Jeg abonnerer på Magazinet - en kristen avis som er som de fleste andre trygt plantet i det tradisjonelle kirkeparadigmet.
Magazinet har over tid kjørt en serie artikler om Europas 10 største menigheter. Nå når serien er ferdig, gir man leserne et tilbud om gruppereiser til disse menighetene. Helsides-annonsen for tilbudet har overskriften "Hvem er størst?"
Spørsmålet "Hvem er størst?" hører så avgjort med i det tradisjonelle kirkeparadigmet. Det som kjennetegner dette er synkretisme - et ord man vanligvis bruker i forbindelse med religionsblanding.
Synkretisme, slik jeg tillater meg å bruke det her, handler om å blande verdier, - Guds rikes verdier og verdens verdier, eller verdisynkretisme om du vil.
I verden er spørsmålet "Hvem er størst?" kanskje det viktigste av alle spørsmål. Å være stor er synonymt med makt. Men er det slik i Guds Rike?
Å strebe etter å bli størst, reflekterer neppe Guds Rikes verdier. Til og med når det gjelder menigheter, er det mye som tyder på at størrelsen på menigheten er omvendt proporsjonal med menighetens evne til å oppnå sin hensikt: Guds Rikes komme.
Undersøkelser viser at det er ingen type menighet som skaper så mange out-churched som pinse-karismatiske menigheter. "Forbruket" av mennesker er ofte svært høyt, til tross for at enkelte kan vise til nominell vekst. Årsaken er etter min mening verdisynkretismen, kjennetegnet blant annet ved spørsmålet:
Hvem er størst?
Innlegg
3 kommentarer:
"Hvorfor ikke drømme stort, hvorfor ikke drømme om verdens største menighet i Norge med 300 000 medlemmer - det sitter unge menn i denne salen som Herren planter denne drømmen idag"
Youngi Cho - fritt etter hukkomelsen - kirkevektsmøte i Oslo Spectrum for ca. 10 år? siden.
Og han spurte også: "Hvorfor skal verdens største menighet være i Sør-Korea - hvorfor ikke i Norge?"
Ja, hvorfor ikke drømme om å bli den største pastor i verden - hvorfor ikke gi disse drømmene til våre barn og ungdommer?
Høres dette ut til å være i samsvar med Jesu lære?
Jeg vil også drømme - drømme om så de lille såkornet - som ingen ser - men som kan dele seg, blir til flere og vokse..
Det kornet som fallet til jorden og dør -
Hva med litt sindighet og ro?
Er det så sikkert at det så stort å være størst?
Jeg bare spør?
Hva er forskjellen på å være størst eller flest? Eller hvor stort eller hvor mange?
På denne bloggen har jeg sett tall på hvor mange husmenigheter man har visst om i Norge - og nå er det visst flere enn det var. Og flere blir det, skal jeg tro det som skrives her. Det virker på meg som om også husmenighetene har ønsker om å bli flere og størst - større og flere enn de hierarkiske menighetene? Har jeg ikke også i disse spaltene lest om den voksende internasjonale husmenighetsbevegelsen?
Hvor ligger forskjellen på dette - og det som Are gjør et poeng av i sitt innlegg?
Forskjellen ligger enkelt og greit i at det ikke sitter noen mennesker på topp når det er snakk om at det blir flere husmenigheter. Det er stor forskjell på å bli "større" og "flere"! :)
I en tradisjonell menighet sitter det et lite antall (om ikke en person) på toppen og "eier" en menighet på et visst antall mennesker. De er STØRST!
Når antall (uavhengige) fellesskap vokser, så er det ikke styrt av et overordnet organ. Man vokser ikke for å bli en stor enhet som skal få politisk makt osv. Man vokser ikke for å samle flest mulig i ett stort bygg hver uke.
Man vokser fordi man sprer evangeliet, fordi man samles i enkle fellesskap, og fordi det budskapet som vi har forvandler liv! Man blir FLERE!
... og ikke større :)
Legg inn en kommentar