Vårt Land slakter Sjur Jansens bok om husmenighet

Sjur Jansen
Foto: Are Karlsen

(Oppdatert)

Vårt Land bruker en halv side på å slakte Sjur Jansens bok Fra urmenighet til scenekirke.

Sjur Jansen er en systemkritiker, som i sine konklusjoner blant annet nuller ut pastor/preste-rollen med gode bibelske argumenter. Kristenheten i vår tid er dominert av pastor/preste-sentrerte hierarkier. Derfor tenker jeg at det må være en krevende oppgave for en som selv er pastor, å skulle anmelde en slik bok. I næringslivsjournalistikken må man deklarere sine interesser, for eksempel aksjer, i de selskaper man omtaler. At anmelderen Per Eriksen også er pastor, finner derimot Vårt Land ingen grunn til å opplyse om.

Vårt Lands anmelder finner Jansens bok slitsom: Dette er rett og slett en slitsomt insisterende bok.

Men hva som er mest slitsomt for pastoren/anmelderen, formen eller det saklige innholdet, er ikke godt å si. Per Eriksen skriver: Han finner verken kirker eller lederskap i Det nye testamentet. Og dette mener han er bindende for vår måte å organisere oss på i dag. Og det er omtrent det Eriksen finner det bryet verdt å si om bokens saklige innhold.

Å møte en sterk argumentasjon for at de verdiene for menighetsliv vi finner i Bibelen også er bindende for oss i dag, kan selvfølgelig være slitsomt for en pastor. Særlig dersom argumentasjonen viser at Bibelens menigheter ikke var av den pastor/preste-sentrerte typen som dagens menigheter er.

Det som er superviktig for Sjur Jansen, synes å være irrelevant for pastor Eriksen, nemlig hva Bibelen sier om livet i et menighetsfellesskap. Boken Fra urmenighet til scenekirke gir oss Sjurs Jansens utforsking av hva Bibelen sier om menighetsliv sett opp i mot hans egne erfaringer både fra tradisjonelle menigheter og husmenigheter.

Pastor/anmelder Eriksen gir så forfatter Jansen en tydelig anvisning om hvilken bok han egentlig burde ha skrevet: Boken om hvordan tradisjonelle, hierarkiske menigheter kan bruke husmenighetstenkningen som et korrektiv og samspill. Men bøker om cellegrupper er skrevet for lengst, og finnes i flere varianter. Det som imidlertid ligger Sjur Jansen på hjertet, er å vise at Bibelens menigheter var ikke-hierarkiske husmenigheter, og hvordan slike menigheter kan fungere også i dag. Noe pastor Eriksen altså blir sliten av. Og det er forståelig, fordi Sjur Jansen målbærer et menighetssyn som betyr at man bygger menigheter på en ny måte helt fra grunnen av.

Per Eriksen fikk ikke den boken han ønsket seg. Og jeg fikk ikke den anmeldelsen jeg ønsket meg. For eksempel en anmeldelse som setter boken inn i en større sammenheng. Husfellesskap og egalitarisme har fulgt kirken helt fra dens første dag, og har til alle tider eksistert i skyggen av de kirkelige, hierarkiske strukturene. Og fra tid til annen aktualiseres disse verdiene på nytt, slik de gjorde gjennom den radikale reformasjonen, anabaptistene, pietistene, haugianerne, de lutherske lavkirkelige organisasjonene, pinsevekkelsen (særlig slik den artet seg i starten i Asuza Street (Los Angeles)) og Jesus-vekkelsen. Det nye med vår tids husmenighetsbevegelse er kanskje at disse verdiene aksentueres sterkere. Historien viser oss at det allmenne prestedømmet står under kontinuerlig press fra krefter som passiverer og bringer menigheten til taushet.

Sjur Jansens bok er for dem som våger å møte radikalt nye tanker når det gjelder menighet. Anbefales!

Vårt Land slakter Sjur Jansens bok om husmenighet

Dagens foto: Eple

Eple
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Eple

På husmenighetskonferanse i Ålesund

Ruben og Eirik
Foto: Are Karlsen

Ruben og Eirik tok turen fra Bergen til Ålesund for å være med på husmenighetskonferansen.

Lektor Per Arne Veiberg i Ålesund tok nylig initiativ til en konferanse om ikke-hierarkiske husmenigheter. Som hovedtaler var invitert engelskmannen Beresford Job.

Husmenighetsbevegelsen er ingen ensartet bevegelse. Beresford Job tilhører et lite miljø i England på 25 personer som har "overvintret" siden 80-tallet.

Job har en annen tilnærming til det bibelske materialet enn hva for eksempel jeg har. Hans metodikk går ut på å definere hva som var den apostoliske praksis i forhold til menighetsliv, og konstaterer så med Bibelen i hånd at alle kristne er forpliktet til å følge denne apostoliske praksisen. Det resultatet Beresford Job kommer fram til er en ikke-hierarkisk menighet som samles i hjemmene og hvor kvinnene må tie (!) i samlingene.

Dersom man gjør Det nye testamente om til en lovbok, kan man komme fram til de dogmer som Beresford Job forfekter. Men ikke engang de mest konservative og bibeltro miljøene har innført en praksis som pålegger kvinner taushet, til tross for at Paulus gjør pålegg om dette.

Det nye testamente er ikke en lovbok eller en systematisk lærebok i teologi. Likevel inneholder Det nye testamente læremessige (normative) avsnitt i tillegg til de historiske (deskriptive) avsnittene. For å forstå Bibelen, må vi først ta tak i de overgripende normative avsnittene, som for eksempel:

- Forholdet til loven. Paulus lærer at Kristus har frikjøpt oss fra å leve under Loven, i stedet skal vi følge Kristus og leve etter hans lov: Elske hverandre slik han elsket oss.
- Derfor, sier Paulus, har vi lov til alt, men ikke alt gagner (1 Kor 10:23). Dersom å leve ut vår frihet i Kristus ikke gagner evangeliets utbredelse, så avstår vi fra denne friheten. Det kan bety, ifølge Paulus, at vi lever som jøder for jødene og som grekere for grekerne, for på alle mulige måter å frelse noen. (1. Kor. 9:19-23)

Dermed blir kvinners taushet i samlingene å betrakte som en situasjonsbetinget avståelse fra en frihet som finnes i Kristus, og som ikke skal leses som en lov pålagt de kristne til alle tider. I vår kultur vil det å følge Paulus´ prinsipp om prioritet på formidlingen av evangeliet, gi det motsatte resultat: Å avstå fra den frihet kvinner har til å fritt tale i samlingene, vil være et effektivt hinder for evangeliet. Derfor skal vi selvsalgt ikke avstå fra denne frihet, men tvertimot praktisere den med frimodighet.

Det er spennende å gå på oppdagelsesferd i Skriften, og avdekke hva som i ulik kirkelig praksis er menneskelige tradisjoner og hva som egentlig er bygget på Bibelens lære. Men det er også både spennende og nyttig å oppdage at husmenighetsidealene og de ikke-hierarkiske verdiene har vært til stede i kirkens liv gjennom hele dens historie, og at vi har rike teologiske tradisjoner å hente næring fra, både hos før-reformatoriske, reformatoriske, radikal-reformatoriske, pietistiske og vekkelsesteologer, i tillegg til en rekke nålevende teologer. Vi er en del av en strømning som alltid har vært en del av kirkens liv. Dette perspektivet er etter min mening fraværende hos Beresford Job.

For min del vil jeg i utgangspunktet dele fellesskap med alle som tar det store spranget ut i ikke-hierarkisk husmenighetsliv. Forutsetningen er at de ikke-hierarkiske idealene også tillater en åpen meningsutveksling. Men å delta i et fellesskap der halve forsamlingen er pålagt taushet, blir meningsløst. Men så er det heldigvis ingenting som tyder på at det er noen i Norge som ønsker å innføre en slik praksis.

Jeg gleder meg over det som skjer i Ålesund og de ringvirkninger det kommer til å få!

På husmenighetskonferanse i Ålesund

Dagens foto: Stansted Airport (London)

Stansted Airport (London)
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Stansted Airport (London)

Geir Lies testamente

Geir Lie
Foto: Are Karlsen

Etter noen år i en karismatisk menighet i Oslo, havnet Geir Lie i en troskrise. Da bestemte han seg for å lære den kristne tradisjonen han stod i nærmere å kjenne. Eller sagt på en annen måte, sette sin karismatiske menighet inn i en historisk og teologisk sammenheng.

Dermed startet mange års studier som førte til dannelsen av et forlag med et eget tidsskrift for historiske og teologiske studier av karismatisk kristendom (Refleks), en rekke bokutgivelser, nettside samt ikke minst et eget bibliotek for karismatisk litteratur, som i dag befinner seg i Oslo Kristne Senter på Kjeller.

Nå sier Geir mission accomplished! Han ønsker ikke å publisere mer i dette emnet. Forlaget er lagt ned, siste nummer av Refleks er sendt ut, nettstedet er borte og eiendomsretten til biblioteket er overdratt til Oslo Kristne Senter.

I tidsskriftet Refleks ble det publisert mange dyptpløyende artikler av teologer i inn- og utland, samt av Geir selv. Assemblies of God i USA har visst å sette pris på Geirs arbeid, og har valgt å publisere alle årgangene i pdf-format i en søkbar database på sitt nettsted for historiske studier. Refleks er den ene av to europeiske publikasjoner som er lagt ut i dette biblioteket, og er å anse som en honnør til Geir for kvaliteten i det arbeidet han har lagt ned gjennom en årrekke.

I siste utgave av Refleks har Geir en egen artikkel med en interessant historisk gjennomgang av pinsekarismatikkens historie fra 60-tallet og fram til i dag. Geir drøfter hva som definerer pinsekarismatikk som begrep og identitet, dens strukturer, møteplasser og felles aktiviteter.

