søndag, mars 29, 2009

Visjonen

Mange foretakskirker legger store ressurser ned i å utarbeide et visjonsdokument. Idéen kommer fra næringslivet, og hensikten er å gi foretakene og deres ansatte verdigrunnlag, identitet og konkurransekraft.

Jeg er skeptisk til det menighetssynet som ligger bak en slik tenkning. Har ikke Jesus Kristus, som er menighetens Herre, gitt alle menigheter felles verdier, felles identitet og den samme kraften?

Så hvordan vil et visjonsdokument basert på bibelske verdier, og dermed globalt gyldig, se ut? Jeg har gjort et forsøk:

Visjon: Forkynn evangeliet
Strategi: - for fattige
Målplan:

Ansvarlig: Du og jeg

Når: Til enhver tid

Hvor: I våre hjem

Et visjonsarbeide bør etter min mening starte med å definere verdier. Og så bør det være en sammenheng mellom verdier og visjon. Siden jeg med Jesus som forbilde har satt opp Forkynn evangeliet for fattige, som fremste verdi for en menighet (se høyrespalten), så må jo dette også reflekteres i visjon og strategi.

Likeså bør det være en sammenheng mellom verdier og organisasjonskart. Har du noen gang sett organisasjonskartet for en menighet? Jeg vet at mange menigheter kvier seg for å offentliggjøre sitt organisasjonskart, både fordi det kan utløse en maktkamp og fordi det avslører en hierarkisk struktur. Organisasjonskartet kan være avslørende for menighetens sanne karakter.

Hva det vil si "å forkynne evangeliet for fattige", hører med til implementeringen av strategien og kan være utgangspunkt for interessante samtaler.

Bibelen lærer oss at det kristne fellesskapet skal ha prioritet på de fattige og de svake og at alle skal underordne seg hverandre. Hvordan skal dette reflekteres i organisasjonskartet?

Bibelens løsning er at alle løftes opp på samme nivå. Gud gjør ikke forskjell på folk, verken på jøde eller greker, mann eller kvinne, fattig eller rik. Dette reflekteres i det bibelske organisasjonskartet ved at alle på lik linje ledes av Den Hellige Ånd. Dette har fått navnet Det allmenne prestedømmet.

Derfor vil vi ikke lenger bygge menigheter på verdslig vis, - som hierarkiske institusjoner. Vi bygger menigheter som vennesamfunn. Som ledes av Den Hellige Ånd og av menighetens konsensus. Slik de første kristne gjorde: Den Hellige Ånd og vi har besluttet ....

Når det gjelder forholdet menigheter i mellom, så er min holdning at det ivaretas kun på det personlige plan. Hvem som helst kan opprette relasjoner med hvem som helst, men ingen representerer i kraft av posisjon andre enn seg selv.

Hvorfor er det så viktig å gjøre som de første kristne? Gjorde ikke de mye feil og var ikke kirken underutviklet? Mitt svar på det, er at vi ser på de første kristne som autorative på samme måte som vi ser på kanon (samlingen av de nytestamentlige skriftene) som autorativ: Nærhet til Kristus i relasjon og tid, gjør at de første kristnes praksis må stå som modell for kristne til alle tider.

Back to basic!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Bjørnsand (Lofoten) 2


Share/Save/Bookmark

lørdag, mars 28, 2009

Husmenigheten: Delaktiggjøring

Den husmenigheten jeg for tiden er med i, består hovedsakelig av LAR-klienter (legmiddelassistert rehabilitering). Vi samtaler, leser fortløpende fra Bibelen og ber sammen. De fleste har ingen tradisjonell kirkelig bakgrunn.

For tiden leser vi fra Apostlenes Gjerninger. Fordelen med å lese fortløpende fra Bibelen (det er selvfølgelig også anledning til å dele andre skriftsteder) er at forkynnelsen ikke bare består av favoritttemaer.

Da vi startet å lese fra Apostlenes Gjerninger, var jeg litt i tvil om vi var "modne" for det. Ville noen føle at dette ble for sterk kost, at forskjellen mellom det som skjedde den gang og den virkeligheten vi står i, blir for stor?

Reaksjonene så langt er det stikk motsatte. For de fleste er dette fullstendig nytt stoff, og de reagerer med fascinasjon. - Dette er som en spenningsroman, sa én. En annen kommentar fra én som har 25 fengselsopphold bak seg: - Det er rart, men jeg opplever at vi er en del av det vi leser om. Og: - Tenk hvor mye det har betydd for mennesker opp gjennom historien å lese dette.

Det er utrolig morsomt å se den begeistringen Guds Ord skaper. Mitt inntrykk er at dette gjør noe med oss alle.

Jeg opplever at det handler om delaktiggjøring, og ikke fremmedgjøring som jeg fryktet. Når deltakerne i husmenigheten gir uttrykk for at de identifiserer seg med og føler seg delaktig i hva som foregikk i Apostlenes Gjerninger, da opplever jeg at vi er inne i en spennende prosess.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Bjørnsand (Lofoten)


Share/Save/Bookmark

søndag, mars 08, 2009

Organisk

Organisk eller institusjonell?

