mandag, mai 22, 2006

Kan man plante en menighet?

Menighetsplanting er et kjent begrep. Tore Lende spurte tidligere i en kommentar: Kan man plante menighet?

Jeg skjønte ikke dengang hva Tore mente. Men tror jeg skjønner det nå. Menighet er ikke noe man etablerer eller planter. Menighet er noe som er. Når to eller tre samles i Jesu navn, så oppstår menighet. Det greske ordet for menighet - ecclesia - betyr kort og godt samling. En samling av mennesker.

Det som konstituerer en menighet, dvs. gjør en menighet til en menighet, er ikke kirkebygget eller prekestolen. Begge er ukjente begreper for det Nye Testamente. Det som konstituerer en menighet er når to eller tre kommer sammen for å lære og å gjøre "alt Han har befalt oss". Da skjer menighet. Da oppstår menighet. Den plantes ikke. Den etableres ikke. Den finner sted.

Og så er det bare å gå inn i Guds Ord og lære om innholdet i samlingene:

Når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp. 27 Taler noen i tunger, skal det ikke være mer enn to eller i høyden tre hver gang. De skal tale én om gangen, og det skal være én som tyder. 28 Hvis det ikke er noen til å tyde, skal den som taler i tunger, tie når menigheten er samlet. La ham tale for seg selv og for Gud. 29 La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. 30 Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie. 31 For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret ... (Første korinterbrev 14)

Denne føringen fra Paulus er det ikke mulig å praktisere i dagens foretakskirker. Men det lar seg godt gjøre i husmenigheter. Bibelen har ingen anvisninger for foretakskirker, noe dagens pastorer stadig konstaterer. Husmenigheter derimot, kan støtte seg på Bibelen i sin virksomhet.

Foretakskirkene må støtte seg til sekulære teorier omkring lederskap og organisasjon. Husmenighetene på sin side, kan støtte seg til Bibelens lære om tjenerskap og Kristi kropp. Det kommer til å være husmenighetenes store styrke i tiden som ligger framfor. En spennende framtid!

(I posten Om å danne menighet fra 29. april pågår det fortsatt en debatt i kommentarfeltet om disse tingene.)

Technorati Tags: ,


Share/Save/Bookmark

14 kommentarer:

Anny Svenstad sa...

Jeg liker klar utvedtydig tale som du har her, Are!
Noen må tørre være klare i all "kristen-forvirringen"!(for oss lekfolk)
..og såkalte sterke ånedelig-lederes-åndelige uttalelser som hadde enerett på å være det ene sanne! ..og fortalte oss andre: Kom ikke her! Ti stille!

Igjen: Da er alt dette MITT EGET ansvar, ikke å være sur og bli sittende og tie stille, men gjøre hva jeg har tro for! Og det har ALLE muligheten for å gjøre! Vi kan heldigvis ikke skylde på noen andre enn oss, selv om vi ikke er fornøyd.

Turid Sunde sa...

Vi mimret litt på Gjøvik da vi møttes noen for å " Blogge"- kall det hva du vil. Mange av oss har røtter fra Jesusvekkelsen. Vi var mange unge som samles så og si hver dag i forskjellige hjem og klubber. Alle deltok med det de hadde. Alle visste om hverandre, og vi spurte etter hverandre dersom noen var borte en dag eller to. Vi hadde ekte omsorg for at alle skulle henge med på veien vi hadde funnet. Ingen var utlært, ingen hadde gått gjennom noe program av noe slag hverken for å få si noe eller be for noen. NB! Jeg tror på renselse og helliggjørelse, altså!
Heller ikke for å starte et gospelkor om noen hadde lyst til det.
Jeg vet at mange ikke er med lenger av oss som opplevde dette på syttitallet, men jeg lurer litt på grunnen. Har gjennom årene hatt ganske mange bastante meninger om hva som gikk galt. Det har jeg ikke lenger- og heldigvis for det. Den dagen jeg ikke lenger kan skifte mening, er jeg død.( Ikke i himmelen).
Jeg har ofte lurt på de senere år, hvorfor alle foretak i menigheter må overstyres av noen. Hvorfor kan ikke f.eks. ungdommen få styre seg selv? Har ikke hatt ungdommer selv, men har hatt mye med mange å gjøre , og har nå i allefall vært ung selv.Jeg var full av liv, ønsker, håp. lyst til å bety noe for noen og full av ideer.Mange av ideene var faktisk ganske bra også.Det tørr jeg si nå.
Hvorfor ikke la de unge ta ansvar for noe selv? Ikke bare nesten? Har vi ikke lenger tillitt til at Gud kan lede og tale til de unge? De som kanskje er mest lydhøre av oss alle?
Dette er forhåpentligvis ikke en gammel kones tanker om at " Alt var bedre før". Jeg tror faktisk Gud mente det Han gjorde i denne vekkelsen.. Litt rart å lese det du skriver Are i " Om å danne menighet", der du spør om Gud er uansvarlig. Har liksom fått den følelsen mange ganger under samtaler om hva som skjedde. Men som du sier : Gud hadde noe på hjertet , og det har Han fortsatt.
For å komme til begynnelsen : Var vi plantet? Skulle vi vært plantet? Var vi en levende organisme av levende mennesker?
Når jeg tenker på de som fortsatt er med ( som vi vet om), ser det nesten ut til at det er de som enten greide seg så bra , at de kom opp og fram i kristenlivet, eller det er de som var villige til å bøye seg så dypt at de kunne kontrolleres.

