mandag, august 21, 2006

Gi akt på læren!

Dscf0375
Dåp i Oslofjorden
Foto: Ukjent

Kjell Sørsdal i Timeout døper i Oslofjorden denne sommeren.

Jeg tror bibelske verdier skaper dynamikk i et fellesskap. For eksempel tror jeg tjenerskap skaper større dynamikk enn lederskap, og gjensidig underordning skaper større dynamikk enn hierarki.

I tillegg tror jeg at disse verdiene åpner for Den Hellige Ånds ledelse i den enkelte troende, mer enn når man fokuser på et lederskap. På denne bloggen har vi over tid diskuttert verdier, - en liste over dem er å finne øverst til høyre. Linkene gir en oversikt over hvilke poster som har omtalt de ulike verdiene.

Ett år før jeg sluttet i min stilling i Filadelfia (Oslo) fikk jeg være med å starte et fellesskap som tok på seg å drive en samtalecafé én kveld i uka, og vi kalte arbeidet for Timeout. Vi var 3-4 medarbeidere da vi startet, og ikke særlig fler da jeg sluttet. Vi hadde i løpet av en kveld 5-10 gjester da jeg startet, og ikke særlig fler da jeg sluttet.

Kaféen var åpen fra kl. 16-20 og etter det hadde medarbeiderne pluss de gjester som ønsket det, åndelig fellesskap. (Nå er kafétiden kortet ned). I løpet av det året jeg var med, fikk vi lagt et verdimessig grunnlag og samtale om våre drømmer for fellesskapet og caféen.

Vi ønsket at mennesker skulle komme til tro på Jesus og bli med i fellesskapet, prioritere de svakeste i samfunnet, integrasjon med innvandrere, kulturelle innslag, etc. Vi drømte også om bofellesskap.

Idag er alt dette og mer til gått i oppfyllelse. Caféen betjener 60-100 gjester og har åpen flere dager i uken. Mange av gjestene har store sosiale og psykiske problemer. Det åndelige fellesskapet teller over 30 personer, pastor Thomas fra Ghana er med som frivillig medarbeider på linje med de andre og deltar i en engelskspråklig gruppe, kaféen representerer Filadelfia i forhold til fengselsmyndighetene, det er live musikk og det er en gruppe mennesker som har en særskilt bønnetjeneste mens samtalecaféen er åpen. Og ikke minst: Mennesker kommer til tro på Herren, blir døpt og får sine liv forvandlet.

I den siste rapporten jeg fikk fra arbeidet, fikk jeg vite at enda en drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse: Noe jeg har kalt "kloster". Mennesker som kjøper hus sammen for å tjene Jesus. To medarbeidere i Timeout gjør nå det, og setter av rom til å betjene mennesker som av ulike grunner behøver spesiell omsorg over en tid. De to medarbeiderne har hver sin boenhet i huset.

Nå når "alle" drømmer er gått i oppfyllelse, fikk vi en ny drøm: Å sende mennesker til andre steder. I Sandefjord, for eksempel, behøver vi hjelp i husmenigheten. Drømmen er at Timeout "sender" medarbeidere som bosetter seg her, tar arbeid og tjener Herren. Eller andre steder. Når et fellesskap kommer til et visst punkt i sin utvikling, vil den Hellig Ånd begynne å kalle utsendinger.

Jeg har tidligere kalt Timeout for Apostlenes Gjerninger II. Når jeg ser hengivenheten til medarbeiderne og dynamikken i arbeidet, gir det assosiasjoner til Apostlenes Gjerninger.

Utfordringen for Timeout, som for alt åndelig arbeid som over tid opplever framgang og vekst, er å kontinuerlig fornye verdigrunnlaget, eller som Paulus sier "gi akt på læren".

For andre poster som omhandler Timeout, klikk her.

Technorati Tags:


Share/Save/Bookmark

14 kommentarer:

Tore Lende sa...

GI AKT PÅ LÆREN..

Når apostlenene snakker om læren så synes det ikke å være kompliserte teologiske ting. Men rente verdimessige - praktiske ting. Det handler om å leve etter forbildet - slik Jesus lærte. Det handler ikke om "de siste ting" - men om livsførsel. Jeg er enig med deg at kan bli en voldsom dynamikk her.

