lørdag, mai 24, 2008
søndag, mai 18, 2008
Den nye kristendommen: Religiøst hierarki, mystikk og meditative teknikker
Den protestantiske kristenheten er for tiden inne i noe jeg vil kalle en periode av reformatorisk revisjonisme. Med det mener jeg at man søker tilbake til religiøse tradisjoner, metoder og filosofier som reformasjonen og vekkelsesbevegelsene tok et oppgjør med.
Alt frafall i kristenheten starter med lederskapet. Nå går jeg lenger enn det og mener at bare opprettelsen av et lederskap i Kirken, i seg selv er et frafall fra Jesus som Herre. Kristus kaller ikke ledere, han kaller tjenere.
Men når lederskapet er på plass, kirkebygningen er reist og menigheten sitter taus framfor sine ledere, da starter forfallet for alvor. For å samle folket, må man lokke med religiøse aktiviteter, aksjoner, evenementer og kvasi-vekkelser. Dette har frikirkeligheten vært utstatt for i årtier allerede. Statskirken derimot, med sitt sugerør i statskassen, har råd til å leve med at folket ikke kommer.
Men før eller siden blir også frikirke-folket utmattet og desillusjonert. Og blir sittende hjemme.
Og nå synes neste bølge å komme i form av mystikk og meditative teknikker. Denne bølgen har sin sterke talsmann i blant andre den svenske pinsevennen Peter Halldorf, som tilbyr retreater basert på mystikk hentet fra de såkalte ørkenfedrene og fra ortodoks tradisjon.
Her på berget er det pastor Bjørn Olav Hansen, en mye brukt skribent og taler i pinsekarismatiske sammenhenger, som er talsmann for nødvendigheten av geistlig hierarki og middelaldersk mystikk.
På bloggen sin annonser han nå at han vil tilby kurs og seminarer i "åndelige øvelser", blant annet meditative teknikker, basert på materiale utviklet av den i vide kretser anerkjente amerikanske organisasjonen Renovaré, ledet av grunnleggeren Richard J. Foster. Det har reist seg kritiske røster mot Renovaré i flere land, som hevder at organisasjonen har innlemmet ubibelske metoder og filosofier. Blant annet hevdes det at man tar i bruk Zen-Buddhistiske meditasjonsteknikker som kombineres med romersk-katolske tradisjoner, for å oppnå det som dr. Foster kaller helhet.
Idéen om at vi må bruke spesielle meditative teknikker (pusteøvelser, mental fokusering, og så videre) for å komme i kontakt med Gud, er elementer vi finner i flere religioner, men som ikke har noe med kristendom å gjøre.
Bjørn Olav Hansen og hans medarbeidere kommer sikkert til å selge mange slike kurs og seminarer, fordi dette overensstemmer med dype kulturelle strømninger. Interessen for mystikk finner vi igjen i New Age og verdirelativismen er typisk for vår postmoderne tid.
- Vi behøver å lære av alle de ulike kristne tradisjonene, hører jeg pastorer si, det er berikende.
Under reformasjonens hete dager, ble mange kirker rensket for ikoner, statuer, malerier, utsmykninger, gull, glitter og stas og malt hvite innvendig. Store kulturelle verdier gikk tapt for verdier som disse kristne syntes var viktigere: Et enkelt fellesskap med fokus på Jesus Kristus.
Gjennom 40 års aktivitet i ulike kristne sammenhenger har jeg erfart og tatt konsekvensen av dette: Der hvor to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt i blant oss. Helst sammen med fattige og marginaliserte, og uten pastor, kirkebygning og annen staffasje.
Jo enklere, jo bedre.
Slik mener jeg det kristne fellesskapet er beskrevet i Bibelen. Uten religiøst hierarki, mystikk og meditative teknikker.
mandag, mai 12, 2008
Husmenigheten: Fødselsdag
Pinsen er kristnes store mulighet til en skikkelig fest, fordi den er alle kristne fellesskaps fødselsdag. Er ikke fellesskapene våre grunn til feiring?
Neste år vil jeg foreslå for husmenigheten vår, at vi benytter pinsen til å feire fellesskapet. Egentlig feirer vi fellesskapet med Jesus og hverandre hver gang vi samles. Jeg tilhører en kristen tradisjon som aldri har lagt særlig vekt på høytider. Og siden husmenigheten vår har ordinære samlinger på tirsdager, blir høytidene lite markert hos oss.
