fredag, januar 06, 2006

Behov for fornyelse av menigheten?

CRW_1594
Sjur Jansen
Foto: Are Karlsen
Jeg siterer Sjur igjen i denne posten.
Her møter han meg til lunch i august 2005.

Etter min mening er menighetslivet i skrikende behov av fornyelse. Menighetene har i de senere årene utviklet seg til å bli et religionsvesen med et profesjonelt presteskap og stort sett mistet fellesskapsaspektet. Mange kristne opplever en stor frustrasjon i forhold til både menighetens liv og sitt eget kristenliv.

Mange nekter å oppgi visjonen om at menigheten skal være en arena for fellesskap, nærhet og et mangfold av tjenester. Hva hindrer en slik fornyelse?

Det er to forhold som hindrer en slik fornyelse etter min mening:

1. Den delen av menigheten som forventer et gudstjenesteliv som primært ivaretar deres egne kulturelle interesser. Man ønsker gudstjenester med en høystemt atmosfære av gedigen sang, en god preken i en ryddig forsamling av anstendige mennesker. Og deretter gå hjem til sin egen søndagsmiddag for så å møte til gudstjeneste neste søndag.

2. Pastorer som primært er opptatt av sin egen rolle som predikant-artister. Disse pastorene konstaterer at menighetens ønske om forandring spriker i alle retninger, og faller selv ned på å tilfredsstille tradisjonelle forventninger til pastorrollen, som med tiden blir mer og mer lik prestens.

For mange kristne, meg selv inkludert, blir denne situasjonen så desperat at man vender seg bort fra tradisjonelt menighetsliv og søker til fellesskap i mindre grupper. Noen, som meg selv, går så langt som til å kalle disse gruppene husmenigheter.

Sjur Jansen beskriver noe av denne desperasjonen i sin uhyre interessante artikkel Hvilken struktur er bra for menigheten?:

"Men da jeg gikk til bunnen av problemstillingen, kom jeg frem til mer radikale ordninger. Hvorfor være avhengig av kaffemaskinen til menigheten? Hvorfor være avhengig av kirkens vestibyle hvor det ofte er dobbeltbookinger av utstillinger og småarrangementer? Hvorfor være avhengig av ledere som sjelden har tid til å snakke? Hvorfor være avhengig av det store apparatet?

Alt går glattere hvis man tar i bruk hjemmene til smågruppesamlinger. I hjemmene har man alt man trenger. Man har rom, kaffemaskin, ikke noe byråkrati, osv. Og man er nødt til å samles i små grupper, det er ikke plass til storsamlinger. I hjemmene slipper man også unna mikrofoner, dyre orgler og slikt."

Jeg anbefaler denne artikkelen av Sjur. Den vil sette igang prosesser.

Technorati Tags:


Share/Save/Bookmark

4 kommentarer:

dan sa...

kult. Er veldig enig i hvordan menighetene er for tiden. Har i mange år ønsket er skikklig vekkelse. Det tror jeg at jeg ikke er alene om. Å finne alle feilene er ikke så veldig vanskelig. Men å gjøre noe med dem... det er der vi ofte blir redde for det kjødelige, og holder oss tilbake, skjuler oss bak vår menneskelige stoltet.

Jeg tror også på å samles i mindre grupper. Det slik min tro ble grunnfestet; ved at jeg deltok i disipelgruppe/cellegruppe. Det var ingen erstatning for selve "menighetslivet", men det ble som en slags bekreftelse på det jeg lærte fra prekestolen...på en måte.

kan holde på i en evighet med det her. Men er utrolig interesant å lese innleggene dine! Håper og ber om at fremtiden skal inneholde mer samfunn med hverandre og Gud!

Helge Terje Gilbrant sa...

Spennende, jeg har (etter mange timers samtale med bl.a. Are) også reflektert mye over i hvilken grad småfellesskapene kan være selvstendige. Jeg ser at Sjur J. sier at de bør være “mest mulig” selvstendige. Jeg skal bruke en del tid på refleksjon over hva “mest mulig” kan og bør være.

Veldig int. synspunkter.

Geir Øynes sa...

Dette tenner noen gnister i meg, tror jeg?

Sjur Jansen sa...

MEST MULIG SELVSTENDIGE HUSGRUPPER: Hva mener jeg med ”mest mulig selvstendig husgruppe”? Det beste er helt selvstendige husgrupper, altså husmenigheter. Men jeg ønsker også å flytte tyngdepunktet i tradisjonelle menigheter. Jo mer de nærmer seg husmenigheter i holdninger og ordninger, desto bedre.

Hva skal en husgruppe være egentlig?

A) GRUNNLEGGENDE FELLESSKAP? Er husgruppe menighetens grunnleggende fellesskap? Da må vel alle i for eksempel pinsebevegelsen være enige i at husgruppen skal være 100 % selvstendig? Menigheter i pinsebevegelsen vil jo ikke ha noen organisasjon over seg. Hver menighet er selvstendig. Det er bibelsk, sies det. Hvis husgruppen er menighetens grunnleggende fellesskap, hvorfor skal det da være en stormenighet over den?

Hvorfor ha et katolsk system med en husgruppeleder som har en husgruppebydelsleder over seg som har en fellesskapspastor over seg som har en forstander over seg? Er det ikke slikt system pinsevenner ikke liker? Er ikke dette organisasjon? Hvorfor innføres det da?

Selv om husgruppene er selvstendige, har de fremdeles mulighet til å møtes i storsamlinger. Selvstendige husgrupper er ikke et nei til storsamlinger, det er bare et nei til å ha en organisasjon over seg.

Argumentene for selvstendighet er mer effektiv og presis kjærlighet. Det vil si: Minifellesskapets egne prioriteringer gir mer motivasjon. Man bytter også ut indirekte tjenester som må leveres til stormenigheten med direkte tjenester som leveres til naboene. I tillegg utløses penger og ressurser som i dag bindes i stormenighetens bygning, byråkrati og kultur. Og man tar raskere beslutninger.

B) VIRKEGREN? Eller er husgruppe ikke menighetens grunnleggende fellesskap, men bare en virkegren? Da har jeg i tilfelle to spørsmål:

1) Hvor er da menighetens grunnleggende fellesskap? Hvis svaret er gudstjenesten, er mitt syn at gudstjenesten ikke er mye å skryte av som et fellesskap (opplevde du kjærlighet fra benken foran deg under forrige gudstjeneste?). Vi trenger en ny radikal ordning – f eks husmenighet...

2) Er det bra at en menighet har virkegrener? Jeg er ikke i mot kristne barnehager, bibelskoler, kor, leirskoler, osv. Dette kan gjerne drives av enkeltpersoner, stiftelser eller andre. Men når en menighet svulmer opp med mange virkegrener, ødelegges menighetens grunnleggende fellesskap. Man får en virkegrensmenighet der alle er stressa og der det er ressurskonflikter mellom virkegrenene. Folk løper i ring i stedet for å bygge mennesker. Få har tid til kjærlighet. I en virkegrensmenighet er virkegrenene det viktigste - ikke det grunnleggende fellesskapet.

Vi har aktivitetsmenigheter, virkegrensmenigheter og arbeidskirker. Men ingen snakker om kjærlighetskirker. Jo, man snakker om det, men ingen er villige til å endre strukturen slik at kjærligheten får bedre rammer. Man strekker seg kun til å innføre husgrupper som en slags virkegren underlagt virkegrensmenigheten. Man innser altså at man er i problemer, men er ikke villig til å fjerne det som skaper problemer! Man er bare villig til å sette krykker til en sviktende struktur.

I en husmenighet kommer det grunnleggende fellesskapet først. Deretter kommer prosjektene man blir enige om. Antall prosjekter er lett å redusere slik at de står i står i riktig forhold til menighetens grunnleggende fellesskap.

I stormenigheter har man et par ganger i året såkalte menighetsmøter der man skal bestemme retning, økonomi, ansettelser, prosjekter osv. Det er dårlig oppslutning om slike møter. I husmenighet derimot, er det menighetsmøte med 100 % oppslutning hver eneste uke! Og menighetens grunnleggende fellesskap er identisk med med menighetsmøtet! Dette er kort sagt en genial struktur.