En av mine venner, misjonær i et lukket muslimsk land med 2-300 kristne, er hjemme på ferie. Våren har vært den tøffeste de har hatt de 5 årene de har vært der. Hovedsakelig pga av disse beryktende tegninngene. De (m/kone og 3 små barn) levde en fundamentalisk og svært fattig bydel med kloakken rennende forbi stuedøren.

I år hadde de blitt en husmenighet på ca. 8-10 stk - hovedsaklig unger jenter.

Men nå ville fundamentalistene drepe dem, mine venner misjonærene - de møtte opp på døra med kniver og sverd og ba dem flytte. De stakk og truet med sverdene og gjorde deg klart hva som ville skje. Min venn ble redd, men sa likevel til dem: "Jeg frykter bare Gud/Allah, og vi flytter ikke" Da lusket de bort.

Muslimene rundt forsvarte dem sterkt og sa: "De har bodd her i mange år og har ikke gjort annet enn godt". Også den fundamentalistiske huseieren forsvarte dem.

Men en dag i vår sa de til menigheten: "Nå må dere klare dere selv, dere må samles i deres egne hjem, dere må dele nadverd, døpe og helbrede de syke og drive ut demoner som vi har gjort - og forkynne å leve evangeliet."

Misjonærene vil ikke at vi skal gi penger til denne lille menigheten, de må klare seg selv - de blir ødelagt om de blir avhengige av våre penger - tror misjonærene.

Menigheten - den spede "jentemenigheten" klarer seg nå selv. Holder nadverd, døper og helbreder syke.

Dagen etter dette skjede, kom huseieren og sa: "Nå må dere flytte, jeg kan ikke motstå presset lenger, og jeg er så lei meg og beklager"

Dette tror jeg ikke er slutten på historien, men begynnelsen...

Jeg kan se dynamikken...

Jeg ser oppstandelseskraften i dette

De gir akt på læren ved å elske, ære og underordne seg hverandre, øve seg i tilgivelse, forståelse, langmodighet, gjestfri osv...

Gi akt på læren...

PS
Tar forbehold om detaljer i historien - det er slik jeg husker den fra i går kveld.

Tore Lende sa...

1 1/2 år
Jeg glemte...

Denne menigheten i deres hjem var 1-2 år gammel - derfor følte de at nå var de blitt modne nok - og burde klare seg selv. Derfor ba dem nå møtes i sine egne hjem.

Det er også andre lignende husgrupper som er resultat av deres tjeneste - og disse er selvgående

Bjørn Olav sa...

Det kunne ha vært veldig interessant å høre hva du tenker, rundt dette som har med lærespørsmål å gjøre, Tore. De første kristne fikk det gode vitnesbyrdet at at "de holdt seg trofast til apostlenes lære," Apgj 2,42 og da Judas skriver sitt brev har han et sterkt ønske om å skrive om "frelsen vi har sammen", men "nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert." (Jud 3) Slik jeg ser det ligger det mer i dette som har med den apostoliske lære å gjøre, enn Jesu gode eksempel. Jeg mener ikke å forringe dette, bare påpeke at den apostoliske lære inneholder flere viktige punkter. Tidlig kirkehistorie viser jo også at de kristne i umiddelbar tid etter, ja faktisk i den tiden før de siste av de 12 apostlene døde, var tydelige på å etterfølge denne. Hva med den bibelske læren om nattverden? Paulus sier noe om at han har fått visse tradisjoner overlevert. Han nevner dette i det han skriver om nattverden i 1.Kor 11.Hva tenker du om dette?

Tore Lende sa...

LÆREN
Paulus var meget frustert da galaterne forlot læren, forståelsen av korsets tilstrekkelighet. "Dere uvettige galatere hvem har forgjort dere?"
Han var redd for at alt var forgjeves. Konklusjonen: "Jeg vil ikke vite noe annet blant dere enn Jesus Kristus og han korsfestet"
Og videre: "Så gjelder da bare tro virksom ved kjærlighet"

Klart at andre ting ikke skal forsømmes - de apostoliske skrifter er avgjørende fra A til Å - og hele Bibelen.

