søndag, mai 13, 2007

Husmenighetstreff i Tyskland

Frankviola
Frank Viola
Foto: House Church Chronicles

Frank Viola deltar på husmenighetstreffet i Heilbrunn, Tyskland 7-10. juni.

Husmenighet dreier seg om Jesus, - og relasjoner og nettverk. Det foreligger en åpen invitasjon til et husmenighetstreff utenfor Heilbrunn i Tyskland, torsdag 7 - søndag 10. juni.

En av deltagerne på dette treffet er Frank Viola, - som har skrevet en rekke bøker om husmenighet. Frank er igjen "fostret" av Gene Edwards, som allerede på 60-tallet underviste og praktiserte husmenighet i Santa Barbara, California. En rekke nordmenn ble involvert i visjonene den gang, blant andre Tore Lende.

Frank Viola har vært omtalt flere ganger her på bloggen, blant annet i et innlegg om den lederskapsløse menighet.

Jeg har meldt meg på dette treffet. Vil flere følge med? (Det skal sies at jeg også er i Tyskland i de dager i forbindelsen med jobben.)


Share/Save/Bookmark

23 kommentarer:

Anonym sa...

Interessant. Ser også at Bjørn Olav Hansen på sin blogg skriver om Frank Viola i dag. Han omtaler de syv usunne subkulturene som Viola mener karakteriserer mye av moderne husmenighetsbevegelse. Viola mener blant annet at en av de usunne trekkene er angrepene på historiske kirkesamfunn, og endeløse diskusjoner rundt bibelstudier. Hansen og Viola synes jeg reiser viktige spørsmål.

Hansens blogg finnes her:
bjornolav.blogspot

Med vennlig hilsen
Nils Jøran Tønnesen

Are Karlsen sa...

Nils Jøran Tønnesen,

Takk for tipset! Jeg har kommentert på bloggen til Bjørn Olav Hansen.

Det kritiske søkelyset på de historiske kirkesamfunnene og tradisjonelle menigheter er viktig og må fortsette. Det er et viktig bibelsk prinsipp at vi prøver det som skjer og sies i Guds menighet.

På den annen side er det viktig at samlingene ikke preges kun av prøving, - spesielt ikke av andre.

Samlingene må først og fremst være rettet mot å betjene de behov som er representert.

Ragnhild Schanke sa...

For meg oppleves ikke valget mellom en organisert menighet og et privat trosfellesskap som en påtrengende problemstilling. Jeg kan nemlig ikke se at noen av disse typene organisasjon garanterer en sunn kristen tro og praksis.

I den siste tiden har jeg grublet litt over forholdet mellom frelse av nåde og frelse pga god praksis. Foreløpig er jeg kommet til dette:

1. Frelsen er et Guds-fellesskap vi erfarer her på jorden, uavhengig av om der er et evig liv eller ikke. Å bli frelst er altså å innlede dette forholdet til Gud.

2. Å leve som frelst er å utvikle gudsrelasjonen slik at man som et åndelig individ fremmer Guds Rike i denne verden. Gud Rike består i rettferdighet, glede og fred. Rettferdighet er det viktigste fordi det er betingelsen for fred (shalom) og glede. Dette oppnås ved åndelig kraft og ved politisk arbeid, eller rett og slett ved å hjelpe de som lider nød.

3. Frelsens velsignelser skal følge Den Hellige Ånds nærvær. Noen ganger er det trosfellesskapets oppgave å sørge for at så skjer. Jeg kjenner personlig noen få gjeldsslaver, med livslange slavekontrakter. Etter min oppfatning har noen fått som fortjent etter uetterrettelige økonomiske disposisjoner, mens andre er, sammen med sine familier, ofre for slike.

4. Trosfellesskapet (privat eller organisert) burde korrigert de som mangler moralsk dømmekraft og selvinnsikt, i den hensikt å få dem til å ta et oppgjør med det gale som er gjort. Trosfellesskapet burde hjulpet ofrene for de samme menneskene økonomisk, juridisk, politisk og opinionsmessig. Dette er det mulig å gjennomføre uavhengig av organisasjonsform. Jeg ser imidlertid ingen kamp for rettferdighet i noen kristne miljøer, og stiller meg derfor likegyldig til spørsmål om organisasjon.

