søndag, november 08, 2009

Bølgen


Artikkel i IBRA-magasinet

Dersom du klikker på bildet og på neste side klikker på forstørrelsesglasset oppe til høyre, kan du lese artikkelen.

Oj - det er nesten for godt til å være sant. IBRA-magasinet propagerer åpent for husmenigheter i Norge!

Jeg visste at IBRA-miljøet var positiv til husmenigheter. De som jobber i IBRA Radio, og sprer evangeliet via radio- og internett- programmer til den muslimske verden, ser jo daglig hvor viktig husmenighetene er for å spre evangeliet.

Likevel var overraskelsen stor da dette oppslaget slo i mot meg: Husmenighet - også en norsk modell?

Artikkelen av Anita Aune Nestvold er til å bli begeistret av. Den sprudler av tro og optimisme, og viser til forbildene i Bibelen, i dagens Midt-Østen og til sine egne erfaringer. Og illustreres av en herlig bølge.

Nestvolds tilnærming er klok. Hun har selv erfaring fra norsk menighet i tilbakegang, som samles i et kirkelokale som er blitt alt for stort. Ikke slit ut forsamlingen med tomme stoler. Skap heller entusiasme med å fylle opp stua hjemme. Opplev at folk ser hverandre inn i øynene og ikke i nakken. Bli oppfylt av ånden og ikke tappet av motløshet i samvær med dine trosfrender.

Nestvold mener også at husmenigheter vil være til hjelp for hjemmesitterne. Hennes erfaring er at mange har større utbytte av denne måten å komme sammen på, enn den tradisjonelle.

Det interessante er at IBRA velger å gi impulser inn i norsk menighetsliv. Bakgrunnen er at IBRA driver en menighetsplantingsvirksomhet i stor stil i Midt-Østen med menigheter av en helt annen type enn det vi finner i Norge. For meg har det vært en stor inspirasjon å møte husmenighetfolket i Midt-Østen, skriver Anita Aune Nestvold.

Jeg tror henne! Og jeg tror at IBRA Radios initiativ er bare ett av mange utslag av hva Ånden sier til menigheten i dag.

Til helgen (13-15. november) reiser vi på husmenighetsseminar i Ålesund!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Oslo-fjorden


Share/Save/Bookmark

søndag, november 01, 2009

«Nei til EEC!»

Nei til EEC! sa vi i min ungdom, - også i Pinsebevegelsen. Begrunnelsene kunne være mange. Enkelte av pinsepredikantene sa nei i frykt for at Den katolske kirke ville få innflytelse i landet vårt, dersom vi gikk med i det som nå heter EU.

"What a difference a day make", heter en populær låt. Frykten for Den katolske kirke har for lengst lagt seg, også blant pinsevenner. Ja, kanskje særlig blant pinsevenner.

Nylig hadde dr. theol. Arne Helge Teigen en kritisk gjennomgang i bladet Utsyn av pinsepredikanten Peter Halldorfs praksis og lære. Peter Halldorf er kjent for sin vektlegging på oldkirkens katolske tradisjoner og teologi, noe konservative lutherske teologer stusser over. Kan pinsevenner så enkelt hoppe bukk over reformasjonens hardt tilkjempede sannheter? Peter Halldorfs tilnærminger er blitt positivt mottatt i store deler av Pinsebevegelsen, og er en del av en større kursendring i retning av institusjonalisering, hierarki, mystikk, liturgi og klostertradisjoner.

Hvordan kunne dette skje? Peter Halldorf har for sin egen del vitnet om at han følte seg rotløs som kristen, og fant til slutt sine røtter i oldkirkens tradisjoner. Hvordan kan en pinsevenn som tilhører en bevegelse som har røtter i den radikale reformasjonen og pietismen, for ikke å si urkristendommen slik vi finner den i Bibelen, oppleve seg rotløs? Ifølge min teori er årsaken den karismatiske vekkelsen. Pinsevekkelsen har ikke samme røtter som den karismatiske vekkelsen. Sistnevnte har sin opprinnelse i de historiske kirkesamfunnene, blant annet den katolske kirke, med sitt hierarki og sin mystikk. Da den karismatiske vekkelsen ble introdusert i pinsevekkelsen på 70-tallet, reagerte mange pinsevenner på det de oppfattet som fremmede elementer i lære og praksis. Kirkehistorikeren Geir Lie kunne fortelle norske media under pinsevekkelsens jubileum "Pinse for alle" for et par år siden, at pinsevekkelsen hadde lite å gjøre med den karismatiske vekkelsen.

