fredag, juli 28, 2006
Kroppen
Jeg tenker mye på kroppen. Ikke nødvendigvis min egen kropp, selv om jeg kanskje burde gjøre det litt mere, eller kroppene jeg ser på badestranda om dagen. Det er Jesu kropp jeg tenker på.
Jeg går rundt og smaker på nye erfaringer. Kjenner på nye kvaliteter i kristenlivet.
Det er den Hellige Ånd som danner Jesu´ kropp. Vi som enkeltmennesker har en ånd. I Jesu kropp er det også en ånd, den Hellige Ånd, som er Gud. Det er den Hellige Ånd som gjør at kristne som relaterer til hverandre danner en enhet, danner en kropp. Og det er kvalitetene i denne enheten jeg går og smaker på.
Den Hellige Ånd har mye Han ønsker å gjøre i denne kroppen. Først og fremst ønsker Han å fylle den med kjærlighet. Og så vil Han utruste kroppen med gaver og tjenester. Derfor er det så viktig at vi overlater lederskapet til den Hellige Ånd.
Kjærlighet handler om å involvere seg i andres livssituasjon. Kan man elske uten å engasjere seg i andre?
Her har våre tradisjonelle menigheter sin store svakhet. Grotesk nok oppfattes denne svakheten som en styrke: Nemlig å slippe å involvere seg.
Denne involveringen i hverandre gjelder totaliten i det å være kristen, i det å være et troende menneske. Vi deler på det som Herren gir oss av materielle og åndelige gaver, det som Herren gir oss av ord og tanker, til formaning, trøst og oppmuntring.
Å samles i hjemmene bidrar til disse åndelige kvalitetene. Det er mye lettere å involvere seg i andre når man samles hjemme. Det er lettere å dele liv. Og så er det mye lettere å oppleve og praktisere søskenskap og unngå de fellesskapsdrepende hierarkiene når man samles i hjem.
For meg har menighet fått en helt ny dimensjon etter at vi begynte å samles hjemme og overlate lederskapet til den Hellige Ånd.
Jeg opplever at dette er Jesu kropp som den Hellige Ånd er virksom i.
Jeg opplever at Jesu kropp lever.
tirsdag, juli 25, 2006
Husmenigheten Tjodalyng: Nytt gudshus
Den lille husmenigheten vår var samlet igjen - denne gang på en ny adresse. Thom er ute av fengslet, og har fått en fin leilighet i Tjølling. Vi hadde en god samling der mandag kveld.
Nå er hele menigheten ute av fengslet. Vi legger framtiden i Herrens hender og ber om at den Hellige Ånd skal gjøre sitt verk i våre liv.
Det er ikke noe mål for oss at vi skal samles hjemme hos oss i Schanchesgate. Tvertimot. Å innta nye hjem er viktig. Irene sa en gang at jeg ønsker å fylle mitt hjem med kristent fellesskap. Å åpne hjemmet sitt for det kristne fellesskapet er en viktig del av disippelgjøringen.
Det betyr at vår lille husmenighet allerede har to "gudshus". Det gjelder å feire de små seire. Neste gang er planen å samles hjemme hos Glen Willy.
Technorati Tags: husmenighet
Scener fra Grasdalen
Før slektsstevnet var vi på Grasdalen igjen - og da blir det nye bilder. Dette er et lite utsnitt av fossen, som gir en markant lydkulisse til stedet.
Gofar, Halvor Grasdalen, er min svigerfar på 92 år. Han har her kjørt de 17 milene fra Sandefjord og gått ned den bratte lia til sitt barndoms- hjem.
Gofar har nettopp startet på hjemturen. Først en halvtime opp den bratte lia til fots, så 17 mil bak rattet.
Jeg har et lite portabelt solcellepanel som lader mobil- telefoner og Mac. Mobiltele- fonene går kjapt. Mac-en bruker én dag på å lade til halv kapasitet.
Gofar, Halvor Grasdalen, er min svigerfar på 92 år. Han har her kjørt de 17 milene fra Sandefjord og gått ned den bratte lia til sitt barndoms- hjem.