Vi kan finne inspirasjon fra etter-apostolisk tid. Men jeg skjønner ikke hvordan vi kan ikke bygge lære på det disse kirkefedrene har sagt. Jeg hadde en stor bok om kirkefedrene - (den synes forsvunnet - lånt bort og tapt som flere av mine beste bøker). Det var sannelig mye forskjellig - så viss vi skal begynne å praktisere det - vil vi få litt av en jobb av ting som er totalt fremmed for oss i vår tid.

Ellers er det klart - jeg mener selvsagt læren om dåp og nadverd f.eks er viktig.

Jeg ville bare fokusere på at vi i vår tid har glemt det store fokus på praktisk liv. Og ofte når apostlenes brever snakker om læren, handler det om verdier.

Mitt anliggende: Vi må bare forstå at det er viktige aspekter ved læren som synes glemt og oversett.

Det virker å være en gjennomgående erfaringer at folk som begynner å praktisere enkelt menighetsliv i husmenigheter og lignende kommuniteter vitner om at Bibelen blir ny - plutselig blir mange bibelvers levende og relevante - ting som ikke ble forstått før eller oversett - blir nært og dynamisk avgjørende.

Den nye virkelighet åpner øynene på mennesker - det gis knagger å henge læren på.

Sjur Jansen sa...

Holdningsoppskriften som Paulus gir videre angående nattverden, er at det samtidig skal være et skikkelig måltid der alle kan spise seg mette, både fattig og rik.

I den forbindelse må alle vente med å spise til alle har kommet. For hvis noen tyvstarter, kan det hende at det ikke er nok mat igjen til de fattigste. Uansett får fellesskapet en skeiv start.

Poenget er å dele. Hvis man ikke har dette som holdning, holder man nattverd på urett vis. Hvis noen er så ivrige at de tyvstarter, så får de heller ta seg en matbit hjemme før de drar til menighetens hussamling.

Paulus tar ikke opp bare tyvstarting, men også holdningen under måltidet. I denne menigheten hadde folk sluttet å dele. Den ene satt sulten, mens den andre drakk seg full. Slik skal det ikke være.

Det er mulig det er forskjell på Herrens måltid og nattverd. Men det ser ut til at de uansett er knyttet tett sammen. Altså at man i løpet av Herrens måltid, der holdningen er at alle skal dele på maten slik at alle blir mette, også minnes Jesus ved at noen bryter brød og deler ut drikke og forteller om den første nattverd.

Slik tolker jeg teksten som Bjørn Olav nevnte.

Hvis utgangspunktet er at kloakken renner utenfor døra, slik Tore forteller, er antagelig folk fattige der. Da er det viktig å ha en holdning der men deler på maten når man møtes som menighet.

Hvis man bare skal dele ut en liten tørr kjeks, mister nattverden en viktig dimensjon. For nattverden er koblet sammen med Herrens måltid. Man skal både minnes Jesus og man skal i praksis vise kjærlighet. Slik har jeg forstått det.

Jeg tror Bjørn Olav tidligere har nevnt en tekst der nattverd ble holdt uten et skikkelig måltid samtidig, men det husker jeg ikke. I tilfelle må jeg lese den for å få en bedre forståelse.

Bjørn Olav sa...

Hei Tore og Sjur! Det er mangt og mye å finne hos de såkalte kirkefedrene, som mange kan kjenne seg fremmede overfor. Poenget mitt med å trekke dem frem, var snarere å se en kontinuitet fra det den første menigheten lærte, og hvordan dette er blitt fulgt av apostlenes samtidige og i tiden etter apostlenes død. Og for det andre: å påpeke at det finnes noe konkret som kalles apostlenes lære. Dette dreier seg blant annet om lære om dåp og nattverd, om Kristi død og oppstandelse, om frelse og fortapelse. Hebreerbrevets forfatter skriver om det han kaller barnelærdommen: "La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og evig dom. Og det vil vi gjøre, om Gud tillater det." (Hebr 6,1-3) Dette betyr jo at det som Hebreerbrevets forfatter kaller "barnelærdommen", hørte med til den grunnleggende undervisningen de første kristne fikk. Den undervisningen er ikke mindre viktig idag, all den tid viktige forutsetninger for å forstå hva den kristne tro går ut på, blir borte fra skole og menighetsliv. Jeg er glad for den presiseringen Tore gir, for det blir for enkelt for meg å si at læren kun dreier seg om det eksemplet Jesus gav i sitt livsmønster.