Dette skrives Allehelgensdag. Dagen før Allehelgensdag i 1517 slo den katolske munken og teologiprofessoren Martin Luther opp sine 95 teser på slottskirkedøra i Wittenberg. Dermed startet historiens største frigjøringsbevegelse, protestantismen. Prestelæreren Martin Luther endte opp med å avvise paven som kirkelig autoritet. Det var en fornærmelse og forbrytelse som nær kostet ham livet.

Luthers standpunkt i forhold til paveembetet deles ikke av mange kristne i dag, og aller minst av Pinsebevegelsens institusjonelle elite. Da Pinsebevegelsen fylte 100 for et par år siden, inviterte man pavens representant biskop Anders Arborelius til feiringen, en klar anerkjennelse av paveembetet og det katolske hierarkiet.

Den katolske kirke har en stadig sterkere tiltrekningskraft på kristne, særlig fordi den synes å representere noe evig og stabilt i en usikker og foranderlig verden. Ikke minst setter mange kristne pris på Den katolske kirkes konservative standpunkter i moralspørsmål (homofili og abort) og i kirkelige ordninger som for eksempel kvinnelige prester, i tillegg til det som allerede er nevnt med hensyn til tradisjoner.

Nylig etablerte Den katolske kirke en egen struktur for anglikanske menigheter som vil konvertere, - egen struktur fordi de da kan beholde sine gifte prester som en overgangsordning - noe som av observatører er blitt omtalt som den største kirkelige hendelsen siden reformasjonen. Pinsekarismatikeren Ulf Ekman skryter av at han står under pavens apostoliske suksesjon, og fører samtaler med hans representanter. Dette nevnes for å vise at det i kristenheten skjer en bevegelse i retning av Roma.

Har jeg katolikk-fobi? Nei, jeg tror ikke det. Vi har forsøkt å inkludere en interessert katolikk i vår husmenighet, men da vi hadde nattverd, ble vedkommende advart av presten. En katolikk kan ikke motta nattverden av andre enn katolske prester. Katolikkene binder mennesker til pavens autoritet, og hevder de gjør det etter Herrens Ord.

Jeg tror at enhver generasjon kristne må ta valget mellom Jesu´ herredømme og Åndens liv på den ene siden eller menneskelig makt og institusjonalisering på den andre. Dette valget fikk de første kristne da apostlene døde ut, og urkirken ble til oldkirken. Det samme valget har nå også Pinsebevegelsen og mange andre frikirker stått overfor. Fristelsen til makt virker alltid å være overveldende, og resultatet synes alltid å bli hierarki og institusjonalisering.

Vi sa "Nei til EEC". Men Pinsebevegelsen har likevel forlatt sine opprinnelige verdier. Som kirkehistorien ofte har vist - kirkens største farer kommer ikke utenfra. Langt viktigere enn et kritisk fokus på samfunnet rundt oss, er et selvkritisk blikk.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Satelitter


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 25, 2009

Menighetens grunnvoll er ... ?

Apostelen Paulus: Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Ef. 2:20

Matteus evangelium: Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Mt 16:16-18.

Erling Thu, Kristent Fellesskap (Bergen): Guds ord seier at profeten saman med apostelen er sjølve grunnvollen Guds hus vert bygd på ... Apostelen og profeten saman, er berarar av ei openberring av Kristus som er heilt nødvendig for å kunna fungera som Kristi lekam. (Fra artikkelen Kvifor treng vi profetar i dag? i Folk 3/2009. Erling Thu bærer tittelen "profet" i menigheten).

Noralv Askeland, Kristent Fellesskap (Bergen): Vi trenger et paradigmeskifte for å forstå hva Gud gjør. Det passer slett ikke inn i det tradisjonelle kirkebildet i vår verdensdel. Vi er blitt så preget av det eksisterende kirkebildet og våre vante måter å gjøre ting på, at vi nesten er blinde for hva Bibelen sier om menigheten bygget på apostlene og profetenes grunnvoll. Det er nesten slik at vi ikke klarer å holde oss midt på veien, men havner uvilkårlig i en av grøftene. Den ene grøften er modellen med kirkesamfunn som så tydelig har slått feil i Europa, den andre grøften er de selvstendige og uavhengige småflokkene (menighetene) som lever isolert fra den hjelpen de trenger fra tjenestegavene. Men Gud beskriver en bedre vei i sitt ord. (Fra artikkelen Apostolisk Nettverk i Folk 3/2009. Noralv Askeland bærer tittelen "apostel" i menigheten).

I menigheten Kristent Fellesskap har man apostler og profeter. Det vil si, det er vanskelig å få øye på dem i flertall, for vi hører kun om én apostel (Noralv Askeland) og én profet (Erling Thu). Disse to er ifølge hva de selv hevder, den grunnvollen menigheten er bygget på.