Etter 40 år i institusjonell menighet går jeg for organisk.

Bibelen beskriver menigheten som en organisme.
Fordi menigheten er Kristi kropp.

Institusjonelle menigheter blir dermed en etter-bibelsk konstruksjon.

Organiske menigheter er presumptivt ledet av Den Hellige Ånd. Institusjonelle menigheter er ledet av en pastor, et styre eller et eldsteråd, og "alle" mener at det er bibelsk.
Hvilket det ikke er, - kun en nødvendighet når menigheten først er etablert som en institusjon.

Institusjonelle menigheter er hierarkiske. Organiske menigheter er basert på det motsatte prinsippet, gjensidig underordning.
Fordi Kristus underordnet seg oss.

Institusjonelle menigheter har et lederskap. Organiske menigheter har et tjenerskap.
Fordi Kristus var vår tjener.

I organiske menigheter er det forskjell på tjenestegaver, men du finner ikke "herskap og tjenere" der.

En institusjonell kirke er utenkelig uten en pastor eller prest. Men Bibelen identifiserer ikke én eneste pastor. Hvem var pastor i Roma på Paulus´ tid?

Organiske husmenigheter er "fragmenterte" og vanskelige for mennesker å styre. Derfor ble de forbudt av den institusjonelle kirken på 300-tallet. I stedet samlet man de kristne i store kirker for å kunne "kontrollere" dem.
Men Kristus er vår frigjører.

Institusjonelle menigheter bygger kostbare kirker. Organiske menigheter har ikke eiendom.
Fordi Kristus var fattig.

Organiske menigheter bruker de bygninger man allerede har, de troendes hjem.
Fordi Kristus sendte oss og ba oss møte mennesker i deres hjem.

På den måten vil menigheten som et fellesskap være der mennesker lever og bor.

Er det mulig å fullføre vårt oppdrag gjennom å bygge kostbare og byråkratiske institusjoner?
Kirkehistorien viser at det er når vi er avskåret fra å bygge institusjonelle menigheter, som menigheten blomstrer og har framgang.

Institusjonelle menigheter legger vekt på sin kirke av døde steiner. Den organiske menigheten består av levende steiner.

En institusjonell menighet har et organisasjonsnummer. En organisk menighet har det ikke.

En institusjonell menighet har sin identitet knyttet til sitt navn. En organisk menighet har ikke noe navn.
Fordi vår identitet er knyttet til Kristus.

En organisk menighet er Ikke knyttet til noe kirkesamfunn.
Fordi Kristus ikke er delt.

En institusjonell menighet kan det ta flere år å planlegge og etablere. En organisk menighet kan etableres på et øyeblikk.

En institusjonell menighet har budsjetter og regnskaper. En organisk menighet har et nullbudsjett og intet regnskap.
Fordi Kristus sa at siden vi har fått det for intet, skal vi gi det for intet.

En institusjonell menighet har sine viktigste verdier knyttet til makt: Eiendommer, hierarki, prekestol, autoritet.
En organisk menighet har sine viktigste verdier knyttet til Kristus: Tjenerskap, forsoning, enhet.

Menigheten er en kropp med Kristus som hode.


Share/Save/Bookmark

fredag, februar 27, 2009

Husmenigheten: Dynamikk eller lederskap

Hva jeg mer enn noe annet ønsker å se i våre husmenigheter, er dynamikk.

Dynamikk, slik at mennesker vokser og utvikles. Dynamikk mellom mennesker, slik at det skapes nye vennskap. Og dynamikk mellom husmenigheter, slik at det skapes spennende miljøer.

Bibelen beskriver en slik dynamikk. Forutsetningen for en bibelsk dynamikk er bibelske verdier.

Derfor har vi fjernet det ubibelske lederskapet, og i stedet gjort alle til tjenere. Tjenere for Gud og for hverandre. Lederskapet overlater vi til Den Hellige Ånd, slik som i Bibelen. Virker det?

Ja, det virker! Da husmenigheten vokste og begeistringen steg, falt de svakeste av, - metadonbrukere og narkomane. Jeg kjente meg kallet til å forlate "de 99", for å starte en ny husmenighet for de som hadde blitt fremmedgjort. Den nye husmenigheten opplever allerede vekst, samtidig som den har sine store utfordringer.

Den opprinnelige husmenigheten har fått kontakt med en annen husmenighet i Sandefjord, som kommer fra en annen "tradisjon" enn vår egen. De har allerede besøkt hverandres samlinger. Så nå er det tre husmenigheter i Sandefjord som henger sammen.

Denne "lederløse" dynamikken har også sine utfordringer. Det finnes mange "lærere" der ute. I våre husmenigheter er mye forskjellig teologi representert, hvilket kan skape spenninger. Det er ingen selvfølge at vi klarer å holde sammen.

