Husmenighetstreff i Sandefjord

Tore Lende på Sandefjord stasjon
Foto: Are Karlsen

Folk fra hele landet, også Tore Lende, deltok i et husmenighetstreff i Sandefjord i helgen.

Elleve personer fra hele landet har i helgen vært samlet til husmenighetstreff i Sandefjord. Oddbjørg og jeg var initiativtakere. Til treffet kom folk fra Bergen (tre personer), Sandefjord (3), Snertingdal (2), Oslo (2) og Stavanger (1). Aldersmessig var vi fra 20- til 50-åra.

Samlingen startet ved 12-tiden på lørdag. De fleste reiste hjem ut på kvelden, men noen overnattet til søndag. Vi tok oss også tid til et avbrekk i form av en spasertur i løpet av lørdagen.

Hele syv husmenigheter var representert. Av disse holder fire til i Bergen, hvorav tre i ett nettverk. Tre av deltagerne representerte sammenhenger som ikke faller inn under en streng definisjon av husmenighet.

For ca. ett år siden tok vi et lignende initiativ. Den gangen var kun to miljøer representert, hvorav én husmenighet. Så det er helt tydelig at vi her snakker om en utvikling. Kanskje vi til og med snakker om en bevegelse, - om enn ikke ensartet.

Etter en lang presentasjonsrunde, hvor det ble mange fortellinger om den enkeltes vei til husmenighet, ble også spørsmål av mer praktisk art diskuttert. Hva gjør man når man kommer sammen i husmenighetene? Hvordan får vi det allmenne prestedømmet til å fungere?

Fra de yngste kom det klare signaler om stor åpenhet blant ungdom når det gjelder tanken om å danne husmenigheter. "Dette kommer til å eksplodere", var et utsagn det var stor enighet om blant ungdommen.

Husmenighetsnestoren i Norge, Tore Lende, kom, til tross for sykdom, helt fra Stavanger. Tore representerer historikk og erfaring helt fra 60-tallet, noe som er en stor styrke for miljøet.

Invitasjonen ble gjort etter relasjonsprinsippet. Alle jeg kjente som hadde en positiv innstilling til husmenighet ble invitert. Jeg vet om personer som kanskje burde vært invitert, og det smerter meg. Jeg vil svært gjerne komme i kontakt med mennesker som ønsker å bli inkludert i dette nettverket.

Men vi fulgte et prinsipp til: Alle inviterte ble oppfordret til å invitere med seg de man ønsket, ut fra prinsippet "dine venner er mine venner". Dermed dukket det opp mennesker jeg ikke kjente.

Er husmenighetsbevegelsen i Norge hermed organisert? Nei, ikke slik jeg ser det. Hvem som helst kan ta et initiativ lignende det vi gjorde nå. Det er mulig vi i Sandefjord tar et lignende initiativ om en stund. Jeg ser for meg ingen annen organisering enn det relasjonelle. Dette er ikke noe fullkomment prinsipp, men jeg tror det er viktig og riktig å være relasjonell, - å være inkluderende og vise omsorg. Vi må ikke overlate ansvaret til systemer, strukturer og organisasjoner. Det er vi som enkeltpersoner som har ansvaret for at mennesker blir ivaretatt.

I løpet av samlingen leste vi Jesu´ord sammen: Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i grenene på det.

Jeg har store forventninger til hva Gud skal gjøre gjennom den gryende husmenighetsbevegelsen i Norge!

Husmenighetstreff i Sandefjord

Et nytt landskap

Fra raet
Foto: Are Karlsen

Jeg opplever meg for tiden på vandring i et nytt landskap. Et landskap med nye erfaringer.

Det handler om Åndens ledelse. Jeg har frasagt meg et menneskelig, åndelig lederskap. Husmenigheten vår har heller ingen leder.

Vi ønsker å være ledet av Ånden. Vi vandrer litt undrende og forsiktig fram gjennom dette nye landskapet.

Å, hellige enfold! Gjør det noen forskjell? Å frasi seg menneskelig lederskap, og deklarere Åndens ledelse?

Ja, jeg opplever det iallefall slik. Å ikke forholde seg til et menneskelig lederskap, men Den Hellige Ånd, har gjort meg mer bevisst på Den Hellige Ånds gjerning i mitt og fellesskapets liv.

Et lite eksempel:

I jula ble vi invitert hjem til noen for første gang. I tillegg til Oddbjørg og meg, var det et par vi ikke kjente, May Hilde og Sigurd. Det viste seg at de hadde fått i oppdrag å etablere et rehabiliteringssenter for narkomane på en nedlagt Blåkors-anstalt i Sandefjord. Sigurd har tidligere vært engasjert i Evangeliesenteret. Vi oppdaget at vi hadde mange felles kjente i narko-miljøet i Sandefjord. Og best av alt: Vi hadde mange felles verdier.

Vår lille menighet som består av flest narkomane kommer til å koble seg på dette rehabilteringssenteret på en eller annen måte. May Hilde og Sigurd har vært på en av våre samlinger, og vi har vært på en av deres samlinger. Det kommer til å bli flere.

Jeg opplever at Ånden har gitt en viktig tjenestegave til vår by og vår menighet. Halleluja!

Dette er Ånden veldig god på. Nemlig å gi tjenestegaver.

Min opplevelse av Åndens ledelse går ut på at vår menighet behøver denne tjenestegaven spesielt og at den nå står til disposisjon for de behov som finnes hos oss.

Det er spennende å vandre med Herren!

Et nytt landskap

Korsets seier: Husmenighetene kommer!

Artikkel i KS

Korsets Seier hadde i forrige uke en stort oppslått artikkel om husmenigheter. Journalist Lars Christian Gjerlaug tok kontakt og gjorde et intervju med meg. Lars Christian var absolutt ikke ukjent med "fenomenet". Han hadde gjort "hjemmeleksen" og blant annet lest Wolfgang Simsons bok Houses that changes the world.

Jeg fikk anledning til å lese intervjuet på forhånd, men fant ingen grunn til å rette på noe som helst.

Husmenighetene er ikke mye synlig i norsk presse. Grunnen til at Korsets Seier tok kontakt, var en undersøkelse George Barna har gjort blant amerikanske menigheter. Du kan lese om den undersøkelsen på byggemennesker.no. Undersøkelsen er blitt slått stort opp i amerikanske media.

Husmenigheter har fått en enorm oppmerksomhet i USA. "Alle" ønsker nå å starte husmenigheter, for eksempel Willow Creek.

Med en så positiv holdning til husmenigheter blant kristne i USA, varer det ikke lenge før temaet kommer til å bli mer aktuelt også i Norge. Blant annet artikkelen i KS er et tegn på det.

Korsets seier: Husmenighetene kommer!

Ignorerte Jesus-ord

Brad Hightower
Foto: 21st Century Reformation

Bloggeren Brad Hightower underviser radikalt om organisk menighetsliv ledet av - ikke mennesker - men Ånden. At denne type undervisning nå kommer mer og mer til syne, er et forvarsel om den revolusjon som kommer til å gå over kristenheten.

