Fram mot urkristendommen - med Erlandsen, Kornmo og Minos

Noen tar litt større plass
Foto: Are Karlsen

Korsets seier melder at menigheten Karisma Senter i Stavanger arrangerer en møtehelg med forkynnerne Erlandsen, Kornmo og Minos - under temaet Fram mot urkristendommen - og kaller dem pinsepionerer.

Disse tre herrene er vel snarere forvaltere av pinsevekkelsens verdier - enn pionerer, siden de overtok en 40 år gammel vekkelse. Jeg har hatt gleden å følge dem i stort sett hele mitt liv som kristen og har hørt noen hundre prekener av dem. De har nydt min store respekt.

Samtidig må jeg konstatere at disse framstående forkynnerne ikke har ledet en bevegelse i framgang, men i stagnasjon. Den bevegelse de etterlot seg, var i dårligere forfatning enn den bevegelse de overtok.

Det som kjennetegner Erlandsen, Kornmo og Minos er at de er retorikkens mestere. Svært få kan måle seg med dem i deres talekunst. Men jeg vil stille spørsmål om ikke retorikken faktisk tok overhånd? Er det mest sentrale elementet i menighetens liv blitt våre taler?

På grunn av sin fremragende retorikk fikk disse nå gamle forkynnerne en høy status, som de nyter godt av den dag i dag - i vide kretser.

Og fortsatt preges våre menigheter av retorikk. Talekunsten blir betraktet som en tjenestegave - ja, den viktigste tjenestegaven, til tross for at Bibelen advarer mot retorikk.

Hva annet kan vi vente, når de kristne alltid samles under en talerstol og en scene. Og mange tror at dette er urkristendommen. Kanskje til og med Erlandsen, Kornmo og Minos tror at våre talerstol- og scenedominerte menigheter representerer urkristendommen?

Det å preke er like mye en fristelse som et kall. Våre ledere og forkynnere overser av en eller annen grunn Bibelens vektlegging på dialog og samtale, samt alles deltakelse med ulike tjenestegaver i samlingene. De har overhodet ingen betenkeligheter med å totalt dominere de kristnes samlinger med sine egne tjenestegaver. At forsamlingene drastisk er blitt redusert under disse forholdene, synes ikke å være noen vekkerklokke.

Bibelen er full av eksempler på at kristen forkynnelse ikke behøver å være trettende monologer. Et av de sterkeste eksempler på samtalens betydning - også for utbredelsen av evangeliet - er Paulus´ to-årige tjeneste i Tyrannus´ skole. Evangeliet spredte seg til hele Lille-Asia under Paulus´ samtaler.

Den som eier en talerstol har stor makt og den som behersker talekunsten får høy status. Av en eller annen grunn spesielt i kristne menigheter. Dette er privilegier lederskapet vet å ta vare på. Så får det ikke hjelpe at bare en fjerdedel av de som kaller seg personlige kristne i Norge gidder å gå på møte. Så lenge det iallefall er noen som kommer for å høre på og så lenge taleren får sin lønn, så holder man på.

Er det lov å håpe på en radikal fornyelse av menighetenes liv? Er det lov å håpe at retorikkens plass vil bli redusert til fordel for sant fellesskap og alles deltakelse? Ja, det vil skje. Jeg tror Guds Ånd vil lede oss fram til de sanne Guds Rikes verdier slik vi finner dem beskrevet i Bibelen.

Technorati Tags: pinsebevegelsen, retorikk, urkristendommen

Fram mot urkristendommen - med Erlandsen, Kornmo og Minos