Min holdning til teologisk uenighet, er at det i mange situasjoner kan være viktigere å lære å leve med uenighet enn å bli enige. Enighet er et mål, men går man dypt nok ned i teologien, vil det alltid finnes uenighet. I tradisjonelle menigheter finnes det en tilsynelatende enighet, fordi det er kun er én eller noen få som fører ordet. I våre husmenigheter hvor alle har anledning til å føre ordet, vil uenighet kunne komme til syne.

Uenighet er en smerte og kan være en trussel mot fellesskapet. I den lederløse husmenigheten er fellesskapet derfor helt avhengig av kjærlighet, tjenerskap og gjensidig underordning. I et fellesskap med en leder, er det lederens makt og posisjon som er den samlende faktoren.

Men siden Paulus har lært oss at Kristus ikke er delt, holder vi sammen. Det handler om å forholde seg til faktum, nemlig de troendes enhet. Siden den enheten er realisert i Kristus, så holder vi sammen for Hans skyld.

Med dynamikk vil det ofte følge spenninger. Dersom jeg skulle velge mellom ingen spenninger og ingen dynamikk, vil jeg heller ha spenninger og dynamikk. Vi er nå ca. 25 troende som samles i autonome (frie og selvstendige) husmenigheter i Sandefjord. For fire år siden startet jeg opp sammen med min kone og én narkoman. For halvannet år siden var vi fem personer.

Jeg beskriver ikke min framgang. Jeg beskriver hva som er i ferd med å skje i Guds Rike.

Det er ikke lederskap vi behøver. Det er dynamikk. Åndens dynamikk. Dynamikk under Åndens lederskap. Slik vi finner det i Bibelen.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Nabolaget


Share/Save/Bookmark

onsdag, februar 18, 2009

Husmenigheten: Vill og gæern kjærlighet

Samlingen i kveld besto av to narkomane, en metadonbruker og meg. Alle kjente hverandre godt. Husmenigheten vår er nå delt i to, så vi er færre i hver samling enn det vi var. I den andre gruppen er det flere "vanlige" kristne.

Samlingen ble innledet med en klar melding til metadonbrukeren fra en av de narkomane:
- Du har aldri vært så rusa som etter at du begynte med metadon.
Moralismen og anklagen var sterk.
- Å bli metadonist er ikke hva jeg ser fram til, sa den narkomane videre. Men det ble ingen krangel av det. Mer en samtale uten filter.

Når det gjelder bruken av metadon, så stiller jeg meg nøytral, i den forstand at jeg respekterer de valg den enkelte tar. De metadonistene jeg kjenner har flere tiår bak seg med rusmisbruk og kriminalitet. Mitt ønske for dem er at de skal klare seg uten metadon, og mitt håp er at det kristne fellesskapet skal bidra til modning og motivasjon i så henseende. Men om så ikke skjer, så anser jeg dem likevel som og behandler dem som fullverdige medlemmer av vårt fellesskap. Det burde ikke være nødvendig å påpeke det, men jeg er ikke sikker på om det er en selvfølge for alle kristne.

Temaet ble uttømt, og jeg fortsatte med å fortelle om min motivasjon for å være med i denne gruppa.
- Jeg har over 40 års erfaring fra menighet, sa jeg, men de fire siste åra har dette vært min menighet. Jeg er ikke med fordi jeg har så mye å tilføre dere, men fordi jeg opplever at vi har mye å tilføre hverandre. Mitt åndelige liv får mye mer ved å lese Guds Ord sammen med dere og samtale om det, enn å delta i en tradisjonell menighet.

Jeg har sagt det før, og hver gang smiler de usikkert og vantro. Jeg vet ikke om de tror helt på meg, men jeg mener det helt og fullt. Jeg hadde nok heller sluttet meg til de 80 % av de kristne som velger å ikke delta i menighet, enn å fortsette å slite kirkebenkene.

Kvelden fortsatte med fortløpende bibellesning, vi var nå kommet til Apostlenes gjerninger 3. kapittel. Etter at vi hadde lest kapitlet, var det taust noen øyeblikk. Så sier den ene narkomane:
- Vill og gæern kjærlighet.

Å ta en mann som hadde vært lam i årevis og reise ham opp i Jesu´ navn, er uttrykk for vill og gæern kjærlighet. Vi samtalte om dette og så ba vi sammen.

Under turen hjem sa jeg til Herren at jeg håpet at Kristus var blitt forkynt denne kvelden. Hans sterke nærvær der jeg satt, beroliget meg.

Dette er livet for meg.


Share/Save/Bookmark

lørdag, februar 07, 2009

Hummerens død

Jeg har aldri kokt hummer, men har latt meg fortelle at det ikke er nødvendig å drepe dyret først. Det er helt smertefritt for hummeren å bli lagt i kaldt vann som så kokes. Hummerens kroppsfunksjoner svekkes suksessivt og smertefritt etterhvert som temperaturen øker.

Jeg ble minnet på dette fenomenet når jeg i dag leste følgende formulering av redaktør Anne Gustavsen i KS: "At Lederrådet ... bare ba om vedtak på å gå inn i en prøveperiode med de nye endringene, skapte en trygghet som resulterte i et nærmest "overmodent" ja."