Hva som blant annet får mitt hjerte til å banke, er når han i form av et sitat fra boken "Fra seier til nederlag. Pinsebevegelsen i Norge" av Tor Edvin Dahl og John-Willy Rudolph illustrerer den klassiske pinsevekkelsens egalitære karakter. De beskriver et typisk pinsemøte, hvor predikanten må finne seg i å bli avbrutt av et budskap i "tunger og tydning" (tungetale som "oversettes" til norsk) av en hvilken som helst person i salen. Når eksempelvis vaskekona får et budskap fra Gud i tunger, bøyer pinsepredikanten taust hodet. Dahl og Rudolph konkluderer med at den klassiske pinsebevegelsen var det mest egalitære miljøet i kristen-Norge, noe som stemmer godt med mine egne iakttagelser.

Jeg husker også tydelig brudd på denne tradisjonen i min egen barndom, når Aril Edvardsen kunne be en tungetalende pinsevenn som brøt inn i hans preken, om å tie stille. Jeg ble forskrekket over den maktbruk som ble utvist fra han som stod på talerstolen, noe vi ikke var vant til fra vanlige pinsepredikanter. Men så var heller ikke Aril Edvardsen kjent for å vise respekt for pinsebevegelsens tradisjoner.

I sin artikkel fortsetter Geir Lie med å behandle de autoritære utviklingstrekkene i den karismatiske vekkelsen og presenterer Sarons Dal, forlaget Logos og forfatterne Watchman Nee og Juan Carlos Ortiz som premissleverandører på norsk jord. I boken Åndelig autoritet utgitt på Logos forlag i Sarons Dal i 1979 uttaler Watchman Nee: We should not be occupied with right or wrong, good or evil; rather should we know who is the authority above us. Geir Lies kommentar: I denne synes underordning under menighetens lederskap viktigere enn å leve i samsvar med Guds moralske vilje.

Kanskje noen vil tenke: "Hva er vitsen med å rippe opp i dette i dag? Nå må vi komme videre." Poenget er at dette er utviklingstrekk som i aller høyeste grad fortsatt gjør seg gjeldende. Det er ikke lenge siden menigheten Levende Ord i Bergen nærmest gikk til grunne på grunn av denne autoritetsteologien som ble introdusert på 70-tallet. Og fortsatt lever den i beste velgående i for eksempel den australske Hillsong-bevegelsen. Det er klare tegn på at det i norske pinsemenigheter i dag ikke bare synges Hillsong-sanger, men også praktiseres Hillsong-lederskap med John Bevere som aktuell inspirator.

I siste setning gjør Geir Lie rede for sitt ståsted i dag, og jeg tror han uttaler seg på vegne av mange kristne: For egen del opplever jeg behov for å identifisere en farbar vei hvor jeg sammen med venner som vil meg vel kan integrere hverdags- og familieliv med Kristusliv.

Geir Lies testamente

Dagens foto: Jondalen

Jondalen
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Jondalen

Sjur Jansen har skrevet bok om husmenighet

Sjur Jansens nye bok
om husmenighet

Min gode venn Sjur Jansen har utgitt en bok om husmenigheter, "Fra urmenighet til scenekirker". Dette er en av de få bøker om dette temaet som er skrevet ut fra norske forhold. Sjur har også en blogg, hvor han rett som det er slipper refleksjoner og bibelstudier omkring dette temaet.

Boken utfordrer den tradisjonelle forståelsen av menighetsliv og -organisering, med grundige begrunnelser ut fra Bibelen. Sjur kan til tider ha en utradisjonell språkføring, noe jeg finner forfriskende. Humor har han også: Forordet har tittelen, "Les boken på ett minutt her". Jeg vil anbefale alle å lese neste side også, - etter det tror jeg ikke du klarer å legge den fra deg. Selv om du kanskje ikke vil være enig med Sjur i ett og alt, vil du garantert se nye sider ved Det nye testamente og urmenigheten.

Til deg som enten har lagt menighetsliv bak deg eller er fristet til å gjøre det: Skaff deg Sjur Jansens bok, og få nye perspektiver på hva menighet er. Eller kanskje du i likhet med mange jeg møter for tiden, får bekreftet tanker du trodde du var alene om.

Det hører med til historien at Sjur og jeg var kollegaer i en stor menighet i Oslo, - han var informasjonsleder, jeg var administrativ leder. Vi sluttet begge omtrent samtidig, uten at vi kjente til våre felles lengsler i forhold til menighet. Etter en tid fant vi hverandre igjen, og hadde en rekke samtaler. Dette omtaler Sjur i starten av boken. En pussig episode som Sjur ikke omtaler, var at under en av våre samtaler mens vi vandret i Oslos gater, så diskutterte vi hvordan komme i gang med husmenighet. Jeg nevnte da for Sjur et ektepar som jeg hadde delt tanker omkring husmenighet med i forbindelse med at jeg sluttet i denne Oslo-menigheten. Mens vi snakket om dette, kom han jeg nettopp hadde omtalt syklende, og jeg fikk mulighet til å presentere dem for hverandre. Senere tok Sjur kontakt, og siden har de tilhørt samme husmenighet. Dette er ca. 5 år siden.

Og nå er det blitt en bok av det. Kjøp den her: Fra urmenighet til scenekirker. Kanskje den også kan være et spennende julegavetips - i så fall en julegave med potensiale til å forandre liv.

Sjur Jansen har skrevet bok om husmenighet

Dagens foto: Hyde Park (London)

Dagens foto: Hyde Park (London)
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Hyde Park (London)

Bølgen

Artikkel i IBRA-magasinet

Dersom du klikker på bildet og på neste side klikker på forstørrelsesglasset oppe til høyre, kan du lese artikkelen.

Oj - det er nesten for godt til å være sant. IBRA-magasinet propagerer åpent for husmenigheter i Norge!

Jeg visste at IBRA-miljøet var positiv til husmenigheter. De som jobber i IBRA Radio, og sprer evangeliet via radio- og internett- programmer til den muslimske verden, ser jo daglig hvor viktig husmenighetene er for å spre evangeliet.

Likevel var overraskelsen stor da dette oppslaget slo i mot meg: Husmenighet - også en norsk modell?

Artikkelen av Anita Aune Nestvold er til å bli begeistret av. Den sprudler av tro og optimisme, og viser til forbildene i Bibelen, i dagens Midt-Østen og til sine egne erfaringer. Og illustreres av en herlig bølge.

Nestvolds tilnærming er klok. Hun har selv erfaring fra norsk menighet i tilbakegang, som samles i et kirkelokale som er blitt alt for stort. Ikke slit ut forsamlingen med tomme stoler. Skap heller entusiasme med å fylle opp stua hjemme. Opplev at folk ser hverandre inn i øynene og ikke i nakken. Bli oppfylt av ånden og ikke tappet av motløshet i samvær med dine trosfrender.

Nestvold mener også at husmenigheter vil være til hjelp for hjemmesitterne. Hennes erfaring er at mange har større utbytte av denne måten å komme sammen på, enn den tradisjonelle.

Det interessante er at IBRA velger å gi impulser inn i norsk menighetsliv. Bakgrunnen er at IBRA driver en menighetsplantingsvirksomhet i stor stil i Midt-Østen med menigheter av en helt annen type enn det vi finner i Norge. For meg har det vært en stor inspirasjon å møte husmenighetfolket i Midt-Østen, skriver Anita Aune Nestvold.

Jeg tror henne! Og jeg tror at IBRA Radios initiativ er bare ett av mange utslag av hva Ånden sier til menigheten i dag.

Til helgen (13-15. november) reiser vi på husmenighetsseminar i Ålesund!

Bølgen

Dagens foto: Oslo-fjorden

Oslo-fjorden
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Oslo-fjorden

«Nei til EEC!»

17. mai i Sandefjord
Foto: Are Karlsen

Nei til EEC! sa vi i min ungdom, - også i Pinsebevegelsen. Begrunnelsene kunne være mange. Enkelte av pinsepredikantene sa nei i frykt for at Den katolske kirke ville få innflytelse i landet vårt, dersom vi gikk med i det som nå heter EU.

"What a difference a day make", heter en populær låt. Frykten for Den katolske kirke har for lengst lagt seg, også blant pinsevenner. Ja, kanskje særlig blant pinsevenner.

Nylig hadde dr. theol. Arne Helge Teigen en kritisk gjennomgang i bladet Utsyn av pinsepredikanten Peter Halldorfs praksis og lære. Peter Halldorf er kjent for sin vektlegging på oldkirkens katolske tradisjoner og teologi, noe konservative lutherske teologer stusser over. Kan pinsevenner så enkelt hoppe bukk over reformasjonens hardt tilkjempede sannheter? Peter Halldorfs tilnærminger er blitt positivt mottatt i store deler av Pinsebevegelsen, og er en del av en større kursendring i retning av institusjonalisering, hierarki, mystikk, liturgi og klostertradisjoner.

Hvordan kunne dette skje? Peter Halldorf har for sin egen del vitnet om at han følte seg rotløs som kristen, og fant til slutt sine røtter i oldkirkens tradisjoner. Hvordan kan en pinsevenn som tilhører en bevegelse som har røtter i den radikale reformasjonen og pietismen, for ikke å si urkristendommen slik vi finner den i Bibelen, oppleve seg rotløs? Ifølge min teori er årsaken den karismatiske vekkelsen. Pinsevekkelsen har ikke samme røtter som den karismatiske vekkelsen. Sistnevnte har sin opprinnelse i de historiske kirkesamfunnene, blant annet den katolske kirke, med sitt hierarki og sin mystikk. Da den karismatiske vekkelsen ble introdusert i pinsevekkelsen på 70-tallet, reagerte mange pinsevenner på det de oppfattet som fremmede elementer i lære og praksis. Kirkehistorikeren Geir Lie kunne fortelle norske media under pinsevekkelsens jubileum "Pinse for alle" for et par år siden, at pinsevekkelsen hadde lite å gjøre med den karismatiske vekkelsen.