Tore Lende sa...

Jeg forstår Ragnhild sine tanker langt på vei. Takk :-)

1.
Det handler om Guds kjærlighet forløst her på jorden først - og så videre inn i evigheten.

Siterer fra Filipperne 1 - The Message:
"Så dette er min bønn, at deres kjærlighet vil blomstre. Lær å elske fornuftig - bruk hodet for å prøve deres følelser, slik at deres kjærlighet er ekte, praktisk og sunn, ikke bare et sentimental oppkok. Lev eksemplarisk sann i kjærlighet, et liv verdig Jesus: Kjærlighetens frukt fra sjelen, som gjør Jesus tiltrekkende på alle og får alle involvert i herligheten til Guds ære"

Denne slags liv resulterer i gode relasjoner av typen av Paulus hadde til Filipperne. Siterer første vers av kapitel 1 fra samme oversettelse:

"Hver gang jeg kommer til å tenke på dere, bryter jeg ut takk og jubel til Gud. Hvert gledesutbrudd tenner til bønn. Jeg finner meg selv bedende med et oppløftet og lett hjerte. Det gir meg slik inderlig tilfredsstillelse og se at dere fortsetter sammen med oss i tro i det dere demonstrerer og forkynner Guds budskap."

Hvis vi kan få denne slags liv i en tradisjonell menighet - utmerket. Jeg er med. Men det kommer straks et fokus på medlemskap - i en spesiell bevegelse - en spesiell identitet utenom Kristus. Dessuten oftest et slags visjonsfokus - vi blir del av en virksomhet. Menighet er et verb - et liv som leves.

Kanskje ikke alltid? Pastor Reidar Paulsen sa noe til meg om at han hadde dette med "menighetens visjon" etc..langt oppi halsen -og han hadde for lenge siden kastet alt dette i søppelet. Men de bekjenner seg fremdeles til Luther - og har hans navn i sitt trosgrunnlag. Jeg kan ikke se annet enn at dette bryter totalt med 1. Kor 1,3 hvor en sier han holder seg til Paulus, en til Kristus, en til Kefas....
eller en til husmenighet - for den saks skyld - Ifølge dette kapitler ser vi at vi da vilende opp å bygge med brennbart material som ikke tåler Guds eld?
Eller hur?

Svært oppbyggelige og fruktbare og herlige tanker du hadde Ragnhild.

Hjertelig hilsen
Tore
(lende@lende.no)

PS
Men så skrev du noe - som egentlig ikke akkurat har noe med denne saken:

"Etter min oppfatning har noen fått som fortjent etter uetterrettelige økonomiske disposisjoner, mens andre er, sammen med sine familier, ofre for slike."

Du snakker om gjeldsofre. Og slike stigmatiserende uttalelser som dette får meg til å rase. Titusener er sagt blitt psykisk torturert til døde i vårt samfunn pga. gjeldsproblemer - skyldig eller uskyldig . www.lende.no/sykdom

Ifølge banker er det bare en bitte liten prosent som har gjort noe som krever fordømmelse eller straff - gjelder vanlige gjeldsofre. Litt annerledes er det med dem som starter aksjeselskaper og svindler bevisst - de går forresten normalt fri. De som svindler skal dømmes og straffes som andre som begår kriminelle handlinger - ikke med langvarig psykisk tortur og utestengelse av samfunnet.

Ingen uansett forbrytelse - fortjener den type straff som mange gjeldsofre har fått de siste 20 år i vårt land.(USA og England har helt andre ordninger) Og det er det mange på Stortinget - fra alle partier - som etter hvert forstår.
Husk at det ligger i selv markedsøkonomiens dynamikk at noen vil tape - det er en lov - og det er det som skal være! kapitalismen kraft og fornyelse - at de som ikke klarer deg skal mislykkes og "dø". Noen annet er en død sovjetøkonomi f.eks.

Min venn John driver kirkelig gjeldsrådgivning i England. Dette lille intervjuet jeg hadde med han illustrerer godt hva jeg mener:
www.lende.no/john

Dere kan ellers lese, om dere vil, om hvordan banker og finansinstitusjoner ser på dette - referat fra symposium i Cambridge:
www.lende.no/symposium

Jeg ser det som en kristen plikt til å arbeide for rettferdige ordninger i pakt med markedsøkonomiens lovmessighet, etikk, moral - til beste for den enkelte, til det beste for kreditorene og for samfunnet.

