Jeg vurderer å føye til en ny verdi til verdi-listen til høyre: Én om gangen taler - ikke kun én taler.
Verdien "én om gangen taler", er et nokså greit prinsipp. Det er sjelden greit at folk snakker i munnen på hverandre.
Paulus fant grunn til å understreke dette prinsippet i sitt brev til menigheten i Korint: For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret.
Idag er denne formaningen overflødig. Kommer man inn i en kristen gudstjeneste i dag, er denne regelen byttet ut mot en annen: Kun én taler.
Formaningen fra Paulus´ side sier noe om hvor vesensforskjellig dagens kristne samlinger er i forhold til de samlinger de første kristne hadde.
Det er Sjur Jansen som har satt meg på disse tankene. Sjur hevder - og jeg slutter meg til - at de første kristne hadde samlinger som ikke var ledet av andre enn den Hellige Ånd, og at det skjedde at inspirasjonen kunne ta overhånd. Istedet for å avsette den Hellige Ånd som leder, og innsette en pastor, minnet Paulus om den enkle regelen: Èn om gangen!
Jeg er med i mange sammenhenger der verdien "én om gangen taler" praktiseres. For eksempel når jeg er sammen med venner i godt lag. Vi har det hyggeligst når én om gangen taler. Og når alle deltar likeverdig i samtalen.
Minst hyggelig er det når bare én snakker hele tiden. Dersom det hadde vært slik bestandig ville vennefellesskapet gått i oppløsning.
Motverdien "kun én taler" er en del av et verdisystem, en struktur - kall det gjerne paradigme - som er fremmed for Bibelen. De bibelske menighetene var ikke som dagens menigheter hierarkiske organisasjoner dominert av et presteskap.
Hvorfor er det så viktig å understreke dette? Jo, fordi det dreier seg om vår evne til å formidle evangeliet og se Guds Rike komme. Dersom vi skal kunne frelse Europa i vår levetid, må vi for det første praktisere Guds Rikes verdier og for det andre ha den samme dynamikk som Bibelens husmenigheter, og som for eksempel de kinesiske husmenighetene, som i løpet av 50 år har vunnet over 100 millioner kinesere for Jesus.
Bibelens kristne samlinger var preget av Åndens dynamiske ledelse og alles likeverdige deltagelse. Skal Europa frelses, må vi søke den samme dynamikken.
Derfor synes jeg verdien "Én om gangen taler - ikke kun én taler" fortjener sin plass i listen.
Innlegg
7 kommentarer:
taler jeg har hørt har betydd enormt mye for livet mitt. Ofte snakker vi jo sammen om det vi har hørt etterpå. jeg ser ikke helt at det ene behøver å utelukke det andre. Også i fellesskapet er det vel bra at en som har fått en gave til å formidle ordet, og som har noe på hjertet, får anledning til å dele dette
Helt enig med anonym. Er knall med en foredragsholder som vet hva han snakker om. Gjerne et seminar e.l. som går over en liten periode.
Så lenge det ikke blir et obligatorisk innslag når felleskapet samles! :-)
Enig med anonym og ruben. Og Are. Fordi jeg tror at dersom Den Hellige Ånd får lede, så blir det ikke èn taler.
Det er vel det som er hele hemmeligheten? Kan ikke tenke meg at noen som er innom her, er imot en tale som er inspirert av Gud. Dersom den blir gitt på det tidspunktet Gud hadde tenkt.
Vi trenger godt utrustede folk med alle slags nådegaver. Det er jo nettopp det som bygger opp Guds menighet til å bli Guds menighet.
Det som stopper den bygginga - jeg vil kanskje heller kalle det livet - er når noen nådegaver blir viktigere enn andre. Det blir liksom litt feil å foretrekke enkelte sider ved Gud, framfor andre.
Hemmeligheten ligger vel i å hjelpe hverandre inn i trygghet på at alle Guds barn er like viktige, og at Gud selv har overgitt til oss å forvalte dette ved seg selv.
En kommer på en måte stadig tilbake til dette med tillitt, mot, frihet og respekt for hva Gud gjør gjennom det barnet Han velger til hver oppgave.
Personlig må jeg si at jeg har hatt enormt stor hjelp av mennesker med forskjellige nådegaver. Og jeg ville ikke vært noen foruten.
Av de som forvalter sine gaver til Guds ære og menneskers oppbygging.
ENIG MED ALLE FORRIGE :-)
Jeg har den siste måneden lest en god del av NT på en ny måte - kanskje?
Jeg vil ikke være for rask til å påberope meg å være ledet av Ånden - jeg ser at det vi kaller Åndens ledelse og tilskyndelse ofte er vår egen sjels ledelse og entusiasme. Det gjelder vel også "enetalerne" som har fått kveldens ord eller åpenbaring?
Det har slått meg ved lesningen av at "alle tings mål" synes å være kjærligheten.