Dette skrives Allehelgensdag. Dagen før Allehelgensdag i 1517 slo den katolske munken og teologiprofessoren Martin Luther opp sine 95 teser på slottskirkedøra i Wittenberg. Dermed startet historiens største frigjøringsbevegelse, protestantismen. Prestelæreren Martin Luther endte opp med å avvise paven som kirkelig autoritet. Det var en fornærmelse og forbrytelse som nær kostet ham livet.

Luthers standpunkt i forhold til paveembetet deles ikke av mange kristne i dag, og aller minst av Pinsebevegelsens institusjonelle elite. Da Pinsebevegelsen fylte 100 for et par år siden, inviterte man pavens representant biskop Anders Arborelius til feiringen, en klar anerkjennelse av paveembetet og det katolske hierarkiet.

Den katolske kirke har en stadig sterkere tiltrekningskraft på kristne, særlig fordi den synes å representere noe evig og stabilt i en usikker og foranderlig verden. Ikke minst setter mange kristne pris på Den katolske kirkes konservative standpunkter i moralspørsmål (homofili og abort) og i kirkelige ordninger som for eksempel kvinnelige prester, i tillegg til det som allerede er nevnt med hensyn til tradisjoner.

Nylig etablerte Den katolske kirke en egen struktur for anglikanske menigheter som vil konvertere, - egen struktur fordi de da kan beholde sine gifte prester som en overgangsordning - noe som av observatører er blitt omtalt som den største kirkelige hendelsen siden reformasjonen. Pinsekarismatikeren Ulf Ekman skryter av at han står under pavens apostoliske suksesjon, og fører samtaler med hans representanter. Dette nevnes for å vise at det i kristenheten skjer en bevegelse i retning av Roma.

Har jeg katolikk-fobi? Nei, jeg tror ikke det. Vi har forsøkt å inkludere en interessert katolikk i vår husmenighet, men da vi hadde nattverd, ble vedkommende advart av presten. En katolikk kan ikke motta nattverden av andre enn katolske prester. Katolikkene binder mennesker til pavens autoritet, og hevder de gjør det etter Herrens Ord.

Jeg tror at enhver generasjon kristne må ta valget mellom Jesu´ herredømme og Åndens liv på den ene siden eller menneskelig makt og institusjonalisering på den andre. Dette valget fikk de første kristne da apostlene døde ut, og urkirken ble til oldkirken. Det samme valget har nå også Pinsebevegelsen og mange andre frikirker stått overfor. Fristelsen til makt virker alltid å være overveldende, og resultatet synes alltid å bli hierarki og institusjonalisering.

Vi sa "Nei til EEC". Men Pinsebevegelsen har likevel forlatt sine opprinnelige verdier. Som kirkehistorien ofte har vist - kirkens største farer kommer ikke utenfra. Langt viktigere enn et kritisk fokus på samfunnet rundt oss, er et selvkritisk blikk.

«Nei til EEC!»

Dagens foto: Satelitter

Satelitter
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Satelitter

Menighetens grunnvoll er ... ?

Gammelt steinbrudd
Foto: Are Karlsen

Apostelen Paulus: Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Ef. 2:20

Matteus evangelium: Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Mt 16:16-18.

Erling Thu, Kristent Fellesskap (Bergen): Guds ord seier at profeten saman med apostelen er sjølve grunnvollen Guds hus vert bygd på ... Apostelen og profeten saman, er berarar av ei openberring av Kristus som er heilt nødvendig for å kunna fungera som Kristi lekam. (Fra artikkelen Kvifor treng vi profetar i dag? i Folk 3/2009. Erling Thu bærer tittelen "profet" i menigheten).

Noralv Askeland, Kristent Fellesskap (Bergen): Vi trenger et paradigmeskifte for å forstå hva Gud gjør. Det passer slett ikke inn i det tradisjonelle kirkebildet i vår verdensdel. Vi er blitt så preget av det eksisterende kirkebildet og våre vante måter å gjøre ting på, at vi nesten er blinde for hva Bibelen sier om menigheten bygget på apostlene og profetenes grunnvoll. Det er nesten slik at vi ikke klarer å holde oss midt på veien, men havner uvilkårlig i en av grøftene. Den ene grøften er modellen med kirkesamfunn som så tydelig har slått feil i Europa, den andre grøften er de selvstendige og uavhengige småflokkene (menighetene) som lever isolert fra den hjelpen de trenger fra tjenestegavene. Men Gud beskriver en bedre vei i sitt ord. (Fra artikkelen Apostolisk Nettverk i Folk 3/2009. Noralv Askeland bærer tittelen "apostel" i menigheten).

I menigheten Kristent Fellesskap har man apostler og profeter. Det vil si, det er vanskelig å få øye på dem i flertall, for vi hører kun om én apostel (Noralv Askeland) og én profet (Erling Thu). Disse to er ifølge hva de selv hevder, den grunnvollen menigheten er bygget på.

For meg er dette en oppsiktsvekkende tolkning av Ef 2:20-22. Den forståelse av disse versene jeg har fått overlevert, og som jeg tror tilhører det protestantiske arvegodset, er at de apostler og profeter det her er tale om, er de gammeltestamentlige profetene som forutså Messias og profeterte om ham, og at apostlene er Jesu´ apostler som vitnet om hva de så. Profetenes profetier og apostlenes vitnesbyrd utgjør Ordet, Guds Ord, Bibelen.

Det er den grunnvollen vi bygger på, Ordet. En grunnvoll som har Jesus Kristus som hjørnestein, det vil si den steinen som legger føringer for hele byggverket.

Det er altså ikke ufullkomne menneskers tjeneste og handlinger som er menighetens grunnvoll. I allefall ikke den bibelske menighetens.

Med den betydningen Askeland og Thu gir apostelen og profeten, blir deres posisjon og betydning for menigheten stående i særklasse. Ingen over, ingen på siden. Er dette en balansert framstilling av tjenestegavenes plass og betydning i Bibelen?

I min Bibel leser jeg: Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere. Ef 4:11

Det er forskjell på apostler og apostler og profeter og profeter. Noen av dem ble brukt av Gud til å formidle Ordet, åpenbaringen. Det de representerer står i en særstilling, og det de formidlet er menighetens grunnvoll.

Et skriftsted med parallellt innhold finner vi i beretningen om Peters bekjennelse av Jesus som Guds sønn. Jesus bekrefter bekjennelsen og sier: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke..

Katolikkene bygger sin lære om Kirken på dette verset, og tolker også Ef 2:20 på samme måte som Askeland/Thu. Ifølge katolikkene er Peter, den fremste av apostlene, den klippen Jesus bygget menigheten på. Og dermed de som i tur og orden har etterfulgt ham etter håndpåleggelse i uavbrutt suksesjon helt fra apostelen Peter selv. Den katolske tradisjon hevder at det er biskopen i Roma som ble Peters etterfølger, og dermed har man forankret pavens posisjon.

Protestanter hevder at det er ikke Peter som er klippen, men åpenbaringen, nemlig Peters bekjennelse. Og altså en parallell til Ef. 2:20: Det er ikke apostlene og profetene som er grunnvollen, men den åpenbaring Gud formidlet gjennom dem, og som er nedfelt i Skriften.

Og med dette har vi den situasjonen at Kristent Fellesskap begrunner sin kirkestruktur på samme måte som den katolske kirke. Vil det vekke oppsikt? Neppe. Alle de protestantiske kirkesamfunn, også de norske frikirkelige, viser stadig større forståelse for den katolske kirkelæren og hierarkiske struktur. Ulf Ekman har sluttet seg til det katolske synet, uten at det har vakt oppsikt andre steder enn på blogger, noe som neppe tillegges vekt i institusjonelle kretser.

Den nevnte utgaven av bladet Folk inneholder også en artikkel som heter Mitt møte med det apostoliske nettverket. Artikkelen er et personlig vitnesbyrd av en underordnet leder i Kristent Fellesskap og domineres av disse tre avsnittene: Møtet med Erling Thu, Møtet med Noralv Askeland og Møtet med Keri Jones. (Keri Jones er apostel i England, og bror til avdøde Bryn Jones som i sin tid "ordinerte" Askeland og Thu). Artikkelen viser at apostelen Askeland og profeten Thus selvforståelse har støtte av flere i menigheten.

Hvorfor denne interessen for Kristent Fellesskap? Fordi Kristent Fellesskap har i mange år flørtet med husmenighetstanken. Men når man så velger å bygge på hierarkiske verdier og underkastelse, så blir resultatet med tvingende nødvendighet institusjonell menighet, kirkesamfunn og lederdyrkelse - altså, den gamle leksen fra kirkehistorien om igjen. Den grøfta har mange husmenigheter havarert i opp gjennom historien, også i vår tid.

Men det må ikke få lov å skje igjen med den autonome, ikke-institusjonelle og ikke-hierarkiske husmenighetsbevegelsen som nå er i ferd med å vokse fram! Tvert i mot håper jeg at mange i Kristent Fellesskap skal finne fram til sine røtter som husmenighetbevegelse, og frigjøre seg fra hierarki og underkastelse.

(Takk til anonym kommentator som ga link til Folk. Se også Sjur Jansens kommentar om denne artiklen i Folk.)

Menighetens grunnvoll er ... ?

Dagens foto: Ukjent art

Ukjent art
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Ukjent art

Sofakirken

Sofa
Foto: Are Karlsen

Det er alltid interessant når den kirkelige, institusjonelle eliten lar diplomatiet fare og snakker rett ut av påsan. Da hender det at en får høre hva man egentlig tenker om allmuen.

Nå sist vakte redaktør David André Østby i Pinsebevegelsens Korsets Seier oppsikt med sin artikkel Sofakirken. Per Søetorp skrev en kommentar på verdidebatt.no og Sjur Jansen kommenterte i kommentarfeltet på sin blogg.

Det som overrasker meg med David André Østbys artikkel er det snevre perspektivet på hva menigheten er. Menighet synes å være definert til kirkebygningen eller de som befinner seg innenfor kirkebygningens fire vegger. Men David André Østby, som tilhører en bevegelse som opprinnelig hadde mottoet "Fram til urkristendommen", burde vite at urkirken ironisk nok var en sofakirke. De første kristne samlet seg i sine hjem, i likhet med de hundretusener av husmenigheter som også i dag finnes over hele verden.

