I forbindelse med DAWN-konferansen i Oslo nå i januar, ble det presentert en målsetting for menighetsplanting i Oslo de 10 neste årene: 150 menigheter.
Dersom dette skal være 150 ordinære foretakskirker med i snitt 100 medlemmer får vi følgende regnestykke:
Hver menighet vil ha driftskostnader på kr. 700.000 i året.
Hver menighet må investere 5 mill.
Tilsammen blir det driftskostnader pr. år på 105 millioner kroner.
I tillegg kommer investeringer i kirkebygg på kr. 750 millioner kr.
Dette er tall basert på hva tradisjonelle foretakskirker koster.
Statistikken viser at selv nye menigheter stort sett betjener gamle kristne. Så antagelig vil det ikke la seg gjøre å etablere 150 menigheter av denne typen og med disse kostnadene i Oslo i løpet av 10 år, medmindre aktiviteten i etablerte menigheter reduseres.
Men det kan la seg gjøre dersom vi lærer av Paulus - og bygger nullbudsjett-menigheter. De menigheter Paulus etablerte kostet null kroner i drift og null kroner i investeringer. Hva er fordelen med nullbudsjett-menigheter:
- Man har ikke penger til å ansette prester/pastorer. Istedet må man satse på det allmenne prestedømmet.
- Det allmenne prestedømmet vil gi menigheten et større mangfold av tjenestegaver.
- Et større mangfold av tjenestegaver, vil gi menigheten en bedre dynamikk.
- En bedre dynamikk (flere blir betjent, flere kommmer i tjeneste) vil gi vekst.
Betyr det at en nullbudsjettmenighet ikke skal samle inn penger? Nei, man skal samle inn penger!
Hva skal man bruke pengene til? Man skal som de første kristne, bruke pengene på barmhjertighetsarbeid.
De første kristne ble en samfunnsfaktor, ikke ved å bygge kirker eller ved å protestere mot hedenskapet, men ved barmhjertighetsarbeid!
Kan man forvente at vår tids kristne ledere vil følge Paulus´ eksempel og bygge nullbudsjett-menigheter? Eller synes man Paulus er primitiv og useriøs?
De første menighetene i Europa var nullbudsjettmenigheter. Vil framtidens europeiske menigheter på nytt bli dynamiske nullbudsjettmenigheter som setter sitt preg på samfunnet med sitt barmhjertighetsarbeid?
Tenk dersom det istedet for 150 nye foretakskirker med 105 millioner kroner i driftskostnader og 750 millioner i kirkeinvesteringer, ble etablert nullbudsjettmenigheter som brukte samme sum penger på barmhjertighetsarbeid!
Jesu menighet får aldri innflytelse eller respekt ved å demonstrere makt eller kreve innflytelse. Det gjør vi kun ved å følge vår Mester og "gå rundt og gjøre vel".
Technorati Tags: foretakskirke, nullbudsjetttmenighet
Innlegg
4 kommentarer:
Helt enig! Dette er en genial løsning. Finnes det i det hele tatt noen motargumenter? Jeg har ikke hørt noen.
Dette ser jo ut til å være veien "tilbake (eller fram) til ur-menigheten"? Det er i grunnen rart at dette er et tema som forbigåes med stillhet i det etablerte kirkelandskap. Kanskje det ikke er så rart alikevel? Det er vel kanskje posisjoner som står på spill?
"Jesu menighet får aldri innflytelse eller respekt ved å demonstrere makt eller kreve innflytelse. Det gjør vi kun ved å følge vår Mester og "gå rundt og gjøre vel"."
Sannhet! Man kan ikke finne motargumenter. Det finnes ikke. Men det kan finnes veier rundt... og det er så typisk at vi alltid skal finne noen sånne.
Vi er alt for rike... det er det det er. Har funnet ut det i mitt eget liv også. Mitt største ønske er å miste alt, og sitte igjen med Jesus. Men fy søren så vanskelig det er...
Geir,
Det som skjer i menighetene, etter min mening, er at det menneskelige og kjødelige overtar for Guds Ånd og Guds Rikes-verdiene. Vi har en stadig kamp mot kjøttet, og det gjelder å leve i Ånden og leve i fornyelse.
Posisjoner? Ja, det er vel en del av bildet. Men vi er alle utsatt for disse kreftene, enten man kaller det man holder på med for husmenighet eller ikke.
Legg inn en kommentar