Men hvorfor ikke benytte pinsen til å sette fellesskapet vårt i det store perspektivet og lage en fest?
Grunnen til at jeg tror at vennene i husmenigheten ville blitt med på en slik feiring, er den glede og trofasthet de viser i forhold til felleskapet. Det får jeg stadig bevis på. Mange i vår husmenighet har en vanskelig bakgrunn, og liten erfaring med kristent fellesskap fra før av.
Av og til kan det være snakk om ekstraordinære samlinger, som for eksempel å besøke andre grupper eller dåp, og så videre. Dersom jeg har antydet at slike tilstelninger kanskje kunne erstatte den ordinære samlingen den uken, så har dette blitt avvist straks. Den faste samlingen må ikke røres, men man kan godt legge til en ekstra samling. Jeg gleder meg over den iveren de viser etter å samles.
Siden jeg er initiativtager til menigheten, bærer jeg på et spesielt ansvar. Det er opplest og vedtatt at husmenigheter er kortlivede. Dessuten har vår menighet intet lederskap og ikke noe eget lokale å samles i. Vi har ingen vedtekter. Vi har heller ingen musikere i vårt fellesskap, ingen som spiller et eneste instrument. Og ingen av oss kan synge heller. Jeg har vært med i menighet i over 40 år og kan mange sanger. Men jeg kan ikke holde på en tone, og egner med ikke som forsanger. Så det betyr at vi synger ikke sammen, en gang.
Vi har ikke noe annet enn et enkelt fellesskap med Jesus og hverandre i våre hjem. Nå har vi holdt på i over tre år. Men hvor lenge vil dette vare, tenker jeg av og til. Hva slags fundament har denne menigheten?
Noen ganger har jeg ikke anledning til å være med på samlingene. Men det viser seg å ha liten betydning. Selv om jeg ikke er med flere ganger på rad på grunn av andre forpliktelser, så går samlingene sin gang. "Vi skal gjøre som du har lært oss", får jeg høre.
Under siste samling, fikk min uro meg til å spørre: - Dersom jeg av en eller annen grunn blir borte, kommer dere til å fortsette med samlingene? Svaret kom nesten mer kontant enn jeg kunne ønske meg: - Selvfølgelig!, kom det unisont fra flere. Jeg fikk nesten en følelse av å være litt innbilsk. Hva tror du om deg selv?
Paulus skrev: For Guds rike består ... i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd ... Så la oss strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet.
Pinsens budskap er ikke bare budskapet om Åndens individuelle gjerning i den enkelte troende, men om et nytt og revolusjonerende fellesskap som er preget av rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd.
Slik opplever vi det i vår husmenighet. Derfor er det grunn til feiring!
Pinsefeiring.
torsdag, mai 08, 2008
Jeg takker Gud for Luther. Og Barratt.
Dag Selander
Foto: Are Karlsen
Jeg har ikke noe bilde av verken Luther eller Barratt. Det nærmeste jeg kommer er min venn, den svenske lutherske presten Dag Selander. |
Luther og Barratt har mye til felles. De var to reformatorer, som brakte med seg store forandringer.
De har begge hvert sitt motto som klart og tydelig beskriver deres visjon.
Luther: Skriften alene.
Barratt: Fram til urkristendommen.
Men de har også det til felles at deres anliggende ikke lenger møtes av den samme entusiasme, som det en gang gjorde. Både lutheranere og pinsevenner kan sies å ha fått "second thoughts". Begge disse mottoene viser seg å stå stadig svakere blant de som i dag skulle vært deres etterfølgere.
Når det gjelder den protestantiske reformasjonen som Luther var en viktig eksponent for, så opplever vi for tiden revisjonistiske tendenser. Mange protestanter mener at "Skriften alene" blir for snevert, og åpner for at Tradisjonen må tillegges mer vekt.
Min innvendig går ut på at det er lett å overse at det ofte er en diskontinuitet mellom Skriften og Tradisjonen. Dr. theol Per-Axel Sverker sa om dette i en samtale: - Oldkirken hadde de samme sykdommer som dagens kristenhet har.