Are Karlsen sa...

Noe av det samme skjedde i Sandefjord. Men vi var ikke fullt så løsrevet fra tradisjonelle menigheter. Men vi ungdommer opptrådde ganske selvstendig med egne initiativ. Bl. a. gikk en kamerat av meg - nå pastor i Metodistkirken - og jeg til kommunen og fikk låne et hus i sentrum som vi kalte Arken. Det ble et tverrkirkelig Jesushus til fellesskap og evangelisasjon. Mange har gode minner fra den tiden.

Men vi lot oss fange inn av menighetene. Hadde ingen tanke om å bryte ut, for den saks skyld. Menighetene den gang tok også vel imot oss og fanget opp vårt engasjement.

Så gikk jeg gradene på en måte. Til slutt syntes jeg utsiktene så dårlig ut. Men de opprinnelige visjonene var slett ikke døde. Og Gud var den samme. Så nå er jeg tilbake ved et slags startpunkt. Men jeg står ikke tomhendt.

Idag ringte Irene forresten. Hun kom ut av fengslet på fredag - prøvde å få tak i meg uten å lykkes. Det går faktisk bra med henne. Hun er fortsatt fast bestemt på å reise på rehabilitering. Det er et under! I helgen var hun på konfirmasjon hos sønnen sin. Skulle ønske dere hadde truffet henne - hun er et herlig menneske.

Hun kommer til oss i morgen.

Idag kom det en kar innom som jeg bruker å ha menighet sammen med. Sterkt.

blogger sa...

Man kan plante en menighet. Paulus plantet, Apollos vannet. Men veksten, den kan man ikke besørge. Den er det Gud som gir.

Are Karlsen sa...

Skriftstedet du referer til er velkjent. Men jeg er ikke sikker på om Paulus mener å plante menigheter her. I så fall blir bildebruken hans haltende når han sier på samme sted "dere er Guds åkerland, Guds bygning". Vi er åkerlandet, og det er på oss han planter. Menigheten? Det blir rart.

Det er menighetens natur jeg er ute etter i det jeg skriver.

Neste gang du kommenterer oppfordrer jeg deg til å være frimodig og gjøre det under fullt navn. Du har ingen ting å frykte.

Thomas sa...

'Gjøre menighet' er veldig tiltalende synes jeg. Inspirerende å følge dialogen på bloggen her. Og til og med 'sekulær organisasjonsteori', som Are refererer til, har skjønt at praksis - det en gjør - er det interessante. Derfor streves det i forskningskretser nå med å finne nye ord på dette. Ut med alle statiske ord (organisasjon, strategi, struktur), og inn med dynamiske (organisere, strukturere, lære). Og en del nye former for 'kunnskapsarbeid' i næringslivet har lite med hierarkier og overstyring å gjøre. Men å hevde at kristendom handler om levd liv og ikke bygninger og møteformer, er ikke særlig nytt, det har vært sentral forkynnelse i mange menigheter i lang tid. Problemet er at tradisjonelle menigheter havner i en skvis her, mellom budskap og institusjonelle rammer (bygget, rutinene, organisasjonsapparatet er der jo fortsatt). I en husmenighet er denne motsetningen mye mindre. (Men også husmenigheter kan bli lukkede og stive.)

bent risnes sa...

Apropos menighetsplanting: Overhørte nylig et intervju med en foretaksom kar som bedrev denne virksomheten i noe mindre skala. Han ga et sympatisk inntrykk og var levende opptatt av folk og deres åndelige behov. Dessverre var han kommet noe på etterskudd når det gjaldt tilsynet med den nyplantete virksomheten sin. En utstrakt reisevirksomhet fra hans side hadde vanskeliggjort en jevn pleie og røkt. Så langt, så vel. Det som imidlertid fikk meg til å spisse ørene, var utdypingen av hva denne reisefeberen kunne føre til.