Det har jeg vært med å kjempe for - og vi har vunnet langt på vei - det gjenstår noe - AP stritter imot - bl.a. Men det finnes mange i alle partier som forstår denne saken. Ann Helen Rui (A) har representert AP i 3 perioder. Hun sluttet forrige valg - og var en glødende medspiller for rettferdige ordninger -

Men dette var kanskje en litt annen?sak.

Tore Lende sa...

Krisne har de vært de fremste fordømmere..

(For speiselt interesserte kanskje..? Denne saken illustrerer veldig godt hvordan kristne ofte står i fariseernes klær, tror jeg?)

Det er min opplevelse at kristne i stor grad har gått foran i egenrettferdighet i fordømmelse av gjeldsofre.

Kanskje 50 000 er i dag uføre pga. ag gjeldsproblemer de ca. 20 år.

Mental Helse regner med at 100-200 årlig tar sitt eget liv på grunn av håpløshet og skam.

Jeg skrev i 1998 til alle biskopene i landet om denne saken - og hadde en veldokumentert fremstilling av saken.

Jeg hørte ikke et pip fra noen.

Dagfinn Høybråten hadde et innlegg på KrF's landsmøte i Tønsberg for 2 år siden. Jeg reagerte kraftig. Og forsøkte å få kontakt- uten å lykkes. Skrev brev. Svarte ikke.

Høybråten er representant for Rogaland - mitt fylke. Han svarte ikke. Så hadde jeg et åpent brev i Stavanger Aftenblad - han svarte ikke på det heller. Så var det en annen KrF-represtant som sa på det sterkeste: "Nå må du svare, Tore!"
Jeg fikk til slutt et møte med han hvor han innrømmet at grunnen til at han ikke svarte, var at han ikke visste hva han skulle svare.
Møtet jeg fikk var veldig - veldig bra. Han forstå raskere og bedre enn de fleste jeg har snakket med. Og fra min sine er Høybråten en av mine venner i dag. Og en av dem som på en grunnleggende måte forstår problematikken.

Om vi har slike ofre i menigheten, er det en kristenplikt å hjelpe dem ut av gjørma - det gjelder ofte familie også som lider. Dette er noen av vår tids spedalske. Ingen tvil om det. De fleste greier det ikke selv å komme ut av elendigheten.

Viser til verset i Filipperne - forrige innlegg - hvor jeg siterer at kjærligheten må være praktisk og sunn.

(Det har blitt noe enklere siste år - men ofrene er gjerne helt handlingslammet - panikk - post traumatiske stress - www.lende.no/fobi

tonsrud sa...

"Rettferdighet er det viktigste fordi det er betingelsen for fred (shalom) og glede. Dette oppnås ved åndelig kraft og ved politisk arbeid, eller rett og slett ved å hjelpe de som lider nød."
Ja helt enig, Ragnhild. Tore har konkretisert rundt ett tema - gjeldsofre - et område der sikkert mange kristne burde gjort mer for å endre situasjonen her til lands. Har dessverre for lite greie på det selv..
Et annet område som opptar meg veldig er fattigdommen globalt. Har ennå ikke sett mer enn et par kristne personligheter her til lands som har uttalt seg offentlig om norske forhandlingsposisjoner i WTO og den betydning det har for fattige land. I disse dager gjøres et forsøk på å få en WTO-avtale i havn. - Noen flere kristne må kunne sette seg bedre inn i og engasjere seg i en slik sak som kan bety så enormt mye for mange u-land - nemlig at de får tilgang til oss rike land med sine varer (i hovedsak råvarer fra landbruket) og slippe å bli oversvømt av våre subsidierte varer. (tar gjerne mot synspunkter på dette også på tonsrud@yahoo.no)

Når dette er nevnt, ser jeg forøvrig hovedanliggendet på denne bloggen - oppgjøret med menighetshierarkier - som en kamp mot makt (og maktmisbruk) i mange menighetssammenhenger. Og det er jo også en kamp for rettferdighet.

Ivar Kvistum sa...

Kirkens Nødhjelp er en organisasjon som gjør mye og som fronter holdninger på de områdene som Tonsrud etterlyser.

Men det betyr jo ingenting så lenge de unnlater å gi ensidig støtte til israelsk okkupasjonspolitikk og kristenkonservativ abortpolitikk. De er vel homoliberale også.

Akkurat så langt strekker de kristelige perspektene seg. Det er kjempetragisk.

Are Karlsen sa...

Ragnhild,

Jeg er veldig glad for at du vil meddele deg og være med i dialog her på bloggen, både på tross av og på grunn av vår uenighet i en del spørsmål.

Jeg har også innsett at selv ikke min foretrukne form for fellesskap, husmenighet, garanterer en sunn kristen tro og praksis. Det er derfor jeg vektlegger verdier. En husmenighet kan ha det samme verdisettet som en foretakskirke, og mange har det. De ender da også opp som foretakskirker.

Du skriver at Guds Rike består i rettferdighet, glede og fred. Ditt sitat avbryter Paulus, som sa "i Den Hellige Ånd". Hva mente Paulus med det?

Du sier at kamp for rettferdighet er blant annet å lindre nød. Der er jeg helt enig med deg. I vår husmenighet har vi prioritert de narkomanes behov. Jeg har vært engaasjert i diakonalt arbeid i mange år. Noe av det som har vært mest desillusjonerende i forhold til foretaksmenigheten, har vært hvordan det fellesskapet har forholdt seg til de svakeste. Jeg mente jeg fant årsaken i verdisettet foretaksmenigheten var bygget på, - et verdisett som karakteriseres ved hierarki. I hierarkier blir de svake liggende på bunnen, og oversett.

Jeg er derfor umåtelig glad for at jeg oppdaget at det finnes full frihet til å danne kristne fellesskap, fellesskap som bygger på bibelske verdier.

Jeg mener at man ikke kan stille seg likegyldig til organisasjonsform, - fordi organisasjonformen reflekterer verdier.

Are Karlsen sa...

Tore,

Jeg tenker at menneskelig nød er en mulighet for Guds menighet, en mulighet til å hjelpe og lindre. Nøden i verden er de kristnes eksamensoppgave, ifølge Jesus. Det er i møte med nøden vi viser om vi har liv, livet i Jesus. Det viser om vi står eller stryker.

Hva kan vi som kristent fellesskap gjøre for gjeldsofrene?

Ragnhild Schanke sa...

Kjære Tore.
Den siste personen jeg ville såre er jo nettopp deg. Så la meg først av alt gi deg rett i at det er ingen som fortjener en sånn skjebne. Ingen.

OK? Men jeg har sett på nært hold enkelte som har debradd kristne brødre med den undskyldning at prosjektet skulle tjene Guds sak. Hensikten har helliget mange midler. Særlig på 80-tallet var det mye av kristen-japper. Ofrene for disse betaler den dag i dag.

Min erfaring er at det er utrolig vanskelig å forklare kristne at de gjør urett dersom de selv opplever det som smart. Da luftslottene raste sammen ble det forklart med at deres prosjekt var så sterkt åndelig at Satan fant det bryet verdt å angripe det.

Jeg antar at du selv har vært ute for en eller flere av disse, da det var en såpass vanlig perversjon av bibelske prinsipper, at det framdeles er vanskelig å snakke om at der finnes noe som heter åndelig velsignelse over økonomien.

Statistikken du viser til gjør at dette er marginale problemer, men i min virkelighet har dette vært tydelig. Og jeg tenker at et sundt felleskap vil også være korrigerende. Det er min overbevisning at der er en del mennesker som burde omvendt seg fra tidligere dårlige forretningsmoral,
og dermed begynt å leve som frelste åndelge mennesker. Det vanlige i kristen sammenheng var ikke å svindle, men å utnytte andres svake posisjon, for dermed å tvinge dem til å gå med på avtaler som var
totalt uakseptable i verdslige tilsvarende bedrifter.

La meg bare gi ett eksempel siden alle likevel vet hvilken bransje jeg kjenner fra innsiden: Jeg vet ikke om noen kristne forfattere som får betalt for sine åndsverk i nærheten av det alle får ifølge forleggeravtalen i verdslige forlag.

Jeg kjenner konkrete tilfeller der kristne godtroende forfattere ble fortalt at 2% var en god deal. Det korrekte er 14%.

Men, tilbake til utgangspunktet: For meg spilelr det ingen rolle hvordan fellesskapet erorganisert dersom kulturen er preget av at man smisker for de som gjør det godt ved hjelp av utilbørlige metoder og forakter de som har det vanskelig.

Dette er en kultur Paulus tar oppgjør med og som han mener hindrer åndelige gaver.

Are Karlsen sa...

Tonsrud,

Å fjerne handelshinder for fattige land, må være en god sak å arbeide for.

Hva kan vi gjøre?

Ragnhild Schanke sa...

OK, Are, jeg ser at du bruker mye tid og krefter på å hjelpe de du har i din gruppe. Men, det samme gjorde gateteamet i Oslo 3. baptistmenighet. Vi hadde både husmøter og gudstjenester der de med denne type problemer var med. Vi arbeidet også for kvinner i Thailand og kristne i Georgia som ble forfulgt av orthodokse fundamentalister. Mitt poeng er at gode ting kan skje i begge strukturer.

Og at fokuset mitt derfor er på oppdraget. Uretten er for stor i denne verden til at man kan tillate seg å komme sammen uten et formål i retning av å virkeliggjøre Guds Rike.

Ivar Kvistum sa...

Det man derfor må fjerne, er strukturer som hindrer framveksten av Guds Rike.

Mens man gjerne må nyttiggjøre seg strukturene når de kan BRUKES til å fremme det samme gudsriket.

Dette innebærer et totalt pragmatisk forhold til struktur.

Jeg vet at Are mener noe annet...?

Ivar

Ragnhild Schanke sa...

Problemet med attigdommen i U-landa er at dder alltid finnes en kapitalistisk overklasse som stadig tjener mer uten å betale arbeiderne rett. Hvert land, selv de fattigste, produserer nok kalorier til å brødfø hele befolkningen. Alt handler om fordeling.

Are Karlsen sa...

Ivar,

Vi har viktigere ting å diskuttere her enn Israel, abort og homofili ... hehe ...

Are Karlsen sa...

Ragnhild,

Jeg kan ikke si at jeg bruker så mye tid og krefter på å hjelpe narkomane. Det offentlige gjør stort sett det som kan gjøres på det praktiske plan.

Det jeg legger vekt på er å inkludere dem på en fullverdig måte i fellesskapet. Jeg tror at det bygger opp deres selvrespekt og deres motivasjon til å leve.

Og så tror jeg Jesus vil vi skal gjøre det.

Ivar Kvistum sa...

Javisst, Are.

Min hensikt var egentlig bare å understreke - gjennom en smågnager av en sarkasme - at jeg totalt og fullstendig har avskrevet den etablerte, konservative kristenhets moralske (og antagelig også religiøse) troverdighet og kredibilitet.

Verdier, et ord disse folka er så glad i, handler i hovedsak om å prioritere.

Derfor er de villige til å torpedere KN - og dermed ofre livet til noen hundretusener underernærte afrikanske unger som er avhengige av nødhjelp for å overleve - fordi de ikke liker kritikk mot Guds egen krigsmaskin i Israel.

Ivar

Are Karlsen sa...

Ivar,

Jeg ønsker å se Guds Rike virkeliggjort uansett struktur. Jeg innser at alle former er ufullkomne og at Gud opp gjennom kirkehistorien har brukt de strukturer jeg kritiserer.

Men kirkene er utdøende i den vestlige, rike verden. Hvor er livskraft å hente?

Ivar Kvistum sa...

Hvor?

Jeg vet ikke, Are. Jeg vet virkelig ikke. Hadde jeg visst, skulle jeg fortalt deg det. Så kunne vi gått dit sammen.

Nå tar jeg natta. Sov godt.

Ivar

Are Karlsen sa...

Ragnhild,

Korrupsjonens rolle står høyt på dagsordenen for tiden når det gjelder fattigdomsbekjempelse. Altså moral.

Og så en god fordelingspolitikk, som du nevner. Og da er demokrati en forutsetning.

Moral og demokrati. Det burde vel være frukter av kristendommen i et samfunn?

Tore Lende sa...

Ragnhild,jeg ble ikke såret.Men jeg ville ikke la det henge en diffus fordømmelse over noen. Hvem er det som skal dømme skyldig og uskyldig. Og hva slags dom skal den skyldige ha?

Jeg har sett inn i helvetet på dette området - 100-vis av tilfeller.

Og på 80-tallet var det mange kristen-japper som ødela liv og familier til mange. Folk lot seg fange av uvirkelige trosprosjekter.
Disse kristenjappene finnes nok også i dag? Med de har minket.

Are:
Kort. Gjeldsofrene ligger ofte nede og trenger hjelp av noen til å ordne opp.

90% av dem som mislykkes klarer ikke å ordne selv - få til gjeldsaneringer med banken osv. De har som regel ikke noen penger de kan forandle med - forhandlingsgrunnlag.

En kristen, Per, - forholdsvis velstående - så at en dame i menigheten,Liv, som forsøkte å starte cateringvirksomhet mislyktes. Hun satt deprimert og syk og klarte ikke å gjøre noe med den millionen hun skyldte.

Per gikk til Liv og fikk oversikt over situasjon. Han sa: "La meg få lage en oversikt over alt du skylder. Du har ingen ting å betale med - men du skal få 100 000 av meg - 10%. Så tar jeg kontakt med kreditorene dine og tilbyr dem 10% hvis de avskriver gjelden - og de får beskjed om at de ikke får noe - hvis de ikke går med på avtalen. Per lyktes. "

Det hører med til historien at Liv startet ny catering - og drev med gode overskudd i mange år - til hun ble syk - og solgte selskapet med god fortjeneste.

Liv kunne det hun drev på med - men snublet litt i begynnelsen.

(Iflg forskning mislykkes en grûnder 3,5 ganger før han lykkes - www.lende.no/terjemikalsen)

Dette svaret krever mange sider:
Kort sagt - gi dem et forhandlingsutgangspunkt og ta saken for dem. Vi har et kriminelt loverk på linje med Loven og rasehygiene o.m - når det gjelder dette problemet. Derfor vil vi ikke lykkes i alle tilfeller slik som Per og Liv - men i de fleste tilfeller.

Jeg mener at vi må være opptatt av en slags felles gjensidig ansvarlighet i menigheten når det gjelder økonomi. De sterke må hjelpe de svake. Langt flere skulle kanskje bli frigjort til fulltids hjelpetjeneste - Wolfgang Simson har mange tanker om det.

Jeg kjenner en menighet - hvor mange kjempet økonomisk - enslige mødre er en gruppe --- det er mange grupper som er usynlige. Pastorparet var noen av de mest velstående i menigheten - kjører rundt bl.a. i flott nye BNW -menigheten har forresten mange velstående. Men noen fikk for seg,Herren hadde talt, at de skulle gjøre stas på pastoren - det skulle være en kjærlighetsgave for deres store innsats -

Kanskje noen av de fattigste også ga - de skulle jo velsignes økonomisk viss de ga.??

Slike ting er et hån mot den kristne solidaritetstanken...

Hvis vi ikke kan praktisere solidaritet i menigheten - har vi mistet vår legitimitet.

tonsrud sa...

Fjerne handelshindringer for fattige land, hva kan vi gjøre? spør Are. Jeg mener det mangler mye kunnskap ute i befolkningen om reelle sammenhenger her, opinionen er i stor grad påvirket av norske (landbruks)næringsinteresser. Og derfor mangler også reelt press på norks myndigheter (selv om KN har gjort en god jobb).

Jeg skrev dette innlegget i 2005 og mener det fortsatt har gyldighet:

"Norsk landbruk og U-land – felles interesse eller motsetning?

Norge og mange u-land har felles interesser i å støtte og beskytte produksjon av mat for innenlands marked. Men ingen u-land har glede av at rike land bruker så mye støtte på sitt eget jordbruk at det fører til overproduksjon som i sin tur dumpes til lave priser i u-land.
EUs jordbruksstøtte forårsaker en enorm overproduksjon av for eksempel kjøtt, mjølk og sukker. Kombinert med eksportstøtte innebærer dette at prisen på EU-landenes produkter solgt i Afrika blir så lav at det lokale jordbruket ikke kan konkurrere.