Den som sidestiller Tradisjonen med Skriften som kilde for sitt åndelige liv, risikerer å drikke av forurenset vann.
I fjor ble Barratt feiret av norske pinsevenner, uten at hans radikale motto "Fram til urkristendommen" ble nevnt. Den visjonen synes å være lagt på hyllen der i gården for lengst.
Det er et sterkt slektskap mellom Luthers "Skriften alene" og Barratts "Fram til urkristendommen". Det essensielle momentet for begge er nærhet til Jesus.
Kriteriene for å velge de tekstene som skulle inngå i Bibelen, den såkalte kanon, var nærhet til Jesus. Nærhet både i form av forfatterens direkte eller indirekte relasjon til Jesus og nærhet i tid for fatterskapet og hvor tidlig de ble tatt i bruk av de første menighetene.
Videre tenker jeg at Barratts "Fram til urkristendommen" er en videreføring av Luthers "Skriften alene", fordi vår kilde til kunnskap om urkristendommen er Skriften. Den nærhet til Jesus og hans lære som urkirken var preget av, gjør den til et forbilde for kristne til alle tider.
Mange av de første kristne hadde personlig kjennskap til Jesus og hans undervisning. Derfor er det viktig å legge merke til deres måte å leve på og praktisere det kristne fellesskapet. Bibelen gir oss førsteklasses kunnskap om urkristendommen.
Både Luthers reformasjon og Barratts vekkelse (som riktignok bare var en europeisk variant av den verdensvide pinsevekkelsen) må videreføres under stadig fornyelse. Den revisjonisme som vi er vitne til i dag, er å oppgi vunnet territorium.
Barratt sa på sitt dødsleie: Det er mer land å innta.
Det tror jeg på!
mandag, mai 05, 2008
Svermeren
Her om dagen fikk jeg følgende attest av en pastor i en kommentarutveksling på nettet: Are Karlsen gir seg svermeriet i vold ...
Med tanke på alle de som opp gjennom kirkehistorien har blitt kalt svermere, så tar jeg det som en ære. Men det ble fulgt opp av en påstand som jeg tok litt tyngre: ... og frikobler seg fra Det nye testamentes tydelige undervisning om den struktur og orden Gud har gitt sin Kirke på jord.
Dermed gav pastoren uttrykk for noe som jeg er redd flere tenker: At "maset" om ikke-hierarki er noen fikse idéer som har lite med Bibel og kristendom å gjøre.
Mitt syn er at ikke-hierarki er så tydelig i Skriften, at dersom man ikke ser dette, så er det fordi kirkehistorien og tradisjonen forsyner oss med gale forestillinger om hva Bibelen lærer.
Sjur Jansen har påvist at den eneste holdbare måten å forstå Bibelens ordninger på, er ikke-hierarkisk. Dersom man forsøker å forstå Bibelen hierarkisk, så støter man på et vilniss av selvmotsigelser.
Men man behøver ikke bare være en vanlig bibelleser som Sjur for å forstå dette. Man kan også være en forsker. Professor ved Misjonshøgskolen, Ove Conrad Hanssen, sier i boken "Felles Adgang" på side 77:
Vi har sett at hyrdebegrepet brukes som en betegnelse på personer som andre steder kalles eldste og tilsynsmenn. Det ligger også nær å anta at det korresponderer med uttrykk som forstandere i Rom 12.8, 1 Tess. 5,12 veiledere. Vi ser altså at det i nytestamentlig tid ikke var ukrystallisert noen felles teknisk term for det som vi i dag kaller kirkens embete. Snarere virker som om det åndelige lederskap i lokalmenighetene er blitt utøvet av en gruppe eller et collegium. Heller ikke i de såkalte pastoralbrevene (1 og 2 Tim, Titus) synes det å foreligge noen hierarkisk ledelse.
Professor Ove Conrad Hanssen står selvfølgelig ikke alene om sitt syn. Faktisk så tror jeg hans syn er ganske ukontroversiet blant bibelforskere. Robert Banks ved Fuller Seminary hevder det samme. Det gjør også min venn dr. theol. Per-Axel Sverker.