Når det gjelder nattverden, er jeg mer og mer sikker på at den inneholder langt mye mer, enn det vi har trodd og praktisert! Det dreier seg både om form og innhold. I mange kretser har forståelsen av nattverden ganske enkelt forsvunnet. Ofte har man levd i en reaksjon imot de historiske kirkesamfunnene og helt enkelt tatt avstand fra alt som finnes der. Denne grad av historieløshet, og disse reaksjonene, tror jeg har skapt en utarming av forsamlingen, og den enkeltes liv, ofte uten at man har forstått eller innsett dette. Et sterkt middel som Herren har stilt til vår rådighet har dermed mer eller mindre gått tapt. Jeg tror tiden er inne, til å løfte frem nattverden, som et middel til sterkere åndelig liv og dypere fortrolighet i fellesskapet med Jesus.

Bjørn Olav Hansen

Tore Lende sa...

Jeg er helt enig med Bjørn Olav at det er mye kontinuitet å finne hos kirkefedrene - nå er det 20-30 år siden jeg leste en del av deres skrifter - så mye har jeg glemt.
Du inspirerer til å lese igjen. Kanskje du kan anbefalte en bok jeg kan låne på biblioteket eller kjøpe på Amazon?

Noe av det som slo meg - som jeg husker - var vekten de la på et enkelt liv uten pengekjærhet. De predikanter o.l. som tok seg betalt eller samlet rikdom - de var falske.

Fokuse på framgang og å lykkes økonomisk etc. var en totalt fremmed tanke -

Jeg håper jeg får anledning til å studere kirkefedrene.

Bjørn Olav sa...

Kjære Tore, jeg både ønsker og ber om at Herren skal gi deg mange, gode lange år til! Få har som deg, gitt stemme til mange av oss som bærer på djupe lengsler etter nytestamentlig menighetsliv! Jeg går ut fra at boken som er blitt tyvlånt fra deg, og ikke levert tilbake er: "De apostoliske fedre." Denne boken, i norsk oversettelse med innledning og noter, er redigert av Ernst Baasland og Reidar Hvalvik. Begge kjente størrelser fra Menighetsfakultetet. Den er utgitt av Luther forlag, og Bok og Media i Akersgaten i Oslo fører den fortsatt. Men du finner den sikkert også på et bibliotek. Her finnes De 12 apostlers lære eller Didache, Ignatius brevene, Polykarps brev og Polykarps martyrium, Klemensbrevene, Barnabas brev, 2. Klemensbrev samt en del apologier. Det er helt riktig, som du skriver at du her finner mye interessant om pengekjærhet og falske profeter etc.Det er interessant å tenke på at den første utgaven av denne boken kom i 1801, og det var selveste Hans Nielsen Hauge som sørget for å få den oversatt!

Ellers er Peter Halldorf's bok: "21 kirkefedre", å anbefale. Dette er mer en presentasjon av noen av kirkefedrene, og dermed også historien om hvordan kristendommen ble utformet. Denne boken, som med så mye annet av det Peter Halldorf har skrevet, er også utgitt på Luther. Har du foresten lest hans fantastiske bok om Den Hellige Ånd? "Drikk dypt av Ånden!" Den er virkelig noe å lese!

Har du tid og lyst er også Oskar Skarsaunes bøker, "Troens ord" - om de tre oldkirkelige bekjennelsene: den apostoliske, den nikenske og den athanasianske, samt hans bok "Og ordet ble kjød", som er studier i Oldkirkens teologi, å anbefale. Disse to også utgitt på Luther. Og sist, men ikke minst vil jeg nevne Olivier Clement: "Källor. Den kristne spiritualitetens ursprung", utgitt på Artos i Sverige og Paul Bradshaw: "Early Christian Worship", utgitt av Society for Prompting Christian Knowledge.

En veldig interessant bok, med tanke på både ditt og mitt utgangspunkt i husmenighetsbevegelsen, er å ta en titt på: "The Early Christians", av anabaptisten og hutterianeren, Eberhard Arnold. Eberhard Arnold, som selv levde i en radikal kommunitet, har satt sammen utdrag av kirkefedrene's syn på dåp, nattverd, menighetsliv, etc i denne boken, utgitt av The Plough. Ellers er det vel verd å lese "Eusebios Kyrkohistoria", utgitt på Artos. Denne kirkehistorien er skrevet av Eusebios av Cæsarea, en av urkirkens mest lærde menn. Den dekker tiden fra menighetens grunnleggelse og frem til keiser Konstantins seier over Licinuus i 324.