Gofar har nettopp startet på hjemturen. Først en halvtime opp den bratte lia til fots, så 17 mil bak rattet.
Jeg har et lite portabelt solcellepanel som lader mobil- telefoner og Mac. Mobiltele- fonene går kjapt. Mac-en bruker én dag på å lade til halv kapasitet.
Dette er kokegropen vår. Stein under, ved i midten, stein oppå. Når veden har brent ut er stenene hvitglødende. De øverste stenene tas ut, råvarene innpakket i folie legges ned i gropen, de glodhete stenene legges oppå maten. Hullet forsegles med grasstorv. Kjøtt (lammelår for eksempel), poteter og grønnsaker (hele løk og tomater) er noe vi bruker. Maten behøver litt over time på å bli ferdig. Lammelåret som krydres med salt, pepper, urter og stikkes med hvitløk blir saftig og smakfullt.
Det er en nokså macho måte å lage mat på, men godt blir det.
Scener fra slektstreffet på Vegårdstun
Slektstreffet var for etterkomm- erne etter mine besteforeldre Elida og Anton Angelsen. Anton var en fisker med et småbruk i Lofoten. De hadde 7 barn, hvorav min mor Lillemor var en av dem. Elida og Anton var hengivne pinsevenner og alle deres 7 barn har fulgt i sine foreldres fotspor. Det er en familie med felles verdier og et sterkt samhold, som idag er spredt over hele Norge.
Over hundre personer i 4 generasjoner var samlet på Vegårdstun leirsted i Vegårdshei.
Min far som nå er 80 år, fikk også være med en dag på slektstreffet.
Lillemor og Ann Beate er mora mi og dattera mi.
Hundene blir intervjuet under frokosten.
Jon Helge hadde gode historier.
Technorati Tags: slektstreff
fredag, juli 21, 2006
På slektstevne
Vi har forflyttet oss til et stort slektsstevne på Vegårtun utenfor Vegårshei.
Det er etter- kommerne etter Elida og Anton Angelsen, min mors foreldre, som er samlet, ca. 100 i tallet.
Slekta
Foto: Are Karlsen
Vi skal være samlet fra torsdag til mandag morgen.
Det er etter- kommerne etter Elida og Anton Angelsen, min mors foreldre, som er samlet, ca. 100 i tallet.
Slekta
Foto: Are Karlsen
Fra venstre: Øystein, Eivind (med ryggen til), Liv (i bakgrunnen), Rune og Thor Einar. |
Technorati Tags: slektstreff
fredag, juli 14, 2006
På Grasdalen igjen
Vi får noen dager til på Grasdalen. Dette er dusjen i kveldsol, tatt med mobilkamera.
På Grasdalen igjen
Foto: Are Karlsen.
tirsdag, juli 11, 2006
Strukturenes iboende ondskap
Bent Risnes har forsøkt å vekke min interesse for et verk av Vaclav Havel der han taler om temaet "strukturenes iboende ondskap". Jeg tror jeg skjønner hva som legges i uttrykket.
Min egen personlige og litt tammere vri har vært å hevde at strukturer reflekterer verdier, og da er som kjent jeg spesielt interessert i kirkelige strukturer. Sålangt har det bare vært mulig å få aksept for en slik tanke hos mine åndsfrender blant husmenighetsfolket.
Å ikke ville innse at strukturerer reflekterer verdier, grenser etter min mening til intellektuell uredelighet.
En hierarkisk struktur reflekterer helt andre verdier enn en struktur basert på gjensidig underordning. Så vil noen av mine meningsmotstandere si at man må ha hierarki for å få menigheten til å fungere.
Da parerer jeg og sier, nei, ikke menigheten, men virksomheten, foretaket må ha hierarki. Skjønt, jeg er faktisk ikke sikker på om det er rett en gang.
Og så sier jeg videre, at menigheten var ikke tenkt å være en virksomhet eller et foretak, den var tenkt å være et fellesskap.
Og da påstår jeg: Fellesskap og hierarki fungerer dårlig sammen, fordi hierarki forutsetter underkastelse i en eller annen form. Herav utleder jeg at fellesskap og lederskap fungerer dårlig sammen. Og mener at jeg har drøssevis med erfaring som bekrefter det.