Det underlige er at den protestantiske kristenheten, inklusive frikirkene, stadig øker sin hierarkisering. Den store interessen for den førreformatoriske oldkirken og dens ordninger er ett av tegnene på dette. Vektlegging på pastorens autoritet er ett annet. Disse strømningene møter ingen eller svake motforestillinger. Både den katolske kirke og vår egen statskirkes geistlige hierarkier sees mer og mer på som selvfølgelige normer.
Dermed er vi i ferd med å tape territorium vi som kristne erobret i forbindelse med reformasjonen.
Svermer eller ikke, det som er viktig for meg er å ha et solid bibelteologisk fundament. Derfor er det godt å ha konservative teologer med på laget når vi forsøker å påpeke det åpenbare, nemlig at biskopen ikke har klær, for å låne et bilde fra et kjent eventyr. Heller ikke pastoren, presten, prosten, kardinalen eller paven har klær, det vil si en bibelsk begrunnelse for sin hierarkiske plassering.
søndag, april 27, 2008
Join the Revolution! (Oppdatert)
Dag Selander
Foto: Are Karlsen
Jeg møtte Dag Selander, prest i Svenska Kyrkan, på en pizzarestaurant utenfor Jønkøping og fikk blant annet høre om de autonome (selvstendige) husmenighetene som han startet på den svenske vestkysten på 70 og 80-tallet. |
Visjonen om ikke-hierarkiske menigheter framstår fortsatt for meg som halsbrekkende revolusjonært. Så revolusjonært som jeg tror Gud har ment at hans menighet skal være og som urkirken var.
Derfor har det også vært like overraskende og sjokkerende gledelig hver gang jeg har møtt et menneske som har delt min visjon.
Den første store oppturen var når jeg for noen år siden oppsøkte min gamle lærer ved Örebro Teologiska Seminarium, dr. theol. Per-Axel Sverker, og oppdaget at han hadde den samme visjonen. Selv om det burde ikke overrasket meg hadde jeg husket bedre viktige deler av hans undervisning. (Det var faktisk litt flaut).
Så møtte jeg igjen min "gamle" kollega fra Filadelfia (Oslo), Sjur Jansen. Det viste seg at han også hadde samme visjon. Så kom husmenighetsveteranen Tore Lende med sin erfaring og sine kunnskaper.
Så vil jeg nevne Turid og Anny på Gjøvik som ga meg bekreftelse og betydde mye for meg i en gitt fase. I tillegg til Bent, Ivar, Ragnhild, Geir og andre som har deltatt i verdifulle samtaler i bloggemiljøet vårt. Og for ikke lenge siden Dag Åsbjørn Johansen og menigheten i hans og Mariannes hus.
Den siste store oppturen var når jeg denne uken i Jønkøping møtte den pensjonerte presten i Svenska Kyrkan, Dag Selander.
Dag sa dette da jeg traff han: - Å lese deres (Sjurs og min) blogger ga meg en bekreftelse på mine egne erfaringer og min egen teologi. Jeg ble grepet av den karismatiske vekkelsen på 70- og 80-tallet og startet flere autonome (selvstendige) husmenigheter på den svenske vestkysten og måtte tåle mye kritikk for det.
Videre sa han: - Jeg synes ordet ikke-hierarki er flott. Det er beskrivende for det kristne fellesskapet.
Dags blogg finner du her!
Ikke-hierarkisk menighetsliv er ikke bare revolusjonerende i teorien. Det oppleves også revolusjonerende for oss som får lov å være en del av det. Vitnesbyrd om det hører vi ofte i vår egen husmenighet.
Men OBS! Ikke-hierarkisk menighetsliv handler ikke først og fremst om organisasjonsmodell. Det handler om verdier (se min verdiliste i høyrespalten).
Join the Revolution!
(Join the Revolution har jeg lånt av bloggeren Jonas Lundstrøm som skriver om ikke-hierarkisk menighetsliv blant annet i denne posten).
torsdag, april 17, 2008
Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?
Et av de kritiske spørsmålene i den vedtatte kirkereformen har vært Kirkens krav om å kunne velge sine egne biskoper. Det er greit, sier Staten nå, men da ønsker vi at Kirkens ledelse skal være forankret i et fungerende demokrati som involverer alle medlemmer.
