I forbindelse med valget på ny pave, påtar den kjente katolikken Janne Haaland Matlary seg å opplyse den norske offentligheten om hvordan den katolske kurien - av det franske court som betyr hoff - er bygd opp og fungerer.
Kurien består av "en pave, et hundretall kardinaler, mange tusen biskoper og hundretusener av prester, og under dem igjen, diakoner og lektorer". Dette er bygd opp som et rent militært hierarki (av kun menn, selvsagt, som lever i sølibat) med "beordringsplikt". Det betyr at de som er en del av dette "hoffet" må være forberedt å på to dagers varsel flytte til et hvilket som helst sted på kloden og utføre et hvilket som helst arbeide, ifølge Matlary. (Jeg antar at dette praktiseres med en viss form for lempe og dialog med den enkelte, for at ikke systemet skal bryte sammen.)
I den katolske kirke blir kurien omfattet av stor respekt, både fra kirkens medlemmer og verden utenfor. Den katolske kirke representerer en enorm tiltrekningskraft i form av sin størrelse, makt, historikk, tradisjoner og praktfulle seremonier. Jeg tenker at "evangeliets dårskap" er effektivt kamuflert av overdådighet på alle områder: Arkitektur, utsmykkede kirkerom, iøynefallende presteskruder og høykulturelle seremonier. Selv kirkekritiske, norske journalister blir helt provinsielt underdanige i møte med denne prakten.
Luther ønsket et oppgjør med alt dette. For eksempel katolske kirker som ble reformerte, ble rensket for all utsmykking og malt helt hvite innvendig. Men Luther ble tvunget til å beholde presteskapet, hvilket han egentlig ikke ønsket. Og dermed var det gjort. Presteskapet sørget etterhvert for å få tilbake den kirkelige skruden, noe som også folkereligiøsiteten krevde.
Og da er jeg tilbake til en av mine kjepphester: Mange frikirker har vært igjennom samme utvikling, og fått sin kurie. Og til og med Pinsebevegelsen er godt på vei. Pastorer heter øverste nivå i pinsebevegelsens kurie. Og rundt dem bygges det et tydelig hierarkisk hoff av kirkelig ansatte av ulike kategorier.
Dette hoffet tapper etter min mening Jesu menighet for ressurser. Både materielle og åndelige. 90% av hva menighetsmedlemmene gir i kollektene, går til å drifte hoffet. Og for å forsvare sin eksistens og sine privilegier, sørger hoffet for å legge beslag på så mange oppgaver og tjenester som mulig, særlig de mest synlige knyttet til plattform og gudstjenestene.
Min mening er at de kvaliteter hoffet bidrar med i form av profesjonalitet ikke står i forhold til de sentrale verdier som går tapt med tanke på fellesskapet, det allmenne prestedømmet og mangfoldet i Jesu kropp. Jeg er redd hoffet bidrar til å drepe det kristne fellesskapet og svekker dermed menighetene.
Technorati Tags: det almenne prestedømme, kurien
Innlegg
8 kommentarer:
Kjære venn!
Are, Hva ønsker du egentlig å oppnå? Dersom dine synspunkter om pastorene som en pave som tar 90 % av offerpengene for å fø seg selv og sitt hoff får såpass stort gjennomslag at dagens pinsemneigheter må legge ned, tror du virkelig at det vil være så stor gevinst for Guds rike? (Kanskje de ikke må legges ned selv om pastorene forsvinner, men det er jo noe med den grunnmuren...) Er en slik nedleggelse et mål å kjemper for å se virkeliggjort? Svaret har du jo egentlig gitt, men jeg har litt vanskelig for å tro at du virkelig ønsker det.
By the way — Jeg tenker at de verdier som du så mesterlig løfter fram kan prege en pastors tjeneste slik at han/henne virkelig kan være med å lede mennesker inn i en meningsfylt tjeneste for Jesus. Jeg husker at du selv en gang dro fram epoken i Salem Sandefjord med Håkon Haug som pastor som en veldig god periode, preget av vekst, fremgang og særlig omsorg for de svakeste.
En verdi som vi er enige om er: Toleranse — ikke konformitet. Jeg tror det da er et poeng å forsøke å ikke bekjempe hverandre eller uttale seg lite fordelaktig om hverandre, men tvert imot oppmuntre og påvirke hverandre. Jeg undrer på om din iver for å bygge husmenigheter kan få en litt ødeleggende slagside, det er dersom denne iveren isteden blir å bekjempe det eksisterende. Jesus og jeg (!) vi ønsker begge å velsigne arbeidet i husmenigheten i Scahnkesgate, på tross av at (og nå snakker jeg bare for meg selv!) jeg kan se svakheter med den valgte struktur, som du nok vil kalle fravær av struktur. Men jeg ønsker å være tollerang, ikke fokusere på det jeg ser på som svakhet, men isteden oppmuntre og storlig glede meg over de seirer som blir vunnet. Are, det er faktisk noe å glede seg over også innenfor det etablerte menighetsmiljø, og jeg håper at ved hjelp av dine klare tanker og verdifokusering skal det bli mer.
