Fare

Var på gudstjeneste i helga. Hadde ikke vært på gudstjeneste siden før ferien. Ble møtt innledningsvis med viktigheten av å gå på gudstjeneste hver uke. Det var bare blikket over brillekanten som manglet. Det er bare å ta imot. Man strekker ikke hånda i været og sier: - Unnskyld, la meg forklare ... Det er ikke dialog i en gudstjeneste.

Ellers var det 70-åringenes kultur som rådet grunnen. Ikke 70-åras, men 70-åringenes. Det var strengemusikk med førkrigsmelodier. Det er mulig ungdommen var advart, for det var vanskelig å se noen under 40 år. Jeg elsker den sentimentale 40-tallsmusikken (altså fra krigen), så jeg har ingen problemer med den kulturen. Men siden jeg kjenner til kultur- og generasjonskrigen som herjer i menighetene, hadde jeg gledet meg mer over strengemusikken på søndag dersom jeg hadde visst at det miljøet også var i stand til å glede seg over ungdommens uttrykksform. Unge kristne kommer i framtiden til å etablere nye menighets- og gudstjenesteformer. Det er allerede begynt og internasjonalt kalles det Emerging Churches.

Taler nr. to hilste oss med: - Så koselig å se så mange pene mennesker. Det var selvfølgelig ikke noe galt i det. Det var en helt ensartet forsamling av pene og pyntelige mennesker. Personlig ville jeg satt pris på om den ikke var så ensartet, og at ikke alle var så “pene”. Jesus tiltrakk seg flere elendige enn pene mennesker. Kristne menigheter støter de elendige fra seg. Dersom en kristen føler seg elendig, går heller ikke han eller hun på gudstjeneste.

Fravær av elendige er et alvorlig faretegn for en menighet.

Technorati Tags: danger, miserable, service

Fare