En av de store amerikanske gutta (Hybels eller Warren) har sagt at det kan være mange grunner til at et menneske oppsøker en menighet. Men det er bare én grunn til at de blir: At man får venner.
Dette har blitt hovedutfordringen i våre menigheter: Hvordan skape et godt åndelig fellesskap?
Mitt svar er enkelt: Riv hierarkiene, gi avkall på lederskap.
Hva med cellegrupper? Jo, dersom de ikke har leder. Ikke engang cellegrupper funker som fellesskap dersom de har leder.
Så sier noen: Du er anarkist, du skaper kaos. Nei, det er for enkelt. Tjenerskap pluss gjensidig underordning pluss den Hellge Ånd blir ikke anarki. Det blir Kristi kropp med et mangfold av tjenestegaver.
En kropp med iboende godhet.
Technorati Tags: Den Hellige Ånd, gjensidig underordning, Tjenerskap
mandag, juli 10, 2006
Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord: Ecclessia*
Samling i husmenigheten
Foto: Are Karlsen
|
Oddbjørg pakker grillede kyllingklubber til en kamerat av Glen Willy. |
Vi hadde samling igjen i kveld. Jeg har gått på noen tusen møter i mitt liv, men jeg kan nesten ikke huske noen "vanlige" møter som gir meg en sånn opptur som disse enkle samlingene. I dag var en ny person med, Monica. Vi planla turen til Østerbo om 14 dager.
Siden flere i menigheten nå har egen bolig, ble vi enig om å samles også hos de andre etterhvert. Irene sa at hun gjerne ville ha samling hjemme hos seg.
- Det er viktig for meg å få fylle hjemmet mitt med slike samlinger, sa hun.
Det som løftet spesielt var bønnestunden. Det er herlig å oppleve Irenes frimodighet sammen med de andre som ikke har vandret med Herren på samme måte. Det var en glad gjeng som tok avskjed.
* Ecclessia betyr samling, er oversatt menighet, kirke i Bibelen.
Technorati Tags: husmenighet
lørdag, juli 08, 2006
20 millioner amerikanere deltar i husmenighet hver uke
State of
the Church 2006
Ill.: The Barna
Group
State of the Church 2006 heter George Barnas nyeste amerikanske kirkeundersøkelse, som kan kjøpes og lastes ned som pdf-fil. |
Jeg må innrømme, at jeg trodde ikke at omfanget var så stort, men en ny undersøkelse viser at så mange som 20 millioner amerikanere deltar i husmenighet hver eneste uke.
Det er George Barna som har intervjuet 5.000 tilfeldig utvalgte amerikanere om deres menighetsliv, og han konkluderer på denne måten. Dette representerer 9% av den voksne amerikanske befolkningen. Tar man tallene over en måned, dobles disse 43 millioner amerikanere, noe som utgjør ca. 20 % av den voksne befolkningen. Når dette tallet sees i sammenheng med at i Norge går kun 5% av befolkningen regelmessig til kirke, så forstår en hvorfor man kaller det som skjer i USA en revolusjon.
Det må vel være et spørsmål om tid før dette vil få stor innvirkning på menighetslivet også i vår del av verden? Eller er det slik at jo lenger det åndelige forfallet er kommet, jo mindre er folk tilbøyelig til å delta i mer forpliktende åndelige sammenhenger som en husmenighet?
Men vi har begynt å se små tegn på at ting er i ferd med å skje i Norge, også!
Les mer om Georges Barnas undersøkelsen her:
House Church Involvement Is Growing
Pastoren svekker menigheten
Idéen om at én person eller én tjeneste skulle dominere de kristnes samlinger så til den grad som pastorens tjeneste gjør i tradisjonelle menigheter, er helt fremmed for Bibelen. Bibelen presenterer helt andre idealer for de kristnes samlinger.
Når man i tillegg må bygge kostbare bygninger i mangemillionersklassen for at pastoren to timer i uken skal kunne møte sin menighet og framføre sitt budskap som de aller færreste husker noe av idet de går ut kirkedøren, da er det godt å vite at Bibelen ikke pålegger oss slike ordninger.