Det omtalte vedtaket gjaldt Predikantkonferansens behandling av dokumentet STIP - Struktur og Tilsyn i Pinsebevegelsen. Dette temaet har vært gjenstand for debatt så lenge Pinsebevegelsen har eksistert. Det første store skismaet kom allerede i 1916, da T. B. Barratt ville ordne menighetene på "bibelsk" vis, med eldsteråd. Høvdingen Erik Andersen Nordquellle protesterte sterkt, og ville ikke vite av noe menneskelig råd i menighetene. Og dermed fikk vi en splittelse som resulterte i De Frie Venner og Pinsevennene.

Men Barratt satte en grense ved menigheten. All form for organisering over menighetene var ubibelsk og dermed utelukket. Og slik har Pinsebevegelsen, under tvil og debatt, praktisert dette fram til våre dager.

Men nå er den æraen over, og Pinsebevegelsen etablerer seg i disse dager med et overgripende nasjonalt hierarki. Dersom Barratt denne uken roterte i sin grav, så mener jeg han kan takke seg selv. Ved å gjøre Pinsebevegelsen "prestestyrt" gjennom Predikantkonferansen, gjorde han den samme historiske feilen som mange vekkelser før ham, inklusive det som skjedde i generasjonen etter apostlene i oldtiden, ved Ignatius av Antiokia i år 110 e. Kr. Resultatet av Ignatius´ lære, er det katolske hierarkiet som lever den dag i dag. Har man først etablert et hierarki, så lar det seg aldri fjerne.

Jeg har tidligere kommentert KS´ nedlatende omtale av anderledes tenkende innen bevegelsen. KS har alltid vært organet for det til enhver tid regjerende "partiet", og ser det ikke som sin oppgave å fremme en levende debatt. Denne gangen ga redaktøren oss dette gullkornet: Det er en kjent sak at jo eldre man blir, desto mer skeptisk blir man overfor forandringer.

De eldre og skeptiske som KS referer til, er predikanter som vil verne om Pinsebevegelsens opprinnelige organiske natur. Hvor dyptgripende de endringer som Pinsebevegelsen nå gjennomfører er, gir et forslag av min gode venn Egil Svartdahl, fremmet med retorisk treffsikkerhet, et godt innblikk i: Ansvaret for Sommerfestivalen på Hedmarktoppen bør være hos Pinsebevegelsens lederskap, ikke lærerkollegiet på Hedmarktoppen.

Hedmarktoppen er et av Pinsebevegelsens fellestiltak. Et fellestiltak er definert som et tiltak med lokal forankring og et nasjonalt representativt styre, det vil si et representantskap med delegater fra alle pinsemenigheter. Hedmarktoppen er således kontrollert av en generalforsamling med én delegat fra hver menighet. Generalforsamlingen velger så styre eller forstanderskap. Forstanderskapet på Hedmarktoppen utser så underutvalg, som for eksempel Stevneutvalget. Det er altså ikke slik som Egil Svardahl sier lærerkollegiet som har ansvaret for Sommerfestivalen, men en forsamling som representerer alle pinsemenigheter.

Nå har Stevneutvalget brukt sitt mandat til å ta noen kontroversielle grep med hensyn til datoer for den tradisjonsrike Sommerfestivalen. Dette vil Egil Svartdahl heretter skal styres fra toppen av det nye pinsehierarkiet.

Fordelen med den gamle og nå forlatte ordningen var nettopp at den tillott en organisk og ubyråkratisk vekst i Pinsebevegelsen. Her er Evangeliesentrene et godt eksempel. Evangeliesentrene er oppstått og styrt som et tradisjonelt fellestiltak, det vil si et lokalt initiativ med en nasjonal, representativ styring. Det har blant annet resultert i at Pinsebevegelsen har fått to konkurrerende sommerstevner, begge kontrollert av hvert sitt representantskap. Dette organiske og ustrukturerte prinsippet har vært Pinsebevegelsens varemerke og noe som har bidratt til dens riktignok noe viltre vitalitet.

Når det nye pinsehierarkiet er vel etablert, kan vi da vente oss også et oppgjør om Evangeliesenterets konkurerende sommerstevne?

Prøveordningen som KS lovpriser, burde kunne gi hummeren, i dette tilfellet Pinsebevegelsen, en smertefri død. Tilbake har vi et hierarki, et maktinstrument, blant annet for å skape orden i rekkene, eksemplifisert ved Egil Svartdahls forslag. Derfor var det også symptomatisk at Lederrådets første offentlige utrykning i fjor sommer gjaldt å sette den alltid i utakt marsjerende Jan Åge Torp på plass da han ytret seg med sin sedvanlige politiske ukorrekthet om temaet barneoppdragelse. At Jan Åge Torp uttrykker seg kontroversielt, er det ingen splittelseskraft i. Men et nasjonalt Lederråd som fra tid til annen vil handle og uttale seg kontroversielt, er langt mer risikofylt i så henseende. Mange tror at hierarki er et samlende prinsipp. Kirkelandskapet verden over med sine tusenvis av små og store hierarkiske kirkesamfunn, er et bevis på det motsatte.