Bloggen 21st Century Reformation skriver innsiktsfullt og radikalt om et bibelvers som forkynnere synes å ignorere:

Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus.

Matteus evangelium kapittel 23, 8-10

Bloggeren, Brad Hightower, innleder posten med tittelen Religion or Spirituality – “Do Not Be Called Leaders” – How Organized Religion Undermines the Spirituality of Its Leaders, slik:

Some commandments of our Lord we obey and others we, Christians, completely ignore. In Matthew 23, Jesus made a statement that the church, myself included, has decided to completely ignore.

Jesus Christ made a very clear statement in Matthew 23 verse 10, He said, "Do not be called leaders; for One is your Leader, that is, Christ.”

The previous verse, verse 9, we protestants obey. It says “Do not call anyone on earth your father”. That one, we obey. But verse 10, which is a parallel verse, we completely ignore. We have small group leaders. We call men “our pastor”. We say “Joe is called to leadership”. We may not technically say, “Joe is my leader”, but, in all practicality, the structure of the organized church is one of a few men preaching and teaching and a whole group of men and women listening to them. It is this dichotomous structure of teachers and listeners that Jesus Christ, our Lord, commanded that we DO NOT develop!! It is OK to listen to teachers, but do not try to be like them. Do not make it your ambition to obtain a position of teacher or a title of teacher or leader or father within the community of faith.

Hele posten er vel verdt å lese.

Opprinnelig var det Tore Lende som gjorde meg oppmerksom på dette radikale utsagnet av Jesus. Det er skikkelig oppmuntrende å se at også andre bærer fram den revolusjonære radikaliteten i Jesu´ undervisning.

All åndelig fornyelse har dreid seg om å gjenoppdage sannheter i Skriften. Dette ordet av Jesus er et godt utgangspunkt for et oppgjør med lederskapstenkningen som har grepet om seg også i gamle vekkelsesmiljøer.

Ignorerte Jesus-ord

Blogger som forandrer verden

Bloggen In The Way
Foto: In The Way

Bloggen In The Way er en av mange innslag på internett som er med å forandre kristenheten og forhåpentligvis verden.

Min euforisme over bloggingens betydning for fornyelse av menigheter, er inne for justering. Dersom man istedet for blogging sier internett, så blir bildet litt anderledes. Jeg har tidligere sammenlignet internetts betydning med oppfinnelsen av trykkekunsten.

Men har fått second thoughts. Jeg tror fortsatt at internett har og kommer til å få stor betydning. Men det er to aspekter som må legges til:

1. Da trykkekunsten kom, var den det første massemedium. Den hadde ingen konkurranse. Internett idag har konkurranse fra alle slags papirmedia og etermedia som radio og TV.

2. Dessuten: Internett tar opp i seg, konvergerer, med de tradisjonelle media. Bill Gates sa nylig at om 5 år er TV-en død, fordi vi da ser programmer og film bare via internet. Den yngre generasjon ser allerede mindre på TV på grunn av nettsteder som YouTube, hvor alle kan legge ut sine egne "TV-programmer". Og kreativeten belønnes og blomstrer. Personlig hører jeg NRK radio nesten bare gjennom internett, enten direkte eller via iPod. Og avisenes opplagstall går kraftig nedover fordi vi heller leser nett-utgavene. Selv bøker kan leses direkte på internett ved hjelp av for eksempel Google Books.

Men poenget er at det begynner å bli trangt der ute. Det er vanskelig å bli hørt og sett i den enorme mengden av tekst, bilder, video og lyd som produseres. Så internett i seg selv gjør det kanskje ikke lettere å bli hørt.

Mine egne tanker om husmenighet kommer ikke fra internett. Da jeg tok det store spranget fra tradisjonell menighet til husmenighet trodde jeg at jeg var nesten alene utenfor China, og noen få i Tyskland. Internett har latt meg få innblikk i en stor husmenighetsbevegelse verden over. Det har også hjulpet meg til å knytte kontakter og få relasjoner til mennesker over store deler av Norge som bærer på de samme lengsler.

Internett gjør det lettere å hente informasjon og kommunisere. Men du må nok i nesten like stor grad som før være bevisst på hva du er ute etter. Å snuble over noe som forandrer livet, tror jeg kanskje ikke skjer mer på internett enn på andre livsarenaer. Fortsatt er vi henvist til å forkynne evangeliet gjennom personlige relasjoner. Troen på massemedienes betydning i så henseende viser seg ofte å være en overtro.

Bloggen In The Way er en av de mange som utøver påvirkning. Forfatteren, Jon Lunt, beskriver nærmest dag for dag hvordan han er med og bygger menighet på gata blant hjemløse. Han kaller ikke menigheten for husmenighet, men simple church, enkel menighet. Veldig enkel.

Ellers begynner det å bli mengder av blogger som omtaler husmenighet. Universitetsbloggen The Baylor Lariat beskriver husmenighetstrenden blant studentene som et postmoderne fenomen.

bald man blogging sier i en post: I’ve been wanting to write about the gathering that has been happening in our home each week since autumn, but I just haven’t. Well, tonight’s gathering was just fantastic; so I’m breaking the silence. No details. Suffice to say I was encouraged by the conversation, the meal, the enthusiasm, the laughter, and the presence of brothers and sisters. So, I say again: ++ Lord, thanks for the Church ++

Kelly's Korner forteller om hvordan det kan gå når 15 voksne og 30 barn samles i en liten leilighet.

Pastor Keith Giles skriver i sin blogg at husmenigheten er the best thing I have ever done with the word "Church" on it!

Bloggen On the Brink of something LARGE skriver: I have a small group or house church that meets in my home. Our group has a number of children that come with their parents. Og så beskriver han en morsom episode med barna.

Depravity konstaterer at husmenigheter begynner å ta av i Lansing og Kalamazoo, men ikke så mye i West Michigan.

Too Mutch skriver om hva det er som setter ham sammen igjen når livet river han i stykker, og nevner husmenigheten.

Kristenheten er i ferd med å forandres. Og forhåpentligvis verden med den.

Blogger som forandrer verden

The leader and the led ones

Nattverd i husmenighet
Foto: Are Karlsen

Husmenighetene er fellesskap av søsken som tjener hverandre i gjensidig underordning.

Det er et stort fokus på det å være leder i mange kristne kretser. Mange ønsker også å være med å utdanne ledere. I enkelte sammenhenger snakkes det om lederutdanning i så stor skala, at man kan lure på hvor alle de kristne er som skal ledes.

Å skaffe seg en leder-identitet er ikke vanskelig. Vi har lederskoler, lederforum, lederdager, lederseminar, lederkurs, og så videre.

Men hvem gir ansikt til de som skal ledes? I arbeidslivet kaller man de som ledes for ansatte eller underordnede. Hva kaller en de man leder i en menighet? På amerikansk har man the leader and the led. På norsk må det bli lederen og de ledede.

Hvordan er det å være ledet i en menighet idag? Det finnes lederintervjuer, men jeg har ikke sett en lykkelig og tilfreds ledet stå fram med en klar ledet-indentitet. "Jeg er en lykkelig ledet!" "Jeg er lykkelig over å bli ledet av min leder!"