Sjur Jansen sa...

Bjørn Olav anbefaler Didache, jeg fant teksten på nettet her:

http://www.earlychristianwritings.com/text/didache-roberts.html

Jeg vet ikke om Bjørn Olav tenker på Didache som et begrep (Apostlenes lære), eller om han tenker på denne teksten konkret.

Litt bakgrunnsinfo: Hver urmenighet hadde kanskje bare noen få brev eller bare ett evangelium å lese. I løpet av 150-200 år etter Kristus ble dette utvidet og avgrenset i en felles enighet til den samlingen som Det nye testamentet består av. Noen få brev ble diskutert videre inn i det tredje og fjerde århundre, da angående om man kunne stole på at forfatteren var ekte. Historien til Didache-dokumentet kjenner jeg ikke, men den holdt tydeligvis ikke mål til å med i Det nye testamentet.

Det var ingen biskop eller konge som bestemte utvalget i Det nye testamentet, men en felles enighet om dette: Teksten skulle stamme fra en av Jesu apostler eller deres medarbeidere, og skulle være generelt anerkjent av alle kristne.

Jeg har bare skummet gjennom Didache nå på morgenkvisten. Den har mange bud om livsførsel, og veldig lite tekst om Guds nåde.

Didache anbefaler hvilke dager i uka man skal faste på, det synes jeg er merkelig. Teksten sier også at vi skal be Fader Vår tre ganger hver dag. Og hvis du får en apostel på besøk, og han bor hjemme hos deg mer enn tre dager, så er apostelen en falsk apostel, sier denne teksten.

Jeg stusser også over dette: ” Every first-fruit, therefore, of the products of wine-press and threshing-floor, of oxen and of sheep, you shall take and give to the prophets, for they are your high priests.”

Paulus brukte aldri forstavelsen arche (erke), slik vi bruker i dag med erkebiskop osv. At en eller annen omreisende profet skal være min yppersteprest, synes jeg skurrer. Det er vel bare Jesus som blir omtalt på en slik måte i Det nye testamentet.

Forøvrig tillater Didache-teksten hvem som helst å døpe, og det er jo fint. Det finner jeg dekning for i Det nye testamentet.

Det står mer om Didache her:
http://www.earlychristianwritings.com/didache.html

Men det har jeg ikke rukket å lese ennå.

Når det gjelder Ignatius, finner man brev her:
http://www.earlychristianwritings.com/
(Se midterste spalte).

Også dette har jeg bare skummet igjennom. Men han sier blant annet at hvis to ønsker å gifte seg, må de ha tillatelse fra biskopen. Også dette synes jeg skurrer når jeg sammenligner med Det nye testamentet.

Bjørn Olav sa...

Sjur, jeg er enig i at det er mangt og mye vi kan stusse over, når det gjelder De apostoliske fedre. Men likevel: de viser oss med all tydelighet hvordan de kristne levde i samme tidsrom som apostlene, og i umiddelbar tid etterpå. Dette er i seg selv veldig interessant, fordi her har vi mye å lære, om vi ønsker å leve i pakt med urkirkens liv. Hvis slagordet fortsatt er: Tilbake til urkristendommen, så må vi også være villige til å sette oss ned, for å se nærmere på hva de første kristne lærte og hvordan de levde. Det er en utfordring, synes jeg, at vi i vår tid blir så historieløse. Det er liksom urkristendommen, så er det ingenting imellom den, og så er det vår tid. Og i vår tid er det slik at Gud taler til oss, få andre. Jeg sier ikke dette om deg, eller noen andre på bloggen her, bare konstaterer at dette er en oppfatning mange, ikke minst pinsekarismatiske kristne har. Når det gjelder Didache, eller De 12 apostlers lære, så var dette skriftet godt kjent i Oldkirken. I den velkjente kirkehistorien til Eusebius (ca 325), er den omtalt. Og den ble også benyttet av flere av kirkefedrene, blant annet Klemens fra Aleksandria (ca 200) og Athanasius (ca 367). I den Østlige kirke er Didache en av de viktigste håndbøkene som regulerer de kirkelige ordninger. Med god grunn har man kalt Didache for en kirkeordning, eller sågar "den eldste kirkeordning". Skriftet kan deles inn slik: Kap 1-6 er en ketekumenundervisning (alså en undervisning til de som vil døpes), kap 7-15 inneholder de kirkelige forskrifter (om dåp, faste og bønn, nattverdbønner), kap 11-15 er forskrifter for menighetslivet (om omreisende lærere, søndagens gudstjeneste, valg av tilsynsmenn og diakoner), mens kapitel 16 er en eskatologisk formaning.