De eldre pinsevennene som ikke vil ha forandring forstår én ting: I de hierarkiske kirkesamfunnene er Ånden erstattet med hierarkiet. De gamle blant dere skal ha drømmer, sier Guds Ord, og drømmen om organisk kristendom ledet av Ånden, har vært levende blant kristne til alle tider.

Hvorfor engasjerer jeg meg i dette? Det er desverre ikke fordi jeg tror utviklingen innen Pinsebevegelsen er mulig å snu. Et svar kan være at jeg etter 40 års tjeneste innen Pinsebevegelsen opplever at jeg har en del aksjer der.

Men mest av alt er det fordi jeg deler den opprinnelige drømmen om et organisk, ikke-hierarkisk menighetsliv. Og fordi jeg vil oppfordre pinsevenner i alle kirkesamfunn til å ta ut sin rett til å leve ut et slikt menighetsliv.


Share/Save/Bookmark

lørdag, januar 31, 2009

Mannen med mikrofonen

IMG_3790-2.JPG
Andreas Hegertun
Foto: Are Karlsen

Pastor Andreas Hegertun må tjene som et eksempel på "mannen med mikrofonen".

Kan kristendom formidles uten mikrofon? Eller kanskje det er mer relevant å spørre: Kan kristendom formidles med mikrofon?

Mikrofonen spiller i dag samme rolle som den opphøyde prekestolen høyt over folket gjorde i gamle dager. Det er ikke muilg å se bilder fra såkalt kristenliv i dag, uten at de fleste av dem er av mennesker med mikrofon. En pastor er en mann med mikrofon.

Den dagen mikrofonene er borte fra det kristne fellesskapet, vet du at det har skjedd en revolusjon. Da har det skjedd en radikal forandring i vår forståelse av hva det kristne fellesskapet er.

Jeg ønsker ikke å tilhøre et kristent fellesskap som er avhengig av mikrofoner. Mitt kristne fellesskap skal være en mikrofonfri sone.

Mikrofonen i kristen sammenheng representerer for meg en anseelig samling av ubibelske verdier: monolog, autoritarisme, paternalisme og hierarki.

Hva er alternativet? Alternativet er organiske fellesskap som ikke er større enn at alle kan delta i en samtale som likeverdige. Akkurat slik Bibelen beskriver det kristne fellesskapet.

Misforstå meg ikke, jeg tror på ulike tjenestegaver. Jeg tror at noen kan ha spesielle egenskaper og kunnskaper, og at dette må utnyttes og finne sin spesielle plass i fellesskapet. Men vi har alle våre tjenestegaver, og det må ikke være slik at kroppen domineres av ett eller noen få lemmer. Kroppen skal domineres av hodet, som er Kristus, og ingen andre.

Derfor, mikrofonen representerer en ubibelsk ubalanse.

Bort med mikrofonene!

Jeg mener: Bort med fellesskap som er dominert av "mannen med mikrofonen".


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Nissen i flyet


Share/Save/Bookmark

onsdag, januar 21, 2009

Icke-hierarki!

stefan_sward_k.jpg


Stefan Swärd
Foto: Världen idag

Stefan Swärd er styreformann i Evangeliska Frikyrkan (tidligere Örebromissionen), og er en ivrig blogger som ikke er redd for å ta opp kontroversielle spørsmål. Blogging handler for ham om ikke-hierarkiske verdier.

Jeg har vel hatt den oppfatningen at ikke-hierarki er et begrep spesielt interessant for et ytterst lite kristent miljø, - det som jeg selv tilhører. Derfor kvakk jeg til, da jeg på bloggen til styreformannen for Evangeliska Frikyrkan (EFK, tidligere Örebromissionen), Stefan Swärd, så at han brukte begrepet icke-hierarki i en progressiv sammenheng:

Sedan tror jag att våra etablerade samfund behöver nya former av ledarskap för att kunna överleva inför framtiden. Unga människor idag är mycket ointresserade av våra etablerade samfund och de formella sidorna av vår verksamhet. Med mitt bloggande försöker jag visa en modell för kristet ledarskap som är personligt, genomskinligt, lättåtkomligt, tillgängligt för att svara på frågor och diskutera med, men som samtidigt kan vara tydligt, stå för bestämda uppfattningar, och också våga framföra övertygelser och klara budskap. Så vill jag fungera som kristen ledare. Och jag tycker att bloggen är ett av flera bra verktyg för detta. Vi måste komma bort från det strikta hierarkiska tänkandet, där man tänker i banor av samfundshierarkier. I en icke-hierarkisk modell kan jag ställa kritiska frågor till vad någon EFK-are har sagt utan att det uppfattas som att makten talar eller att jag tar någon annan i örat. Och en annan EFK-are kan framföra synpunkter direkt till mig på min blogg över saker jag har sagt eller skrivit.