Mange mener at Bibelen er veldig tydelig på lederskap. Da må vel Bibelen også være tydelig på ledet-identiteten? Det å være underordnet i menigheten?

Nei! Bibelen snakker ikke om menigheten i termer leder-ledet. Bibelen snakker om menigheten som et fellesskap av søsken. Som tjener og underordner seg hverandre. Den bibelske menigheten er en arena hvor alle deltar på lik linje. I Det Nye Testamente finner du ingen leder-identitet, kun tjener-identitet.

Det er mange som ikke forstår forskjellen på leder-identitet og tjener-identitet. Man tror at lederen også kan være tjener. Det er mange forskjeller mellom leder og tjener. For eksempel den at lederen vil gjøre krav på eksklusivitet i forhold til rettigheter og mandat. "Det er bare jeg som er leder!" Det sier ikke tjeneren. Han sier: "Bli som jeg! La oss dele på min tjeneste!" I en gruppe er det kun én leder, mens det kan være ubegrenset med tjenere.

Den utviklingen vi idag ser av sterk leder-identitet i frikirkelig sammenheng er interessant fordi den har historiske paraleller. Et vesentlig element i frikirkenes legitimitet er det allmenne prestedømme, en nøkkelverdi i vekkelsestider. Men likesom urkirken i løpet av et par generasjoner gikk over i oldkirkens geistlige hierarki, så utvikler dagens pinse-karismatiske bevegelser seg i samme retning, med bruk av hierarkiske termer som eldste, pastor, prest, profet og apostel. Selv pinsepastorer kaller seg idag gjerne prest og kler seg i presteskjorte for å understreke sin identitet og autoritet.

Tjenerskapets ultimate forbilde er vår Herre og Mester som ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som en "løsepenge for mange".

Når Bibelen snakker om lederen, er det om Lederen med stor L. Én Herre! Alle kristne er kalt til å være ledet av Herren ved Ånden. Hindrer dagens lederstrukturer Åndens ledelse i den enkelte troendes liv? Hvordan står det til med bevisstheten om å være ledet av Den Hellige Ånd?

Å "skryte" på seg Åndens ledelse, er noe vi skal være forsiktig med, men jeg og mange med meg er i ferd med å bevege oss inn i et nytt landskap: Vil fraværet av menneskelig lederskap gjøre våre menigheter og den enkelte kristne mer åpen for Åndens ledelse? Hvor viktig er bevisstheten om at det er Den Hellige Ånd som er både menighetens og den enkelte troendes Leder, og ikke noe menneske?

I denne debatten er det stor fare for at vi snakker forbi hverandre. Det er stor forskjell på de enkle bibelske husmenighetene, og dagens foretakskirker. Det er overraskende liten bevissthet om akkurat dette blant folk flest.

Dessuten er ikke husmenighet noe entydig begrep. De fleste tror husmenighet kun er et improvisorium i en nødssituasjon. At husmenighet skulle være et genuint uttrykk for tydelige bibelske verdier, er en fremmed tanke.

Men det er nettopp dette som er denne bloggens anliggende. Nemlig husmenighet som uttrykk for bibelske verdier. Og blant disse verdiene finnes ikke lederskap, men tjenerskap.

Husmenighetene er fellesskap av søsken som tjener hverandre i gjensidig underordning.

The leader and the led ones

Bør verdien "Åndens ledelse - ikke pastor" slettes?

Nek
Foto: Are Karlsen

Bør jeg slette verdien "Åndens ledelse - ikke pastor"?

Å sette opp verdier og motverdier på den måten jeg gjør, krever muligens en viss konsistens når det gjelder forholdet mellom verdi og motverdi.

Når jeg skriver "Gjensidig underordning - ikke hierarki" så er det to verdier som utelukker hverandre. Men når jeg skriver "Åndens ledelse - ikke pastor" så mener jeg ikke at pastor utelukker Åndens ledelse. Pastorrollen overensstemmer ikke med bibelske verdier, slik jeg ser det, men Gud ved sin Ånd har alltid måttet bruke det ufullkomne. Derfor tenker jeg nå at det kan være problematisk å komme med et utsagn som kan misforståes dithen at jeg mener pastor utelukker Åndens ledelse.

Ut fra samme prinsipp vil jeg også revurdere verdien "Forsoning - ikke makt". Dette er også to ikke "kompatible" størrelser. Jeg har beskrevet logikken i utsagnet isolert sett i en annen post, men satt sammen med de øvrige verdiene, er det ikke konsistens i hvordan jeg bruker verdi og motverdi her.

Forsoning som menighetens fremste verdi står jeg fortsatt for. Men hva jeg skal sette opp som motverdi, er litt uklart for meg akkurat nå. Jeg tar meg tid til å tenke over dette, og vil i mellomtiden fjerne også denne verdien.

Bør verdien "Åndens ledelse - ikke pastor" slettes?

Hva skjer?

Fellesskap

Foto: Are Karlsen

Hva skjer i et fellesskap som har en leder, i forhold til et fellesskap som ikke har noen leder?

Hva skjer i et fellesskap som ikke har noen leder, i forhold til et fellesskap som har Den Hellige Ånd som leder?

Hva skjer i et fellesskap som har Den Hellige Ånd som leder, i forhold til et fellesskap som har et menneske som leder?

Er det noen som har prøvd?

Gjør det noen forskjell?

Hva skjer?

Tre og grener

Tre + grener = frukt
Foto: Are Karlsen

For et år siden skrev jeg en post om at nå er det kanskje nok skrevet om hierarkier. Sjur Jansen kommenterte og sa at det var absolutt ikke nok skrevet om hierarkier. Og dermed har vi skrevet i ett år til om hierarkier.

Jeg vet ikke hvor lenge vi skal skrive om dette temaet. Det er mange som lurer på hva denne fokuseringen skal være godt for.

Det som er felles for alle typer kirkesamfunn, fra den katolske kirke til Kristent Fellesskap, er det religiøse hierarkiet. Det er ingenting som forener kirkesamfunnene som dette fenomenet.

Derfor finnes det heller ingen fornyelse som er så radikal som når vi fjerner hierarkiet. Å fjerne hierarkiet vil snu opp ned på alle forestillinger om hva det vil si å være menighet. Å fjerne hierarkiet er det samme som å fjerne kirkebygget, prekenen og pastoren. Noen tror at dermed fjerner vi menigheten. Men saken er den at de nevnte tingene ikke er nevnt i Bibelen og har ingen plass i den nytestamentlige menighetsmodellen. Våre forestillinger om menighet har fjernet seg langt fra det bibelske forbildet.

Mange vekkelser og fornyelser har stivnet i et felles, kirkelig mønster. En av de siste, nye bevegelsene, Kristent Fellesskap, opplever sin berettigelse nettopp i det å "gjenreise" et hierarkisk menighetssyn, og bruker sterke autoritets-ladede titler som "apostler" og "profeter" for å oppnå sitt formål.

Ved å være svært tydelige på ikke-hierarki, forsøker vi å legge et fundament for den gryende husmenighetsbevegelsen. Husmenighetsbevegelsen vil aldri bli en populær trend. Den vil aldri bli årets event i karismatiske menigheter. Pastorer og menighetsledere flokker seg ikke om husmenighetsvisjonen.

