt ikke gitt resultater.
De verdier May Hilde og Sigurd gir uttrykk for, stemmer godt overens med de verdier vår husmenighet bygger på. I en av våre siste samlinger fant vi derfor ut at vi vil gi av våre inntekter til dette arbeidet.
Arbeidet drives på Mjølløst Gård, en nedlagt sosial institusjon eid av Blå Kors. Mjølløst har plass til 25-30 beboere og har i tillegg til boenhetene to store driftsbygninger. Mjølløst Gård er underlagt styret for den lokale Blå Kors-foreningen. Sigurd har i flere år vært bestyrer på et Evangeliesenter.
Jeg vil anbefale både enkeltpersoner og menigheter å støtte arbeidet på Mjølløst Gård. Det er et stort behov for faste givere. Kontonummeret er 2480.04.47409.
Bevegelse
Det er bevegelse. Det skjer noe. Veldig smått, riktignok. Og det som beveger seg er også lite. Likt små snøkrystaller. Men som med snøkrystaller, dersom det er mange nok av dem som er i bevegelse, så øker muligheten for skred.
Jeg snakker om husmenighetsbevegelsen i Norge. Foreløpig er den bare som en sky i horisonten. Men det er nok til å vente regn.
Jeg lunchet med Sjur Jansen her om dagen. Husmenigheten han tilhører hadde nylig fått henvendelse fra en annen, hittil ukjent husmenighet i Oslo-regionen. De har avtalt å ha en felles samling med det første. Supert!
Jeg fikk telefon fra en hyggelig kar fra de indre strøk av landet. Han fortalte om en gruppe som drømte om å starte husmenighet. Nå holdt de på å lese Wolfgang Simsons bok "Hus som forandrer verden", og spurte om jeg kunne tenke meg å besøke dem. Det gjør jeg selvfølgelig mer enn gjerne.
I Sandefjord er det nå hver mandag en samling i stua på Mjølløst Gård. De som samles har en visjon om å starte en kristen rehabiliteringsinstitusjon for rusmisbrukere. Vår husmenighet legger av og til vår samling hos dem.
Tore Lende snakker stadig om den dype lengselen som finnes hos mange troende idag. Lengselen etter det autentiske, det ekte, enkle, nære. Kombinert med en dyp uro og utilfredsstillelse over dagens menighetsliv.
Det er legitimt å lengte. Det er lovlig å føle uro og utilfredsstillelse. Og det er lov å gi uttrykk for slike følelser og tanker.
Og ikke minst, det er lovlig å la denne uroen føre til handlinger. Gjerne små handlinger. Husmenighet handler nettopp om det. Det lille og enkle.
Bare det er bevegelse. En aldri så liten bevegelse.
mandag, februar 26, 2007
Resultatorientert eller verdiorientert menighetsliv
Pastor Cyle Clayton stiller et spørsmål på sin blogg som jeg har stilt mange ganger selv: Hva er det som virker?
Pastor Clayton har kontaktet representanter for alle slags kristne fornyelsesretninger, inklusive husmenigheter, og bedt dem fortelle om hvilke resultater de kan vise til i form av mennesker omvendt og menighetsvekst.
Umiddelbart syntes jeg pastor Clayton hadde et stort poeng. Det er det samme hva vi gjør, bare det virker. Eller som Mao sa: Det er likegyldig om katten er svart eller grå, bare den fanger mus.
Pastor Clayton sier det samme i sin bloggpost. Samme hva det er, han er villig til å gjøre hva som helst, bare noen kan vise ham at det virker.
Men pastor Clayton er en smule desillusjonert: Ingen av de han kontaktet er særlig meddelsomme angående resultater. Det tar han som et dårlig tegn. Han konkluderer med at de eneste som idag kan vise til statistisk vekst, er megakirkene.
Min nettvandring (jeg bruker Google Alerts til å holde meg oppdatert på temaer som interesserer meg) har også ført meg til et intervju med Scott Bartchy, Director of the Center for the Study of Religions at UCLA (University of California, Los Angeles).
I intervjuet gjør Scott Bartchy blant annet en utleggning av Matteus 25 som satte mine tanker i sving. Det "største" med å gi de hungrige mat og besøke folk i fengsel, er ikke alle som blir hjulpet, selv om det er viktig. Det største er at vi gjør det. Fordi det viser at "Guds Rike er inneni oss". At Jesus er Herre. Det største er at vi gjør det fordi det er naturlig for oss å gjøre det. Det er blitt en del av vår nye natur.
Vi spør ikke om det virker. Om det gir resultater. Eller om noen legger merke til hva vi gjør.
Når Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde, spør han ikke om hvor mange kriminelle som ble frelst som resultat av våre fengselsbesøk. Han er opptatt av tegn på liv. Tegn på det Nye Livet. Fruktene av det Nye Livet.
Det Jesus gjør i Matteus 25 er å beskrive det normale menighetslivet. Dette menighetslivet finner vi igjen hos de første kristne. Skildringer av de første kristne av folk utenfor viser nettopp dette, - en uselvisk tjeneste for medmennesker i nød og vanskeligheter.
Det nye, alternative livet de første kristne levde, ga dem en plattform de autentisk kunne forkynne evangeliet om Riket fra. Jeg er redd at vår tids plattformer ikke er like godt egnet.