Han kommenterer også forskjellen mellom menighet og foretak slik: Så vi ska nog inte snegla mot företagsvärlden om vi ska hitta bra modeller för kommunikationen i ett modernt kristet samfund.

Hvor langt Stefan Swärd er villig å gå i sin icke-hierarkiska tenkning er ikke godt å si. Men jeg gleder meg til den dagen man i tillegg til ikke-hierarki også våger å si ikke-institusjonell om kristne menigheter!

Dermed ble jeg interessert i hvor mye man snakket om icke-hierarki i Sverige, og googlet begrepet. Totalt var det noen hundre forekomster, de aller fleste innen matematikk og data. Men jeg fant to interessante referanser:

Hjemmesiden til Svenska Kyrkans Handbok sier dette: Nu har församlingarna återupptäckt fornkyrkans större delaktighet och samtidens karaktär av delat ansvar. En icke-hierarkisk gudstjänst håller steg på steg att växa fram (hierarkisk betyder faktiskt ”den främste prästen”).

Wow! Jeg tipper at de med fornkyrkan mener urkirken i Det nye Testamente. Forståelsen av urkirken som ikke-hierarkisk og ikke-institusjonell deles som kjent av stadig flere.

Så fant jeg dette i svenske Wikipedia på termen Pentekostalism, som er et annet ord for Pingströrelsen eller Pinsebevegelsen:

Icke-hierarkisk ämbetssyn. Vem som helst, som har en församlings förtroende, kan predika och leda gudstjänster - det behöver inte vara vigda präster.

Hvorfor krangler jeg da med pinsepastorer om hierarki? Jo, fordi Pinsebevegelsen i stor grad har forlatt disse verdiene. Det er i det hele tatt et mysterium hvorfor pinsekarismatiske sammenhenger definerer seg mer og mer hierarkisk, jfr. Ulf Ekmans Livets Ord. Dette er jo verdier som står i direkte motsetning til idéen om Guds Ånd utøst over alle kristne. Hierarki er destruktivt i forhold til alle vekkelses- og pinsekristne verdier.

Sjekk også den svenske bloggeren Jonas Lundstrøms artikkel Radikalreformationen och hierarkierna.

Da jeg googlet den norske varianten ikke-hierarki, fant jeg ikke så mye, men i alle fall dette utsagnet om baptismens verdier, ført i pennen av Åge Schancke:

Vekt på menighetsdemokratiet har vært helt sentralt som følge av ”Det almenne prestedømme”, altså en ikke-hierarkisk tenkning om menigheten.

Min overbevisning er at ikke-hierarkiske verdier vil få stadig større oppmerksomhet!


Share/Save/Bookmark

lørdag, januar 17, 2009

Husmenigheten: Krumkakene

Lesere av bloggen er kjent med at jeg ivrer for ikke-hierarkiske husmenigheter, framfor tradisjonelle, hierarkiske menigheter i kirkebygninger. I det siste har jeg vært med på å starte en ny husmenighet blant metadonbrukere. (Det vil si, vi starter med metadonbrukere, og så er hvem som helst velkommen å slutte seg til oss.)

Til vår siste samling, sendte min kone med meg en boks med krumkaker. Jeg visste at "Einar", som vi skulle ha samlingen hos, ville bli glad for dette. - Du vil ikke tro det jeg nå sier, sa han. Men rett før du kom, var jeg en tur på butikken for å kjøpe nettopp krumkaker. Men de kostet 47 kroner, og det hadde jeg ikke råd til.

"Einar" har en skrøpelig økonomi på grunn av sin fortid. Han tilhører vårt lands fattige. Han gledet seg stort over krumkakene, også fordi han gjennom dem opplevde en tydelig hilsen fra Herren.

Samlingene i våre husmenigheter handler om "Jesus Kristus og ham korsfestet", gjennom Skriftlesning, bønn og samtale. Men det handler også om omsorg for hverandre og andre som er i en vanskelig livssituasjon. Og da kan en boks med krumkaker være en del av vår "åndelige gudstjeneste". Og et vitnesbyrd om at vi er sett av Gud.


Share/Save/Bookmark

Willoch, Stålsett og Israel

Både Kåre Willoch og biskop Gunnar Stålsett har i det siste trukket bibel, tro og teologi inn i den pågående debatten om Israel.

Kåre Willoch, har hevdet at Bibelen blir brukt på en fullstendig misforstått måte av folk som forsvarer Israel. Og biskop Stålsett har hevdet at støtte til Israel i disse dager strider mot kristen tro og teologi.

Det er ikke unikt at en biskop hevder det Stålsett gjør. Kristne ledere har historisk sett stått i første rekke når det har vært snakk om fordømmelse av jøder. Den store reformatoren Martin Luther la i en av sine aller siste prekener vekt på at alle jøder burde vært drevet ut av Tyskland. Krystallnatten falt på Martin Luthers fødselsdag, og vil for alltid binde nazistenes grusomme forfølgelse av jøder til hans navn.