Noen vil anklage oss og si at det er på grunn av vårt merkelige og ensidige fokus på ikke-hierarki, at mange tar avstand fra husmenigheter. Til det vil jeg si, at det er vårt fokus på ikke-hierarki som sikrer at husmenighetstanken ikke blir nok en døgnflue som raskt stivner i tradisjonelle strukturer.

Men det er ikke nok å bruke ikke-hierarki som et slags mantra. Det er viktig å vise at denne læren er forankret i Ordet, i apostlenes lære, i ordet om korset. Korset er utgangspunktet for ikke-hierarki. Og utgangspunkt for tjenerskap. Og gjensidig underordning. Korset er utgangspunktet for alle bibelske verdier.

Visjonen Fram til urkristendommen vil med dette gis et nytt, radikalt innhold. Det er snakk om en revolusjon. En Guds Rikes-revolusjon. Det handler altså ikke bare om personlige nådegaver. Det handler om Åndens gjerning i Jesu´ kropp, menigheten. Det handler om Åndens gjerning når vi samles i Jesu´ navn og tjener hverandre. Ikke-hierarkisk.

Vi har såvidt begynt å gå på denne veien. Vi har såvidt begynt å overlate lederskapet til Den Hellige Ånd. Men det lille jeg har opplevd, gir mersmak. Å oppleve hvordan den Hellige Ånd trekker i tråder og fører vår lille, svake husmenighet sammen med mennesker som bærer på de samme drømmer og lengsler, er virkelig noe som kan holde meg våken til ut i de små timer.

Med røttene i Ordet, urkirken og vekkelsesbevegelsene, ønsker jeg at vi skal være grener på treet, Kristus. Jeg gleder meg over det som skjer nå. Og jeg gleder meg over det som kommer.

Tre og grener

Røtter

Geir Lie
Foto: Are Karlsen

Gjennom sitt arbeid med den karismatiske kristenhetens historie, gir Geir Lie oss kunnskap som bidrar til å sette fenomener i vår egen tid i perspektiv.

I debatten om hierarkier og det allmenne prestedømme, kan det virke som om det antihierarkiske standpunktet mot alle former for presteskap og for det allmenne prestedømme, er noe nytt i det kirkelige landskapet. Men faktum er at kampen mot det religiøse hierarki har fulgt all fornyelse og vekkelse opp gjennom kirkens historie. Fordi dette er et spørsmål om liv eller død for Jesu´ menighet. Når det allmenne prestedømme dør, er kristendommen dødsdømt. En kristendom uten et levende allment prestedømme, er kun en struktur som utøver religiøs makt gjennom folkekirkens livsriter.

Den Hellige Ånd kommer med jevne mellomrom og blåser nytt liv der hvor det er døde, religiøse strukturer. I slike tider av vekkelse og fornyelse, svekkes det særskilte prestedømme, presteskapet, og det allmenne prestedømmet blomstrer.

Vekkelsene fører ofte med seg en sterk kritikk av religiøse makthavere. Men så får vekkelsene selv med tiden sine egne strukturer og etterhvert sine egne prester og pastorer. Dette er en utvikling som har fulgt Jesu´ menighet helt siden urkirken. Den generasjonen av kirkelige ledere som kom etter apostlene startet straks med å utvikle tanker om et presteskap under påskudd av å skulle beskytte Kirken mot vranglære. For å beskytte mot vranglære, innførte man altså en annen vranglære.

I den tradisjonen jeg står, pinsevekkelsen, opplever man samme mønster. Da vekkelsens ild brant, var man sterkt bevisst på det særskilte presteskapets farer. Hvordan man så på dette spørsmålet under pinsevekkelsens første tid, vil en lesning av Frithjof Valtons Kristendommens Verdenshistorie gi et innblikk i. Jeg hadde så vidt bladd i den, før jeg for et par uker siden ønsket å anskaffe den. Jeg tok kontakt med et antikvariat i Danmark, og overraskende nok, viste det seg at de hadde den.

Jeg nevnte for min gamle far at jeg interesserte meg for Frithjof Valton. Uten at jeg hadde nevnt hvorfor, kom det spontant dette sitatet av Valton: "Veien til helvete er brolagt med presteskaller." Ikke pent sagt om prester, men en tydelig pekepinn på hva mange av de første pinsevennene mente om det religiøse hierarkiet.

I min ungdom var det mye forkynnelse om de siste tider. Thoralf Gilbrant hadde en sterk forkynnelse om dette emnet. Han hadde med seg store plansjer som viste de ulike såkalte tidshusholdningene og i hvilken tidshusholdning Jesus ville komme igjen og når tusenårsriket ville komme. Denne form for utlegning av de siste tider skriver seg fra John Nelson Darby som virket på midten av 1800-tallet i England. Han tilhørte de såkalte Plymouthbrødrene, en bevegelse som har hatt stor teologisk innflytelse på vekkelses- og frikirkemiljøer over hele verden.

Historikeren Geir Lie gir oss stadig interessante innblikk i vekkelseshistorien, og nylig hadde han en artikkel i Vårt Land som tok for seg John Nelson Darbys lære om de syv tidshusholdningene i Guds frelsesplan. Darby hadde også klare meninger om geistlighetens farer. Jeg siterer fra Geir Lies artikkel:

Vår nåværende tidsepoke startet på pinsedag, idet den kristne menighet ble født. Darby skjelnet imidlertid i sitt menighetsbegrep mellom 'menigheten' og 'kristendom'. Allerede i nytestamentlig tid ble Guds plan for menigheten torpedert, noe Darby hevdet var forutsagt av apostelen Paulus. Menigheten var ment å gi synlig uttrykk for hvem Gud er. Dette ble torpedert da man oppgav det almenne prestedømme til fordel for en skjelning mellom geistlighet og legfolk. Derigjennom, hevdet Darby, har man ødelagt den enhet Gud hadde ment skulle råde i menigheten.

Du kan lese Geir Lies artikkel i sin helhet her:

Læren om tidshusholdningene inspirerte lavkirkelige.

Les også Geir Lies artikkel om Plymoutbrødrene, publisert i tidskriftet Refleks, her:

Plymouth-brødrene - en kortfattet presentasjon

Det spørsmålet som på en særskilt måte har legitimert frikirkeligheten, har vært læren om det allmenne prestedømmet, og motstanden mot det religiøse hierarkiet. Frikirkelighetens pionerer kan kanskje sies å være de såkalte anabaptistene, som grunnla sin første menighet allerede i 1525. Anabaptistene så det ubibelske i at man skulle komme til en kirke hvor man hørte bare én person tale, og resten av tilhørerne satt i taushet. (Du kan lese mer om anabaptistenes historie og menighetssyn i disse artiklene: Anabaptismens historia och huvuddrag og ANABAPTISTISK FÖRSAMLINGSSYN). Når frikirkeligheten, inklusive pinsevekkelsen, nå har "drevet inn i" samme praksis som de hierarkiske maktkirkene, har dens legitimitet blitt svekket.

John Wycliffe levde på 1300-tallet, og måtte lide martyrdøden for sin motstand mot det kirkelige hierarkiet og for sine forsøk på å oversette Bibelen til engelsk. Han hevdet Skriften Alene som teologisk prinsipp. Les Sjur Jansens artikkel om John Wycliffe her:

1300-tallet: John Wycliffe kjempet for det allmenne prestedømme

Idag kaller selv pinsepastorer seg gjerne for prester. Denne utviklingen er et eksempel på de hierarkiske krefter som har vært virksomme i kristenheten helt siden oldkirken, og av en eller annen grunn alltid er virksomme der mennesker samles. Av en eller annen grunn? Nei, hierarkiet er selve grunnkraften i syndefallet. Første konsekvens av syndefallet var nettopp at Adam skulle herske - over Eva! Hvilken ironi at i det kristne, prestelige hierarkiet er det fortsatt ikke plass til kvinner.

Hierarkiet hører til den falne menneskenaturen og står i skarp opposisjon til Kristus-naturen, som hver dag tar sitt kors opp i tjenerskap og selvoppgivelse. Kampen mot det religiøse hierarkiet og for det allmenne prestedømme tilhører nøkkelverdiene i frikirkelighetens røtter og er kjernen i enhver fornyelse av Jesu menighet.

Røtter

Frimodighet til husmenighet

Hus i silhuett
Foto: Are Karlsen

Ett år er lang tid på en blogg, siden blogging er et relativt nytt fenomen. Time Magazine har nylig kåret "Du" til årets navn, med henvisning til alle som fyller nettet med innhold, enten det er video, bilder eller tekst.

Denne bloggen har i året som er gått, mer og mer blitt preget av ett eneste tema, nemlig husmenighet. Jeg, og flere med meg, er i ferd med å oppdage husmenighet, både i Bibelen og som egne erfaringer. Vi opplever at vi er i ferd med å grave fram sannheter og verdier som har vært mer eller mindre skjult helt siden de første kristne. Det vil si, ikke husmenighet i seg selv, men husmenighet som uttrykk for genuint bibelske verdier, og ikke bare som et improvisorium på grunn av forfølgelse eller i påvente av en "ordentlig" menighet.

Jeg synes dessuten vi har "utviklet" en interessant tilnærmingsmåte til et emne som kristne vanligvis har latt ligge på grunn av tilsynelatende bibelsk uklarhet, nemlig hva Bibelen sier om det kristne fellesskapets organisering. Tilnærmingsmåten har to ledd:

1. Definere bibelske verdier.
a) Gir det bibelske materialet oss mulighet til å definere visse verdier i forhold til det kristne fellesskapet?
b) Legger disse verdiene føringer på hvordan det kristne fellesskapet skal organiseres?

Her på bloggen har jeg svart et klart ja på disse to spørsmålene. De bibelske verdiene jeg ønsker å legge vekt på, har jeg listet opp øverst i høyrespalten på bloggen.

2. Sjekke om verdiene er i overensstemmelse med bibelsk praksis.
Praktiserte de første kristne de verdiene vi mener å kunne definere ut fra Bibelen?

Sjur Jansen har gjort og gjør et stort arbeide her. Han har nitidig studert og systematisert hva Bibelen lærer om det kristne fellesskapet. Han har publisert sine funn på nettet, og svært ofte har de funnet veien til denne bloggen. Sjur har brukt debatten som har oppstått til å studere materialet fra nye innfallsvinkler. Etterhvert er det blitt et omfattende forskningsmateriale av stor verdi.

Enkelte av våre meningsmotstandere har brukt kirkefedrene til å begrunne sine meninger. Dette har ført til at vi også har måttet sette oss inn i forholdet mellom kirkefedrene og de bibelske tekstene, og har kunnet konstatere at det er en stor diskontinuitet mellom disse.

I vår søken etter bibelske verdier, har vi "oppdaget" en nøkkelverdi i det tradisjonelle kirkeparadigmet som vi mener strider mot sentrale bibelske verdier, nemlig "hierarki". Når vi angriper denne nøkkelverdien, går vi løs på en vedtatt norm som gjelder praktisk talt alle kristne miljøer. En norm som oppebærer makt, identitet og privilegier for store deler av det kirkelige lederskapet. Å hevde og begrunne at denne normen, nemlig det religiøse hierarki, ikke har sin begrunnelse i Skriften, er en ambisiøs oppgave.

I det året som har gått, er min overbevisning om at ikke-hierarkiske husmenigheter ledet av den Hellige Ånd, er et genuint uttrykk for bibelske verdier, blitt forsterket, ikke minst gjennom debatten som er ført her på bloggen. Mitt ønske er å gi alle kristne frimodighet til å "ta ut friheten i Kristus" til å danne husmenigheter.

Selvfølgelig står vi ikke alene om våre synspunkter. Vi finner støtte hos både teologer og kirkehistorikere. Faktisk kan vi regne Martin Luther som en viktig premissleverandør, men sin lære om "Skriften alene", det allmenne prestedømme og tanker om husmenigheter.

Ny teknologi setter stadig sitt preg på samfunnet. Internett har gitt oss nye å måter å meddele oss på, hente informasjon og knytte kontakter og vennskap. Nettverksbygging kalles det. Akkurat som trykkekunsten var den teknologiske nyvinning som fremmet Luthers reformasjon, vil internett være en teknologi som fremmer dannelse av husmenigheter og nettverk.

Når det gjelder vår egen husmenighet, var vi 4 personer som "sognet" til menigheten ved årets begynnelse. Nå er vi 8 personer som har tilhørighet til dette fellesskapet. Men hva skal en si til det faktum at av de åtte er hele seks personer rusmisbrukere? Det kan sies mye om det, blant annet at det følger den bibelske oppskriften for husmenigheter:

Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet. (1. Korinterbrev kapittel 1, 28-31).

Jeg ønsker alle et godt, nytt år, med visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning for mange!

Frimodighet til husmenighet

Åndens ledelse - ikke pastor

Åndens ledelse
Foto: Are Karlsen

Begrunnelsen for utsagnet "Åndens ledelse - ikke pastor" er enkel: I det Nye Testamente finner vi ikke menigheter ledet av pastorer, men vi finner sterke beskrivelser av Åndens ledelse. Pastor-rollen må vi til kirkefedrene for å finne. Såvidt jeg vet er det ingen uenighet blant kirkehistorikere på dette punktet.

Vi har i lengre tid avvist lederskap her på bloggen, og sagt "ikke ledere", "ikke pastor", "ikke hierarki". Med henvisning til bibelske verdier som tjenerskap og gjensidig underordning.

Men det betyr ikke at Jesu´ menighet skal være uten ledelse. Jesu´ menighet skal være ledet av Kristus som er menighetens hode, ved Hans Hellige Ånd.

Hvordan arter Åndens ledelse seg i en menighet?

For det første ved at Han leder den enkelte troende inn i gode gjerninger. Dernest ved at Han gir menigheten gaver i form av mennesker med åndelig og menneskelig utrustning. Alle troende er således en gave til menigheten. Disse gavene kommer til uttrykk i det kristne fellesskapet, slik Paulus beskriver: "Når dere kommer sammen brødre, så har hver og en av dere noe å bidra med". (Fritt gjengitt).