At vi alle skal komme sammen og være taust lyttende til én person, har ikke noe bibelsk forbilde. Tvert imot sier Paulus:
Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen?
Hva mener jeg så, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen.
Fra Paulus 1. brev til korinterne, kapittel 12 og 14.
Dessuten advarer Paulus oss mot å dyrke talegaver. Å forkynne evangeliet har ingenting med talegaver å gjøre. Det er kun ved enheten og mangfoldet i Jesu´ kropp at evangeliet kan forkynnes troverdig. I Bibelens tid skjedde det vet at de kristne kom sammen i sine hjem til nattverd, måltid og tjenestegjøring. Der hører det kristne fellesskapet hjemme. Og bare der kan Bibelens undervisning om menigheten virkeliggjøres. Ikke i våre pastordominerte, religiøse bygninger.
Pastoren er dyr i drift på mange måter. I stedet for å være en ressurs for menigheten som mange tror han er, så svekker pastoren menigheten, både åndelig og finansielt ved sin gjøkunge-dominans.
Det hjelper ikke hvor dyktig pastoren er, når han fratar andre deres bibelske oppgaver i samlingene. Resultatet av hans godhjertede og helhjertede innsats blir negativ. I stedet for å legge til rette for samlinger der den enkelte kristne kommer i funksjon i sine hjem og i sin hverdag, underviser man i praksis en vranglære som sier at vi troende må ha et særskilt presteskap, en mellommann mellom Gud og mennesker og at vår tro skal utøves i spesielle bygninger reist for formålet.
Alt dette tapper Jesu menighet for åndelig kraft, vitalitet og ressurser.
Og har ikke sitt forbilde i Bibelen.
Heldigvis. Fordi når vi går til Guds Ord finner vi inspirasjon og håp om en ny framtid for Jesu menighet.
Technorati Tags: pastor
torsdag, juli 06, 2006
Dagens foto: Oddbjørg reiser
Oddbjørg reiser
Foto: Are Karlsen
|
Oddbjørg reiser til Hedmarktoppen for å være der noen dager sammen med Solfrid under Sommerfestivalen. Jeg blir hjemme og jobber. |
Scener fra Grasdalen
Denne gangen slapp jeg å bære alt på ryggen ned lia. Folka fra nabogården kom med sin firehjuling og tok alt sammen.
Gjerdet mot havnehagen begynner å bli morkent.
Når veden i denne gryta var brent ned til glør, kunne grillingen starte.
Vi nøt grillmåltidet helt til knotten kom og drev oss til vanvidd.
Her er jeg klar for skogsarbeid.
Mens Oddbjørg satt og solet seg rett utenfor døra, kommer det plutselig en huggorm fram fra under den store dørhella. En halv meter fra Oddbjørg snur den og kryper tilbake inn under steinen. Insidenten satte en viss demper på idyllen.
Grasdalen - som vi overtok for 3 år siden - er barndoms- hjemmet til min svigerfar, Halvor Grasdalen. I annen etasje fant vi denne sleiva med innskriften "HG 1932". Det betyr at han laget den da han var 18 år gammel. Det er mange slike gjenstander på Grasdalen som skaper nostalgiske følelser hos meg.
Skogsarbeidet bestod i å hogge, kviste, dra fram og barke små furutrær som skal brukes til rundstokker på den nye låvebrua. Dersom man lar et par kvister være igjen i toppen, er det enkelt å dra dem. Proff barkespade hjelper også.
Når kvelden kommer legger jeg meg i denne kulpen for å vaske av meg svette og skitt.
Hva heter denne blomsten?
Gjerdet mot havnehagen begynner å bli morkent.
Når veden i denne gryta var brent ned til glør, kunne grillingen starte.
Vi nøt grillmåltidet helt til knotten kom og drev oss til vanvidd.
Her er jeg klar for skogsarbeid.
Mens Oddbjørg satt og solet seg rett utenfor døra, kommer det plutselig en huggorm fram fra under den store dørhella. En halv meter fra Oddbjørg snur den og kryper tilbake inn under steinen. Insidenten satte en viss demper på idyllen.