Allerede år 130 e. Kr. begynte kirkefedrene å formulere teologi som gikk ut på at kirken hadde overtatt jødenes rolle i Guds plan. Jødene hadde sviktet og var for evig et forbannet folk, dersom de da ikke omvendte seg og ble kristne. År 160 hevdet kirkefaderen Justin Martyr at Israels landområder måtte overtas av kirken. Og slik eskalerte det gjennom hele kirkens historie.

Denne teologien kalles i dag erstatningsteologien, og den har faktisk preget kirken helt opp til våre dager. Den ortodokse kirke har fortsatt antisemittiske utsagn vevet inn i deler av sin liturgi. Erstatningsteologien bidro til å legitimere kirkens grove forfølgelser av jøder i mange hundre år.

Men selv om Luther hadde sterke, antisemittiske utsagn, la han likevel grunnlaget for en reformasjon også på dette området. På 1600-tallet oppstod det en reformatorisk vekkelse som er blitt kalt pietismen. Dens grunnlegger, Philipp Jakob Spener, reformerte synet på Israel, og "gjeninnsatte" jødene som Guds utvalgte folk, og viste at Gud fortsatt står fast på sine løfter til Israel. Pietismen har siden dannet en slags teologisk plattform for all vekkelseskristendom, som blomstret parallelt med sionismen.

Dette er grunnen til at det som fortsatt er igjen av vekkelseskristendom i Norge, hører med blant de sterkeste forsvarerne av Israel.

Hvorvidt Willoch og Stålsett mener at det er den gamle erstatningsteologien som er rett fortolkning av Bibelen, og på det grunnlaget kritiserer kristne for misforstått støtte til Israel, vites ikke. Mitt poeng er ikke at Israel ikke kan kritiseres, men at Israel må kritiseres rettferdig og sannferdig, og ikke etter andre standarder enn de vi bruker på andre nasjoner. Og i så henseende er det mye å ta tak i når det gjelder Willochs påstander om Israel og folkeretten.

Jeg anbefaler fortsatt document.no som et sted for alternativ informasjon når det gjelder de aktuelle begivenheter i Midt-Østen, og har selv deltatt noe i debatten der.


Share/Save/Bookmark

fredag, januar 09, 2009

Det uangripelige jødehatet

IMG_2615_2.JPG
Dagsrevyen
Foto: Are Karlsen

Utsagn om Israel, tekstet på NRK Dagsrevyen: I 15 år har vi prøvd å bli venner med denne morderen. Det er umulig!

Er det mulig å støtte Israel i disse dager? I følge en samlet journaliststand, kulturelite, Kåre Willoch og biskop Gunnar Stålsett er det mye som taler mot:

Den gode moral, menneskerettighetene, folkeretten og til og med kristen tro og teologi.

Hvordan kan Israels ensomme overlevelseskamp få hele det norske etablissementet til å reise seg i indignasjon?

Vi tilhører en nasjon som for 70 år siden med støtte i konspirasjonsteorier velvillig hjalp nazistene å sende alle jøder i Norge til utryddelsesleire. Den gang hadde jødene ikke fnugg av mulighet til å forsvare seg.

I dag kjemper jødene utrolig nok mot en ny fascistisk, utryddelsesideologi med støtte i religion og konspirasjonsteorier. Og norske journalister, kunstnere, biskoper og politkere raser - ikke mot utryddelsesideologene, de blir nok en gang vist forståelse - men mot jødene.

De forsvarsløse jødene for 70 år siden var utålelige, - og ble derfor sendt til europeiske fangeleire for å bli gasset ihjel. Jøder som er i stand til å forsvare seg, synes å være enda mer utålelige. Da demonstreres det i Norge - til støtte for deres bødler.

Når det flyter blod og kroppsdeler av jødiske sivile etter attentater i israelske byer, er det ingen demonstrasjonstog som samler Norge til protest. Jødene kan takke seg selv.

Jødehatet finner alltid sin begrunnelse, enten det er i konspirasjonsteorier eller i moral, menneskerettigheter, folkerett og kristen tro og teologi, uangripelig formulert av journalister, kunstnere, biskoper og politikere.

Hvor enfoldig må den være som våger å reise seg mot denne kompakte konsensus?

Nettstedet Document.no, drevet av journalist Hans Rustad, gir en alternativ journalistisk dekning av aktuelle begivenheter. Artiklene Norge er med i krigen og Lysende Glucksmann om proporsjonalitet anbefales.


Share/Save/Bookmark

lørdag, januar 03, 2009

IBRA Radio: - Husmenigheter er Det Nye Testamentets menighetsmodell

Bengt
Bengt Åke Bengtson
Foto: TV Inter

Bengt Åke Bengtson leder IBRA Radios Midt-Østen-prosjekt.

En av pinsevennenes misjonsorganisasjoner, IBRA Radio, omtaler på side 3 i siste utgave av IBRA Magasinet husmenigheter som "Det Nye Testamentets menighetsmodell".