Demokrati er en selvfølge i samfunnet, ellers. Men i Kirken er dette ingen selvfølge, fordi Kirken, sies det, er primært styrt av Skrift og Bekjennelse. Kirkens basis er ikke medlemmene, men den åpenbarte sannhet i Skriften.
Men denne åpenbaringen er ingen statisk størrelse, den må tolkes og anvendes, - forvaltes. Og hvem som skal ha ansvaret for denne forvaltningen, og hvilke kriterier som gjelder for utvelgelsen av disse, er det en viss uenighet om innen kristenheten.
Ytterpunktene her er kanskje den katolske kirke som på den ene side hårdnakket holder fast på den såkalte suksesjonen, altså en sammenhengende kjede av ordinasjoner med håndspåleggelse helt fra apostelen Peter til dagens katolske biskoper.
Så har vi mange varianter av dette prinsippet, fram til det andre ytterpunktet som er oss ikke-hierarkiske husmenighetsfolk som sier at den bibelske prestetjenesten og læreansvaret ligger hos alle menighetens medlemmer, altså det allmenne prestedømmet.
Dette er ikke så ytterliggående som det høres ut, fordi den som først utmeislet det teologiske grunnlaget for dette synspunktet, var Martin Luther. Men Luther tenkte etterhvert også mye om det "særskilte prestedømme", og det fikk lov til å utvikle seg til et rigid system som ga et skarpt skille mellom leg og lærd, mellom vanlige kristne og ordinerte geistlige.
Til og med i den ellers så egalitære pinsevekkelsen, er dette skillet i mange menigheter nedfelt i mandatet til eldsterådet. Eldsterådets viktigste oppgave er i følge mange å ivareta læren. Læren vil normalt ikke bli demokratisk behandet i en pinsemenighet.
Dette fordi man har ikke den tillitt til vanlige medlemmer at de vil være i stand til å ivareta læren.
I statskirken er biskopene suverene i lærespørsmål. Bispemøtet har fått i oppdrag å bevare kirkens enhet, men har ingen myndighet over den enkelte biskop. Det er nettopp det vi har sett i den senere tid, når enkelte biskoper helt suverent går sine egne veier for eksempel i homofilisaken.
Her har biskopene i selv det sosialdemokratiske Norge en suveren makt og autoritet til å definere læregrunnlaget i sitt bispedømme.
Svært mange aktive kirkemedlemmer føler likevel den nylig vedtatte kirkeordningen som en trussel: Dersom Kirken skal styres demokratisk, hva da med alle de medlemmer som ikke føler seg forpliktet på Bibelen og kan ha høyst ulike private grunner for sine standpunkter. Hva vil skje når disse får en demokratisk innflytelse over Kirken?
Eller sagt på en anne måte: Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?
At Statskirken har spesielle utfordringer på grunn av sin maktsyke medlemsopptakelse gjennom et initieringsrite (du er ikke fullverdig menneske før du er båret fram i kirken og blitt døpt), er greit nok. Men i prinsippet alle kirkesamfunn beskytter seg mot sine egne medlemmer. Det er noe som liksom tilhører Kirkens egenart, men strider etter min mening helt åpenbart mot Guds Ord.
Men holder begrunnelsen for å gjøre det? Er vanlige kristne mer tilbøyelig til å gå inn for læremessige forandringer enn et kirkelig lederskap? Hva sier historien oss?
Etter min mening viser historien oss at vanlige kristne er langt mer konservative enn kirkelige ansatte i lærespørsmål. I middelalderen var Kirken opptatt av å forfølge såkalte kjettere. Men det viser seg at de fleste kjettere var mennesker som opponerte mot det kirkelige lederskapets korrupsjon og misbruk av makt.
Noe det kirkelige lederskapet har vært særlig flink til, har vært å endre læren slik at deres egen rolle og status økes på bekostning av vanlige medlemmer. I menighetene i dag blir rollen til de ansatte stadig mer tydelig og dominerende, mens "det allmenne prestedømme" i praksis har mistet sitt innhold.
