- Jeg kan kjøre deg til fengslet om du vil, sa jeg. Han lyste opp i takknemlighet.
Det var idag jeg skulle kjøre han, men det hadde jeg desverre ikke merket meg. Jeg trodde vår avtale var å treffes i husmenigheten i kveld. Ut på ettermiddagen får jeg telefon fra Morten, som fortalte at Tommy fortvilet forsøkte å få tak i meg.
Jeg ringer Tommy og forsikrer om at jeg stod ved mitt løfte.
- Vi kan kjøre fra Sandefjord klokken halv fem.
- Jeg skulle vært i Drammen kl. 10 i formiddag, sier Tommy, men jeg har ringt og sagt at jeg er forsinket. Jeg har også stoppet en politipatrulje, og spurt om de kunne skaffe meg transport dersom jeg ikke fikk tak i deg.
- Jeg kan ringe politiet og si fra at jeg kjører deg til Drammen, foreslår jeg.
Tommy sier at dette er den 30. dommen hans.
På veien til Drammen forteller Tommy at han så fram til å sone. Komme vekk fra rusmarerittet. Det blir tøft de første 14 dagene, men det kommer til å gå greit. Og så få stelt sårene som ikke vil gro. Og få ordnet med tennene. Og få betalt gjeld. Tommy er uføretrygdet, så han har ordnet med månedlig fast overføring til en kar som har hjulpet han og som han skylder en del penger.
Alt kommer til å bli bedre etter soningen. Da skal han skaffe leilighet i en annen kommune, så folk fra rusmiljøet ikke finner han. Og så skal han skrive bok. Og være mye sammen med sønnen sin.
- Deg tror jeg at jeg har sett før, sier Tommy til fengselsbetjenten og smiler med den ene hjørnetanna si.
- Jeg er ikke sikker, sier betjenten.
- Det er jeg som er den enarmede banditten. Tommy drar opp den lamme, visne handa fra jakkelommen.
Så strekker han fram den friske handa til farvel. Jeg forsikrer han om at jeg kommer til å besøke han.
Tommy og jeg.
Livet har mening.
Technorati Tags: prison
Innlegg
2 kommentarer:
Kjære Are
— Herren velsigne dere begg! Helge Terje
Takk for hyggelig kommentar!
Bloggrevyen vil jeg forsøke å legge inn i mine rutiner!
Legg inn en kommentar