David André Østby: Er vi ikke positivt til stede i menigheten (kirkebygningen?, min komm.), mister vi også muligheten til å prege menighetens framtid og veivalg.

Kanskje tvert i mot David André Østbys holdning så bidrar også kristne som velger å ikke samles i kirkebenkene til kirkens framtid? For eksempel ved at begrepet menighet utvides til også å omfatte det bibelske "menigheten i ditt hus". Men det bør vel også være et incitament til selvransakelse at mange finner at de institusjonelle menighetene ikke innfrir de forventninger man har til hva en menighet skal være og derfor forlater det kristne fellesskapet?

En undersøkelse viser at de som velger å forlate den institusjonelle kirken, i liten grad blir viet den oppmerksomhet det er å bli spurt om hvorfor. Jeg tror David André Østby forklarer hvorfor så ikke skjer: Den institusjonelle eliten, lederskapet, oppfatter dette ofte som en fiendtlig handling. Dessverre har sofaen for noen blitt en strategi for å «straffe menigheten», uttrykker David André Østby det, med en holdning som ofte kjennetegner et institusjonelt lederskap.

Både vi som er med i en institusjonell menighet og vi som velger å praktisere det kristne fellesskapet i våre hjem, tilhører den samme kirken, Jesu´ Kristi menighet, og vil hver på vår måte bidra til å forme dens framtid. Dessuten har vi alle det samme ansvaret: Å forsøke å inkludere de troende som har falt utenfor det kristne fellesskapet.

Sofakirken

Dagens foto: Smeden

Smeden
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Smeden

Ikke-hierarkisk i Ålesund 13-15. november

Per Arne Veiberg
Foto: Are Karlsen

Per-Arne Veiberg er initiativtager til husmenighetskonferansen i Ålesund helgen 13-15. november.

Sist helg var jeg i jobbsammenheng en tur i Ålesund. Og oppdaget at der finnes det et levende husmenighetsmiljø. En av ildsjelene er Per-Arne Veiberg. Han er en erfaren og modig menighetsmann i tillegg til siviløkonom og lektor og hans ønske er å sette husmenighet og ikke-hierarki på kartet i Ålesund.

Per-Arne har hentet mye inspirasjon fra både Wolfgang Simson og Frank Viola. Nå inviterer han til seminar i Ålesund helgen 13-15. november, med engelske Beresford Job som taler. Jeg tenker å reise, og kommer til å kjøre en 7-seter og tar gjerne med meg folk på veien!

Ta kontakt, så formidler jeg mer informasjon!

Ikke-hierarkisk i Ålesund 13-15. november

Dagens foto: Trebåt

Trebåt
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Trebåt

Det store navnetyveriet

Sandefjord kirke
Foto: Are Karlsen

Det var unektelig friskt av Bjarte Ystebø å gi sin kristen-politiske organisasjon navnet Kristenfolket, og han måtte tåle mye pepper for det.

Men vi har da sterk presedens for slikt i Norge! Det største av alle navnetyverier i kristen sammenheng bedriver statskirken når den kaller seg selv Den norske kirke. Her er det mulig å finne opptil flere overtramp.

Navnet Den norske kirke antyder at det finnes bare én kirke i Norge, mens det som kjent finnes flere titalls.

Navnet tilsier også at det finnes bare én kirkeorganisasjon som kan gjøre krav på å være norsk, mens det i virkeligheten finnes mange kirkeorganisasjoner som er norske. Navnet Den norske kirke har gitt statskirken en solid plass i den norske identiteten. Man er ikke riktig norsk om man ikke er døpt som barn og medlem av statskirken. Å stå utenfor statskirken er ikke lenger så stigmatiserende som det én gang var, men fortsatt er medlemsskap i statskirken en del av "norskdommen".

Men Kirken er uten nasjonale grenser, og er ikke kalt til å være en del av en nasjonal identitet. Å bruke kirken i bygging av nasjonal identitet er et misbruk og begrenser kirken i sitt oppdrag.

Den norske kirke burde forandre sitt navn, til for eksempel Den lutherske kirke. Nei, det blir også feil, fordi det finnes flere lutherske kirker i Norge. Da kanskje det må bli Den lutherske statskirke. Det virker kanskje noe prosaisk, men et slikt navn ville i alle fall inneholde en riktig varedeklarasjon.

Det store navnetyveriet

Dagens foto: Sandefjord Grand Prix

Sandefjord Grand Prix
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Sandefjord Grand Prix

Stefan Swärd vs. den institusjonelle eliten

Stefan Swärd
Foto: Världen idag

Stefan Swärd er styreleder i Evangeliska Frikyrkan (tidligere Örebromissionen).

Stefan Swärd er som styreleder for Evangeliska Frikyrkan i Sverige, et kirkesamfunn i skjæringspunktet mellom pinsekarismatikk og baptisme, en sjelden plante i det kirkelige landskapet. Stefan har pådratt seg den institusjonelle elitens misbilligelse ved å blogge, det vil si kommunisere i en åpen dialog med folket og la folket slippe usensurert til med sine egne meninger. Dermed framstår han som en slags klasseforræder.

Fordi den institusjonelle eliten snakker ikke med folket slik Stefan gjør. Den institusjonelle eliten taler til folket. Legg merke til at det ikke er mange prester, pastorer, biskoper og andre kirkelige ledere som blogger og møter folket i åpent lende. De som har en blogg, for eksempel Ulf Ekman, bruker bloggen som sin prekestol, og i kommentarfeltet er folket velkommen til å komme med sin hyllest til predikanten slik man gjør i kirken.

Jeg har med bange anelser fulgt bloggen til Stefan Swärd og bare ventet på den konflikten som nå har oppstått. Swärd har tidligere gitt uttrykk for ikke-hierarkiske idealer. Hans blogg avspeiler det. Men gjennom å blogge framstår han som illojal mot den institusjonen han er satt til å lede, og som har sine klart definerte møteplasser og talerstoler. Å møte folket på andre arenaer enn de som tilhører institusjonen, undergraver ikke bare institusjonens posisjon, men også alle deres som har basert sin karriere på den. Som styreleder er det ikke passende at han taler til hvem som helst hvor som helst, og slett ikke at han lar hvem som helst komme til orde i en åpen dialog. Institusjonens elite forventer at denne dialogen blir ført med dem, og ikke med folket.

Stefan Swärd har tillatt seg å kritisere en av institusjonens guruer, Brian McLaren, som er opptatt av postmodernismens utfordringer. Swärd mener at postmodernismens betydning er oppblåst, og at McLarens tilnærming handler om klassisk liberalisme. Dette har han gitt uttrykk for i klare ordelag.

Etter min mening er det Stefan Swärd som er den postmoderne i dette miljøet. Den institusjonelle eliten med Brian McLaren i spissen synes for meg å være opptatt av fornyelse uten å måtte gi avkall på privilegier. Stefan Swärd ignorerer institusjonens behov for eksklusivitet og elitisme, samt dens uskrevne lover, foraer og talerstoler og går "flatt" ut gjennom sin egen postmoderne blogg, og dermed utenom de modernistiske, hierarkiske strukturene.

Det gjør han ikke ustraffet.

Jeg gratulerer!

Stefan Swärd: Kan en kristen hålla Ramadan? Kommentar Brian McLaren

Stefan Swärd: Kommentar till Pekka Mellergårds inlägg

Dagen: EFK:s samfundsordförande hotar avgå efter kritik

Stefan Swärd vs. den institusjonelle eliten

Dagens foto: Veronica og Fredrik

Veronica og Fredrik
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Veronica og Fredrik

Husmenighet for asylsøkere på Sørlandet

Karl Fredrik
Foto: Are Karlsen

Karl Fredrik har startet husmenighet for asylsøkere i Lillesand.

Når man skal bygge noe stort, leter man fort etter de sterkeste i flokken, de svake og slitne blir nedprioritert, sier Sjur Jansen om moderne menigheter. Men slik tenkte ikke Karl Fredrik i Lillesand da han startet en husmenighet for asylsøkere.

En husmenighet blir aldri noe stort. Blir den for stor, bør man starte en ny. En husmenighet er ikke et forstadium til "the real thing". Husmenigheter er "the real thing".

Jeg traff Karl Fredrik for første gang i bryllupet til Tommy og Lillian. Det var ikke mange husmenighetsfolk der, så jeg ble overrasket da jeg hørte hans spennende historie. Sist søndag hadde jeg et ærend til Kristiansand, og da hadde jeg gleden av å treffe ham igjen og fikk høre at husmenigheten lever i beste velgående.

I det siste hadde noen av naboene lurt på hva de drev med. Da de fikk vite det, fikk Karl Fredrik straks spørsmålet: - Kan vi få være med? - Javisst, bare ta med dere stoler!

Slik er Guds Rike. Alle inkluderes uten forbehold.

Flere asylsøkere har blitt kristne, forteller Karl Fredrik. I husmenigheten finner de også hjelp på det praktiske plan. De som ikke får oppholdstillatelse og må forlate Norge oppmuntres, og Karl Fredrik gleder seg når han hører om de som har tatt kontakt med kristne fellesskap der de nå befinner seg.

Karl Fredrik og jeg "finner hverandre" i spørsmål om lederskap og hierarki. På søndag samtalte vi blant annet om organiske, relasjonsbaserte strukturer.

Men det er ikke en visdom som tilhører denne verden og denne verdens herskere, de som går til grunne. Paulus

Husmenighet for asylsøkere på Sørlandet

Om Kristus som premissleverandør

Kirke
Foto: Are Karlsen

Kirkebygningen er en del av et paradigme, som igjen er bærer av verdier.

Bjørn Olav Hansen har publisert sin 4. artikkel i serien om husmenighetsbevegelsen, hvor han fortsetter å sitere Dean Taylor, en amerikaner som angivelig har erfaring fra husmenigheter, men som også er involvert i anabaptist-bevegelsen.

Dette sitatet fra Dean Taylor gir grunn til refleksjon:

Etter å ha lest en del av alle disse bøkene som tar opp disse spørsmålene (om lederskap, min komm.), undrer jeg meg på hva det er som har fornærmet eller såret disse menneskene.

Dette er ikke debatt, men hersketeknikk. Det er ikke første gang jeg møter denne type argument, som det er helt umulig å argumentere mot. Man nuller ut debatten, idet man gjør det hele til et spørsmål om psykologi.

Enkelte tror at også mine standpunkter grunner seg på negative erfaringer under min tid i for eksempel Filadelfia (Oslo), hvor jeg var ansatt. Det vil jeg hermed avvise. Mitt standpunkt i forhold til ikke-hierarki inntok jeg flere tiår før jeg kom til Filadelfia, og var noe jeg hadde med meg i bagasjen.

Filadelfia-tiden var for meg en fin tid som bidro på mange måter positivt til at jeg våget å ta min beslutning å starte husmenighet. Mitt ikke-hierarkiske standpunkt er altså gammelt, og la meg si noe om hvordan jeg kom dit - for de som måtte være interessert.

Jeg har helt siden ungdommen vært interessert i tjeneraspektet ved Jesu´ person. Når jeg så i slutten av 20-årene ved Örebro Teologiske Seminar kom under Per-Axel Sverkers etikkundervisning med utgangspunkt i Kristus, så ble jeg tent av det revolusjonære og alternative i denne etikken, som siden har lagt føringer på mitt liv. For fem år siden var tiden inne til å ta praktiske konsekvenser med hensyn til menighet.

Dette handler for meg altså ikke først og fremst om kirkebygning og lederskap. Det handler om Kristus (kristologi, om du vil), om korset, verdier og ulike paradigmer. Det handler om hvordan evangeliet skal implementeres. Det handler om det nye livet i Kristus.

Hierarki er for meg en verdi som strider mot de verdier som Kristus gestaltet, og som korset representerer. Kristi person er for meg nøkkelen til å forstå dette. Det er belysende at Paulus begrunner sin formaning "underordne dere under hverandre" med Kristus.

Jeg tenker om kirkebygningen, at den er hierarkiets domene, og til for hierarkiets skyld. Gjennom kirkebygningen utøver hierarkiet sin religiøse makt.

Så til Dean Taylors bibelvers om lederskap: Både oversettelse og tolkning av bibelvers foregår under innflytelse av det paradigme man beveger seg i (i denne sammenheng hierarkisk eller ikke-hierarkisk). Jeg har flere ganger her på bloggen henvist til studier av dr. theol. Per-Axel Sverker og professor Ove Conrad Hanssen ved Misjonshøgskolen, som trekker de samme slutninger vedrørende hierarki i Det nye testamente. Jeg synes også Sjur Jansens studier er særdeles nyttige, når han viser hvilke alternative oversettelses-nyanser som er gangbare i de omtalte "lederskaps-versene". (Bruk søkefunksjonen på bloggen hans for å finne omtaler av de aktuelle bibelversene).

Altså, mine standpunkter om eksempelvis lederskap og kirkebygning, avledes av mitt standpunkt vedrørende hierarki, som igjen avledes av min forståelse av Kristus: Hvem han var, hva han gjorde og hva han lærte, slik det framgår av Skriften.

For meg blir Kristus premissleverandøren i spørsmålet om lederskap og kirkebygning.

Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. - Paulus.

Om Kristus som premissleverandør

Menighet uten pastor og kirke

Presten i kirken
Foto: Are Karlsen

Bjørn Olav Hansen fortsetter å skrive om husmenighetsbevegelsen, og det er jeg glad for. Han sier selv han har 10 års erfaring fra husmenighet og at han er positiv til dette som en fornyelsesbevegelse.

Men samtidig kritiserer han i del 3 i sin artikkelserie det som jeg oppfatter som kjernen i husmenighetsbevegelsen, nemlig forholdet til kirkebygninger og lederskap. Dersom man fjerner husmenighetsbevegelsens fokus på det å samles i hjemmene og fokus på det lederløse fellesskapet, hva står man da igjen med? En helt tradisjonell menighet slik jeg ser det. Dette handler om verdier, ikke fiffige idéer knyttet til praktiske spørsmål. Derfor skaper det også debatt, noe jeg ser på som positivt.

Hansen mener at husmenighetsbevegelsen er ubalansert i sin motstand mot kirkebygninger. Jeg er ikke enig. Slik jeg ser det, er det tradisjonelle menigheter som overdriver betydningen av kirkebygninger, så til den grad at man i praksis setter likhetstegn mellom menigheten og bygningen. Inntil husmenighetene gjorde seg gjeldende, var det ikke mulig å tenke seg menighet uten en kirkebygning.

Internt i våre samlinger er dette sjeldent noe tema. Et kristent fellesskap kan ikke bestå i kritikk av andre kristne sammenhenger. Derfor blir det i grensesnittet mot andre kristne sammenhenger at det som særpreger oss kommer i fokus, hvilket ikke alltid er vår egen skyld, noe artikkelserien til Hansen er et eksempel på.

Menigheten er Kristi kropp, enten man samles i kirker eller hjem. Men idag hindrer kirkebygningen en rett forståelse av hva menighet er. Det er knyttet verdier til kirkebygningen som det må tas et oppgjør med.

Husmenighetsbevegelsens kall er å virkeliggjøre et nytestamentlig menighetsliv. I det bildet passer ikke kirkebygningen eller dagens pastorrolle inn.

Les Bjørn Olav Hansens tredje artikkel om husmenighetene: Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 3.

Menighet uten pastor og kirke

Husmenighetsbevegelsens premissleverandør

Bibellesning
Foto: Are Karlsen

Hvem er premissleverandør til husmenighetsbevegelsen?

Bjørn Olav Hansen har hatt et par poster om "den nye husmenighetsbevegelsen" i det siste, med den tabloide tittelen "Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighets- bevegelsen", del 1 og del 2.

I disse postene advarer Hansen mot noe jeg vil kalle for spiritualisme (må ikke forveksles med spiritisme), det vil si læren som reduserer Bibelens betydning til fordel for den personlige åpenbaringen direkte fra Gud.

Hansen opplyser heldigvis om at Læremessig representerer dette trekløveret noe som er nokså marginalt også i den nye husmenighetsbevegelsen, i hvert fall her til lands.

Trekløveret han henviser til er personene James Rutz, Gene Edwards og Frank Viola.

James Rutz kjenner jeg ikke. Gene Edwards har jeg omtalt i egen post her på bloggen i forbindelse med at Geir Lie utga en artikkel om ham: Gene Edwards og hans menighetsforståelse.

Vår kjære Tore Lende kjente godt til Gene Edwards, og besøkte han på 60-tallet i California, da de første husmenighetene var i ferd med å bli dannet i USA. Han har en kommentar til den bloggposten jeg nevnte, hvor han gir et innblikk i personen Gene Edwards. Tore dannet en husmenighet på Bryne i 1972 etter inspirasjon fra miljøet rundt Gene Edwards.

Tore Lende skrev at Gene Edwards er en fyr det er lett å misforstå.

Når det gjelder Frank Viola, så er det stor forskjell på ham og Gene Edwards. Det er helt fremmed for meg at han står for noen form av spiritualisme som reduserer Bibelens betydning. Tvertimot vil jeg si, etter å ha både hørt ham og lest ham.

Bjørn Olav Hansen mener at disse tre er premissleverandører til husmenighetsbevegelsen. Dr. theol. Arne Helge Teigen mener at det er Wolfgang Simson.

Da jeg bestemte meg for å starte husmenighet, kjente jeg ikke til noen av disse "premissleverandørene". For meg var Per-Axel Sverker en premissleverandør på slutten av 70-tallet, også i forhold til verdier som ikke-hierarki. Sverker på sin side var på det tidspunktet sterkt påvirket av bøkene til Howard A. Snyder, hvilket kommer fram i artikkelen Andens gemenskap og Guds folk, som han skrev allerede i 1972. Howard A. Snyder er idag professor ved Tyndale Seminary i Toronto.

Mitt poeng er at det teologiske og historiske fundamentet for den "nye" husmenighetsbevegelsen er atskillig bredere enn hva både Bjørn Olav Hansen og dr. theol. Arne Helge Teigen gir uttrykk for. Å snakke om enkeltpersoner som premissleverandører blir etter mitt syn feil. Husmenighetsbevegelsen består av en rekke miljøer uten forbindelse med hverandre. Min mening er at husmenighetsbevegelsen er et resultat av den kirkelige utviklingen og av de behov kirken i dag har. Og at svaret på disse behovene finner kristne over hele verden uavhengig av hverandre ved å lese Det nye testamente og la Skriften belyse ens egne erfaringer.

Derfor vil jeg hevde at Skriften og Skriften alene er husmenighetsbevegelsens premissleverandør.

Husmenighetsbevegelsens premissleverandør

Er da Kristus blitt delt?

Pave Pius X
Foto: Are Karlsen

Paulus spør retorisk om Kristus er blitt delt, og avviser alle begrunnelser for splittelse kristne i mellom. Ha avviser også at Peter står i en særstilling, og river dermed vekk begrunnelsen for det katolske hierarkiet, her representert ved pave Pius X slik han blir presentert i katolske kirker.

Det er et faktum at kristenheten er splittet i mange kirkesamfunn og organisasjoner. Det sies at det på protestantisk side er over 33.000 forskjellige kirkesamfunn.

Også i Bibelen finner vi kirkesamfunn. Paulus: "For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt?" (1 Kor 1:10-17)

Jeg synes det er interessant å se hvordan Paulus drøfter denne situasjonen. Var det læremessige forskjeller fraksjonene i mellom? Ja, jeg velger å tro det.

Men Paulus adresserer ikke de læremessige forskjellene når han kritiserer korinterne. Han påpeker ikke hvem som har rett eller tar feil teologisk. De ordvalg Paulus gjør viser at han legger uenigheten på et holdningsmessig og ikke på et saklig plan. De kristne er stridbare og kranglevorne. Det er korinternes sinnelag han setter fingeren på: Stridigheter, splid og uenighet. Det er årsaken til splittelsen, og ikke læremessige nyanser fraksjonene i mellom, selv om jeg velger å tro at de også kunne være til stede.