Når Paulus roser menighetene så er det i denne retning fordi "kjærligheten blant dere vokser - blir mer og mer reell og virkelig" Dette får Paulus til å gå fra hektende og bryte ut i jubel.
Det er lite eller ingen ros som gjelder:
1. Numerisk framgang - menighetvekst.
2. Stor tro - og store gjerninger -helbredelser o.m.
3. Flotte kirker
4. Store program - store tjenester
Noe ytre imponerende.
5. Paulus sine brev er normalt stilet til "alle de hellige"
Det både forvirrer, forundrer og inspirerer meg.
Og jeg tenker på det enorme fokus som er på ledelse i våre dager -
Spinoza hadde fokus på å leve i de aktive affekter: Kjærlighet, vennskap, glede, fred, gjestfrihet,ydmykhet.. Vi fant vår bestemmelse i disse dyder. Kjærligheten til Gud og mennesker.
De negative var: Hat, misunnelse, pengejag, selviskhet, hovmodighet osv. De som levde i dette var træler.
Jeg kan ikke se annet enn at evangeliet lærer det samme - og vi feiler vel alle?
Men noen typer strukturer ser ut til å legge forholdene til rette for persondyrkelse, suksess-orientering - de fremmer "de passive affekter"? Når vi ser de stridigheter som er i en del menigheter - så er det ofte personene på toppen som tar støyten - mens problemet vokser nedenfra ved strukturenes og persondyrkernes hjelp - eller er det ikke noe i den retning?
Det er et enormt fokus på lederutdanning ---
Hva om vi i stedet fikk praktiske kjærlighetsseminarer hvor vi fokuserte på hva NT lærer om praktisk kjærlighet - og hvordan vi kan leve i de "aktive affekter" - Gud til ære ved menigheten.
En "dydsvekkelse" venter jeg på - i den grad jeg venter på vekkelse. Jeg har dog vel lært meg å ikke vente på så mye - men fokusere på det som skjer nå - med andre ord "stikke fingeren i jorden"
Det er så mye å reflektere over om dagen.
I dag sa Turid til meg: "Vi har stagnert..."
Oi oi oi, takk Turid at du er VÅKEN og det vekket meg!!!!
Og i går hadde jeg besøk av en god onkel, han mistet sin kjære kone for 12 år siden, den gang sto jeg ved kisten i kirka og sa, husk onkel, at Jesus er hos deg nå! (Og halleluja, det er SANT, men!!!!!)
Nå har onkel mistet nr 2, og denne gang sa jeg ingen ting!!
Ikke fordi det ikke er sant at Jesus fortsatt er hos onkel, men mitt eget liv vitner om at liv og lære kan være svært langt fra hverandre og svært svært vanskelig å forene!! Selv om jeg har deltatt i MANGE herlig møter, både i Josva, i Kilden og i Toronto, og mange andre steder, og jeg kommuniserer daglig med de store forkynnere på verdensplan.... Ho ho, men det å forene SMERTEN og JESUS ...på en enkel måte, jeg er ikke god nok på det, men jeg har i sannhet vært veldig mange ganger veldig velsignet på disse møter og i flotte samtaler!! tro meg!
Men hvordan fortelle/forklare/leve ut for folk....at JESUS er svaret alle venter på???????????????????
Sant skal sies (og jeg er naiv ærlig i min tale), i natt sa Jesus til meg at Han er min ektemann!!
(er jeg dum/naiv/enkel.. som sier sånn? Drit i det, heter det på Gjøvik)
Hei Anny og Turid,
dere to friske damer - flotte blomster i Herrens hage.
Men når noen sier "Jesus er svaret" - så tenker jeg på hva spørsmålet er?
Ja,ja Anny. Vi kan jo snakkes litt her også, så blir vi ikke lei stemmene til hverandre. Jeg ler og ler når jeg ser din siste kommentar til hva ting heter på Gjøvik. Ikke særlig høyverdig språk det der, du. Men jeg hører stemma di, og må bare le.
Så til alvoret.
Jeg har en veldig bra læremester i livet mitt som har lært meg noen av de lureste ting noen har greid å lære meg.
Vi må utvikle et lidelsesevangelium, sier han. Da mener han ikke askese, påtatt religiøst et eller annet rart,men et evangelium som tar mennesker på alvor. Ikke fornektelse av en allmektig Gud, full av mirakelkraft og en evighet full av alt det gode vår verden trenger, men et evangelium som også tar med at vi er en verden full av sårede mennesker. Som alle trenger en helbredende Gud på hver vår måte.
Hørte også en kvinnelig( dersom et er noe som heter det) forkynner, som fortalte etter et menneske hun hadde møtt. Det var en mann som hadde mistet sin sønn. Han hadde ropt og bedt til sin Gud om svar på HVORFOR?? Og hvor var du Gud, da min sønn døde? Gud hadde svart han, og svaret var:" Jeg var der da din sønn døde, som jeg var da min sønn døde".
Noe å tenke på.
Legg inn en kommentar