Grasdalen - som vi overtok for 3 år siden - er barndoms- hjemmet til min svigerfar, Halvor Grasdalen. I annen etasje fant vi denne sleiva med innskriften "HG 1932". Det betyr at han laget den da han var 18 år gammel. Det er mange slike gjenstander på Grasdalen som skaper nostalgiske følelser hos meg.
Skogsarbeidet bestod i å hogge, kviste, dra fram og barke små furutrær som skal brukes til rundstokker på den nye låvebrua. Dersom man lar et par kvister være igjen i toppen, er det enkelt å dra dem. Proff barkespade hjelper også.
Når kvelden kommer legger jeg meg i denne kulpen for å vaske av meg svette og skitt.
Hva heter denne blomsten?
Kristent Fellesskap har lært seg de riktige ordene
Med orwellsk nytale har Kristent Fellesskap i Bergen erobret de rette ordene fra den revolusjonen som George Barna taler om. Jeg har lest brosjyren for de to sommerkonferansene som dette apostoliske nettverket arrangerer i sommer:
Tusener av kristne ledere har blitt enige om å vinne 1 milliard nye disipler i løpet av de neste ti åra. Innflytelsesrike kristne ledere vil mobilisere 1 milliard mennesker til å løse de fem store verdensproblemene.
Dette var ikke nytale, men et oppblåst språk slik vi kjenner det fra en rekke kristne sammenhenger. Den som klarer å mobilisere 1 milliard mennesker, klarer helt sikkert å løse de fem store verdensproblemene. Men hvor har de det fra? Virker slik tale mobiliserende på deres egne?
Dette er et fenomen i karismatisk kristendom. Dersom lederskapet ikke har så store resultater å vise til hjemme, snakker man i generelle vendinger om svære ting utenlands eller om svære ting som snart skal skje. Og nå om dagen rekker det ikke med tusener eller millioner, - én milliard må det være.
Jo, jeg tror også på store tall. Ikke fordi noen uidentifiserte kristne ledere har bestemt seg for å løse de fem store verdensproblemene, men fordi den Hellige Ånd uavlatelig arbeider for å utbre Guds Rike og bygge Guds menighet. Men jeg tror også det ville hjelpe dersom vi lærer oss å se storheten i det lille, og gi avkall på den utrolig lite produktive stormannsgalskapen.
Så over til nytalen fra Kristent Fellesskap:
Stadig flere ser at tradisjonell menighetsvirksomhet ikke produserer de fruktene Jesus vil ha. Millioner er på vei fra tradisjonell til nytestamentlig menighet. Jesu ord om den fullkomne enheten som får verden til å tro, motiverer kristne over alt til å fungere sammen på en praktisk og reell måte ... Vi ser klare tegn på at det samme holder på å skje i Norge. En voksende grasrotbevegelse påvirker samfunnet med himmelske verdier.
Hva har grasrota å si i det strikt hiearkiske apostoliske nettverket til Kristent Fellesskap? Kristent Fellesskap har riktignok lenge tenkt om seg selv at de ikke er en tradisjonell menighet. Det spørs hva man mener med tradisjonell. En menighet hvor lederskapet med fruer sitter på plattformen og hvor kvinnene må trekke et tørkle over hodet hver gang de skal si noe i gudstjenesten, er kanskje ikke tradisjonell i våre dager, men det spørs om den representerer noen av de fornyelsesstrømmer George Barna snakker om.
Det skal de ha - lederskapet i Kristent Fellesskap er flinke til å følge med i tiden. Men de har ikke tenkt i ett sekund på å forlate sine posisjoner på toppen av hierarkiet, posisjoner som blant annet innebærer reiser verden rundt. Fordi hierarkiet strekker seg ikke bare fra Bergen til Stokke. Det strekker seg også til India og andre asiatiske land.
I sommer får de besøk av husmenighetstalsmannen Wolfgang Simson under sin sommerkonferanse i Stokke. Kanskje de denne gangen hører litt bedre etter når Simson refser hierarkiene? Eller blir han påsatt munnkurv?Mer av George Orwell:
I tider med bedrag som dagens orden, er det en revolusjonær handling å si sannheten.