Så bra! Det betyr ...

- at IBRA Radio ikke ser på husmenigheter kun som et improvisorium for forfulgte og isolerte kristne.
- at IBRA Radio oppgraderer statusen på husmenigheter til fullverdige menigheter.
- at IBRA Radio gir T.B. Barratts motto "Fram til urkristendommen" et i pinsesammenheng nytt og revolusjonerende innhold!
- at dersom husmenigheter er Det Nye Testamentets menighetsmodell, så bør de vel ogå være vår menighetsmodell?

Ifølge lederen for IBRA Radios Midtøsten-prosjekt, Bengt Åke Bengtson, var det husmenighetstalsmannen Wolfgang Simson som inspirerte til satsning på husmenigheter.

Han har en bok på norsk som heter Hjem som forandrer verden utgitt på Prokla Media.

Dessuten foreligger det video fra Wolfgang Simsons undervisning tolket til norsk under Kristent Nettverks bibeluke i Stokke (Vestfold) sommeren 2006:

Del 1:

Del 2:

Del 3:


Share/Save/Bookmark

Familie-affærer 2

IMG_2532_1.JPG
Hans Martin og Sara
Foto: Are Karlsen

Hans Martin og Sara på Gardermoen før avreise til New York tidlig en morgen nå i romjula.

Sønnen vår, Hans Martin og hans kone Sara, la i romjula ut på en jorden rundt-reise. I løpet av et halvt år skal de besøke 18 land i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika, Asia og Afrika.

Reisen er godt planlagt. De har utarbeidet en reisehåndbok på over 40 sider med detaljert informasjon om alle reisemålene, transportmåte, hotell, og så videre. Noe også vi som foreldre har stor nytte av.

Sara og Hans Martin har også lagt ut en egen reiseblogg, Jorda Rundt 2009.


Share/Save/Bookmark

tirsdag, desember 30, 2008

Familie-affærer

Datteren vår, Ann Beate, er en dame med mange jern i ilden. Med utdannelse innen informasjon og samfunnkontakt fra BI, arbeider hun som frittstående konsulent innenfor områdene markedsføring, organisasjonsutvikling og webutvikling.

Ett av de prosjektene hun har vært involvert i, utvikling av samarbeid mellom næringsliv, menighet og det offentlige, fikk for en tid siden omtale i Vårt Land, under tittelen Menighet halverer ungdomskriminalitet.

Hun har også en bijobb som tekster i NRK TV. Noen kvelder i måneden tekster hun diverse TV-programmer på direkten, - du får fram teksten på Tekst-TV side 777.

Nå i det siste har hun gjort webutvikling for et par egne prosjekter. Det ene er en informasjonsside for alle som går med bryllupsplaner, med all mulig info om bryllupslokaler oversiktlig sortert etter fylke. Du finner siden her, bryllupslokaler.com.

Ikke nok med det, hun har også startet en nettbutikk for vintage jewels, brukte smykker. Forretningsidéen er å tilby smykker som ikke er å finne i vanlige butikker og kun én av hver type. Du finner butikken her, unikesmykker.no.

Mamma Oddbjørg har hjulpet til med logo-design på begge prosjektene, og pappa bidrar hermed med uhemmet tekstreklame på bloggen sin.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Kontrolltårnet (Gardermoen)


Share/Save/Bookmark

søndag, desember 21, 2008

Husmenigheten: Rykk fram til start!

IMG_1823_1.JPG
Husmenigheten på julebord
Foto: Are Karlsen

Husmenigheten fikk en overraskende invitasjon til julebord på Mjølløst Gård her om dagen!

For en kort tid siden opplevde jeg at Herren kalte meg til å starte en ny husmenighet. En særskilt gruppe for metadonbrukerne i blant oss.

Saken ble lagt fram for menigheten, og alle uttrykte at de opplevde dette som riktig, selv om det resulterer i at min deltagelse i den opprinnelige husmenigheten vil bli redusert. Første samling i den nye gruppen er allerede gjennomført, og initiativet fikk en veldig god mottagelse der, også.

Noe av bakgrunnen er at flere av metadonbrukerne har hatt vanskelig med å finne seg til rette etterhvert som husmenigheten har vokst. Det betyr at jeg nå har rykket fram til start - fordi flere av dem som er med i den nye gruppen var de som jeg startet menigheten sammen med. Denne prioriteringen opplever jeg å være i overensstemmelse med våre verdier.

Det er flere saker som har gledet meg i denne prosessen:

- Herrens tale.
- Menighetens tilslutning.
- At målgruppen tok imot initiativet med begeistring.
- Å oppleve at Åndens ledelse ga en prioritet på de svakeste.
- At den opprinnelige husmenigheten har vokst både i antall og i gaver.
- Å oppleve dynamikken i det ikke-hierarkiske fellesskapet.

Må Herren holde sin hånd over oss i denne fasen!

For tre år siden hadde jeg en annen bloggpost med den samme overskriften: Rykk fram til start!


Share/Save/Bookmark