I kristen sammenheng er det lite som er mer betydningsfullt enn å ha gode talegaver. Det er de som har talegaver som inntar de viktigste lederposisjonene. Talernes arena er gudstjenestene. Kristne har ofte det samme forhold til talere, som fotballsupportere har til spillere. Begge kategorier går mann av huse for å bivåne gode prestasjoner og la seg underholde.
Min pastor og gode venn Per Kapstad, som nå ikke er blant oss lenger, fortalte en historie fra innvielsen av pinsekirken i Holmestrand. Menighetens ledere og innbudne gjester lovpriste dette Guds verk i høye toner. Til slutt skulle byens ordfører slippe til, og han utbrøt: - Hvilken oral tradisjon! Per med sitt ofte litt skrå og kritiske blikk på egen sammenheng, så det ironiske og humoristiske i denne kommentaren.
Det som forundrer meg er at selv om vi har mange talere som presumptivt skal formidle Bibelens budskap, er det få som forholder seg til det faktum at Bibelen reduserer retorikkens betydning. Paulus, som levde i en tid da man virkelig dyrket retorikken, framholder nettopp dette.
Da jeg kom til dere, brødre, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds vitnesbyrd. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap med overtalende argumenter og visdomslære, men med Ånd og kraft som bevis. For jeg ville ikke at deres tro skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft.Dagens menighetsliv avslører retorikkens begrensninger. Aldri har talerne vært mer skolerte og kunnskapsrike. Og aldri har tilhørerne vært færre.
Technorati Tags: preach, /rhetorics, /sermon
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar