søndag, august 13, 2006

Høsten handler om hus

Jeg var en tur på Grasdalen i natt - alene. Jeg våknet midt på natten og fikk ikke sove igjen. Sukket til Herren om ledelse og klarhet i det som opptar meg: Menighet.

Så var det som om den Hellige Ånd sa: "Herren har talt!" Jeg fikk fred, og følte trang til å lese i Bibelen. Det var Lukas 10 som stod for tur:

Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans ... Men når dere kommer inn i et hus, skal dere først si: 'Fred være med dette hjemmet!' ... Bli boende der i huset og spis og drikk det de byr dere! Evangeliet etter Lukas kapittel 10.

Plutselig innså jeg at også Jesus taler om at strategien under innhøstningen handler om folks hjem. En at de mest åpenbare sammenhenger mellom den strategi Jesus lærte disiplene og det som skjer blant de første kristne, har gått meg hus forbi.

Paulus snakker om å bekjempe tankebygninger. Åndelig fornyelse handler ofte om det. Salige Luther og hans reformasjon er et godt eksempel.

Den hellinstiske dualismen kom inn som en tåkebank over kirken på et nokså tidlig stadium av dens historie. De, etter min mening, oppskrytte kirkefedrene bidro til det.

Og fortrengte den hebraiske, dynamiske helhetstenkningen som preger Bibelen.

En av konsekvensene av dualismen, er institusjonalismen (?), jeg mener troen på institusjoner. Jeg tenker at institusjonalismen fortrenger den Hellige Ånd, eller troen på institusjoner fortrenger troen på den Hellige Ånd. Med institusjoner mener jeg også foretakskirken.

Den opprinnelige bibelske tanken er at troens arena er hverdagslivet og hjemmet. Den tanken trues for eksempel av våre kirker, det vil si kirkebygninger.

Når Jesus sender ut de 70, ber han dem om å forholde seg til folks hjem. Tanken på å snekre troen inn i spesielle bygninger, finner vi ikke spor av i Det Nye Testamente. Fordi det var helt unaturlig for den bibelske, dynamiske helhetstenkningen om livet og troen.

Problemet med å la menighetens basis være hjemmene, er at det fungerer dårlig sammen med en hierarkisk struktur. Det er så vanskelig å kontrollere og ha oversikt over hva folk gjør i sine hjem. Kontrollen må overlates til den Hellige Ånd. Men allerede etter 3-400 år var troen på den Hellige Ånd så svekket at Kirken forbød det som Jesus knesatte som et prinsipp, nemlig husmenigheter, - det å bruke hjemmet til evangeliets utbredelse.

Jesus sier at innhøstningen handler om hus, om folks hjem. Tore Lende sier i sin artikkel Jesu ledelsesproklamasjon at det å gjøre folk til Jesu lærlinger/disipler ... skjer ved at vi lever sammen i enkle fungerende fellesskap."

Jeg er utrolig spent på hvordan Den Hellige Ånd skal lede innhøstningen som ligger framfor oss.

Men én ting er sikkert: Det kommer til å handle om våre hjem.


Share/Save/Bookmark

5 kommentarer:

Tore Lende sa...

Are, du sier du er spent. Jeg er også spent. Og du skriver:

"Den opprinnelige bibelske tanken er at troens arena er hverdagslivet og hjemmet. Den tanken trues for eksempel av våre kirker, det vil si kirkebygninger"

Du understreker ofte det med at samlinger - møter - felles bønn - brødsbrytelse. Så og så mange samlinger.

Det er viktig..

Men viktigst, tror jeg, er hverdagslivet - hva fungerer mellom oss i hverdagslivet.

Hva er det som skjer mellom oss om vi legger ned alle "samlinger"

Nå i retrosepekt - er de tinge som skjedde mellom samlingene viktigst - mellom oss voksne - mellom barna våre.

Vi hadde en utrolig spennende kveld hos Åsulf en kveld. Åsulf og Ingrid (voskne venner fra 70 -80 tallet. ) Vår egen Gina (32) og ett av deres barn mimret om gamle tider.

Både vi og barna opplevde utrolig mye bra - vi bodde også noe i nærheten kollektivt -vi hadde ferier sammen som husmenighet - og vi møtte gjerne husmenighetene i Oslo, Gjøvik og Haugesund og andre steder.

Da ungene snakket, slo det meg hvor utrolig mye gøy og verdifullt de hadde sammen. Og vi sang en av de åndelige viser Gina og Møyfrid laget som 10-12. "Jesus vi priser deg, vi ærer deg..."

Jeg ser ganske klart at en fungerende samling husmenigheter kan skape en utrolig verdifull og dynamisk barne- og ungdomskultur.

For noen - ikke alle -av ungene begynte problemene at alt ble mer og mer sentrert om møter og prosjekter. Far og mor var alltid opptatt av menighetsaktiviteter.
Vi var opptatt av å bli "skikkelig" menighet, og lot oss påvirke av 80-tallets strømninger. De skulle vokse - bli stort etc..

Jeg vil understreke at troens arena er hverdagslivet, krydret med noen spesielle samlinger.

Det var herlig å høre være lykkelige barn mimre om sin felles gode barndom.

Are Karlsen sa...

Tore,

Du skriver:

"Hva er det som skjer mellom oss om vi legger ned alle "samlinger"

Nå i retrosepekt - er de tinge som skjedde mellom samlingene viktigst - mellom oss voksne - mellom barna våre."

Jeg følger deg hundre prosent. Jeg tror ikke idealet er faste samlinger én eller flere ganger i uka.

Jeg tror som deg på "livet". Wolfgang Simsom var inne på dette, også. Fellesskap som ikke hadde en fast møtestruktur.

Jeg har egentlig forsøkt å gi uttrykk for det idealet. Når det gjelder vår egen husmenighet, så er ikke vi der idag. Idag har vi faste samlinger, og finner det naturlig. Det er også mulig at det er riktig i forhold til rusmisbrukerne. Vet ikke.

Tore Lende sa...

Hei, Are det var ikke for å si imot det du sier, men for å bekrefte og utfylle.

Vi lever ikke i det fullkomne eller idealet - og vi må akseptere at vi er "på vei" og noen er kanskje komme lenger enn andre.

Det er også viktig at vi anerkjenner den lengselen våre "babylonsvenner" har - og jeg kan uttrykke meg så hovmodig?

Jeg sier dette i erkjennelsen av at jeg også sikkert har mye av Babylons ånd i meg. På 70-tallet så trodde jeg vi hadde forlatt Babylon til fordel for det nye Jerusalem som er fritt og uten murer.

I ettertid ser jeg at vi hadde nok masse av Babylons tradisjoner og tankesett i oss.

Derfor er det viktig at vi akter våre annerledestenkende venner høyere enn oss selv.

Og mens vi gjør det oppmuntrer vi dem og støtter dem på vei ut. På veien ut gir vi dem Lammet å spise - og vi spiser sammen.

Og sammen ber og roper vi: "Komme ditt rike, skje din vilje på jorden slik som i himmelen"

Abrhams sønner og døtre rører seg, det er bevegelsen, vi gleder oss og fryder oss i bevegelsen, på veien tar vi frem harpende og trommene og dansende synger vi Zions sang - de gjenløstes sang - og fryder oss i vårt nye språk - av noen kalt Kanaans språk.
Glory. Glory! Det er rikets språk og kommunikasjon.

Jan Einar sa...

Det er bra, Are.

Jeg kan være enig i at vi i foretakskirken (alias Storsalen Menighet) har undervurdert hjemmene som viktig samlingspunkt for Guds Rike.

Jeg noterte meg at dere har innviet 4 hjem til gudshus. Men jeg er også sikker på at flere av studentene i menigheten ubevist har innviet sine hybler til gudshus også.

Så får vi bare huske på at hjemmene våre er Guds hus også utenom de formelle husfelleskapsamlingene og cellegruppe samlingene, og at menigheten kan samles til uformelle møter også.

Hilser dere med 5. Mosebok 12,5-7:
Men til det stedet som Herren deres Gud utvelger blant alle stammene deres, for å la Sitt navn få bolig der, dit skal du gå. Dit skal dere føre brennofrene deres, slaktofrene, tienden, gavene fra deres hånd, ofrene dere har lovt, de frivillige ofrene og det førstefødte av storfeet og småfeet deres. Der skal dere holde måltid framfor Herren deres Guds åsyn, og dere skal glede dere, både dere og husfolket deres, over alt dere har lagt hånden på, over alt det Herren din Gud har velsignet deg med.

JEV

Are Karlsen sa...

Jan Einar,

Det var nok litt på spøk at jeg "skrøt" av våre fire gudshus. Men også litt for å motivere og inspirere andre til å gjøre det samme.

Du har nok rett i at det foregår mye menighet rundt omkring i de tusen hjem.