Paulus synes altså å avvise at det fantes saklige grunner til splittelsene.

Derfor går han rett til sakens kjerne med et retorisk spørsmål: Er da Kristus delt?

Nei, alle kristne vet at Kristus ikke er delt. Kristi kropp er én. Dermed blir Paulus´ budskap dette: Dersom Kristus er én, så lev da i overensstemmelse med dette faktum!

Kristen enhet er altså ikke noe som er opp til oss kristne å etablere. Kristen enhet er tvertimot et faktum vi må forholde oss til. Alle kristne er ett, fordi vi alle er lemmer på samme kropp.

Paulus argument er altså at som kristne er vi kalt til å leve i overensstemmelse med det faktum at Kristi kropp ikke er delt.

Men bortsett fra at årsaken til splittelse ligger i vår falne natur, refererer Paulus også til noe som kunne ha vært en årsak til splittelse: Nemlig om han hadde opptrådt som en leder og bundet mennesker til seg selv. Ett av kirkesamfunnene i Korint påstod jo at de holdt seg nettopp til Paulus. Men Paulus tar ikke i mot denne smigeren: "Jeg er glad jeg ikke har døpt noen av dere".

Paulus holdt en lav profil i sin tjeneste:
- Han hadde ingen makt over de kristne, de kunne fritt velge seg lærere og ledere, hvilket de stundom til hans fortvilelse også gjorde.
- Han livnærte seg gjennom sitt håndtverk og ivaretok dermed en uavhengighet i forhold til de han var satt til å veilede.
- Han unngikk å binde mennesker til seg gjennom handlinger som dåp.
- Paulus var i likhet med sin Herre og Mester, bare en tjener.

Paulus bygget altså ikke noe splittende hierarki under seg. Ikke bare det, han avviser også at Peter eller Kefas som han også ble kalt, står i en særstilling i forhold til ham selv og Apollos. Dermed river Paulus vekk begrunnelsen for det katolske hierarkiet og dets såkalte apostoliske suksesjon. (Som vi har påvist tidligere, er det ikke mulig å verken påvise eller forsvare hierarkiet som prinsipp ut fra Det nye testamente.)

Dermed gjenstår dette: Alle kristne er lemmer på Kristi kropp. Kristus er ikke delt. Lev da i overensstemmelse med dette faktum!

Er da Kristus blitt delt?

Dagens foto: Hoggestabben

Hoggestabben
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Hoggestabben

Lokal produksjon

Vestfold Matfestival
Foto: Are Karlsen

Vestfold Matfestival er en arena hvor lokal småskalaproduksjon av matvarer vises fram.

Å gape over for mye er menneskelig. I tillegg til den nye bloggen Lev Billig! har jeg begynt på en blogg som heter Lokal produksjon. Et intetsigende navn kanskje. Bakgrunnen er som følger. Jeg har alltid vært interessert i næringsliv og næringslivsstoff. I min mangslungne karriere har jeg også i en kort periode arbeidet i en regional næringslivsavis. Der kom jeg borti interessante temaer som lokal produksjon, som en motvekt til globaliseringen.

Globaliseringen fører med seg at råvarer, ferdige produkter og søppel transporteres jorda rundt alt etter hvor det er billigst å prosessere. Er det mulig å bryte denne verdensordningen ved hjelp av lokal produksjon?

Hensikten med bloggen Lokal produksjon er å samle stoff om denne utviklingen, og også bidra med forbrukerinformasjon om lokal produksjon i Norge.

Jeg bare nevner dette for mine lesere, selv om bloggen Lokal produksjon såvidt er kommet i gang.

Lokal produksjon

Dagens foto: Hageporten

Hageporten
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Hageporten

Lev Billig!

Min nye blogg: Lev billig!

Jeg har i flere år drømt om å lage en blogg med temaet Lev Billig! Selv om jeg er mer anlagt som livsnyter enn asket, er jeg fascinert av smarte måter å leve billig på. Ikke nødvendigvis bare ut fra et egoistisk motiv om å få mest mulig igjen for pengene, men også ut fra et kristent forvalterpespektiv. "Gudsfrykt med nøysomhet" er et ideal som det er verdt å holde fram.

Men jeg har også irritert meg over at hver gang jeg har bruk for det, så er det tidkrevende å søke seg fram til de ressurser på nettet som gir god info om de rimeligste tilbudene og billigste produktene. Derfor er mye av hensikten med bloggen også å samle linker til nyttige ressurser og verktøy.

Jeg har derfor begynt på en blogg om dette temaet. Den bærer preg av å være uferdig, og vil vel alltid være det. Formen er kjappe referanser og systematisk grupperte linker, og lite betraktninger og analyser.

Ta en titt på bloggen Lev Billig! og gi meg gjerne en tilbakemelding.

Lev Billig!

Dagens foto: Tidens tann

Tidens tann
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: Tidens tann

Husmenighetsbevegelsen og Wolfgang Simson - igjen

Wolfgang Simson med tolk
Foto: Are Karlsen

Jeg hadde gleden av å tillate dette bildet av Wolfgang Simson brukt i dr. theol. Arne Helge Teigens artikkel i Fast Grunn, men er fortsatt ikke fornøyd med den posisjonen Teigen tildeler Wolfgang Simson i husmenighetsbevegelsen.

Forrige gang dr. theol. Arne Helge Teigen skrev om Wolfgang Simson og husmenighetsbevegelsen oppfordret jeg i posten Tendensiøst om husmenighetsbevegelsen i DagenMagazinet: "Gjør et nytt forsøk". Det har Arne Helge Teigen nå gjort, denne gang i tidsskriftet Fast Grunn, som er organ for Misjonssambandet.

Men til tross for at Teigen i en hyggelig epostutveksling med meg i etterkant av forrige artikkel skrev følgende: Joda, jeg er innforstått med at man ikke kan sette likhetstegn mellom Simson og husmenighetsbevegelsen (dersom den er en bevegelse da). Det var ellers ikke intensjonen med min artikkel. Jeg var klar over faren med at artikkelen jeg skrev kan oppfattes slik, og ser at jeg kanskje burde presisert dette tydeligere i innledningen, så forsterker han i den oppdaterte artikkelen Simsons posisjon i husmeninghetsbevegelsen: Simson er den nye husmenighetsbevegelsens ubestridte leder, slår han nå fast.

Denne påstanden bygger han på hva "pressen" skrev etter husmenighetskonferansen i Bergen i 2006. Informasjon om denne konferansen og hva "pressen" skrev hadde Teigen ikke med i sin opprinnelige artikkel, det er informasjon jeg antar han fant i linkene jeg hadde med i min kritiske bloggpost, hviket jeg finner en smule ironisk.

Når Teigen hvenviser til "pressen" er det mye som tyder på at det dreier seg om én eneste artikkel i avisen Dagen, en publikasjon som dessuten står Teigen nokså nær. Artikkelen i Dagen hevder feilaktig blant annet at Simson leder "et nettverk av husmenigheter i 60 nasjoner, med 170.000 menigheter".

Å snakke om at husmenighetsbevegelsen er ett nettverk med én leder, er like meningsløst som å snakke om den karismatiske bevegelsen som ett nettverk med én leder.

På nytt legger Teigen også stor vekt på Simsons idéer om den fjerde industrielle revolusjon, en visjon som har fått sin egen nettportal, starfishportal.net. Dette er idéer som få innen husmenighetsbevegelsen forstår og enda færre finner relevant, noe som understrekes av det faktum at portalen har totalt hatt ca. 3000 treff. Ganske magert dersom dette skulle være sentrale idéer for en bevegelse med 170.000 menigheter, spør du meg.

Videre fortsetter Teigen å insistere på at Simson har et nettverk i Norge. På Simsons egen nettside redegjør han for hvem han samarbeider med i hvilke land, og der er Norge overhode ikke nevnt.

Husmenighetsbevegelsen er ikke en organisasjon som er drevet av en leder, den er en bevegelse som er drevet av idéer - bibelske idéer.

Men nå er ikke Arne Helge Teigen og jeg så uenige som det kan synes som, heller ikke om husmenigheter, for han skriver også dette: Man samler seg i kristne hjem og i mindre grupper. I og for seg er ikke det negativt. En slik arbeidsform er gammel og velprøvd, og kan være et godt supplement til bestående kristent arbeid mange steder.

Husmenighetsbevegelsen og Wolfgang Simson - igjen

Familie-affærer 3

May Lene
Foto: Are Karlsen

May Lene fotografert i universitetskatedralen til University of Surrey i Guildford utenfor London.

En av døtrene våre, May Lene, avslutter neste år en doktorgrad i psykologi. Emnet handler om erfaringer med barns religiøsitet i terapeutiske situasjoner, og i den forbindelse er hun blitt invitert til å holde et 90 minutters foredrag på en verdenskongress for barneterapeuter i Marokko neste år.

Den engelske ordlyden for hennes tema på kongressen er "A qualitative exploration of play and child therapists' experiences of spirituality in their therapeutic encounters with children".

Evalueringspanelet for innsendte forslag til temaer sier: The panel congratulates you upon an innovative proposal of fundamental importance.

May Lene startet sine studier i Kampala, Uganda, etter å ha tjenestegjort i ett år for Strømmestiftelsen i Nord-Uganda. Der opplevde hun blant annet, mens hun var gjest hos et amerikansk misjonærpar i julehelgen, å være vitne til at den mannlige misjonæren ble skutt og drept under et ran i sitt eget hjem. Men det skremte ikke May Lene fra å fortsette sitt arbeid i Uganda.

Etter ett års studier i Kampala bosatte hun seg i London og fortsatte sine studier ved Open University, samtidig som hun arbeidet som personlig assistent for en multihandikappet organisasjonsleder, hvilket innebar å ledsage ham i alle situasjoner, både yrkesmessig og privat, også som sjåfør.