Apropos resultater. I desember hadde jeg gleden av å overvære et seminar arrangert av Innovasjon Norge med temaet Internasjonalisering. En av foredragsholderne var Erik W. Jacobsen, som holdt et foredrag om Hva kjennetegner en internasjonal suksessbedrift?, basert på en større undersøkelse hans konsulentselskap Menon hadde gjort. Kriteriet for suksess var forøvrig "vedvarende, lønnsom vekst". Et av funnene i undersøkelsen var at bedrifter som hadde høy lønnsomhet som fremste mål, var de minst lønnsomme. De mest lønnsomme bedriftene var altså de som var minst opptatt av det.
Jeg tror ikke vi på den ytterste dag blir dømt på resultater. Vi blir dømt på liv.
søndag, februar 18, 2007
lørdag, februar 17, 2007
mandag, februar 12, 2007
Det graderende paradigmet
Ivar Kvistum og Ragnhild Schanche har i det siste reist for meg mange interessante spørsmål både her på bloggen og på Ivars blogg. Jeg konsentrerer meg nå om de utfordringer Ivar ga i dette spørsmålet på sin egen blogg: ... hva vi gjør når det oppstår et sprik mellom vår/min egen samvittighet og overbevisning og det absoluttet man mener å lese ut av bibelen?
Jeg burde sikkert lest meg litt opp på dette emnet før jeg forsøker å svare. Her er det mange som har tenkt lenger og dypere før meg.
Først vil jeg si at for meg inneholder Bibelen absolutter. Den inneholder åpenbaring.
I den opprinnelige posten sa Ivar dette: Såkalt "bibeltro" kristendom forutsetter lydighet under det de kaller "Skriftens autoritet". Med det menes at det som står i Bibelen, lest ut fra en fundamentalistisk fortolkningsnøkkel, går foran alt, også alminnelig anstendighet, god moral og hensynet til nestens livskvalitet. Humanisme, rettsfølelse, menneskrerettigheter og menneskeverd har overhodet ingen verdi sett i forhold til "boka". Er det en kollisjon mellom menneskeverd og bibel, vinner bibelen. Og det er ikke mulig å finne argumenter som er gode nok til å rokke ved et slikt maktforhold.
Her tegner Ivar etter mitt syn et galt bilde av hvordan det med rimelighet er mulig å lese Bibelen. Bibelen inneholder lov og evangelium, dom og nåde, Guds vrede og Guds kjærlighet.
Lovens bokstav står der som absolutter. Men kjærlighetsbudet står der også som en absolutt. I mitt møte med mennesker er jeg, dersom jeg framholder loven og Guds vrede over synd, også forpliktet til å møte mennesker med kjærlighet.
Å møte mennesker med kjærlighet utelukker brudd på alminnelig anstendighet, god moral og hensynet til nestens livskvalitet. Den kjærlighet jeg er pålagt å møte mennesker med gir så absolutt humanisme, rettsfølelse, menneskrerettigheter og menneskeverd innhold og verdi.
Har Ivars påstander ingen relevans? Jo! Han har på én måte rett. Det rådende kirkelige paradigmet gir Ivar etter min mening rett.
Fordi det rådende kirkelige paradigmet graderer mennesker. Et eksempel som jeg antar ligger Ivars argumentasjon nær er dette: Det rådende kirkelige paradigmet nedgraderer menneskeverdet når homofile ikke tillates å bli prester eller pastorer. De er rett og slett ikke gode nok. De er ikke verdig.
Lesere av denne bloggen er ikke ukjent med hva jeg tenker om dette paradigmet. Jeg mener kort og godt at det strider mot bibelske verdier. Ikke fordi jeg tror at homofil praksis overenstemmer med Guds Ord. Men fordi jeg tror det uansett er feil å gradere mennesker. Homofil praksis er ikke verre i Guds øyne enn baktalelse. Og det er mange baktalere som er prester og pastorer.
Jeg avviser det kirkelige hierarkiet og dermed graderingen av mennesker i det kristne fellesskapet. Jesus kaller oss ikke til den ene posisjonen høyere enn den andre. Jesus kaller oss til å bli hans etterfølgere som Guds lidende tjenere som hver dag tar vårt kors opp.
De homofiles kamp for sine "rettigheter" i Kirken, demonstrerer til fulle hvor forvrengt det rådende paradigmet er i forhold til bibelske verdier. De homofiles kamp demonstrerer at dette paradigmet i praksis graderer menneskeverdet.
Jesu´ menighet har ingen posisjon å tilby uansett hvor ulastelige, prektige og begavede vi er, - iallefall har ikke husmenighetene det. Enten vi er homofilt praktiserende eller ikke, kalles vi til å være Kristi slaver i tjeneste for Gud og våre medmennesker og intet annet.
Det jeg ikke har noe klart svar på, er hvordan fellesskapet overlever store ulikheter i bibelsyn og -tolkning. De tanker jeg skisserer over, gjør det lettere, men vil ikke fjerne den smerten som uenigheten forvolder. Jesus og apostlene legger ikke uten grunn vekt på Hans disiplers enhet og enighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