Polariseringen mellom kirkelige ansatte og vanlige medlemmer kommer tydelig fram i et foredrag Geir Hellemo, rektor på Det praktisk-teologiske seminar, holdt under Konferanse om Kirkelig demokrati og valgordninger 20.-21. september 2007:
Men hvordan kan vi si at det er prestene som skal ha til oppgave å forkynne evangeliet for menigheten, samtidig som vi lar dem som skal motta forkynnelsen, bestemme hva som skal forkynnes. .... Men i forlengelsen vil jeg anta at heller ikke lekfolk er helt bekvemme med tingenes tilstand, om en et øyeblikk skulle våge å kjenne etter. For det kan da ikke være bare hyggelig å skulle mene så mye om slikt som en egentlig ikke har noe særlig greie på.
Dette er en av hans uttalelser som sier mye om hva slags selvforståelse et kirkelig lederskapet utvikler.
Jeg har spurt "Hvordan beskytte Kirken mot sine egne medlemmer?"
Men historisk sett har dette vært et mye viktigere spørsmål:
Hvordan beskytte Kirken mot det kirkelige lederskapet?
mandag, april 14, 2008
Kirken som ikke ble bygd
Jeg låner overskriften fra det nye, fine bladet for statskirken i Sandefjord. Den henspeiler på et forslag av arkitekt Arnstein Arneberg fra 1958 til kirke på Vesterøya. 10 år senere ble en mer moderne arbeidskirke bygget.
Kirker som ikke bygges, virker for de fleste defensivt. Men etter min mening kan kirker som ikke bygges, like gjerne være en del av en offensiv strategi.
Som for eksempel denne: La oss i stedet for å bygge kirker, bygge menigheter!
La oss i stedet for å bygge kirker i stål og betong, bygge Guds tempel av levende stener, som Bibelen taler om.
Noen ganger får jeg en følelse av at det virker banalt å lese Bibelen for å finne ut hva den legger vekt på når det gjelder menighetsliv. Mange hevder at i dette henseende står ikke Bibelen på egne ben. Vi må også se på tradisjonene. Men hvor er Kirkens oppdrag forankret, om ikke i Bibelen?
I Bibelen lærer vi etter min mening at Kirkens apostoliske, profetiske og evangeliske oppdrag er å forkynne evangeliet for fattige. Jeg ser for meg en "ny" kirke hvor dette oppdraget er flyttet fra dens perifere aktiviteter, inn i dens primære fellesskap og fokus.
For å fylle sitt oppdrag og forkynne evangeliet for fattige og marginaliserte mennesker, behøver ikke Kirken verken kirker eller kirkelige ansatte. Den behøver ikke annet enn mennesker fylt av den Hellige Ånd.
Fraværet av kirker og kirkelige ansatte utgjorde ingen hindring for Kirken i sine første århundrer. Hvorfor ikke gjøre som Bibelen viser oss, nemlig å bruke våre egne hjem som base for det kristne oppdraget? Bibelen snakker om å bygge Guds hus av levende stener, ikke av stål og betong.
Hva er det som hindrer oss i å realisere dette?
Noe av det som kanskje mest tapper Kirken for kraft, er dualismen, som gjør at vi flytter gudstjenesten fra våre hjem til kirken og fra hverdagene til søndagen. Dette er fremmede verdier for Skriften.
"Kirken som ikke ble bygd!" representerer en Kirke med et nytt fokus! Derom er det ingen tvil.
mandag, april 07, 2008
1000 ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge
Det var min visjon. Min idé. Tanken var en del av meg selv. Å starte ikke-hierarkisk husmenighet i Sandefjord.
Etter tre år er den blitt et selvstendig fellesskap som fungerer godt uten min tilstedeværelse. Gud har sendt sine gaver. Han har sendt mennesker med nettopp de tjenestegaver husmenigheten behøver for å vokse og utvikle seg.
Det oppleves nærmest som en slags fødsel at det som var en del av meg, nå i stedet er blitt noe jeg er en del av. Det var en aning forvirrende å registrere det. Dersom jeg legger fram et forslag i husmenigheten, blir det vurdert, samtalt over, og konklusjonen kan gjerne bli et kompromiss.
Men det er ikke slik at Herren bare strør sand på våre visjoner. Husmenigheten i Sandefjord var aldri min visjon, idé eller tanke. Den var hans helt fra starten av. Og selvfølgelig har ikke jeg født noen menighet. Den er født av Ånden, og er en del av Jesu´ menighet som omfatter alle kristne.
