mandag, september 18, 2006

Kirken og Ånden

Kirken og Ånden har opp gjennom historien hatt et vanskelig forhold. Med tanke på hvilken plass Ånden har i Bibelens undervisning om både den kristnes liv og menighetens liv, så er det et tankekors.

I helgen gikk det plutselig opp for meg hvilken betydning Ånden har i Bibelens beskrivning av den kristnes liv. Samtidig gikk det opp for meg at de kirkelige hierarkiene antageligvis har fordreid menighetens karakter og betydning. Gjør vi menigheten til en størrelse løsrevet fra Ånden, og dermed reduserer Åndens betydning? Er det av betydning at i Romerbrevet, for eksempel, underviser Paulus om Åndens betydning, mens menigheten ikke nevnes før i hilsningene på slutten?

Antageligvis ble jeg også påvirket av besøket av vennene fra Timeout (Oslo) hjemme hos oss i helgen.

I Bibelen er Ånden en forutsetning for både kristenlivet og menighetslivet. Den som drives av Ånden er Guds barn ... Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. I Bibelen skapes innholdet i de kristnes samlinger av Ånden i den enkelte troende, gjennom Åndens mangfoldige gaver.

Det kirkelige hierarkiet reduserer betydningen av Ånden i den enkelte troende, - enten man snakker om en pinsemenighet eller en statskirke. Den troende blir satt på plass. Begreper som det "allmenne prestedømme" og "det myndige lekfolk" er historiske forsøk på opposisjon mot slike tilstander.

Den bibelske beskrivelsen av enkle, hverdagslige funksjoner blant de første kristne, har i årenes løp fått utvikle seg til høye geistlige posisjoner som hever seg over de vanlige troende, - i de mest ytterligående tilfeller med overdådig utsmykkede klær, hatter og staver.

Kirken som organisasjon, de kirkelige embedene, liturgiene og seremoniene er blåst opp over alle dimensjoner i forhold de bibelske forbildene. Like så stor betydning som den Hellige Ånd tilskrives i Skriften, like så stor betydning har kirkens organisasjon, embeder og liturgier fått i dagens kirker.

Dette er en utvikling som over tid synes å ramme alle kirkesamfunn, inntil det ofte ender i absurd menneskedyrkelse.

Vi står alle i fare for å flytte tyngdepunktet fra den troendes nye liv i Ånden, slik Bibelen beskriver det, til menigheten som en slags selvstendig størrelse på siden av den enkelte troende og Ånden. Menigheten dannes av hver den som drives av Ånden. Det er ingen ting som kan erstatte Åndens liv gjennom den troende når menigheten samles. Når det likevel skjer, fører det til åndelig fattigdom og stagnasjon.

Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme.  5 Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme.  6 Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle.  7 Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode.  8 For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap,  9 én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede, 10 og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale. 11 Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.

1. Korinterbrev 12

Technorati Tags: ,


Share/Save/Bookmark

15 kommentarer:

Turid Sunde sa...

Dette er jammen viktig.Husker hva som var første "saken" som skilte oss fra hverandre den gangen jeg ble kristen. Det var villigheta til å se hva Bibelen sier om Den Hellige Ånd, og det var troen på at det fortsatt er sant det somn står.
I de senere år har dette kommet igjen, men i ny forkledninig. Nå er det ofte vi som var "karismatiske" og utstøtt fra det bestående, som ikke vil ha med
Den Hellige Ånd på den måten Han er. Kommer Han på en måte som foreløpig kanskje er litt ukjent for oss, så gjør mange den samme feilen som som vi selv var utsatt for. Den Hellige Ånds liv blir ikke verdsatt, blir stemplet som svermeri, show, ikke bibelsk på diverse måter.
Det er så viktig at vi ikke gjør denne store feilen. Gud lar seg ikke spotte. Tror vi at livet kommer fra Ånden, så må Han få være den Han er. Og Livet lever, det er ikke plass til Han i en boks av det som for oss er trygt og kjent.
Dette er viktigere enn alle mulige
læresetninger om både det ene og det andre.

Håkon Sigland sa...

Du har noen viktige poenger, men tror kanskje ikke at Romerbrevets vektlegging av saken skal brukes som et bastant "vitne" for ellers gode innspill. For å komme med et motspørsmål: Kan det at Paulus ikke personlig kjenner menigheten i Roma ha noe med at menighetshilsningene kommer først i slutten av brevet?

Vi vet jo bl.a. fra Timoteusbrevene at det var viktig å få innsatt lederskap i de første menighetene, måten det skjedde på vil jeg tro var gjennom en gjenkjennelse av nådegaver i mennesker, og at de fikk tjenester på basis av gavene.

Anny Svenstad sa...

Jeg undrer meg....

Ofte ser vi hvordan omstendigheter (mor, far, oppvekst, samfunnsordninger, ja,..menigheter, pastorer, hierarkier..) påvirker oss mennesker.

Men,
det har vært snakket mye om paradigmer på bloggen her, et mulig skifte fra hierarkiske menigheter til husmenigheter (uten ledere osv)

Og,
det har vært snakk om på bloggen her, det å få i 'gang' en menighet, en organisme som fungerer mennesker imellom, hjelpe hverandre, se Ånden virke mellom oss.

Så til min undring:
Det egentlige paradigmet her, går det på menighets-systemer? På strukturer? På mennesker rundt oss?

Handler dette store p-skiftet
EGENTLIG om ytre faktorer som hindrer meg/oss i å fungere 'i Ånden', se Jesus gjøre sitt verk mellom oss?

(Jo, ytre faktorer spiller inn)
Men er det slik at det store paradigme-skiftet egentlig skjer INNI meg? INNI deg?
(På tross av ytre faktorer)
Hvorfor ser vi ofte på alle de ytre forhold?? Er det fordi det å se inni seg og ta noen konsekvenser er for tøfft? At det koster KJØTTET mitt for mye?

Hva venter vi på for å se alt det vi drømmer om skal skje? HVA egentlig?

Hva er Menigheten? Noen nevnte at den er bygget..ikke av murstein eller betong, men av levende stener..

Hva er egntlig det største hinderet for å se Ånden fungere blant oss?
(Jeg aner hva som hindrer meg oftest)

Blir vi lurt til å ha et komplisert fokus her... (kirkemøter helt fra 400-tallet, opprinnelsen til katolisismen, hva mange bibelske ord og uttrykk egentlig betyr, etc etc. Joda, jeg vet at alt dette ikke er blitt tatt opp for å finne ut av vårt menighetsliv, men...kanskje?)
... som vil ta all verdens tid å få på plass før vi kan fungere som Menighet? Flyte i Ånden? i barnekåret?

Forresten, jeg undrer meg mye, hva er den største trusselen MOT det Skriften kaller å 'ha fått barnekårets ånd'? (Rom 8, 14-15)
(og jeg vet at Ordet også tolkes meget forskjellig, det tar jeg heller ikke høyde for her i min lille post og dessuten, som en enkel skriver på bloggen her: Jeg prøver ikke å være 'uttømmende i mine skriverier' dvs få med alle eventualiteter i mine enkle poster, men er kun litt spontan, sier ting litt rett ut, og ønsker faktisk ikke å bli for komplisert med for mange filter...)(Jeg tror ingen trodde at jeg prøvde det heller, he he)

Rom 8,3:
"For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende Sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse ..."

og Rom 8,5:
"For de som lever etter kjødet, retter SINNET (min utheving) mot det som hører kjødet til, men de som lever etter ÅNDEN (min utheving), retter sinnet dom det som hører Ånden til"
For kjødets sinnelag er DØD (min utheving), men Åndens sinnelag er LIV OG FRED" (min uth)

Anny Svenstad sa...

To av de tydligste skrivefeil:

"Forresten, jeg undrer meg mye, hva er den største trusselen MOT det Skriften kaller å 'ha fått barnekårets ånd'? (Rom 8, 14-15)"

Jeg mener "trussel mot det å FLYTE/LEVE i barnekåret"


Og:
.." retter sinnet dom det som hører Ånden til"

Rett: "..retter sinnet mot det som hører Ånden til"

Ivar Kvistum sa...

Hei, Are

Jeg blir litt i stuss fordi du tilsynelatende tar for gitt at alle er enige om hva og hvordan "Ånden" er.

Jeg tror ikke det finnes noen slik konsensus. Og det vekkes en mistanke i meg om at du - som premiss for det du skriver - legger en for snever definisjon til grunn.

Det mener jeg fordi du så forbeholdløst avviser åndens tilstedeværelse i slikt som liturgi, historie og tradisjon - altså i kult og kultur.

I stedet våger du den påstanden at kirkelige tjenere og prester har har rare, pompøse klær etc.

I stedet aner jeg en nokså endimensjonal pinsevenn-fortolkning av begrepet "Ånden". Jeg sier endimensjonal fordi jeg opplever nettopp at den forståelsen som preger pinsebevegelsen, ikke gir rom for å anerkjenne noe mer eller noe annet når det kommer til "Ånden". Du må gjerne korrigere meg hvis jeg tar feil her.

Jeg vil gjerne bidra med et annet perspektiv: Hva om "Ånden" er virksom der mennesket søker Gud? Hva om "Ånden" ikke lar seg begrense av menneskelige strukturer, kulturer og symboler, men faktisk virker gjennom dem? Hva om katolikkene har rett når de opplever "Ånden" gjennom sakramentene sine, sågår gjennom å høre Paven på Petersplassen? Hva om "Ånden" er virksom gjennom ortodokse ikoner? Hva om "Ånden" er virksom gjennom zenbuddhistisk meditasjon? Eller gjennom kunst? Eller musikken til Miles Davis eller Bach?