For meg er dette en oppsiktsvekkende tolkning av Ef 2:20-22. Den forståelse av disse versene jeg har fått overlevert, og som jeg tror tilhører det protestantiske arvegodset, er at de apostler og profeter det her er tale om, er de gammeltestamentlige profetene som forutså Messias og profeterte om ham, og at apostlene er Jesu´ apostler som vitnet om hva de så. Profetenes profetier og apostlenes vitnesbyrd utgjør Ordet, Guds Ord, Bibelen.

Det er den grunnvollen vi bygger på, Ordet. En grunnvoll som har Jesus Kristus som hjørnestein, det vil si den steinen som legger føringer for hele byggverket.

Det er altså ikke ufullkomne menneskers tjeneste og handlinger som er menighetens grunnvoll. I allefall ikke den bibelske menighetens.

Med den betydningen Askeland og Thu gir apostelen og profeten, blir deres posisjon og betydning for menigheten stående i særklasse. Ingen over, ingen på siden. Er dette en balansert framstilling av tjenestegavenes plass og betydning i Bibelen?

I min Bibel leser jeg: Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere. Ef 4:11

Det er forskjell på apostler og apostler og profeter og profeter. Noen av dem ble brukt av Gud til å formidle Ordet, åpenbaringen. Det de representerer står i en særstilling, og det de formidlet er menighetens grunnvoll.

Et skriftsted med parallellt innhold finner vi i beretningen om Peters bekjennelse av Jesus som Guds sønn. Jesus bekrefter bekjennelsen og sier: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke..

Katolikkene bygger sin lære om Kirken på dette verset, og tolker også Ef 2:20 på samme måte som Askeland/Thu. Ifølge katolikkene er Peter, den fremste av apostlene, den klippen Jesus bygget menigheten på. Og dermed de som i tur og orden har etterfulgt ham etter håndpåleggelse i uavbrutt suksesjon helt fra apostelen Peter selv. Den katolske tradisjon hevder at det er biskopen i Roma som ble Peters etterfølger, og dermed har man forankret pavens posisjon.

Protestanter hevder at det er ikke Peter som er klippen, men åpenbaringen, nemlig Peters bekjennelse. Og altså en parallell til Ef. 2:20: Det er ikke apostlene og profetene som er grunnvollen, men den åpenbaring Gud formidlet gjennom dem, og som er nedfelt i Skriften.

Og med dette har vi den situasjonen at Kristent Fellesskap begrunner sin kirkestruktur på samme måte som den katolske kirke. Vil det vekke oppsikt? Neppe. Alle de protestantiske kirkesamfunn, også de norske frikirkelige, viser stadig større forståelse for den katolske kirkelæren og hierarkiske struktur. Ulf Ekman har sluttet seg til det katolske synet, uten at det har vakt oppsikt andre steder enn på blogger, noe som neppe tillegges vekt i institusjonelle kretser.

Den nevnte utgaven av bladet Folk inneholder også en artikkel som heter Mitt møte med det apostoliske nettverket. Artikkelen er et personlig vitnesbyrd av en underordnet leder i Kristent Fellesskap og domineres av disse tre avsnittene: Møtet med Erling Thu, Møtet med Noralv Askeland og Møtet med Keri Jones. (Keri Jones er apostel i England, og bror til avdøde Bryn Jones som i sin tid "ordinerte" Askeland og Thu). Artikkelen viser at apostelen Askeland og profeten Thus selvforståelse har støtte av flere i menigheten.

Hvorfor denne interessen for Kristent Fellesskap? Fordi Kristent Fellesskap har i mange år flørtet med husmenighetstanken. Men når man så velger å bygge på hierarkiske verdier og underkastelse, så blir resultatet med tvingende nødvendighet institusjonell menighet, kirkesamfunn og lederdyrkelse - altså, den gamle leksen fra kirkehistorien om igjen. Den grøfta har mange husmenigheter havarert i opp gjennom historien, også i vår tid.

Men det må ikke få lov å skje igjen med den autonome, ikke-institusjonelle og ikke-hierarkiske husmenighetsbevegelsen som nå er i ferd med å vokse fram! Tvert i mot håper jeg at mange i Kristent Fellesskap skal finne fram til sine røtter som husmenighetbevegelse, og frigjøre seg fra hierarki og underkastelse.

(Takk til anonym kommentator som ga link til Folk. Se også Sjur Jansens kommentar om denne artiklen i Folk.)


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Ukjent art


Share/Save/Bookmark

søndag, oktober 18, 2009

Sofakirken

Det er alltid interessant når den kirkelige, institusjonelle eliten lar diplomatiet fare og snakker rett ut av påsan. Da hender det at en får høre hva man egentlig tenker om allmuen.