Som bakteppe for verdien "Åndens ledelse - ikke pastor" er innsikten om at menigheten ikke skal være et foretak, men et fellesskap, et livssfellesskap. Min erfaring tilsier at hierarkiske strukturer, som pastorrollen er en del av, ikke er egnet til å fremme fellesskap.

Uten pastor og uten lederskap, det vil si uten hierarki, betyr det at alle troende står på samme "organisatoriske nivå". Egentlig blir det irrelevant å snakke om menigheten som en organisasjon. Den er en organisme. Bibelen beskriver den også som Jesu´ kropp, hvor Jesus selv altså er hodet.

Dette er det vanskelig å praktisere i "stormenigheten", det vil si i tradisjonelle menigheter. I stormenigheten er det andre verdier som tvinger seg fram. For eksempel hierarki. Og dermed makt. Det blir et poeng i seg selv å samle så mange som mulig på ett sted, under pastorens prekestol. Det representerer makt. I hierarkiske organisasjoner er makt fremste verdi. Stormenigheter er egnet til å vise makt, men er lite egnet til å dekke enkeltmenneskers behov. Stormenigheter representerer en fristelse som vi må motstå.

Hit er jeg kommet i min "stykkevise" forståelse av hva Bibelen lærer om menigheten. Men jeg innser også at Gud gjennom hele kirkehistorien har brukt ufullkomne organisatoriske strukturer og menigheter. Og selv om vi forsøker å følge det idealet jeg beskriver, vil vi fortsatt være i en tilstand av ufullkommenhet.

"Åndens ledelse - ikke pastor" vil av enkelte oppfattes som svermeri. Men jeg tror at det er i ferd med å bre seg en erkjennelse av at vi i større grad må slippe til den nye dimensjonen - den Hellige Ånds ledelse. Jeg tror en vektlegging på dette vil skape et mer dynamisk menighetsliv.

Pinsepioneren T.B Barratt hadde et fantastisk motto: "Fram til urkristendommen". Hans motstand mot å organisere Pinsebevegelsen hierarkisk, hadde sin begrunnelse i en lignende verdi, nemlig "Åndens ledelse - ikke organisasjon". Barratt inkluderte pastoren i sin menighetstenkning. Dermed nådde han ikke helt fram til urkristendommen, men satte seg fast i oldkirken, i kirkefedrenes hierarkiske tankebygninger.

Dagens kirkelige fornyelse har satt fokus på diskontinuiteten mellom kirkefedrenes hierarkiske tenkning og urkirken ledet av Ånden, slik den er beskrevet i Det Nye Testamente. Den store kirkereformatoren Martin Luther så denne konflikten, men valgte å utsette oppgjøret.

Jeg tror oppgjørets time er kommet.

Jeg har skrevet noe om dette tidligere i posten Menighet uten menneskelig lederskap, som viser til et interessant intervju med Frank Viola, en amerikansk husmenighetsprofil og forfatter. Her sier Frank Viola blant annet at den lederskapsløse menigheten med Kristus som Leder, er en del av menighetens DNA. Det er slik menigheten er skapt og tenkt å fungere. Denne posten har også en interessant debatt med 25 kommentarer. Dessuten har Sjur skrevet en artikkel med tittelen: Hva om løsningen er helt opp ned? Der finner du linker til mye annet stoff om emnet. Dersom du har lyst til å lese hva andre på nettet tenker om lederskapsløs menighet, både positivt og negativt, sjekk denne linken: Lederskapsløs menighet

Åndens ledelse - ikke pastor

Alter eller pyramide?

Korset eller makten
Foto: Are Karlsen

For ca. 3600 år siden, mens Farao bygget sin pyramide, reiste alle troendes far, Abraham, alter for den ene, usynlige Gud. Kontrasten mellom Guds mann og fyrsten dengang, var et forvarsel om hva som skulle bli de store verdimessige motsetningene i menneskehetens historie, nemlig korset og makten, forsoning basert på oppgivelse av egne privilegier og makt basert på utnytting av andre.

Men Abrahams etterkommere, Guds folk, ble også Faraos slaver, og ble pisket til å bygge maktens pyramide. "La mitt folk fare så de kan dyrke meg!", var Herrens befaling til Farao. La folket fare ut av Egypt, så de istedet for å bygge pyramide, kan bygge alter for Herren.

Dette er fortsatt et aktuelt tema for Guds folk. Skal vi bygge maktens pyramider eller skal vi bygge alter for Herren? Vi må velge mellom korset og forsoningen på den ene siden, og makten på den andre siden. Selvoppofrelsens tjenerskap eller maktens lederskap.

Kristenheten idag er full av religiøse pyramidespill. Sjur har gjort en ny interessant artikkel der han redegjør for de kirkelige pyramide-variantene.

Sjur spør om det var Guds plan å gjøre Kirken til en verdenspyramide med en pave på toppen? Eller en rekke apostelpyramider, hvor hver apostel bygget sitt eget internasjonale nettverk? Eller menighetspyramider og for den saks skyld husmenighetspyramider? Eller var det Hans tanke å gjøre nådegavebaserte pyramider, hvor personen med den sterkeste nådegaven skulle stå på toppen av pyramiden med makt over de med mindre nådegaver?

Les Sjurs artikkel her:

Var det nådegavepyramider i urmenighetene?

Det er feil å sí at hele kristenheten driver pyramidespill. I den norske pinsebevegelsen, for eksempel, var ordet "organisering" helt fram til 1960-tallet like negativt ladet som "hierarki" er på denne bloggen. Pinsebevegelsen ønsket ikke å bygge en religiøs maktpyramide. Idag blir disse verdiene sett på som ekstreme og hverken ønsket eller forstått. Under påskudd av overgrepene og forbrytelsene i Filadelfia, Knutby, er man i full gang med pyramidebyggingen.

Hva man åpenbart ikke ser, er at de største overgrepene i historien er gjort av "trygge" og hierarkiske organisasjoner (pyramider). Det var det katolske hierarkiet som kom opp med læren om avlat, og det var det lokale hierarkiet i Knutby som ga pastor Fossmo hans maktbase. Og den dag i dag er ikke den katolske kirke med alle sine seriøse organer istand til å hindre at deres egne prester i stort omfang utnytter gutter seksuelt.

Vi må alle være oss bevisst valget mellom korset og makten, som enkeltpersoner og menigheter. Selv Jesus ble fristet på dette, når djevelen sa til han "«Jeg vil gi deg makten over alle disse rikene med all deres herlighet." Men Jesus valgte korset. Og så utfordrer Han oss til hver dag å ta vårt kors opp og følge Ham.

Pyramiden eller korset? Vi er kalt til å velge korset og rive pyramidene!

Alter eller pyramide?

Blogging og støy

Selvportrett
Foto: Are Karlsen

- Slå av det skramlet der, kunne min generasjon i ungdommen høre av våre foreldre når vi spilte musikken vi likte. Musikk i mine ører var støy i mine foreldres ører.

I forrige post handlet mange av kommentarene om støysending. Noe som i mine ører i utgangspunktet var "ren logisk musikk" måtte jeg til slutt innrømme kunne oppfattes som nedlatende utsagn om andres intelligens og integritet. Mitt ordvalg ble oppfattet som så støyende at det var vanskelig å få til en dialog om det egentlige innholdet.

Men jeg er redd at støysendingen fra denne bloggen ikke er over med dette. Det er mye som er "god musikk" i mine ører, som vil oppfattes som støy av andre. La oss ta ordet "foretakskirke" som jeg introduserte for ett år siden, og som av Geir Lie omtales som en deskriptiv term. En nøktern definisjon for noen, et nedsettende uttrykk for andre.

Jeg går om dagen og funderer på en ny verdi i min liste over menighetsverdier, nemlig denne: Åndens ledelse - ikke pastor.

Jeg er redd enkelte av bloggens lesere vil kunne oppfatte denne som såpass støyende at man ikke føler seg fristet til å delta i noen dialog om innholdet. Min hensikt er ikke å såre mine pastorvenner, men å beskrive hva jeg er på vei bort fra og hvor jeg har tenkt meg, i likhet med de andre verdiutsagnene i høyrespalten.

Spørsmålet blir da - hva skal vi gjøre i et fellesskap hvor deltagerne har så forskjellig oppfatning av hva som er støy og hva som er musikk? I tradisjonelle menigheter har man løst det ved å ha egne samlinger for ulike kulturer, ungdomskultur, voksenkultur, etc.

På den annen side er jeg glad for at bloggen har lesere som ikke bare applauderer innholdet. Jeg har mottatt nødvendige korrektiv fra både husmenighetsvennlige og - skeptiske. Noen ganger kan musikken min bli vel sterk. Da må jeg finne meg i klager på "støyen". Og den håper jeg at jeg fortsatt får, i form av nødvendige korrektiv.

Blogging og støy

Dagens foto: Vindusvask

Vindusvask
Foto: Are Karlsen

Oddbjørg er noen dager og besøker May Lene i Skottland. Jeg er hjemme med en liste over nødvendige gjøremål før jul, blant annet vindusvask. Det er så mye enklere når Oddbjørg er hjemme, da får jeg bøtta og redskapene servert med en kort instruksjon, og så er det bare å gå igang.

Lys og skygge
Foto: Are Karlsen

Jeg bestemte meg for å gå grundig tilverks og gjorde et søk på nettet på "vindusvask". Da kom jeg over denne fantastiske siden, Arkivet for nyttig informasjon, hvor jeg fant dette rådet:

Bruk litt zalo og litt salmiakk i kaldt vann (varmt vann fordamper og det blir bare såpe igjen på vinduet), bruk forvasker (eller fille) og vask vinduet.

Sverres gate
Foto: Are Karlsen

Nal vinduet sidelengs. Bruk vindusskinn vridd opp i eddikvann på evt. rennmerker og rundt pakningen, og vinduet er gullende rent ...

Da var det bare å grave seg inn i skuffer og skap for å finne de nødvendige ingredienser. Salmiakk var ikke mulig å finne, så jeg spaserte ned til butikken i lav desembersol.

Golf
Foto: Are Karlsen

Og benyttet turen til å ta noen bilder på temaet "Lys og skygge".

Dagens foto: Vindusvask

Sjur: Vis meg hilsningene, og jeg skal gi deg organisasjonskartet

Folkemengde
Foto: Are Karlsen

I en lengre dialog i kommentarspalten har jeg mottatt råd som gjør at jeg ønsker å fjerne enkelte agressive formuleringer som skaper støy og forstyrrer dialogen. Jeg presenterer hermed en revidert utgave av posten. Ny tekst i grønt.

Det er noen som har funnet det opportunt å gjøre Bibelen vanskelig å forstå når det gjelder menighets- organisering. Så vanskelig at det ikke er mulig å forstå noe som helst, kan det virke som. Det opportune er at da er det fritt fram å gjøre som man selv vil. For eksempel etablere pastor-eide menigheter. Eller hierarkiske organisasjoner.

Sjur Jansen leser og dokumenterer. Og gjør det hele veldig enkelt. Så enkelt at ingen som har lært å lese kan være uenig med Sjurs konklusjoner.

Det eneste redelige dersom man likevel velger å organisere menigheten hierarkisk, er å si at Bibelen ikke er alene om å være vår kilde til lære, slik katolikkene gjør. De har gjort den kirkelige tradisjonen til en likeverdig læremessig kilde.

Men dette tok vi oppgjør med for 500 år siden, da Luther knesatte prinsippet "Skriften alene". Kirkens historie og tradisjon er imidlertid i våre dager i ferd med å bli løftet opp til de gamle autoritative høyder.

Det er opportunisme. Det er bekvemt å kunne støtte seg til kirkens tradisjon når Bibelen blir plagsomt radikal.

Det er en gjengs oppfatning at Bibelen er utydelig når det gjelder menighetsorganisering. Men er den virkelig det?

Bibelens husmenigheter var i praksis ikke organisert slik vi tenker oss organisasjon. I Det Nye Testamente er det en viktig faktor som vi utelater i våre organisasjonsmodeller: Den Hellige Ånd.

Er det slik at i vår tid er den Hellige Ånd kun en teoretisk størrelse, mens i urkirken var Han den som på en reell og konkret måte var Lederen for menigheten?

(Den kjente danske forkynneren Alfred Lorenzten holdt en preken om den Hellige Ånds betydning for menighetslivet i Oslo for snart 30 år siden. Den er vel verdt å høre på - her:

Alfred Lorentzen, Ånden: Et dynamisk menighetsliv.)

Sjur jobber videre med å kartlegge menighetslivet i Det Nye Testamente. I posten De usynlige pastorene i NT studerer Sjur hilsningene i Paulus brev. Paulus bruker tildels mye plass på å gi hilsninger, hvilke kan være et studium verdt. Sjur systematiserer hvem Paulus hilser til. Og ut fra det kan han si veldig mye om hvordan menighetene var organisert.

Er det slik at hvem som får en hilsen i brevene i Det nye testamentet gir et bilde av hvordan menighetene var organisert på den tiden?

Sjurs undervisning er viktig. Fordi det handler om menighetens karakter. Og verdier.

Les Sjurs post på hans nye blogg her:

De usynlige pastorene i NT

Sjur: Vis meg hilsningene, og jeg skal gi deg organisasjonskartet

Koden

Åndens korporative gjerning
Foto: Are Karlsen

Jeg har tenkt at det må finnes en kode for framgang og vekst. Det kan jeg ikke ha vært alene om å tenke, fordi listen over gode forslag er lang:

Evangelisering
Kirkevekst
Cellegrupper
Purpose driven
Alpha-kurs
Toronto
Pensacola
Willow Creek
Apostoliske tjenester
Målrettet Liv
Oldkirke-mystisisme
Soaking

Min kode har i en tid vært husmenighet, men det er en stund siden jeg innså at husmenighet i seg selv ikke er nøkkelen til framgang og vekst.