Bare i året 2001 gav rike land subsidier til sine bønder tilsvarende 6 ganger det totale beløpet for utviklingshjelp i verden, 311 milliarder dollar i landbrukssubsidier mot 55 milliarder dollar i total u-hjelp. (Her kan det i parentes bemerkes til Norges fordel at vi gir vel så mye i u-hjelp som i landbrukssubsidier.)

Vest- og sentralafrikanske land har engasjert seg spesielt sterkt i forhandlingene om landbruk i WTO, ikke minst ved det såkalte bomullsinitiativet. I 2001 mottok for eksempel landet Mali 37 millioner dollar i utviklingshjelp, men mistet 43 millioner som tap på grunn av lavere eksportinntekter som en konsekvens av andre lands støtte til sine bomullsprodusenter.

Hvis Norge i WTO-sammenheng vil ha en posisjon som fullt ut støtter fattige land i verden, er det ikke nok å hevde deres rett til å beskytte egen produksjon. Norge bør samtidig motarbeide et landbrukspolitisk regime som opprettholder høy landbruksstøtte i rike land. I den forbindelse og i solidaritetens navn kommer en ikke unna å godta en reduksjon i norsk støttenivå.

Er Norge villig til å bistå u-land med å fronte kritikk mot EUs og USAs store overføringer – vel vitende om at vi da ”sitter i glasshus” og selv må regne med å gjøre nedskjæringer (vi som faktisk har noe av verdens høyeste overføringsnivå)?

Doha runden er utviklingsrunden i WTO – en unik sjanse til å fremme en verdensomfattende endringsprosess som virkelig kan bety noe i u-lands favør. Dette er kanskje eneste sjansen på lang tid framover; forspiller en denne kan den fra før ekstreme ubalansen mellom fattige og rike land i verden bli skjebnesvangert forverret."

Tore Lende sa...

Et brev jeg sendte til en bror i dag - kanskje litt utenfor - kanskje det illustrerer noe av det vi snakker om?

Hei kjære bror Øivind

Først, Frank Viola skal være med på et husmenighetsseminar i Tyskland i begynnelsen av Juni - jeg er dessvere bundet meg til andre ting. Vet du om det? Har du tenkt å reise?

Jeg har faktisk lest mye i Guds Ord denne tiden mens jeg har vært forvist til isolosjon ¨på Humlegårt - flere timer om dagen i enecelle, lenket fast til et magnetbenk eller varmeseng (hypertermi.- Vel jeg har kanskje ikke lest så mange sider - men jeg har brukt tid til lesning, bønn, takksigelse og meditasjon..

Paulus sit forhold til sine medarbeidere - og menigheten slår meg. For det første gleder de seg over hverandre - de er til stor gjensidig glede og inspirasjon. De har et felles hode - en felles organisator - og står alle personlig ansvarlig til hodet. Det finnes ikke delegert autoritet - men kanskje vi kan snakke om fordelt (distributed) autoritet - som er noe ganske annet. Og det som er til en voldsom glede for han er når det vokser i kjærlighet til hverandre - at kjærligheten blir mer og mer reell og virkelig. Han skriver f.eks ikke noe om hvordan de så hans tro til å gjøre under - og selv gjorde det samme... Det synes å ha vært underordnet - og det betyr vel ikke at de ikke var et element.

Og det slår meg hvordan han skriver til tessalonikerne om hvordan Paulus levde sammen med dem - hvordan han var - hans verdier - hans livstil. Og så oppmuntrer han dem med de har imitert - de har levd i den ånd og den livsstil som han levde - og så sier han at i å gjøre dette, har de etterfulgt Kristus.

Så for oss er det ikke noe mål å inkarnere enn urkristen organisasjon - men en apostolisk livsstil.

Det sier seg nesten selv at Kristus ikke er hode for de forskjellige kirkesamfunn og såkalte menigheter? Eller gjør det ikke?

Det må da være en selvmotsigelse å lage en organisasjon - kirkesamfunn - og på påberope seg seg Jesus er hode og organisator for dette.

Når det gjelder menigheten - så tror jeg at maurtuen er et flott eksempel - på den Hellige Ånds ledelse og virksomheten.

Kanskje vi kan lære noe av mauren?

Kjærlige og takknemlig glade hilsener fra

Tore