Jeg tror det. Og for ordens skyld: Jeg tror ikke engang "Ånden" lar seg stanse av frisyren, den snurrige teologien og de hvite dressene til Benny Hinn.

Ivar

Are Karlsen sa...

Anny,

Du skriver om et Åndens paradigmeskifte. At man kan leve i Ånden uansett ytre omstendigheter, og at det er det som utgjør det virkelige paradigmeskifte.

Jeg tror du er inne på noe veldig viktig, noe jeg ønsker å gå dypere inn i.

Are Karlsen sa...

Ivar,

Jeg har ingen problemer med å følge deg i ditt utvidede perspektiv på den Hellige Ånd. Men det utvidede perspektivet synes å ha erstattet det bibelske perspektivet:

Ånden i hver enkelt troende. Ånden i "treller og trellkvinner". Ånden som gir seg spontant til kjenne i det kristne fellesskapet.

Ditt utvidede perspektiv er dagens tradisjonelle perspektiv: Ånden i de begavede. Ånden i eliten. Ånden i de menneskelige prestasjonene.

Enten det er snakk om Paven, Miles Davis, Bach eller Benny Hinn.

Gudstjenestefellesskapet er blitt de begavedes arena. Og dermed skiller ikke gudstjenesten seg ut fra et hvilket som helst kulturarrangement rent verdimessig.

Ivar Kvistum sa...

Godt poeng, Are. Vi må ikke tape av syne den "demokratiseringen" av Ånden som ligger i evangeliets revolusjonære kraft.

Men jeg begynner å kjenne at det klør i behovet for å få en klarere definisjon av hva "Ånden" er for noe.

For å begynne et sted: Mitt inntrykk er at den pinsekarismatiske tradisjonen definerer "Ånden" som en slags magi, hvis fremste kjennetegn er eksplisitt overnaturlighet og ekstatiske erfaringer.

Ikke at dette er galt, men jeg tror det blir for snevert å stanse der. Hvis det er det du/vi gjør...

ivar

Are Karlsen sa...

Ivar,

Den pinsekarismatiske tradisjonen er ikke fullt så snever som du beskriver, men du bommer ikke helt.

Foreløpig nøyer jeg meg med den subjektive definisjonen av Ånden, som ligger i det spørsmålet Paulus stilte til noen kristne: Fikk dere den Hellige Ånd da dere kom til troen?

Forøvrig ønsker jeg som deg ikke å snevre inn perspektivet for hva Ånden er og gjør.

Apropos det pinsekarismatiske perspektivet: Neste år feirer pinsebevegelsen 100 år, med stor tverrkirkelige markering i Oslo Spektrum. Det kan være interessant å være til stede under det arrangementet for å sjekke ut "ekspertenes" perspektiv.

Geir Lie sa...

I 1956 utgav Poul Madsen boken "Helligåndens væsen og virke". På s. 7 polemiserer Madsen mot kristne [pinsevenner] som med utgangspunkt i Apgj.1:8 nærmest behandler Ånden som om han ikke var "en guddommelig
person, evig, uskabt, som Faderen og Sønnen." Ifølge Madsen mener de "at kunne slutte, at Helligånden [kun] er en kraft, som kommer fra Gud, en velsignelse, som han skænker sine."

Jeg er ikke sikker på om mange p.venner/karismatikere vil kjenne sin egen "teologi" igjen her. Men praksisen synes utvilsomt å underminere "teologien" på dette området. Dessverre, vil jeg si.

Ivar Kvistum sa...

Kanskje kan vi lære av østlige erfaringer, hvor ånd, livskraft, pust og energi blir nærmest synonyme størelser. Alt samles i det kinesiske begrepet "qi" (også skrevet som "chi")?

Jeg har puslet med noen tanker rundt dette, i et forsøk på å finne en vettug måte å forstå den kristne ideen om treenighet.

Kanskje bunner denne læren simpelthen i erfaring, nemlig en modell som gjenfinnes i nær sagt enhver form for religion.

Vi har en ide om en Gud, eller om "det evige ene", eller mer upersonlig: tomheten.

Dernest har vi erfaringen av guddommelig kraft, ånd eller spiritualitet. Som det vi kristne kaller Den Hellige Ånd og som daoistene kaller qi etc.

Som et tredje element har vi en åpenbaring eller åpenbarer som virker i en historisk kontekst, og som bygger bro til den menneskelige virkelighet. Som Jesus, som Buddha, som Muhammed, som profetene i GT, som Laozi.