Og Guds Ord:
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.
Samtale - debatt - diskusjon
På internett finnes det mange muligheter for å føre samtaler, debattere og diskuttere. Også omkring spørsmål som har med tro, menighet og kristendom å gjøre.
Vårt Land har et mye brukt diskusjonsforum. Og stadig flere aviser åpner for at leserne kan kommentere artikler på samme måte som man gjør det på blogger.
I det siste har jeg blitt oppmerksom på to nye debattforumer drevet av privatpersoner. Det ene heter Trosverkstedet og tilhører Ivar Kvistum. Ivar er journalist og har sin bakgrunn i Baptistsamfunnet. Han var med i Oslo 3. baptistmenighet, som har opplevd mye turbulens i forbindelse med homofilispørsmålet.
Det andre forumet drives av Ruben Solvang. Ruben har vært med i Levende Ord, hvor man også som kjent har gått gjennom turbulens. Ruben har fått interesse for husmenigheter, og har åpnet en egen seksjon for debatt omkring det temaet. I tillegg har Ruben en rekke andre interesser som han gjerne samtaler omkring.
Her finner du de nye debatt-mulighetene:
trosverkstedet.diskusjonsforum.no
Technorati Tags: debattforum
Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord: Vi hjelper hverandre
For nye lesere: Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord består av min kone, tre rusmisbrukere - Irene, Thom, Glen Willy - og meg selv. Klikk her, dersom du vil vite mer om Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord.
I går hadde jeg en prat med Irene hjemme i hagen, mens vi spiste jordbær og fløte. Det er flott å oppleve hennes besluttsomhet i det nye livet. Hun er tøff, og kjemper en tøff kamp.
Men det er også herlig å oppleve hvordan hun er til hjelp for andre. Glen Willy har fram til nå vært uten egen leilighet. Han har kun hatt tak over hodet om nettene på byens herberge.
- Nå har Glen Willy fått leilighet! kunne Irene fornøyd fortelle meg igår. I vår forrige samling hadde vi blitt enige om at Irene skulle prøve å påvirke sin egen boligkontakt i Sandefjord kommune til også å hjelpe Glen Willy.
- Du skjønner, hadde hun sagt, Glen Willy er også en som vil noe. Det var det som skulle til. Egen bolig er et godt utgangspunkt for å komme videre i livet. Det er nå halvannet år siden Irene fikk sin bolig gjennom den samme boligkontakten.
Irene og Glen Willy støtter hverandre.
- Det som er spesielt med vårt fellesskap, sa jeg til Irene igår, er at Jesus også er med i dette fellesskapet. Det gjør noe med mennesker å være med i et fellesskap hvor også Jesus er med. Derfor kommer vi til å se store forandringer i Glen Willys liv, også. Det kan ta tid, men det vil skje.
Irene var helt enig.
I løpet av juli kommer Thom ut av fengslet. Han har til Irenes store sorg startet på et metadonprogram.
Til mandag har vi samling i husmenigheten, igjen. Dersom været holder seg, griller vi. Og så skal store deler av menigheten vår delta på Evangeliesentrenes stevne på Østerbo senere i måneden. Det blir fest.
Tore Lende er kreftoperert
Tore Lende ble i all hast operert for tykktarmskreft torsdag i forrige uke, har hans kone Anny meldt i en epost. Tore er kjent av mange her på bloggen som en flittig "kommentator", men også kjent fra media (TV2) som gjeldsslavers talsmann og så sent som igår, med et to-siders intervju i Vårt Land om sin fortid som "overordnet" pastor i en husmenighet som i løpet av noen år ble til en trosmenighet.
La oss be for Tore, at han blir frisk og kan legge denne sykdommen bak seg. La oss også be for Anny!
Technorati Tags: forbønn, tykktarmskreft
lørdag, juli 01, 2006
Dovne dager
Vi har forflyttet oss til Grasdalen. Her lever jeg sakte, går barbent i gresset og fotograferer blomster. Denne posten er både fotografert, skrevet og sendt med mobilen.
Dovne dager
Foto: Are Karlsen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