Når det gjeler Ignatius, som levde mellom år 30-107, så er han og hans brev veldig interessante. Omkring år 70, altså bare noen få år etter at Paulus hadde lidd martyrdøden, får kirken i Antiokia en ny menighetsleder, nemlig Ignatius. Han er den viktigste skikkelsen i den gruppen som kalles "de apostoliske fedre". Ignatius er urkirkens mest betydningsfulle åndelge leder og forfatter i generasjonen etter apostlene. Vi må ikke glemme at disse 12 apostoliske fedre hadde vært disipler av apostlene eller deres fortrolige, og står dermed i umiddelbar forbindelse til det urkristne miljøet. Dette burde være interessant for de fleste å få innblikk i.

Ellers tror jeg mange ville hatt glede av, og nytte av, å lese kirkehistorien til Eusebios. Den finnes i en svensk oversettelse, utgitt på forlaget Artos. Skal vi leve etter nytestamentlig mønster, burde det være interessant å lese hva som skjedde i tiden før og etter apostlene.

Bjørn Olav sa...

Når jeg ser gjennom mitt forrige innlegg ser jeg at jeg har kommet i skade for å skrive "ketekumenundervisning". Det skal selvfølgelig være katekumen... "Katekumen" er en person som forbereder seg til dåp, og som ennå ikke er fullt medlem av kirken.

Bjørn Olav sa...

Når det gjelder bestemte fastedager, så er dette en praksis helt tilbake til den første menighets tid, til selve aposteltiden. Man vet at siden den gang har kristne fastet onsdager og fredager. I tillegg kommer at historiske kirkesamfunn som de ortodokse, katolske og koptiske har ulike fastetider gjennom hele kirkeåret. Faste er en selvforsakelse og øvelse i å legge sitt liv i Guds hånd. Konkret består fasten i å avholde seg fra animalsk føde på disse to dagene, og ellers i mange andre ulike faster gjennom året, og enkelte ganger snakkes det også om en total faste. Man faster også f.eks før man tar del i nattverden, som en forberedelse. Faste kan også være en faste fra underholdning og adspredelse. Det er en tid for åndelig konsentrasjon, bønn og selvforsakelse. En positiv effekt av regelmessig faste, er jo at festmaten smaker jo så utrolig mye bedre, når man ikke spiser festmat hele uken igjennom. Jeg husker min mors søndagsmiddager. I dag er det stort sett søndagsmiddager hele uken igjennom. Søndag er forøvrig ingen fastedag i kirkelig sammenheng. Det er oppstandelsesdagen, og festdagen!

Tore Lende sa...

Takk
Takk til Bjørn Olav for grundig litteraturliste.

Hva kirkefedrene og de første kristne lærte er interessant og kan være inspirerende.

Jeg vil sette meg bedre inn i dette.

Men den eneste autoriative rettesnor for vår praksis og lære er de apostiliske skrifter og Bibelen, sålangtjeg kan forstå.

Vi ser jo av Paulus sine brever hvor raskt de avvek fra "den rette vei" Det skjedde på få år.

Paulus var f.eks. helt fortvilet over galaterne som så raskt lot seg fange av lovviskhet. Og han stilte spørsmål om hele hans arbeid hadde vært forgjeves?


Det samme ser vi når vi leser sendebrevene, avvikene og frafallet var allerede da kommet langt i mange tilfeller.

Bjørn Olav sa...

Vi er ikke uenige, Tore om Bibelens autoritet. Og vi er heller ikke uenige om frafallet i den første menighet. Det viser hvor viktig det er å holde seg tett til Jesus, hele tiden, og holde seg til bibelsk lære. Ønsker deg en velsignet dag i dag.