Nå sist vakte redaktør David André Østby i Pinsebevegelsens Korsets Seier oppsikt med sin artikkel Sofakirken. Per Søetorp skrev en kommentar på verdidebatt.no og Sjur Jansen kommenterte i kommentarfeltet på sin blogg.

Det som overrasker meg med David André Østbys artikkel er det snevre perspektivet på hva menigheten er. Menighet synes å være definert til kirkebygningen eller de som befinner seg innenfor kirkebygningens fire vegger. Men David André Østby, som tilhører en bevegelse som opprinnelig hadde mottoet "Fram til urkristendommen", burde vite at urkirken ironisk nok var en sofakirke. De første kristne samlet seg i sine hjem, i likhet med de hundretusener av husmenigheter som også i dag finnes over hele verden.

David André Østby: Er vi ikke positivt til stede i menigheten (kirkebygningen?, min komm.), mister vi også muligheten til å prege menighetens framtid og veivalg.

Kanskje tvert i mot David André Østbys holdning så bidrar også kristne som velger å ikke samles i kirkebenkene til kirkens framtid? For eksempel ved at begrepet menighet utvides til også å omfatte det bibelske "menigheten i ditt hus". Men det bør vel også være et incitament til selvransakelse at mange finner at de institusjonelle menighetene ikke innfrir de forventninger man har til hva en menighet skal være og derfor forlater det kristne fellesskapet?

En undersøkelse viser at de som velger å forlate den institusjonelle kirken, i liten grad blir viet den oppmerksomhet det er å bli spurt om hvorfor. Jeg tror David André Østby forklarer hvorfor så ikke skjer: Den institusjonelle eliten, lederskapet, oppfatter dette ofte som en fiendtlig handling. Dessverre har sofaen for noen blitt en strategi for å «straffe menigheten», uttrykker David André Østby det, med en holdning som ofte kjennetegner et institusjonelt lederskap.

Både vi som er med i en institusjonell menighet og vi som velger å praktisere det kristne fellesskapet i våre hjem, tilhører den samme kirken, Jesu´ Kristi menighet, og vil hver på vår måte bidra til å forme dens framtid. Dessuten har vi alle det samme ansvaret: Å forsøke å inkludere de troende som har falt utenfor det kristne fellesskapet.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Smeden


Share/Save/Bookmark

fredag, oktober 16, 2009

Ikke-hierarkisk i Ålesund 13-15. november

IMG_1492_1.JPG
Per Arne Veiberg
Foto: Are Karlsen

Per-Arne Veiberg er initiativtager til husmenighetskonferansen i Ålesund helgen 13-15. november.

Sist helg var jeg i jobbsammenheng en tur i Ålesund. Og oppdaget at der finnes det et levende husmenighetsmiljø. En av ildsjelene er Per-Arne Veiberg. Han er en erfaren og modig menighetsmann i tillegg til siviløkonom og lektor og hans ønske er å sette husmenighet og ikke-hierarki på kartet i Ålesund.

Per-Arne har hentet mye inspirasjon fra både Wolfgang Simson og Frank Viola. Nå inviterer han til seminar i Ålesund helgen 13-15. november, med engelske Beresford Job som taler. Jeg tenker å reise, og kommer til å kjøre en 7-seter og tar gjerne med meg folk på veien!

Ta kontakt, så formidler jeg mer informasjon!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Trebåt


Share/Save/Bookmark

søndag, september 20, 2009

Det store navnetyveriet

Det var unektelig friskt av Bjarte Ystebø å gi sin kristen-politiske organisasjon navnet Kristenfolket, og han måtte tåle mye pepper for det.

Men vi har da sterk presedens for slikt i Norge! Det største av alle navnetyverier i kristen sammenheng bedriver statskirken når den kaller seg selv Den norske kirke. Her er det mulig å finne opptil flere overtramp.

Navnet Den norske kirke antyder at det finnes bare én kirke i Norge, mens det som kjent finnes flere titalls.

Navnet tilsier også at det finnes bare én kirkeorganisasjon som kan gjøre krav på å være norsk, mens det i virkeligheten finnes mange kirkeorganisasjoner som er norske. Navnet Den norske kirke har gitt statskirken en solid plass i den norske identiteten. Man er ikke riktig norsk om man ikke er døpt som barn og medlem av statskirken. Å stå utenfor statskirken er ikke lenger så stigmatiserende som det én gang var, men fortsatt er medlemsskap i statskirken en del av "norskdommen".

Men Kirken er uten nasjonale grenser, og er ikke kalt til å være en del av en nasjonal identitet. Å bruke kirken i bygging av nasjonal identitet er et misbruk og begrenser kirken i sitt oppdrag.