-Når visjonsbæreren ikke er tilstede, blir jo visjonen også fraværende i den nyplantede menigheten!

Menighetsplanteren tok selvkritikk i møte med denne enkle logikken. Menneskeverk kan ikke eksistere uten en menneskelig visjon.

Are Karlsen sa...

Thomas,

Det er litt underlig hvordan hele samfunnet orienterer seg mot noe av de samme verdier, som du indikerer fra ditt ståsted innen forskning på organisasjon og management (var det riktig?)

Til din parantes til slutt: Jeg mener at husmenighet som form er ingen garanti for noe som helst. Verdigrunnlaget er viktig, for ikke å si avgjørende.

Anny Svenstad sa...

-Når visjonsbæreren ikke er tilstede, blir jo visjonen også fraværende i den nyplantede menigheten!

Enig!

Så flott med nye innlegg og nye meninger, velkommen må jeg si.

Thomas, så spennende å lese hva du skriver! ...uten nå i kveld å gå nærmere inn i dialogen..
(klokkka er for mange og dagen har vært for drøy..) mer i morgen..

Thor Einar sa...

Tror hverken man kan plante eller starte menigheter, man kan derimot være menighet. Vår forståelse tradisjonelt av menighet ligger nærmere at det er noe man gjør enn noe man er.

Samtidig så er det vanskelig å finne gode ord som beskriver den virkelighet man ser, og ord for de fellesskapsformer som oppstår. Kanskje vi kunne ha en liten idedugnad her på hvilke ord som er de mest riktige og kommuniserende på dette temaet

Thomas sa...

Thor Einar
'Være menighet' fanger defintivt viktige sider, f.eks hvile, naturlig hverdagsliv, helhet, m.m. Men det har også visse utfordringer. Mulig dette blir litt for filosofisk for noen, men jeg prøver: hva er det å 'være'? Jeg tror dette dypest sett er et relasjonsbegrep. Vi skapes som mennesker i relasjon til andre mennesker. Vi finner mening bare i relasjon til andre - mennesker, Gud, natur, kultur, osv. 'Være' er dermed et aktivt begrep - relasjoner er ikke statiske, de beveger seg hele tiden.

Derfor tror jeg forståelsen, både av mennesket og av menigheten, ligger i skjæringspunktet mellom 'være' og 'gjøre'. Eller, vi kan ikke 'være' menighet uten at det er noe vi samtidig 'gjør'. Alt i vår daglige praksis, hva vi er, gjør, sier, tenker står i relasjon til andre.

Turid Sunde sa...

Eller, det er så enkelt som å lese 1.Kor.14,26 - 33. Jeg har lært her at menighet betyr i opprinnelsen : Samlig, eller komme sammen.
Moro forresten, å se at det i vers 33 står :" Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud". Altså står det ikke Ordens Gud, men Freds Gud. Morsomt og tankevekkende at det står i dette avsnittet.

Are Karlsen sa...

Thomas - du drar opp inspirerende perspektiver. Jeg får lyst til å studere det greske ordet koinonia som er oversatt samfunn, fellesskap. Tror det er noe å hente der.

Frank Fotland sa...

Har nettopp faatt greie paa dette med blogging av Tore Lende og finner utrolig mye interessant her.
I fjor kom jeg til Norge med familien etter flere aar i Kina. Bodde i en by nord for Tibet. Vi som var utlendinger var for det meste kristne teltmakere fra mange forkjellige nasjoner og kirkesamfunn.
Vi som var utlendinger kom sammen hver soendag for husfellesskap og maaltid etterpaa. Etterhvert som vi ble flere utlendinger delte vi oss opp i flere husfellesskap.
Vi foelte det ville bli for stor risiko for de kinesiske kristne om vi ble for ivrig med i den kinesiske kirken.
Det fantastiske var at det var en slik enhet blant alle utlendinger i byen samme hvilken sammenheng vi kam fra. Ingen sa hvilken kirkesamfunn de var fra. Vi var bare soesken i Herren.
En hvis ledeslesstruktur hadde vi i fellesskapet, ellers ville det ikke ha fungert. Ellers ble ansvar for for de farskjellige funksjoner fordelt til hver soendag, slik at vi tok turer med aa dele Ordet og gjoere istand til lunsj, barnepass, osv.
Her var det viktig aa vaere, men ogsaa gjoere det man var satt til aa gjoere.