Med en slik "forklaring" av treenighetslæren, går den fra å være en beskrivelse av det guddommelige, til å bli en beskrivelse av hvordan vi mennesker erfarer det guddommelige.

Ideen om treenighet overlever fordi den samsvarer med allmenn religiøs erfaring.

Bare en tanke, altså. Kanskje den til og med er feil.
Ivar

Are Karlsen sa...

Ivar,

Hvorfor må vi forstå Gud? Er det ikke nærmest selvmotsigende at vi skulle kunne forstå Gud eller Treenigheten?

Er det ikke slik at for å forstå Gud, så må vi redusere ham?

Jeg tillater meg å reklamere for den interessante diskusjonen om temaet religionsdialog som gikk på ditt samtaleforum Trosverkstedet.

Ivar Kvistum sa...

Hei, Are

Du misforstår. For min del handler det ikke om å forstå Gud, men å forstå det religiøse uttrykket, språket.

Hvorfor overlever en forstilling om treenighet? Jo, tenker jeg, kanskje fordi den er et presist UTTRYKK som i dypet stemmer med vår erfaring og vår forståelse av oss selv i forhold til det guddommelige.

For å koke det enda mer inn: Treenigheten består av tre faktorer som finnes i nær sagt all religiøs praksis og i alle tradisjoner:

1) Det ubegripelige og guddommelige hinsides språk, forståelse og erfaring. (Gud)

2) Det erfarbare, religiøse livet, kraften, spiritualiteten. (Den Hellige Ånd)

3) Åpenbaringen - innsikten - som gjør det skjulte og det guddommelige tilgjengelig for mennesker. (Kristus)

Jeg mener fortsatt at vi må skrelle vekk lag på lag med "forståelse" av Gud. Kristenheten og annen religion er fullstappet av skråsikre påstander om Guds vesen, Guds vilje, Gud preferanser i forhold til menneskelig seksualitet, Guds smak i musikk etc. etc. Alt dette må vi omvende oss fra og i stedet venne oss til å forstå mye, mye mindre.

Det oppnår vi når vi forstår mer av oss selv.

Takk for reklamen, for øvrig. Jeg tror likevel jeg kommer til å stenge trosverkstedet snart. Blogger som denne fungerer mye bedre som fora.

Are Karlsen sa...

Ivar,

Et slikt religiøst minste felles multiplum kan muligens være nyttig i en misjonsdialog.

Men for å etablere det synes jeg du reduserer den treenige Gud på en måte som gjør Ham ugjenkjennelig for meg.

Gud er for meg Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, Han som kalte Abraham ut av byen Ur og førte Israel ut av Egypt. Altså en Gud som har handlet i menneskenes historie.

"Herren er Ånden" - Den Hellige Ånd er Gud.

Kristus er den som har all makt - derfor er vi kalt til å gjøre alle folkeslag til Hans disipler. Oppdraget er et ledd i Guds store plan, "å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham."

Er det disse "lagene av forståelse" du ser behov av å skrelle bort?

Ellers er jeg enig med deg i behovet av å redusere mye av det tradisjonelle godset som henger fast ved kristendommen. At vi oppnår det ved å forstå mer av oss selv, forstår jeg ikke helt. Jeg tror det er mulig å lese Bibelen med nye øyne, ledet av Den Hellige Ånd, og på den måten komme nærmere budskapet i åpenbaringen i Bibelen.

Ivar Kvistum sa...

Hei, Are

Jeg tenker altså at treenigheten forklart slik jeg prøver på, handler om hvordan mennesket forsøker å forstå og uttrykke det guddommelige. Det er ikke ment å være en beskrivelse av Gud.

Når du er inne på "Abrahams Gud" og så videre, får også jeg problemer, men med et litt annet fortegn. Jeg har store problemer med å identifisere den guden som beskrives i store deler av GT med noe jeg selv kan tilbe og tro på. Den - unnskyld uttrykket - blodtørstige, hevngjerrige og sjåvenistiske Jahve-guden er et mildt sagt problematisk uttrykk. Tror vi på en Gud som dreper spedbarn?

Du snakker om en Gud som handler i menneskets historie. Ja, kanskje, på en måte. Men jeg tror vi skal være veldig forsiktige med å anta at dette kommer direkte til uttrykk i det bibelske materialet uten videre.

Og i så fall: Handler Gud utelukkende som israelsk stammegud?

Jeg leser de bibelske tekstene i stadig større grad som en dokumentasjon over en utvikling i gudsbilder i en bestemt tradisjon - fra det enkle og "primitive", via det autoritære, militante og nasjonalistiske til det store gjennombruddet i Kristus.

Om Gud handler, er det i dialog med mennesker. Og i Kristus møtes Gud og mennesker så nært og intimt at vi snakker om en inkarnasjon - og en åpenbaring.

kanskje...

Ivar