Gjennom vår ferd får vi etterhvert forståelsen av livets ondskap og dets godhet.
Mang et sår vil flenges opp i våre hjerter.
Må vi få mot og styrke til også se kjærlighetens ømme hånd, som vil lege våre sår.
Den kulden som finnes i et fengsel
der det ikke er rom for nærhet og godord,
den synes farlig for disse ungdomsår.
Det å bli utestengt i fra omsorg er en ondskap i seg selv.
Ingen oppbyggelse for noen er det her.
Kun næring til videre forvirrelse over hva som er rett og galt hva medmenneskelighet angår.
Det fortviler mitt hjerte å se hvordan kjæreligheten bryter ned hos mennesker som aldri har fått nok av den. Kanskje heller ikke har smakt den noen gang.
Hvordan vet de hvilken vei de skal gå?
De vet det ikke.
Det er ofte et barns ustøe bein som går samme veien ut som de kom inn.
Verst av alt, de sammme bortkomne bein finner ofte den samme vei inn igjen.
Irene
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar