fredag, august 24, 2007

August 2003

I august 2003, for fire år siden, fikk jeg min første "ville" visjon om enkle, frie kristne fellesskap i nettverk. Siden har de blitt kalt husmenigheter.

I februar 2005 ble husmenigheten vår dannet. Så oppdaget jeg via internett at det var tusenvis av mennesker rundt om i den vestlige verden som hadde gjort det samme som jeg. Jeg begynte å blogge mine erfaringer og refleksjoner. Og fikk mange nye venner i Norge og etterhvert Sverige.

Fire år er en kort tid. Men for meg har de siste fire årene vært så fulle av begivenheter, oppdagelser og ny innsikt, at det virker like langt som halve livet.

Jeg fryder meg over den husmenigheten jeg får være med i, de nye husmenighetene i Norge og rundt om i verden og ikke minst det perspektivet de representerer.

Det er noe av det jeg har gått og tenkt på i det siste.

Jeg tror på en ny vår i Guds rike!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Utrykningskjøretøy


Share/Save/Bookmark

onsdag, august 08, 2007

En allment akseptert forutsetning utenfor debatt

To ganger har Gud gitt mennesket i oppdrag å underlegge seg jorden. Det Første Mennesket, Adam, fikk dette oppdraget. Det Andre Menneske, Kristus, fikk det samme oppdraget, som han videreformidlet til sine disipler: Gjør alle folkeslag til disipler.

En lummer og sen kveld denne uken spaserte jeg rundt i Trondheim, - også rundt Nidarosdomen. Nidarosdomen representerer den institusjonaliserte kirken. I oldtiden bestemte kirken seg for å erobre verden gjennom sine institusjoner. Urkirken, derimot, var ikke institusjonell. Den var en åndelig størrelse.

Historien viser oss at den institusjonelle kirken ikke har lyktes. Det vil si: Så lenge den ble gitt makt av keiseren, så lyktes den tilsynelatende. Men når makten ble fratatt den, sto den igjen som et tomt skall uten åndelig kraft.

Den åndelige kirken derimot, kan vise til mange seire. Urkirken, vekkelseskristendommen opp gjennom hele kirkehistorien, den internasjonale pinsebevegelsen og husmenighetsbevegelsen er gode eksempler på hvordan den åndelige kirken med en liten grad av institusjonalisme har gjort store erobringer. Men historien viser oss at institusjonalisering ligger der som en konstant fristelse til makt. Urkirken gled over i oldkirken, mange av vekkelsesbevegelsene ble til frikirkesamfunn og organisasjoner.

Hvorfor finnes det i så liten grad en drøfting av institusjonalismen blant kristne? Fordi den er et aksiom (en allment akseptert forutsetning utenfor debatt) som oppebærer det rådende paradigmet.

En sammenligning mellom den internasjonale pinsevekkelsen og den norske pinsebevegelsen er interessant ut i fra perspektivet institusjonelt kontra åndelig. Den norske pinsebevegelsen la tidlig vekt på behovet for institusjonelle menigheter i maktkampen med Den frie Bevegelse på 1920 og -30-tallet. Det førte til en sterk institusjonalisering av hele bevegelsen, med en vektlegging på et tydelig lederskap med forstanderen i spissen, etter hvert kalt pastor og nå så smått prest. (Endringen av ledertittelen illustrerer ganske greit mange av mine poenger). Forstanderen fikk stor makt. Blant annet ble det forbudt å opprette flere pinsemenigheter i samme by. Den internasjonale pinsevekkelsen er i motsetning sterkt fragmentert og dermed også mer organisk i sin form. Og som kjent opplever den en enorm vekst i mange deler av verden.

Institusjoner er basert på makt og maktsymboler. I kirkelig sammenheng materialiserer dette seg gjennom det geistlige hierarkiet og monumentale bygninger. Opp gjennom historien har dette utviklet seg in absurdum med høye organisasjonskart, stor verdighet på toppen og enorme bygninger.

Institusjonell tankegang er helt fraværende i Bibelen. Selv i Det Gamle Testamente møter vi guddommelig motstand mot det institusjonelle: Ikke ved hær og ikke ved makt, men ved min Ånd, sier Herren. Når de institusjonelle kirkene i Europa og Amerika skal forsøke å ekspandere - for eksempel gjennom misjon - er det første man tenker på et kirkebygg. Urkirken, de ulike vekkelsene og husmenighetsbevegelsen har ikke kirkebygg med i konseptet. Gud bor ikke lenger i bygninger gjort av menneskehender. Og Guds menighet synes å trives best der mennesker bor og lever, i deres hjem.

Den institusjonaliserte kirken er dyr i drift og uten dynamikk. Den er mer opptatt av sin egen selvoppholdelse enn av de fattige. Den åndelige kirken lever godt med null-budsjetter og er full av dynamikk.

Dette opplever jeg å være en viktig og spennende innsikt.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Trondheim


Share/Save/Bookmark

onsdag, august 01, 2007

Revirer på misjonsmarken

Gse Multipart57286
Frank Fotlands blogg

Frank Fotland har interessante refleksjoner om misjon på sin nye blogg.

Frank Fotland er en ny blogger med en interessant bakgrunn. Ta deg tid til å lese hans korte, men innholdsrike presentasjon av seg selv.

Frank Fotland har blant annet vært misjonær på Taiwan, og gjør seg disse betraktningene i en artikkel:

Det var over 70 kirkesamfunn på øya, like mange som der var misjonsorganisasjoner som jobbet der. ... I hver forsamling var det gjennomsnittlig sånn mellom 10 til 20 stykker. ... Det var 7 baptistiske kirkesamfunn og 7 lutherske osv. Det virket som om det var vanskelig for noen av disse kirkesamfunnene til å samarbeide.

Og:

Det andre som jeg mener var en hindring for evangeliet, var at det var misjonæren som bestemte. Han eller hun satt med økonomien og dermed makta. Nye misjonærer som nettopp var ferdig med språkskolen ble satt til lederstillinger i kirken mens en taiwanesisk pastor, som kanskje hadde vært en kristen lenge før misjonæren var født, ikke hadde mye han skulle ha sagt. Mye av det samme så jeg i sykehusarbeidet som misjonen drev i forhold til de taiwanesiske legene.

Det er ingen ting sensasjonelt i disse avsløringene. Slik har det vært i all misjonsvirksomhet over hele verden, og er et resultat av tradisjonelle, ikke-bibelske verdier. Hver misjonsorganisasjon har sitt revir. I misjonssammenheng har det ofte blitt ekstra ille, for der har maktgrunnlaget ikke bare vært organisasjonsmessig plassering, men også penger og rase.

Det sensasjonelle ligger i kontrasten mot det som skjer i Kina. Misjonsorganisasjonene ble som kjent kastet ut av Kina, og mange av dem etablerte seg i stedet på Taiwan, hvor de fortsatte virksomheten preget av tradisjonelle verdier.

Vi kristne har overhodet ikke forstått det bibelske ikke-hierarki-budskapet. Heller ikke slik det framkommer i misjonsbefalingen: Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler!

Jeg tenker at aksen i denne setningen ligger mellom ordene jeg og disipler. Jesus har all makt, derfor gjør vi folk til hans disipler, ikke våre egne.

I stedet har vi tilranet oss makt over andre kristne som misjonærer, pastorer, prester, biskoper, apostler, og så videre, og gjort våre egne disipler.

Tar vi makten fra Jesus, gjør vi de kristne og menighetene svake. Sterke ledere gir svake menigheter (apropos Tore Lendes innlegg med overskriften PINGLER, PYSER OG FISKEPUDDINGER).

De forholdene Frank Fotland beskriver er som sagt godt kjent, men lite debattert. Den kristne pressen, som er en del av "systemet" og maktstrukturene, formidler ingen form for kritikk eller alternativ tankegang. Alle synes å være "pingler, pyser og fiskepuddinger".

Derfor er det symptomatisk at det må nye media til utenfor de etablerte maktstrukturene for å få en åpen og fordomsfri debatt om grunnleggende forhold knyttet til menighet og misjon.

De religiøse makthaverne finner seg ikke til rette med de nye mediene som for eksempel blogging. På samme måte som den romerske infrastrukturen tilrettela for evangeliets framgang og trykkekunsten kom beleilig i forbindelse med reformasjonen, spiller internett i dag en viktig rolle i den ikke-hierarkiske, urkristne fornyelse som nå går over kristenheten.

Frank Fotland er velkommen som blogger!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: 13 grader


Share/Save/Bookmark

torsdag, juli 26, 2007

Seismikk

31362105
Home Service
Foto: Los Angeles Times

Los Angeles Times illustrerer sin artikkel med blant annet dette bildet fra en husmenighet.

Jeg ble jublende glad når jeg leste dette i Vebjørn K. Selbekks lederartikkel i siste utgave av Magazinets helgemagasin Velsignet Helg:

Nettopp i jakten på det levende kristne fellesskapet, er utviklingen av husmenigheter spennende.

Det er ikke bare norske Magazinet som har omtalt husmenigheter i positive vendinger i det siste. Også Los Angeles Times har en stor reportasje om de amerikanske husmenighetene:

There have been many very powerful renewal movements," said Tony Dale, operator of a home-worship website called housetohouse.com "but this is the first time since the Protestant reformation that there's been a new paradigm of how Christianity is practiced. It's a seismic change.

USA ligger 10-15 år foran Norge når det gjelder husmenigheter. Vil vi i Norge kalle husmenighetsbevegelsen et jordskjelv om 10 år?

Da jeg redegjorde for mine visjoner for eldsterådet i Filadelfia, Oslo, i forbindelse med min oppsigelse for 3 år siden, sa en av de eldste til meg etter samlingen: - Dette er et jordskjelv.

Det er ikke mulig å stanse utviklingen mot husmenigheter. Støtten for husmenighetsprinsippet i Skriften er for sterk til det. Dessuten passer husmenighetsverdiene inn i den kulturelle utviklingen. I tillegg går mange kristne med en lengsel og tørst etter en dypere dimensjon i menighetslivet. Og ikke minst, jeg tror den Hellige Ånd ligger bak og driver utviklingen. Dette er et ledd i Åndens arbeid med å "veilede oss til hele sannheten".

Når man begynner å snakke om husmenighet, er katta straks ute av sekken. Og som kjent, er katta først ute, er det ikke lett å få den inn i igjen. Det er vanskelig å reversere utviklingen.

Utviklingen vil ikke stanse ved halvhjertede mellomløsninger og kompromisser, som for eksempel å sette av én søndag i måneden til hussamlinger. Utviklingen vil ikke stanse før vi har husmenigheter befridd fra et ubibelsk geistlig og administrativt hierarki, ledet av Den Hellige Ånd.


Share/Save/Bookmark

mandag, juli 16, 2007

Dagens foto: Antibes (Frankrike)


Share/Save/Bookmark

lørdag, juni 30, 2007

Dagens foto: Åsgårdstrand


Share/Save/Bookmark

torsdag, juni 28, 2007

Ikke-hierarki: På leting etter et språk

Urkirkens bekjennelse Jesus er Herre hadde en revolusjonær kraft som provoserte samtiden. I dag er det ingen som blir provosert og få forstår innholdet.

Jeg er redd Jesus er Herre er blitt en innholdsløs bekjennelse i en kristenhet med mange herrer. (I Vårt Land kunne vi lese for noen måneder siden overskriften "Kirkens overhode fyller 70 år" i anledning kong Haralds jubileum - bare som et apropos).

Årsaken til kristenhetens tilbakegang i vår del av verden finnes ikke i ytre faktorer, kun indre, etter min mening. Jesus er for lengst avsatt som Herre i Kirken, fordi den har fått mange andre herrer, blant annet i form av et illegitimt presteskap.

Derfor er bekjennelsen Jesus er Herre langt på vei tømt for sitt innhold, i likhet med flere andre sentrale bibelske utsagn.

Hvilket språk kan vi benytte for å beskrive kristendommens revolusjonære kraft idag? Her på bloggen (og på Bygge Mennesker-bloggen) har begrepet ikke-hierarki blitt benyttet for å beskrive Bibelens lære om det kristne fellesskapet. Ikke-hierarki er faktisk en variant av Jesus er Herre. Ikke-hierarki indikerer at det ikke er noe menneske på toppen av det kristne fellesskapet. Fordi den plassen tilhører Herren Jesus. Alle vi andre er bare tjenere som er kalt til å underordne oss hverandre i et liv under Jesu´ herredømme.

Uttrykket ikke-hierarki har allerede provosert enkelte. Ikke verden, men kristne. Det illustrerer at kampen for kirkens overlevelse i Europa foregår ikke utenfor Kirken. Den foregår i Kirken.

Men uttrykket ikke-hierarki sier samtidig kanskje noe om vår fattigdom? Vi har mistet mye av det rike og poetiske bibelske språket, og sitter igjen med uttrykk som den høyst prosaiske negasjonen ikke-hierarki.

Men det er bare en begynnelse. Jeg tror det vil utvikle seg et nytt språk.

Min bekjennelse er altså "ikke-hierarki". Som forklarer hva Jesus er Herre betyr på et språk som muligens er forståelig idag.

Finnes det en sterkere og mer revolusjonær omskriving av Jesus er Herre som ivaretar dets opprinnelige - om enn ikke hele - innhold?

Ikke-hierarki. Prosaisk og enkelt. Men revolusjonært når man begynner å praktisere det. Revolusjonært som Guds Rike er.


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Guds nærvær


Share/Save/Bookmark

søndag, juni 24, 2007

Gud velsigne alle som rister av seg hierarkiets lenker!

Kristenheten har mange celebriteter, - ikke minst i pinsekarismatiske sammenhenger. Når pinsens budskap om Åndens gjerning blir kombinert med hierarkisk praksis, får man gjerne en fokus på menneskelig, individuell utrustning. Derfor er også tyngdepunktet i en pinsekarismatisk gudstjeneste scenen hvor artister av ulik slag, inklusive predikanten, har sin arena. Det er de individuelle, menneskelige prestasjonene som står i fokus, og Åndens korporative gjerning gjennom fellesskapet og de helliges samfunn blir nedtonet.

De som reiser seg mot det religiøse hierarkiet blir ikke feiret slik som stjernepredikantene eller andre kristne makthavere. De blir mer å regne som anti-helter. Å rive ned hierarkienes tankebygninger har sin pris.

Frank Bartlemans øyenvitneskildring fra Asuza Street, illustrerer tydelig hvilke krefter som har vært gjeldende i for eksempel pinsebevegelsen. Det er en stor kontrast mellom de tydelige ikke-hierarkiske verdier Bartleman hevder var gjeldende i Asuza Street, og den norske feiringen av én person, nemlig pastor T. B. Barrats, opplevelse av Åndens dåp. Alt tyder på at den norske pinsevekkelsen sporet av på et tidlig stadium fra Åndens "veiledning til hele sannheten". Hvilket antageligvis ville blitt belyst ved en gjennomgang av striden mellom Barratt og Nordquelle. Og hvilket igjen forklarer hvorfor norske pinsemenigheter tidlig mistet sin dynamikk og stagnerte.

Disse tankene fra min side ble inspirert her om dagen av artikkelen "In Requiem - A radical follower of Jesus - Bob Girard", som sier dette om den nylig avdøde:

He died in virtual obscurity far from the 'stardom' of the church world which embraced him 35 years ago.

Yet the evangelical world has been permanently changed by this man's singular courage to face the hierarchical structures of institutional Christianity. Bob unleashed followers of Jesus from being servants of a pastor to being servants of each other and their world.

...

While Bob Girard may have died in obscurity this week; his earth-shaking application of the Bible's teaching of that followers of Jesus are all ministers (not just those paid to fill the role) is still circling the globe. Everywhere in the world where followers of Jesus are liberated to serve God, each other and their fellow human beings, they can give thanks for a courageous man who took seriously the call to be a radical follower of Jesus."

Jeg er redd forfatteren av denne artikkelen overdriver Bob Girards innflytelse. Jeg betviler ikke hans betydning, men i vårt hjemlige miljø har åpenbart ikke Bob Girards radikale forkynnelse av bibelske verdier blitt funnet interessante nok til å bli videreformidlet. Verden er full av motkrefter som kontinuerlig motarbeider disse bibelske verdiene. Kirkehistorien viser oss det. Også den jubilerende norske pinsevekkelsens historie gjør det.

Til alle tider har det vært en Bob Girard. Og i vår tid er det i ferd med å bli mange av dem. Overalt hvor jeg er, møter jeg mennesker som vender seg mot de kirkelige hierarkiene. Noen gjør det aktivt i sin egen tjeneste utenfor kirkesamfunnene. Mens andre gjør det ved å melde seg ut og havne i passivitet. De to siste helgene har vi vært invitert til 50 og 60-års feiringer. Og begge ganger har jeg hatt som bordpartner et menneske som har gitt uttrykk for stor skuffelse over hierarkiets virkninger på det kristne fellesskapet og som har tatt konsekvensen av det ved å gå ut.

Jeg ser det ikke som min oppgave å nedkjempe hierarkiet i menighetene. Men jeg ser det som min oppgave å oppmuntre til at det blir dannet ikke-hierarkiske fellesskap. Skal de ha en sjanse til å overleve, må det skje utenfor de tradisjonelle, hierarkiske menighetenes innflytelse.

Gud velsigne alle som rister av seg hierarkiets lenker!


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Aker Brygge


Share/Save/Bookmark

onsdag, juni 20, 2007

Dagens foto: Bryggeprat


Share/Save/Bookmark

mandag, juni 18, 2007

Under hvilket navn?

Husmenighet logo
Husmenigheten Schanchesgate
14 Sandefjord

Design: Oddbjørg Karlsen

I starten forsøkte jeg å gi vår husmenighet et navn, og fikk Oddbjørg, kona mi, til å lage en logo. Men navnet er nå uaktuelt, og jeg tenker anderledes om det å sette navn på en menighet. Logoen kan vi kanskje bruke til noe annet.

Da vi startet for to og et halvt år siden, tenkte jeg at vi måtte gi vår husmenighet en identifikasjon, et navn, og at adressen vår kunne være passende. Så vi kalte den Husmenigheten Schanchesgate 14 Sandefjord.

Men etterhvert skjønte jeg at det ville være verdifullt om vi ikke hadde samlinger bare hjemme hos oss, selv om det sikkert kan ha sine fordeler å samles på en fast plass. Nå samles vi på 3-4 forskjellige steder i Sandefjord og omegn, og har gjort det det siste året. Hva skal vi da kalle oss?

Ingen ting, tenker jeg nå. Vi er kort og godt kristne som samles. Å gi menigheten et navn, bidrar til å institusjonalisere den. Det bidrar også til å skape et skille mot andre kristne, som igjen samles under andre navn.

Derfor, vi samles under ett navn: Jesu Kristus.

Å gi menigheter navn, er helt fremmed for den bibelske måten å tenke menighet på. Det er vår tids hierarkiske og splittede kristenhet som finner det naturlig å gi hver menighet sin egen identitet ved å gi dem navn.

Det som binder oss sammen er altså ikke identitet i form av navn, adresse eller hvilken bygning vi samles i. Vår identitet ligger i at vi er søsken i Herren, verken mer eller mindre.

Dermed er vi i nærheten av en ny verdi: Jesus - ikke noe annet navn.


Share/Save/Bookmark

tirsdag, juni 12, 2007

Asuza Street og hierarkiene

F Bartleman
Frank Bartleman
Foto: The Voice

Frank Bartleman var øyenvitne og deltaker i vekkelsen i Asuza Street. Han skrev en bok om sine opplevelser, hvor han blant annet omtaler vekkelsens sterke ikke-hierarkiske verdier.

Min gode venn Einar Nymoen gjorde meg for en tid tilbake oppmerksom på en interessant forfatter som var direkte delaktig i den nå så berømte vekkelsen og åndsutgytelsen i Asuza Street, altså starten på den internasjonale pinsevekkelsen. Einar mente at denne forfatteren hadde stoff for meg.

Jeg glemte navnet hans og fikk ikke gjort noen undersøkelser. Når jeg nå leste heftet til Colin Winfield, som jeg omtaler i forrige post, fant jeg denne forfatteren nevnt og kunne sjekke ham opp: Frank Bartleman.

Frank Bartleman har noen utsagn som bekrefter det jeg lenge har hatt en sterk følelse av: Vår vektlegging på ikke-hierarki har sine røtter i enhver sann Åndens vekkelse.

Jeg tror Frank Bartleman døde i 1935, men vet ikke helt når boken, en øyevitneskildring, er skrevet. Boken kan kjøpes på Amazon, som hevder at den er sitert i 62 andre bøker. Da er antageligvis ikke sitater i bøker på andre språk enn engelsk tatt med.

Hør hva Frank Bartleman har å si om det temaet som spesielt opptar denne bloggen:

Brother [William J.] Seymour (en handicapped afro-amerikaner, min kommentar) was recognized as the nominal leader in charge. But we had no pope or hierarchy. We were “brethren.” We had no human program. The Lord Himself was leading. We had no priest class, nor priest craft. These things have come in later, with the apostatizing of the movement. We did not even have a platform or pulpit in the beginning. All were on a level. The ministers were servants, according to the true meaning of the word. We did not honor men for their advantage, in means or education, but rather for their God-given “gifts.” He set the members in the “Body.

og:

We were delivered right there from ecclesiastical hierarchism and abuse. We wanted God. When we first reached the meeting we avoided as much as possible human contact and greeting. We wanted to meet God first. We got our head under some bench in the corner in prayer, and met men only in the Spirit, knowing them "after the flesh" no more. The meetings started themselves, spontaneously, in testimony, praise and worship. The testimonies were never hurried by a call for "popcorn." We had no prearranged programmed to be jammed through the time. Our time was the Lord's. We had real testimonies from fresh heart-experience. Otherwise, the shorter the testimonies, the better.

Hakeslepp: Frank Bartleman bruker samme terminologi som dagens husmenighetsbevegelse.

Dette er verdier ved Asuza Street som åpenbart var viktig for Frank Bartleman, men som fullstendig har mistet sin betydning i dagens pinsebevegelse. Kanskje årsaken er enkel: Det teologiske fundamentet for ikke-hierarkiet synes å ha blitt mangelfullt utviklet. Idag har vi et solid telogisk fundament, noe som sikrer at verdien "ikke-hiearki" vil gjøre seg stadig sterkere gjeldende.

Men på sett og vis føler jeg meg lurt. Jeg føler meg lurt av alle forkynnere som har påtatt seg overfor meg å formidle pinsevekkelsens verdier, men har valgt å holde tilbake disse impulsene. Jeg har likevel kjent lukten av noe som har ulmet.

Fordi jeg har hørt pinsepredikanter vektlegge Åndens utgytelse over alt kjød som fundamentet for det allmenne prestedømme, men det er lenge siden nå. Og i min tidlige ungdom kunne vi ikke komme til søndags kveldsmøte i Salem, Sandefjord uten å være forberedt på å dele et vers fra Bibelen, et vitnesbyrd eller en sang. Det var rester av verdiene fra Asuza Street, verdier som lettere lar seg praktisere i en husmenighet enn i en kirke med en hierarkisk prekestol.

Pinsevekkelsen av idag er opptatt av å utvikle ecclesiastical hierarchism, som Frank Bartleman fra Asuza Street i 1906 uttrykker det, og som han omtaler som en apostatizing of the movement (apostasy=vranglære).

Bar haugianervekkelsen fram de samme impulsene i dette spørsmålet som Asuza Street? Gjorde Plymouthbrødrene det? Anabaptistene? Målbar den unge og radikale Martin Luther de samme sannhetene om et ikke-hierarkisk kristent fellesskap? Gjorde den karismatiske vekkelsen det? Jesusvekkelsen?

Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!

Du kan lese utdrag av Frank Bartleman her:

312 Azusa Street: Frank Bartleman’s testimony of how Pentecost came to Los Angeles


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Hauptbahnhof Frankfurt


Share/Save/Bookmark

Hvem leder kirken?

IMG_4834.jpg
Colin Winfield
Foto: Are Karlsen

Colin Winfield underviste om lederskap i kirken, under husmenighetskonferansen jeg deltok på i Tyskland i helgen.

Som nevnt i forrige post, møtte jeg engelskmannen Colin Winfield under husmenighetskonferansen i Tyskland i helgen. Han har utgitt et lite gratis hefte med tittelen "Who is leading the Church?". Dette heftet er nedlastbart eller kan leses på nettet.

I denne undervisningen fra Colin Winfield finnes faktisk en oppsummering og fordypning av hva som er blitt hevdet av både Sjur Jansen og Tore Lende på denne bloggen og andre steder. Dette er også i tråd med undervisningen til Per-Axel Sverker, Frank Viola og mange flere. Colin skriver kort (15 sider) og poengtert om et tema som er av stor betydning og som allerede har vakt strid.