Men jeg tror fortsatt det er meningsfullt å søke etter en kode, eller nøkkel. Det som opptar meg for tiden er dette:

1. "Jesus er Herre". Jeg lar Jesus forklare noe av innholdet i denne bekjennelsen i Matteus evangeliumm kap. 23:8-11: Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener.

Idag ville Jesus kanskje sagt: Ikke la noen kalle dere for leder eller pastor eller prest eller visjonsbærer eller biskop eller apostel eller pave. For bare én er deres leder og pastor og prest og visjonsbærer og biskop og apostel og pave.

Jesus er Herre! Vi er søsken og tjenere. Å gi denne sannheten et reelt innhold i det kristne fellesskapet, er av stor betydning, slik jeg ser det.

2. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp. 1. Korinterbrev kap. 12,13 Jeg lengter etter å oppleve realiteten i Åndens verk når Han gjør det kristne fellesskapet til "én kropp". Å få oppleve at Ånden lar det vokse fram i vår egen skrøpelige menighet av rusmisbrukere, er vidunderlig. Det handler om at alle på lik linje får lov til å vokse inn i tjenester under Åndens lederskap. Og at ingen mennesker gjør seg til Herre ved å eksklusivt legge beslag på visse oppgaver eller posisjoner.

3. Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Lukas evangelium kap 4,18. Gud har utvalgt seg det som ingenting er, for å gjøre det som er noe til skamme. (1. Korinterbrev kap 1,27). En av vår tids sykdommer på Kristi kropp er at vi velger oss ut de begavede, de vakre, de rike. At menigheten tiltrekker seg fattige og forkomne, viser at den virkelig er Jesu´ kropp.

Dersom en skulle trekke ut en sammenfatning, en kode om du vil, av dette, måtte det bli "Det korporative Åndens liv" i motsetning til "Det individuelle Åndens liv". Tradisjonell kristendom er veldig individualistisk. Det legges lite vekt på Åndens korporative gjerning, Åndens gjerning i fellesskapet.

Åndens korporative gjerning er å innsette Jesus som hode i fellesskapet, gjøre den enkelte troende til et lem på Jesu kropp og sørge for at det lem som lider blir leget.

Koden for framgang og vekst: Åndens korporative gjerning.

Koden

Kristne hindrer husmenigheter i Tyrkia

Bengt Åke Bengtson
Foto: TV Inter

Bengt Åke Bengtson er svensk "husmenighetsmisjonær".

Tyrkia med sine 73 millioner innbyggere og EU-kandidatur ruver for tiden i nyhetsbildet. Også her på bloggen.

Apostelen Paulus brukte mye tid i Tyrkia og etablerte husmenigheter der. Noen hundre år senere ble kristendommen så og si utryddet da landet ble erobret av muslimer. Nå søker altså det muslimske Tyrkia union med det kristne Europa.

Gir det nye muligheter for evangeliet eller vil Tyrkia for alltid være et lukket land?

Det er allerede ganske mye misjonsvirksomhet der, kan et søk på nettet avsløre. Så mye at både myndighetene og islamske miljøer er blitt bekymret. Og det er ganske mange rapporter som forteller om forfølgelse av kristne fra både myndighetene og muslimer.

Er husmenigheter aktuelt i Tyrkia på samme vis som i andre muslimske land?

Det var ikke vanskelig å få tak i den fremste ressurspersonen på dette området, den svenske radiomisjonær Bengt Åke Bengtson. Jeg ringte han og presenterte meg og bloggen min. IBRA Radio, hvor Bengtson leder Midtøsten-arbeidet, registrerer i snitt én ny husmenighet hver uke i Midtøsten. Ikke bare registrerer, ved hjelp av sin programserie Church in my home hjelper IBRA Radio kristne aktivt til å starte husmenighet. Husmenigheter er kjernen i IBRAs strategi.

Jeg benyttet også anledningen til å få verifisert det husmenighetsmisjonæren Wolfgang Simson fortalte på husmenighetskonferansen i Bergen i vår, nemlig at han var blitt brukt som konsulent da IBRA la sin husmenighetsstrategi.

- Har du noe kjennskap til Wolfgang Simson?
Da ler Bengtson:
- Javisst! Det var jo Wolfgang Simson som inspirerte oss til å starte med husmenigheter.
- Hvordan er situasjonen når det gjelder husmenigheter i Tyrkia?
- Vi har ikke kommet så langt der ennå på grunn av motstanden fra de etablerte kirkene, svarte Bengtson.
- Men det tror jeg kommer til å endre seg. Det var også slik i andre land i Midt-Østen. Men nå er det stor enighet om husmenighets-strategien.

For meg var dette en underlig informasjon. Selv i et muslimsk land er det alstå først motstanden mot husmenigheter blant de etablerte kristne som må overvinnes.

(Jeg vil komme nærmere tilbake til IBRA Radios husmenighetsstrategi og uttalelser Bengtson kom med om husmenigheter i Skandinavia.)

Kristne hindrer husmenigheter i Tyrkia

Sjur har fått egen blogg

Sjur har i tillegg til hjemmesiden Bygge Mennesker, startet bloggen Bygge Mennesker 2.

I tillegg til sin hjemmeside Bygge Mennesker, har Sjur nå skaffet seg sin egen blogg, Bygge mennesker 2. Fordelen med en blogg er mange, ikke minst kommunikasjon med leserne og enkel publisering.

Sjurs blogg finner du her:

byggemennesker.blogspot.com

Jeg vil fortsette å kommentere og linke til det Sjur skriver, men det er ikke alltid jeg er up-to-date. Det beste er derfor å besøke bloggen til Sjur jevnlig!

Sjur har fått egen blogg

Henvist til husmøter

Paven i Tyrkia
Foto: Turkish Daily News

Pavens besøk har satt søkelys på kristendommens trange kår i Tyrkia.

Den engelske avisen Independent følger med på reisen, og siterer en engelsk dame bosatt i Tyrkia: "We would like to have a church of our own in the town but the authorities make it impossible," said an Anglican woman, who asked for her name to be witheld. "It's against the law to have any Christian service in a public building. We can only have communion in private homes".

Det er underlig å tenke på at i dette landet hvor engang Paulus grunnla nettverk av husmenigheter, er det igjen husmøter som er eneste mulighet for mange kristne til å samles. Fra andre muslimske land kommer det rapporter om at det dannes tusenvis av husmenigheter.

Men Tyrkia er ikke som andre muslimske land. Landet har en høy levestandard, søker om å komme inn i EU og er et populært sted for rikinger fra Vesten å kjøpe seg feriehus og leiligheter.

Hvorfor kan ikke kristne pensjonister og andre som nå bosetter seg i Tyrkia starte husmenigheter? Kanskje det nå er tiden for å gå i Paulus´ fotspor og "gjenerobre" Tyrkia for evangeliet gjennom å kjøpe feriehus og starte husmenigheter?

Paulus kunne operere under en viss beskyttelse av romersk lov. Kristne må idag kunne operere under beskyttelse av det nye romerriket EUs lover.

Vi reiser til Tyrkia!

Henvist til husmøter