onsdag, mars 08, 2006

Knut Frohm - husmenighetstalsmann fra 1975

Gud er rar, nei - snål, nei - forunderlig heter det visst. Nå har jeg sittet og hørt om og snakket om husmenighet i 4 dager til ende, og så når jeg står på jernbanestasjonen i Bergen for å reise hjem, kommer det en mann til meg med ei lita jenta, han snakker svensk og har problemer med de nye billettautomatene. Etter å ha forsøkt å hjelpe han, spør han hva jeg har gjort i Bergen.
- Jeg har vært på en kirkelig konferanse om husmenigheter.
Han ser rart på meg, og sier:
- Jeg var den første som utarbeidet en akademisk avhandling om husmenigheter på 70-tallet i Sverige.

Jeg spør og får vite at han heter Knut Frohm og har vært på Stord hos sin datter. Jaaa, jeg drar kjensel på det navnet. Han forteller at han på 70-tallet levde husmenighet og kommunitet og holdt foredrag om emnet på teologiske fakulteter og seminarer i over 10 år. Han var Jesusvekkelse-aktivist og hadde undervist på Ørebromissionens Teologiske Seminar, hvor jeg var student. Og vært på Hedmarktoppen og holdt seminarer for ungdomsledere i flere år under Ungdomsfestivalen (ikke med husmenighet, som tema, riktignok).

Og så kommer det uoppfordret fra Knut Frohm:
- Men när lederskapsgrejerna kom inn så ströps allting.
Han forteller om en husmenighets- og kommunitetsbevegelse på 7-8000 personer som døde bort på kort tid på 80-tallet på grunn av den hierarkiske strukturen som på et gitt tidspunkt ble bygget inn i husmenighetene og nettverkene.

Min venn og lærer Per-Axel Sverker sier:
- Når det gjelder husmenigheter står og faller alt på dette med hierarki og lederskap.

Knut Frohm skulle også med nattoget til Oslo, og før vi tar kvelden får jeg en uhyre interessant innføring i husmenighetshistorien i Sverige på 70 og 80-tallet. Han lover å sende meg sin avhandling og sette meg i kontakt med de nye husmenighetsmiljøene i Sverige.

For meg er Knut Frohm en hilsen fra Herren der og da. Det er rart hvordan Gud får tingene til å henge sammen. Og slik opplevde Knut Frohm det også.

Technorati Tags:


Share/Save/Bookmark

1 kommentarer:

Tore Lende sa...

Utrolig spennende. Jeg tror at husmenigheten som begynte i vårt hjem på Bryne i 1972 var den første husmenighet i landet. I alle fall ble vi raskt den mest omtalte. Og jeg var den første eneveldige pastor i utenom-statskirkelige kretser? I prinsippet. I praksis hadde det vel noen maktarrogante pastorer som tok til seg all makt?

Dette som begynte på Bryne er nå blitt til en tradisjonell stor menighet med ca. 400 medlemmer - Kristen Tjeneste.

Vi hadde i utgangspunktet nøyaktig samme visjon som Wolfgang Simson skisserer. Men den etablerte kristenhet angrep fra alle kanter. Det vi gjorde var et svik mot den kristne kirken i landet.

Vi hadde kontakt med "apostler" i England og de sa at "God is now speaking about submission" og tjeneste. (Sammen med John Noble besøkte jeg også Sven Nilsson i Ørebro en gang)

Den første store feilen jeg gjorde var å la meg innsette som eldste (pastor) og alle måtte underordne seg meg i prinsippet - og jeg underordnet meg apostelen. Jeg forsto ikke den underordningsgreia - og ble raskt en opponent og måtte slutte som leder. Takk og pris! :-)

Det oppsto flere menigheter i landet kjølvannet. Noen utviklet noe de kalte for pakter - de inngikk sterke brorskapspakter. Heldigvis gikk vi aldri i den fellen.

Vi var en sterk menighet på godt og vel 30. Vi hadde mange ressurspersoner. Og jeg følte vi trengte - og jeg ble oppmuntret på at jeg var LEDEREN, pastoren - det var ikke andre som var modne nok ennå. Hvilket selvbedrag og villfarelse!

Menigheten skulle blitt delt i helt selvstendige husfellesskap. Uten noen underordningsforpliktelse til meg eller andre.

Visst skulle vi dele - jeg profeterte om at slike husmenigheter skulle spre seg over hele Europa. Men vi måtte bli litt mer modne først. Hvilken ødeleggende løgn.

Vi var fanget i en slags elitetenkning - eliteledere og elitekristne. (Mine refleksjoner om lederskap kan du lese her: www.lende.no/lederskap)

Vi gjorde også andre feil.

Jeg var satt på sidelinjen. No problem. Og menigheten utviklet seg i videre i stor grad etter trosbevegelsens prinsipper.

Jeg var også i Bergen - og det var himmelsk å få bekreftet det jeg har drømt om i 30 år.

Jeg ser med glede frem til hva Herren vil gjøre.

Kanskje jeg må glede meg fra balkongen når Jesu enkle og helt alminnelige disipler marsjerer frem. ? Kanskje jeg er med i marsjen og synger det himmelske zions sanger - og ser Guds folk, Abrahams barn, gå mot Jerusalem fra sin tid i utlendighet. Dette er oppfyllelsen av det løftet Gud ga Abraham. Han gir oss landet - vi har det i Kristus.