Den norske kirke burde forandre sitt navn, til for eksempel Den lutherske kirke. Nei, det blir også feil, fordi det finnes flere lutherske kirker i Norge. Da kanskje det må bli Den lutherske statskirke. Det virker kanskje noe prosaisk, men et slikt navn ville i alle fall inneholde en riktig varedeklarasjon.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Sandefjord Grand Prix


Share/Save/Bookmark

lørdag, august 29, 2009

Stefan Swärd vs. den institusjonelle eliten

stefan_sward_k.jpg


Stefan Swärd
Foto: Världen idag

Stefan Swärd er styreleder i Evangeliska Frikyrkan (tidligere Örebromissionen).

Stefan Swärd er som styreleder for Evangeliska Frikyrkan i Sverige, et kirkesamfunn i skjæringspunktet mellom pinsekarismatikk og baptisme, en sjelden plante i det kirkelige landskapet. Stefan har pådratt seg den institusjonelle elitens misbilligelse ved å blogge, det vil si kommunisere i en åpen dialog med folket og la folket slippe usensurert til med sine egne meninger. Dermed framstår han som en slags klasseforræder.

Fordi den institusjonelle eliten snakker ikke med folket slik Stefan gjør. Den institusjonelle eliten taler til folket. Legg merke til at det ikke er mange prester, pastorer, biskoper og andre kirkelige ledere som blogger og møter folket i åpent lende. De som har en blogg, for eksempel Ulf Ekman, bruker bloggen som sin prekestol, og i kommentarfeltet er folket velkommen til å komme med sin hyllest til predikanten slik man gjør i kirken.

Jeg har med bange anelser fulgt bloggen til Stefan Swärd og bare ventet på den konflikten som nå har oppstått. Swärd har tidligere gitt uttrykk for ikke-hierarkiske idealer. Hans blogg avspeiler det. Men gjennom å blogge framstår han som illojal mot den institusjonen han er satt til å lede, og som har sine klart definerte møteplasser og talerstoler. Å møte folket på andre arenaer enn de som tilhører institusjonen, undergraver ikke bare institusjonens posisjon, men også alle deres som har basert sin karriere på den. Som styreleder er det ikke passende at han taler til hvem som helst hvor som helst, og slett ikke at han lar hvem som helst komme til orde i en åpen dialog. Institusjonens elite forventer at denne dialogen blir ført med dem, og ikke med folket.

Stefan Swärd har tillatt seg å kritisere en av institusjonens guruer, Brian McLaren, som er opptatt av postmodernismens utfordringer. Swärd mener at postmodernismens betydning er oppblåst, og at McLarens tilnærming handler om klassisk liberalisme. Dette har han gitt uttrykk for i klare ordelag.

Etter min mening er det Stefan Swärd som er den postmoderne i dette miljøet. Den institusjonelle eliten med Brian McLaren i spissen synes for meg å være opptatt av fornyelse uten å måtte gi avkall på privilegier. Stefan Swärd ignorerer institusjonens behov for eksklusivitet og elitisme, samt dens uskrevne lover, foraer og talerstoler og går "flatt" ut gjennom sin egen postmoderne blogg, og dermed utenom de modernistiske, hierarkiske strukturene.

Det gjør han ikke ustraffet.

Jeg gratulerer!

Stefan Swärd: Kan en kristen hålla Ramadan? Kommentar Brian McLaren

Stefan Swärd: Kommentar till Pekka Mellergårds inlägg

Dagen: EFK:s samfundsordförande hotar avgå efter kritik


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Veronica og Fredrik


Share/Save/Bookmark

onsdag, juli 29, 2009

Husmenighet for asylsøkere på Sørlandet

IMG_4605_1.JPG
Karl Fredrik
Foto: Are Karlsen

Karl Fredrik har startet husmenighet for asylsøkere i Lillesand.

Når man skal bygge noe stort, leter man fort etter de sterkeste i flokken, de svake og slitne blir nedprioritert, sier Sjur Jansen om moderne menigheter. Men slik tenkte ikke Karl Fredrik i Lillesand da han startet en husmenighet for asylsøkere.

En husmenighet blir aldri noe stort. Blir den for stor, bør man starte en ny. En husmenighet er ikke et forstadium til "the real thing". Husmenigheter er "the real thing".

Jeg traff Karl Fredrik for første gang i bryllupet til Tommy og Lillian. Det var ikke mange husmenighetsfolk der, så jeg ble overrasket da jeg hørte hans spennende historie. Sist søndag hadde jeg et ærend til Kristiansand, og da hadde jeg gleden av å treffe ham igjen og fikk høre at husmenigheten lever i beste velgående.

I det siste hadde noen av naboene lurt på hva de drev med. Da de fikk vite det, fikk Karl Fredrik straks spørsmålet: - Kan vi få være med? - Javisst, bare ta med dere stoler!