Mitt håp er kun å få nåde til å være en tjener for menighetens Herre.
Vår husmenighet er et faktum. Og vi har en liten gruppe ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge. Det har gått 3 år.
Skal vi be Herren om 1000 ikke-hierarkiske husmenigheter i Norge?
Finnes det fødselshjelpere?
lørdag, mars 29, 2008
DNA
Hvilke verdier har du?
Et menneskes verdier er dets mentale DNA. Det er de som styrer dets valg og handlinger.
Det er ingen andre enn oss selv som er ansvarlig for våre verdier, selv om de fleste er sterkt påvirket av foreldre og samfunnet rundt oss.
Slik er det også med oss som kristne. Gud holder den enkelte av oss ansvarlig og ønsker å formidle sine verdier direkte til den enkelte gjennom Ordet og Ånden.
En menighets verdier tenker jeg er summen av dens medlemmers verdier. Personlig opplevde jeg at min menighets verdier og mine egne verdier mer og mer skilte lag. At menighetsfellesskapets verdier stod i motsetning til de verdier jeg selv ønsket skulle være bestemmende for menighetens prioriteringer, handlinger og utvikling.
Menigheten kan beskrives som en organisme som styres av sine verdier, sitt åndelige DNA. Menighetens verdier ligger ofte til grunn for beslutninger og prioriteringer. For det man gjør og det man unnlater å gjøre.
De faktiske verdiene er viktigere enn visjoner, strategier og handlingsplaner. Til syvende og sist er det de reelle verdiene som styrer og som avgjør utviklingen i menigheten.
Bloggen Eskils tanker hadde nylig en interessant post med tittelen Hvorfor ni av ti husmenigheter dør. Også bloggen SimpleChurch Journal har en post om desillusjonerte husmenigheter, Re-Thinking House Church
Grunnen til at jeg legger så stor vekt på verdier, er nettopp det faktum at jeg mener at det er i verdiene en menighets framtid ligger. Å flytte en menighet fra ett hus til et annet, behøver ikke å forandre stort. Å skalere ned en tradisjonell menighet slik at den passer inn i et privat hjem, kan bli en tråkig historie på sikt.
Mine samtaler med en rekke husmenighetsfolk fra 70- og 80-tallet (se posten Knut Frohm - husmenighetstalsmann fra 1975) bekrefter også at årsaken til at husmenighetene den gang gikk til grunne, var spørsmål rundt lederskap, et særlig viktig verditema for de ikke-hierarkiske husmenighetene i dag.
Eskil holder en knapp på hierarkiet, og mener at det er mest bibelsk.
Å bytte verdier er ingen enkel operasjon. Åge Åleskjær sa en gang at "ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt", med henvisning til en menighets karakter. Konteksten var misfornøyde kristne som i det lengste håpet at menigheten deres skulle forandre seg. Åleskjær ga dem ikke mye håp om akkurat det.
Å bytte grunnmur på et hus er åpenbart krevende, for ikke å si umulig eller meningsløst. I stedet bygger man et nytt hus.
Den menighet som ble født på pinsefestens dag for 2000 år siden, hadde med seg sterke og tydelige verdier. Disse opprinnelige verdiene har til alle tider overlevd blant de kristne, selv om mange av de i liten grad har vært eller er synlige i de institusjonelle menighetene. Det er utenfor de hierarkiske, institusjonelle kirkene at de bibelske verdiene har overlevd, jfr. haugianer- og bedehusvekkelsene, med flere.
Mange hierarkister forakter vekkelseskristendommen og det allmenne prestedømme. For min del tror jeg at den nye ikke-hierarkiske husmenighetsbevegelsen er en videreføring av mange av vekkelseskristendommens verdier.
søndag, mars 23, 2008
Kristus er reist opp fra de døde og gitt all makt i himmel og på jord!
Kristus er reist opp fra de døde og gitt all makt i himmel og på jord!
Derfor gjør vi mennesker til hans disipler - ikke våre.
Derfor er han vår Herre - ingen andre.
Derfor danner vi fellesskap - ikke hierarkier.
Derfor bygger vi menigheter av levende stener - ikke kirkebygninger.
Derfor forkynner vi Kristus og han korsfestet - intet annet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