Dette temaet er ikke av ny dato. Pinsevenner har diskutert dette i årtier. Min analyse av utviklingen er denne: Gamle pinsevenner vil skjønne hva Colin Winfield snakker om. De var oppmerksom på farene ved organisering, fordi det ville frata oss Åndens ledelse. Dette er imidlertid en tale som finner liten forståelse hos dagens pinsevenner. Men de gamle pinsevennene bidro selv til å undergrave denne læren i de lokale menighetene, ved etterhvert å organisere disse under en pastors ledelse. Det teologiske fundamentet for "ikke-organisering" var svakt.

Så sender Gud flere vekkelser som rokker ved kirkesamfunn-systemet: Den karismatiske vekkelsen på slutten av 50-tallet og Jesus-vekkelsen på 70-tallet. Mange av de som ble berørt av disse vekkelsene er nå i ferd med å få øynene opp for hvilken vranglære hierarkisk lederskap representerer, og i hvilken grad denne vranglære slavebinder kristne som skulle være satt i frihet av Kristus.

Det foregår et exodus innen kristenheten. Guds Ånd sendte på 90-tallet en ny bølge av impulser, husmenighetsbevegelsen. Det foregår en utmarsj ut fra kirkesamfunnene og de religiøse hierarkiene, og ut i et frihetens fellesskap hvor kun Herren selv er vår leder.

Les eller last ned Colin Winfields undervisning her:

Who is leading the Church?

PDF: Who is leading the Church?


Share/Save/Bookmark

Dagens foto: Ekspressen


Share/Save/Bookmark

På husmenighetskonferanse i Tyskland

IMG_4809.jpg
Colin Winfield underviser
Foto: Are Karlsen

Engelskmannen Colin Winfield underviser om lederskap i kirken under en samtale.

Jeg har vært på husmenighets- konferanse utenfor Heilbronn (Tyskland) nå i helgen.

70 personer fra Tyskland, England, Spania, Belgia, Holland, Irland, USA og Norge var samlet, som et håndfast bevis på at husmenighetsbevegel- sen er en realitet også i Europa. Fra Norden var det kun jeg som hadde tatt turen.

Jeg fikk høre Frank Viola undervise om menighetens ultimate hensikt, med utgangspunkt i de to første og to siste kapitlene i Bibelen. Frank understreket at Guddommen er korporativ, dvs. den består av tre personer som relaterer til hverandre i en korporativ enhet. Derfor er det når vi mennesker står i et fellesskap, i en korporativ enhet, som vi er i stand til å oppfylle vårt kall til å være Guds bilde på jorden, ikke oss som enkeltindivider. Menighetens fremste kall er å være et bilde av Gud. Kort og fritt etter Frank Viola. Et viktig perspektiv som jeg ønsker å dvele mere ved.

Så hørte jeg Gary, en kar som hadde mye av den samme bakgrunnen som jeg, nemlig Jesus-vekkelsen og ansatt i pinsemenighet, fortelle om sin vei ut av den institusjonelle kirken og inn i den organiske. Hans historie er typisk for mange nå for tiden.

Ellers fikk jeg knytte kontakter med husmenighetsfolk i Tyskland, Holland, England og USA i det knappe døgnet vi hadde sammen.

Noe av det som for meg står tydeligst etter denne konferansen, er at hva som særpreger denne bevegelsen, ikke er at man insisterer på å samles i private hjem, men at man avviser det religiøse hierarkiet. Eller sagt på en annen måte: Man avviser lederskap i Guds menighet på konseptuell basis. Guds menighet skal ikke ledes av andre enn han som er menighetens Herre. Vi andre er kun tjenere som skal være ledet av Herrens Ånd.

Dermed har vi, husmenighetsfollket i Norge og den internasjonale husmenighetsbevegelsen én lære på dette punktet.

En annen av de som underviste som gjorde inntrykk på meg, var engelskmannen Colin Winfield. Han var ikke satt opp i programmet, men jeg fikk lytte til en dialog han hadde med flere andre under en av pausene, samt at jeg fikk tak i et hefte han har skrevet med tittelen "Who is leading the Church". Heftet er en kortfattet gjennomgang av de samme skriftstedene om lederskap som vi har vært innom her på bloggen flere ganger. Det er flott å se at vi er samstemte uten å kjenne til hverandre. Her må det være noe stort på gang, - dette budskapet vil komme til lyde klarere og sterkere med tiden og kalle Guds folk til oppbrudd!


Share/Save/Bookmark