Slik er Guds Rike. Alle inkluderes uten forbehold.

Flere asylsøkere har blitt kristne, forteller Karl Fredrik. I husmenigheten finner de også hjelp på det praktiske plan. De som ikke får oppholdstillatelse og må forlate Norge oppmuntres, og Karl Fredrik gleder seg når han hører om de som har tatt kontakt med kristne fellesskap der de nå befinner seg.

Karl Fredrik og jeg "finner hverandre" i spørsmål om lederskap og hierarki. På søndag samtalte vi blant annet om organiske, relasjonsbaserte strukturer.

Men det er ikke en visdom som tilhører denne verden og denne verdens herskere, de som går til grunne. Paulus


Share/Save/Bookmark

onsdag, juli 15, 2009

Om Kristus som premissleverandør

IMG_2301-1.JPG
Kirke
Foto: Are Karlsen

Kirkebygningen er en del av et paradigme, som igjen er bærer av verdier.

Bjørn Olav Hansen har publisert sin 4. artikkel i serien om husmenighetsbevegelsen, hvor han fortsetter å sitere Dean Taylor, en amerikaner som angivelig har erfaring fra husmenigheter, men som også er involvert i anabaptist-bevegelsen.

Dette sitatet fra Dean Taylor gir grunn til refleksjon:

Etter å ha lest en del av alle disse bøkene som tar opp disse spørsmålene (om lederskap, min komm.), undrer jeg meg på hva det er som har fornærmet eller såret disse menneskene.

Dette er ikke debatt, men hersketeknikk. Det er ikke første gang jeg møter denne type argument, som det er helt umulig å argumentere mot. Man nuller ut debatten, idet man gjør det hele til et spørsmål om psykologi.

Enkelte tror at også mine standpunkter grunner seg på negative erfaringer under min tid i for eksempel Filadelfia (Oslo), hvor jeg var ansatt. Det vil jeg hermed avvise. Mitt standpunkt i forhold til ikke-hierarki inntok jeg flere tiår før jeg kom til Filadelfia, og var noe jeg hadde med meg i bagasjen.

Filadelfia-tiden var for meg en fin tid som bidro på mange måter positivt til at jeg våget å ta min beslutning å starte husmenighet. Mitt ikke-hierarkiske standpunkt er altså gammelt, og la meg si noe om hvordan jeg kom dit - for de som måtte være interessert.

Jeg har helt siden ungdommen vært interessert i tjeneraspektet ved Jesu´ person. Når jeg så i slutten av 20-årene ved Örebro Teologiske Seminar kom under Per-Axel Sverkers etikkundervisning med utgangspunkt i Kristus, så ble jeg tent av det revolusjonære og alternative i denne etikken, som siden har lagt føringer på mitt liv. For fem år siden var tiden inne til å ta praktiske konsekvenser med hensyn til menighet.

Dette handler for meg altså ikke først og fremst om kirkebygning og lederskap. Det handler om Kristus (kristologi, om du vil), om korset, verdier og ulike paradigmer. Det handler om hvordan evangeliet skal implementeres. Det handler om det nye livet i Kristus.

Hierarki er for meg en verdi som strider mot de verdier som Kristus gestaltet, og som korset representerer. Kristi person er for meg nøkkelen til å forstå dette. Det er belysende at Paulus begrunner sin formaning "underordne dere under hverandre" med Kristus.

Jeg tenker om kirkebygningen, at den er hierarkiets domene, og til for hierarkiets skyld. Gjennom kirkebygningen utøver hierarkiet sin religiøse makt.

Så til Dean Taylors bibelvers om lederskap: Både oversettelse og tolkning av bibelvers foregår under innflytelse av det paradigme man beveger seg i (i denne sammenheng hierarkisk eller ikke-hierarkisk). Jeg har flere ganger her på bloggen henvist til studier av dr. theol. Per-Axel Sverker og professor Ove Conrad Hanssen ved Misjonshøgskolen, som trekker de samme slutninger vedrørende hierarki i Det nye testamente. Jeg synes også Sjur Jansens studier er særdeles nyttige, når han viser hvilke alternative oversettelses-nyanser som er gangbare i de omtalte "lederskaps-versene". (Bruk søkefunksjonen på bloggen hans for å finne omtaler av de aktuelle bibelversene).

Altså, mine standpunkter om eksempelvis lederskap og kirkebygning, avledes av mitt standpunkt vedrørende hierarki, som igjen avledes av min forståelse av Kristus: Hvem han var, hva han gjorde og hva han lærte, slik det framgår av Skriften.

For meg blir Kristus premissleverandøren i spørsmålet om lederskap og kirkebygning.

Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. - Paulus.