Etter et par år i Edinburgh har hun de siste to årene vært bosatt i universitetsbyen Guildford rett utenfor London, sammen med sin Jengo Stevens fra Sierra Leone.

Pappa ønsker May Lene lykke til med forskning og foredrag!

Familie-affærer 3

Samtalen som forandrer verden

Nye skudd
Foto: Are Karlsen

"Skriften alene!" sa reformatorene. Vekkelsesfolket istemte og sa: "Fram til urkristendommen!" Dagens kristne ledere, derimot, lokker kristenfolket med oldkirkens sprukne brønner, og sier at Skriften ikke er nok, vi behøver også tradisjonen, mens de smiler brydd av reformatorenes kompromissløshet.

Hva er det dagens kristne ledere vet som reformatorene ikke visste? Hvordan kan det ha seg at ledere som Peter Haldorf kommer trekkende med det samme tankegodset som reformatorene avviste, uten å møte motstand?

"Oldkirken led av de samme sykdommer som dagens kristenhet", sier dr. theol. Per Axel Sverker.

Nå tror ikke jeg at reformasjonen var noen teologisk endestasjon, - men jeg er overbevist om at vi må bygge videre på dens innsikter.

Det er mye som taler for at dagens kristne ledere ikke forstår vesentlige deler av Skriften, og særlig ikke det som handler om urkirken. Er det derfor man vender seg til oldkirken, som det er lettere å identifisere seg med?

La meg begrunne:

Det er et avsnitt i Apostlenes Gjerninger som viser at Paulus og de første kristne opererte i et annet paradigme enn dagens vestlige kristenhet - et paradigme med andre verdier og mål:

... siden holdt han hver dag samtaler i Tyrannus-skolen. Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, jøder så vel som grekere. Ap.gj. 19:9,10.

Paulus var opptatt av én ting: Å i alle tilfelle frelse noen. (1. Kor. 9:22). Hans prioriteringer, verdier og metoder var styrt av dette målet. Hvorfor valgte han da samtalen som metode, og ikke prekener og møteaksjoner?

Kan det være at prekener og gudstjenester ikke er så egnet til å formidle evangeliet som vi later til å tro? Evangeliet handler om Han som steg ned. Er det derfor det ikke funker med formidlere som stiger opp - på prekestoler? For den som skal formidle evangeliet må vel arbeide i overenstemmelse med verdiene til det budskapet som skal formidles?

Derfor samtalte Paulus. I samtalen kunne han møte samtalepartnerens livssituasjon, kunnskaper og motforestillinger. Dersom samtalepartneren tok i mot budskapet og ble en troende, ville han enkelt kunne "imitere" Paulus, og føre samtalen videre i sitt eget sosiale nettverk. Resultatet var at evangeliet i løpet av to år spredte seg fra mann til mann i hele Lille-Asia.

Dagens menigheter er i stor grad en arena for monologer. Men mennesker ønsker ikke å være passive tilhørere til lange monologer. De fleste er vant til å være aktive og delaktige i kunnskapsinnhentningen, og tar som en selvfølge muligheten til å kritisk undersøke og stille spørsmål ved det som formidles. Hvilket også er en verdi som Paulus holder fram for de kristne: ... prøv alt, hold fast på det gode. Tess. 5:21

Hvorfor synes prekener fortsatt å være så viktige? Prekenen er en institusjon som hører til et helt annet paradigme enn det Paulus og de første kristne levde i, nemlig det hierarkiske paradigmet. Prekenens faktiske virkning, uansett gode intensjoner, er opprettholdelse av hierarkiets makt over kirken, ikke formidling av evangeliet og dets verdier. Et faktum som understrekes av at tradisjonelle kirkesamfunn i den vestlige verden mister 54.000 medlemmer hver eneste dag.

Ved å velge samtalen som formidlingsform, involverer man samtalepartneren i formidlingen. Samtalen er en naturlig del av det organiske, ikke-hierarkiske fellesskapet som vi finner i Det Nye Testamente. Men i vår tid blir samtalen en trussel mot det hierarkiske paradigmet. For i samtalen blir hierarkiet utydelig. Prekestolen derimot, gjør hierarkiet og makten tydelig.

Er vi på vei inn i en tidsalder hvor de gamle, hierarkiske strukturene blir erstattet av ikke-hierarkiske, organiske fellesskap preget av samtale og likeverdig interaktivitet? I så fall vil vi gjennom det komme nærmere de verdier som preget urkristendommen, enn dagens hierarkiske kristenhet.

Denne utviklingen gir oss mulighet til å bygge videre på reformasjonens innsikter om det allmenne prestedømmet, og lengselen tilbake til urkirkens ikke-hierarkiske og organiske fellesskap.

Jeg på min side tror at kirken, ikke Kirken, allerede er inne i en slik revolusjon.

Samtalen er i gang. Den vil forandre verden.

God pinse!

Samtalen som forandrer verden

The US vs John Lennon

Den dokumentariske filmen "John Lennon mot USA" som gikk i helgen, vakte nostalgien i meg. Jeg gikk glipp av John Lennon i min ungdom - han var tilsynelatende utenfor den sfære hvor jeg hentet impulser. Bare tilsynelatende, fordi ved å se filmen forstår jeg at selv om jeg levde i en kristen ghetto, var jeg også barn av min tid.

Gjennom denne filmen kan jeg på nytt oppleve en del av den stemning og atmosfære som preget også mye av den kristne ungdomskulturen, spesielt Jesusvekkelsen.

Var Jesusvekkelsen bare et dårlig plagiat av den sekulære kulturen? Nei, kjernen i Jesusvekkelsen var genuin. Alle vekkelser har brukt sin tids språk og kulturelle uttrykk. Det er ikke noe nytt. På sin side var ungdomsopprøret og 68-generasjonen også barn av sin tid.

Selv om ungdomsopprøret med sin venstreradikale kulturliberalisme la grunnlaget for dagens etablissement, i likhet med at Jesusvekkelsens radikale i dag bemanner de religiøse hierarkiene, ga både det og Jesusvekkelsen oss verdier vel verdt å ta vare på: Å ikke blindt underkaste seg autoriteter, å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter, å overse strukturene, å gå nye veier. Ikke minst lærte vi oss noe om det enkle fellesskapet.

Filmen er vel verdt å se! Også så mye bra musikk - musikk med et budskap som ble oppfattet som en trussel mot the United States of America.

The US vs John Lennon

Mot til forandring

Plog
Foto: Are Karlsen

Jeg lar meg fascinere av Reformasjonen og viljen til drastiske forandringer i kirkelige ordninger. Vi kjenner alle lutherdommen, mens den presbyterianske delen av reformasjonen er ikke så godt kjent i vår del av verden.

Mens lutherdommen beholdt en kirkelig struktur som i praksis var ganske lik det katolske hierarkiet, selv om det teologiske fundamentet var anderledes, gikk den presbyterianske reformasjonen i Skottland mye lenger. Allerede den gang tok man konsekvensen av at et hierarki basert på de bibelske begrepene episkopos (tilsynsmann eller biskop), presbyteros (eldste eller prest) og diakonos (tjener eller diakon), ikke har en bibelsk begrunnelse.

Det var en kjent sak for presbyterne at begrepene episkopos og presbyteros ble brukt om hverandre i Bibelen, slik også flere kirkefedre slår fast, blant andre Hieronymus, teolog og bibeloversetter (347-420): "Eldste er identisk med biskop", i likhet med Chrysostomus (349-407) og Theodor (393-457).

Derfor ble de presbyterianske menighetene ledet av eldste (gresk presbyteros), bestående av både legfolk og teologer. Det som slår meg er den sterke viljen til forandring. Kirken var inntil da styrt av paven i Rom. Av alle nasjonale kirker virker det for meg som det var kirken i Skottland som var villig til å gjøre det mest radikale oppbruddet fra den katolske kirkeordningen, ved å innføre lokale valg av eldste som erstattet det katolske hierarkiet basert på biskoper ordinert av paven i Roma.

Befolkningens engasjement i kirken og kirkens innflytelse og betydning for samfunnet, gjorde at kirkelige reformer i praksis ble samfunnsreformer, som blant annet kunne resultere i blodige opprør. Den presbyterianske reformasjonen ble ledet av John Knox (1510–1572), en skotsk teolog og politiker, som var inspirert av John Calvin (1509–1564), en av Luthers (1483–1546) rivaler. Calvins reformasjon var mer radikal enn Luthers når det gjaldt kirkeordning. Luther holdt som kjent fast ved biskoper som til og med ble utnevnt av keisere og konger, noe som fortsatt praktiseres i dagens norske statskirke.

Reformatorene var i sin bibeltroskap villig til å rive opp de kirkelige strukturene. Vil den samme viljen på nytt kunne gjøre seg gjeldende i kirken? Ikke for forsøke å gjenta reformasjonen, men for å bygge videre på dens innsikter?

Ny innsikt om Bibelens ikke-hierarkiske verdier, og den sterke tilbakegangen tradisjonelle menigheter opplever i den vestlige verden, har på ny aktualisert behovet for en dyptgripende reformasjon.

Finnes det mot til forandring?

Mot til forandring

Husmenigheten: Ut av skapet

Husmenighet
Foto: Are Karlsen

"Husmenigheten har hjulpet meg til å komme ut av skapet som kristen", sa en av de nyere deltagerne etter en samling her om kvelden.

Yess! Det er akkurat hva jeg håper å høre. Vi vet at det i følge meningsmålinger finnes minst seks ganger fler kristne i vårt land, enn de som er aktive i menigheter. Å sitte taus i benkeradene, er ikke en naturlig - og heller ikke en bibelsk - fostring av kristne. I Bibelen er normen at det kristne fellesskapet er en samtale der alle deltar med de gaver man har fått. Passive kristne "livner til" når de inviteres inn i et fellesskap som preges av vanlige kristne og ikke av profesjonelle prester eller pastorer. Fordi de der finner rollemodeller de kan identifisere seg med og "imitere".

Mange norske kristne må hjelpes ut av skapet!

Husmenigheten: Ut av skapet

Lillian og Tommys bryllup

Lillian og Tommys bryllup
Foto: Are Karlsen

Lillian og Tommy, som begge tilhører vår husmenighet, giftet seg sist fredag. Begge kommer fra en tøff bakgrunn, og har vært kristne i noe over ett år. Jeg benyttet muligheten til å ta noen bilder fra min plass ved bordet. I sommer ble Lillian døpt på ei strand utenfor Sandefjord. Du kan se bilder her.

Lillian og Tommys bryllup

Tendensiøst om husmenighetsbevegelsen i DagenMagazinet

Arne Helge
Teigen
Foto: Arne
Helge Teigen

Dr. theol. Arne Helge Teigen har skrevet en artikkel om husmenighetsbevegelsen i DagenMagazinet. Eller var det det han skrev om?

Den kristne avisen DagenMagazinet har 16. april en artikkel av dr. theol. Arne Helge Teigen med tittelen Husmenighetsbevegelsen. Den handler ene og alene om Wolfgang Simson og spesielt om et par av hans sære standpunkter.

Jeg er enig i den delen av kritikken som rettes mot det Wolfgang Simson sier om "den fjerde industrielle revolusjon" og hans vektlegging på apostel- og profettjenesten. Det siste punktet er imidlertid nokså vanlig tankegods i karismatiske kretser, bortsett fra at Wolgang Simson ikke setter disse tjenestene i en hierarkisk sammenheng. Så her er han etter min mening sunnere enn dagens pinsekarismatikere.

Wolfgang Simsons lære om "den fjerde industrielle revolusjon" har ikke fått fotfeste i husmenighetsbevegelsen, den oppleves vel kort og godt ikke som relevant. Disse standpunktene har derfor svært lite med fenomenet husmenigheter å gjøre. Så det at artikkelen da har fått tittelen Husmenighetsbevegelsen synes jeg burde få en korreksjon.

Jeg møtte Wolfgang Simson for første gang under en husmenighetskonferanse som ble arrangert av Oase-bevegelsen, Krist-Kirken og Kristent Fellesskap i Bergen våren 2006 (se DagenMagazinets reportasjer her og her). Personlig har jeg ikke hatt kontakt med ham siden. Jeg deltok på en husmenighetskonferanse i Tyskland, hvor han er fra, året etter, og der var han verken til stede eller nevnt.

Til tross for at hans bok Hjem som forandrer verden har fått en stor utbredelse og hans 15 teser har vært effektive i å føre ut budskapet om husmenigheter, har Wolfgang Simson som person hatt liten betydning for husmenighetsbevegelsen i den vestlige verden, inklusive Norge. Hans arbeide har hovedsakelig vært i India, hvor han også fant sin kone. Videre kjenner jeg til at han er inspirator bak IBRA Radios (Pinsebevegelsen) satsning på husmenigheter i araberverdenen.

Artikkelen hevder også at Wolfgang Simson har et nettverk i Norge med en egen nettside. Nettsiden er ikke oppdatert siden 2007, og inneholder stort sett uaktuelt stoff som er enda eldre. Det er ikke noe som tyder på at Wolfgang Simson har vært formelt knyttet til denne nettsiden eller at det finnes noe nettverk knyttet til ham i Norge eller noe annet land.

Hva husmenighetsbevegelsen dreier seg om er små, enkle fellesskap troende imellom som et genuint uttrykk for Kristi menighet. Få ønsker å "underlegge" seg apostler og profeter, og ingen jeg kjenner er opptatt av "den fjerde industrielle revolusjon". Husmenighetsbevegelsen er pr. definisjon ingen ensartet størrelse, fordi den vektlegger en organisk struktur uten organisatorisk lederskap.

Mitt råd til DagenMagazinet er: Gjør et nytt forsøk!

Tendensiøst om husmenighetsbevegelsen i DagenMagazinet

Dagens foto: Lege

Lege
Foto: Are Karlsen

Jeg arbeider i Wenaas112, og mitt arbeid består i å utvikle og markedsføre uniformer og utrykningsklær til ambulanse, hjelpekorps, sanitet og leger. Dette bildet tok jeg under en øvelse i Lofoten tidligere i vinter.

Dagens foto: Lege

- Slik har dere ikke lært Kristus å kjenne!

Påske på Blefjell
Foto: Are Karlsen

... de har kastet seg ut i utsvevelser, gir seg hen til all slags umoral og jager etter penger. Men slik har dere ikke lært Kristus å kjenne! Ef. 4:20.

Slik har dere ikke lært Kristus å kjenne, har vært en setning jeg i denne sammenhengen ikke riktig har forstått. Hva så?, liksom. Selvfølgelig har vi ikke lært Kristus å kjenne som en som driver med umoral. Så hvorfor blande Kristus inn i denne sammenhengen?

Nå ser jeg at dette er en av nøklene til å forstå Paulus. Jeg skal prøve å forklare.

Vi kontrasterer som regel synd opp mot budene. Men Paulus kontrasterer de kristnes synd opp mot Kristus. Likeså er Paulus formaninger til de kristne ikke forankret i loven, men i Kristus. (Fil 2:5; Ef. 5:25)

Fordi loven er avskaffet for oss kristne (Ef. 2:15), i stedet har vi fått Kristus som vår nye målestokk. Loven, sier Paulus, var et skyggebilde av Kristus, men nå har vi ikke lenger bare skyggebildet å forholde oss til, vi har selve kroppen, som er Jesus. (Kol 2:16,17)

Derfor behøver ikke den kristne å forholde seg til den gammeltestamentlige loven, - han skal i stedet lære Kristus å kjenne. Og følge Ham. Betyr det en lavere standard? (Mt. 5:27,28)

Nei, det betyr en anderledes standard, en standard i en ny dimensjon.

Fordi Kristi Ånd bor i oss. (1 Kor. 6:12-20)

Det er oppstått en enhet mellom oss og Kristus som har forvandlet våre liv. Vi er født på nytt og vi lever som nye mennesker et nytt liv.

Derfor når vi synder vil Ånden si: - Slik har dere ikke lært Kristus å kjenne!

Paulus sier et annet sted: - Lev et liv som er verdig det kallet dere har fått! Hvilket kall? Kallet til å følge Kristus! (Ef. 4:1)

Paulus var fortvilet over kristne som holdt seg til loven, - i stedet malte han Kristus for deres øyne. (Gal. 3:1)

Paulus: - Jeg ville ikke vite noe annet blant dere enn Kristus og ham korsfestet! (1. Kor. 2:2)

Slik vi har lært Kristus å kjenne.

God påske!

- Slik har dere ikke lært Kristus å kjenne!

Dagens foto: May Lene

May Lene
Foto: Are Karlsen

Dagens foto: May Lene

Visjonen

Organisasjonskart for Bibelens
menigheter
Ill.: Are Karlsen

Mange foretakskirker legger store ressurser ned i å utarbeide et visjonsdokument. Idéen kommer fra næringslivet, og hensikten er å gi foretakene og deres ansatte verdigrunnlag, identitet og konkurransekraft.

Jeg er skeptisk til det menighetssynet som ligger bak en slik tenkning. Har ikke Jesus Kristus, som er menighetens Herre, gitt alle menigheter felles verdier, felles identitet og den samme kraften?

Så hvordan vil et visjonsdokument basert på bibelske verdier, og dermed globalt gyldig, se ut? Jeg har gjort et forsøk:

Visjon:	Forkynn evangeliet
Strategi:	- for fattige
Målplan:

	Ansvarlig:	Du og jeg
	Når:	Til enhver tid
	Hvor:	I våre hjem

Et visjonsarbeide bør etter min mening starte med å definere verdier. Og så bør det være en sammenheng mellom verdier og visjon. Siden jeg med Jesus som forbilde har satt opp Forkynn evangeliet for fattige, som fremste verdi for en menighet (se høyrespalten), så må jo dette også reflekteres i visjon og strategi.

Likeså bør det være en sammenheng mellom verdier og organisasjonskart. Har du noen gang sett organisasjonskartet for en menighet? Jeg vet at mange menigheter kvier seg for å offentliggjøre sitt organisasjonskart, både fordi det kan utløse en maktkamp og fordi det avslører en hierarkisk struktur. Organisasjonskartet kan være avslørende for menighetens sanne karakter.

Hva det vil si "å forkynne evangeliet for fattige", hører med til implementeringen av strategien og kan være utgangspunkt for interessante samtaler.

Bibelen lærer oss at det kristne fellesskapet skal ha prioritet på de fattige og de svake og at alle skal underordne seg hverandre. Hvordan skal dette reflekteres i organisasjonskartet?

Bibelens løsning er at alle løftes opp på samme nivå. Gud gjør ikke forskjell på folk, verken på jøde eller greker, mann eller kvinne, fattig eller rik. Dette reflekteres i det bibelske organisasjonskartet ved at alle på lik linje ledes av Den Hellige Ånd. Dette har fått navnet Det allmenne prestedømmet.

Derfor vil vi ikke lenger bygge menigheter på verdslig vis, - som hierarkiske institusjoner. Vi bygger menigheter som vennesamfunn. Som ledes av Den Hellige Ånd og av menighetens konsensus. Slik de første kristne gjorde: Den Hellige Ånd og vi har besluttet ....

Når det gjelder forholdet menigheter i mellom, så er min holdning at det ivaretas kun på det personlige plan. Hvem som helst kan opprette relasjoner med hvem som helst, men ingen representerer i kraft av posisjon andre enn seg selv.

Hvorfor er det så viktig å gjøre som de første kristne? Gjorde ikke de mye feil og var ikke kirken underutviklet? Mitt svar på det, er at vi ser på de første kristne som autorative på samme måte som vi ser på kanon (samlingen av de nytestamentlige skriftene) som autorativ: Nærhet til Kristus i relasjon og tid, gjør at de første kristnes praksis må stå som modell for kristne til alle tider.

Back to basic!

Visjonen