Share/Save/Bookmark

mandag, juli 13, 2009

Menighet uten pastor og kirke

Bjørn Olav Hansen fortsetter å skrive om husmenighetsbevegelsen, og det er jeg glad for. Han sier selv han har 10 års erfaring fra husmenighet og at han er positiv til dette som en fornyelsesbevegelse.

Men samtidig kritiserer han i del 3 i sin artikkelserie det som jeg oppfatter som kjernen i husmenighetsbevegelsen, nemlig forholdet til kirkebygninger og lederskap. Dersom man fjerner husmenighetsbevegelsens fokus på det å samles i hjemmene og fokus på det lederløse fellesskapet, hva står man da igjen med? En helt tradisjonell menighet slik jeg ser det. Dette handler om verdier, ikke fiffige idéer knyttet til praktiske spørsmål. Derfor skaper det også debatt, noe jeg ser på som positivt.

Hansen mener at husmenighetsbevegelsen er ubalansert i sin motstand mot kirkebygninger. Jeg er ikke enig. Slik jeg ser det, er det tradisjonelle menigheter som overdriver betydningen av kirkebygninger, så til den grad at man i praksis setter likhetstegn mellom menigheten og bygningen. Inntil husmenighetene gjorde seg gjeldende, var det ikke mulig å tenke seg menighet uten en kirkebygning.

Internt i våre samlinger er dette sjeldent noe tema. Et kristent fellesskap kan ikke bestå i kritikk av andre kristne sammenhenger. Derfor blir det i grensesnittet mot andre kristne sammenhenger at det som særpreger oss kommer i fokus, hvilket ikke alltid er vår egen skyld, noe artikkelserien til Hansen er et eksempel på.

Menigheten er Kristi kropp, enten man samles i kirker eller hjem. Men idag hindrer kirkebygningen en rett forståelse av hva menighet er. Det er knyttet verdier til kirkebygningen som det må tas et oppgjør med.

Husmenighetsbevegelsens kall er å virkeliggjøre et nytestamentlig menighetsliv. I det bildet passer ikke kirkebygningen eller dagens pastorrolle inn.

Les Bjørn Olav Hansens tredje artikkel om husmenighetene: Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 3.


Share/Save/Bookmark

søndag, juli 12, 2009

Husmenighetsbevegelsens premissleverandør

CRW_1847
Bibellesning
Foto: Are Karlsen

Hvem er premissleverandør til husmenighetsbevegelsen?

Bjørn Olav Hansen har hatt et par poster om "den nye husmenighetsbevegelsen" i det siste, med den tabloide tittelen "Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighets- bevegelsen", del 1 og del 2.

I disse postene advarer Hansen mot noe jeg vil kalle for spiritualisme (må ikke forveksles med spiritisme), det vil si læren som reduserer Bibelens betydning til fordel for den personlige åpenbaringen direkte fra Gud.

Hansen opplyser heldigvis om at Læremessig representerer dette trekløveret noe som er nokså marginalt også i den nye husmenighetsbevegelsen, i hvert fall her til lands.

Trekløveret han henviser til er personene James Rutz, Gene Edwards og Frank Viola.

James Rutz kjenner jeg ikke. Gene Edwards har jeg omtalt i egen post her på bloggen i forbindelse med at Geir Lie utga en artikkel om ham: Gene Edwards og hans menighetsforståelse.

Vår kjære Tore Lende kjente godt til Gene Edwards, og besøkte han på 60-tallet i California, da de første husmenighetene var i ferd med å bli dannet i USA. Han har en kommentar til den bloggposten jeg nevnte, hvor han gir et innblikk i personen Gene Edwards. Tore dannet en husmenighet på Bryne i 1972 etter inspirasjon fra miljøet rundt Gene Edwards.

Tore Lende skrev at Gene Edwards er en fyr det er lett å misforstå.

Når det gjelder Frank Viola, så er det stor forskjell på ham og Gene Edwards. Det er helt fremmed for meg at han står for noen form av spiritualisme som reduserer Bibelens betydning. Tvertimot vil jeg si, etter å ha både hørt ham og lest ham.

Bjørn Olav Hansen mener at disse tre er premissleverandører til husmenighetsbevegelsen. Dr. theol. Arne Helge Teigen mener at det er Wolfgang Simson.

Da jeg bestemte meg for å starte husmenighet, kjente jeg ikke til noen av disse "premissleverandørene". For meg var Per-Axel Sverker en premissleverandør på slutten av 70-tallet, også i forhold til verdier som ikke-hierarki. Sverker på sin side var på det tidspunktet sterkt påvirket av bøkene til Howard A. Snyder, hvilket kommer fram i artikkelen Andens gemenskap og Guds folk, som han skrev allerede i 1972. Howard A. Snyder er idag professor ved Tyndale Seminary i Toronto.

Mitt poeng er at det teologiske og historiske fundamentet for den "nye" husmenighetsbevegelsen er atskillig bredere enn hva både Bjørn Olav Hansen og dr. theol. Arne Helge Teigen gir uttrykk for. Å snakke om enkeltpersoner som premissleverandører blir etter mitt syn feil. Husmenighetsbevegelsen består av en rekke miljøer uten forbindelse med hverandre. Min mening er at husmenighetsbevegelsen er et resultat av den kirkelige utviklingen og av de behov kirken i dag har. Og at svaret på disse behovene finner kristne over hele verden uavhengig av hverandre ved å lese Det nye testamente og la Skriften belyse ens egne erfaringer.

Derfor vil jeg hevde at Skriften og Skriften alene er husmenighetsbevegelsens premissleverandør.


Share/Save/Bookmark

mandag, juni 29, 2009

Er da Kristus blitt delt?

IMG_1686-1.JPG
Pave Pius X
Foto: Are Karlsen

Paulus spør retorisk om Kristus er blitt delt, og avviser alle begrunnelser for splittelse kristne i mellom. Ha avviser også at Peter står i en særstilling, og river dermed vekk begrunnelsen for det katolske hierarkiet, her representert ved pave Pius X slik han blir presentert i katolske kirker.

Det er et faktum at kristenheten er splittet i mange kirkesamfunn og organisasjoner. Det sies at det på protestantisk side er over 33.000 forskjellige kirkesamfunn.

Også i Bibelen finner vi kirkesamfunn. Paulus: "For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt?" (1 Kor 1:10-17)

Jeg synes det er interessant å se hvordan Paulus drøfter denne situasjonen. Var det læremessige forskjeller fraksjonene i mellom? Ja, jeg velger å tro det.

Men Paulus adresserer ikke de læremessige forskjellene når han kritiserer korinterne. Han påpeker ikke hvem som har rett eller tar feil teologisk. De ordvalg Paulus gjør viser at han legger uenigheten på et holdningsmessig og ikke på et saklig plan. De kristne er stridbare og kranglevorne. Det er korinternes sinnelag han setter fingeren på: Stridigheter, splid og uenighet. Det er årsaken til splittelsen, og ikke læremessige nyanser fraksjonene i mellom, selv om jeg velger å tro at de også kunne være til stede.

Paulus synes altså å avvise at det fantes saklige grunner til splittelsene.

Derfor går han rett til sakens kjerne med et retorisk spørsmål: Er da Kristus delt?

Nei, alle kristne vet at Kristus ikke er delt. Kristi kropp er én. Dermed blir Paulus´ budskap dette: Dersom Kristus er én, så lev da i overensstemmelse med dette faktum!

Kristen enhet er altså ikke noe som er opp til oss kristne å etablere. Kristen enhet er tvertimot et faktum vi må forholde oss til. Alle kristne er ett, fordi vi alle er lemmer på samme kropp.

Paulus argument er altså at som kristne er vi kalt til å leve i overensstemmelse med det faktum at Kristi kropp ikke er delt.

Men bortsett fra at årsaken til splittelse ligger i vår falne natur, refererer Paulus også til noe som kunne ha vært en årsak til splittelse: Nemlig om han hadde opptrådt som en leder og bundet mennesker til seg selv. Ett av kirkesamfunnene i Korint påstod jo at de holdt seg nettopp til Paulus. Men Paulus tar ikke i mot denne smigeren: "Jeg er glad jeg ikke har døpt noen av dere".

Paulus holdt en lav profil i sin tjeneste:
- Han hadde ingen makt over de kristne, de kunne fritt velge seg lærere og ledere, hvilket de stundom til hans fortvilelse også gjorde.
- Han livnærte seg gjennom sitt håndtverk og ivaretok dermed en uavhengighet i forhold til de han var satt til å veilede.
- Han unngikk å binde mennesker til seg gjennom handlinger som dåp.
- Paulus var i likhet med sin Herre og Mester, bare en tjener.

Paulus bygget altså ikke noe splittende hierarki under seg. Ikke bare det, han avviser også at Peter eller Kefas som han også ble kalt, står i en særstilling i forhold til ham selv og Apollos. Dermed river Paulus vekk begrunnelsen for det katolske hierarkiet og dets såkalte apostoliske suksesjon. (Som vi har påvist tidligere, er det ikke mulig å verken påvise eller forsvare hierarkiet som prinsipp ut fra Det nye testamente.)

Dermed gjenstår dette: Alle kristne er lemmer på Kristi kropp. Kristus er ikke delt. Lev da i overensstemmelse med dette faktum!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Hoggestabben


Share/Save/Bookmark