Helge Terje,
Jeg ønsker å bidra til en åpen og fri tenkning om utviklingen i våre menigheter. Det er vi ikke vant til. Det er "hoffet", eller kurien, eller forkynnerne, som nå legger premissene for tenkningen. I allefall den offentlige tenkningen.
Det er vel derfor det virker truende når jeg gjør det. Selv om jeg ikke gjør annet enn å peke på en utvikling som jeg hevder setter menighetenes eksistens i fare. Og mener jeg har statistikken på min side.
Jeg skrev at "90% av hva menighetsmedlemmene gir i kollektene, går til å drifte hoffet".
Og: "Jeg er redd hoffet bidrar til å drepe det kristne fellesskapet og svekker dermed menighetene." Det sier jeg ut fra egne erfaringer etter 40 års fartstid i menighet, både innenfor og utenfor "hoffet".
Man kan bruke mange ord på det samme. Are kaller det "hoffet" i denne artikkelen. Jeg kaller det for indirekte tjenester. Altså tjenester som bare støtter andre tjenester. Det vil si tjenester som naboen ikke opplever. For eksempel tjenesten "bæring av mikrofonstativer". Den tjenesten støtter bare en annen tjeneste: "kor og preken".
Og hvor mye kjærlighet opplever naboen av kor og preken? Svært lite. Både støttetjenesten (bæring av mikrofonstativer) og hovedtjenesten (kor og preken) er altså ganske bortkastet. Det er lite effektiv kjærlighet i slike tjenester. Evangeliet blir ikke troverdig.
Ved å kutte ned på de indirekte tjenestene, eller hoffet som Are kaller det, kan man veksle de inn i direkte tjenester. Istedet for å vaske kirkegulvet, kan man vaske naboens gulv.
For å kutte ned på de indirekte tjenestene, må man si nei til at menigheten under sin paraply skal ha dramagrupper, kafeer, bygninger, vaktmestere osv.
Men det vanlige svaret på en slik tanke er vel at virkegrenene må bestå og at virkegrenene må oppsøke folk. Så flytter man gudstjenesten ut på torget eller noe slikt. Men hva hjelper det? Fremdeles er det ikke kjærlighet. Fremdeles bærer man mikrofonstativer istedet for å se enkeltmennesker.
Eller for å ta det fra en annen kant: La oss si din egen onkel er sliten og syk. Hva synes du menigheten bør tilby ham? En preken? En orgelkonsert? Et tilbud om å bli med i et vaskelag? En fellesskafé? Det er slike virkegrener menigheten bruker kreftene på. Men det er ikke det onkelen din trenger.
Ved å kvitte seg med virkegrenene, kan man heller tilby onkelen dette: "Hei, bli gjerne med hjem, så skal du få middag av oss. Eller ønsker du kanskje at vi vasker gulvet ditt?" Det er kjærlighet. Da blir evangeliet troverdig.
Det handler ikke bare om holdninger. Det handler også om ordninger. Menigheter bør ikke binde opp ressurser i indirekte tjenester. Det er feil ordning.
Are viser en annen ordning: Husmenighet.
Jeg løfter virkelig "hatten" for deg Are som tør å pirke i "maurtua". Tenk at du tør å komme med tanker og meninger som sikkert rokker ved det etablerte menighetssynet som storparten av menighetsmedlemmer i Norge har. Jeg tror nemlig at du Are har svært mye rett i det du skriver. Men om jeg vil sluke alt rått, se det er jeg ikke helt sikker på.
Jeg tror f.eks at vi som kristne mennesker trenger bibelundervisning av erfarne, åndsfylte forkynnere/bibellærere. Dette er noe jeg savner i din omtale av husmenigheten. Det er mulig du har det med et eller annet sted, men jeg har hittil ikke sett det.
Jeg mener f.eks. at jeg som en kristen har to hovedoppgaver i mitt kristenliv:
Den ene oppgaven går ut på vinne mine medmennesker for Jesus. Og det kan mer enn gjerne gjøres ved hjelp av kjerlighetshandlinger. Vi er kalt til å "gå ut" og forkynne eller fortelle andre det vi har opplevd. Vi kan gjerne kalle det med det kanskje belastede ordet "nettverksmarkedsføring". Vi er nemlig Jesu munn/hender/føtter her på jord, og skal fortsette i Hans fotspor. "Følg meg" sa Jesus.
Den andre hovedoppgaven mener jeg er å helliggjøre oss til å bli Jesus mere lik. Her mener jeg undervisningen i Guds ord kommer inn. Vi må perfeksjonere oss i bibelkunnskap for dermed å bli mer fokusert på Ordet. Det er maten for sjelen vår. Denne verdien tror jeg lett kan bli tilsidesatt i en husmenighet slik jeg oppfatter deg.
Ellers må jeg si at måten du beskriver den tradisjonelle menighetens ødsling med krefter på, er både rett og sant. Det er nok blitt for mye rutiner og former og for lite ånd og liv i mange av våre menigheter i dag. Guds hus er blitt for lite hellig, og det er kommet for mye verdslige etterligninger inn slik at Den Hellige Ånds kraft og fylde ikke kommer til som den skulle.
Oj, dette ble visst litt på siden av tema, men det bare kom fram etter hvert som jeg skrev.
Sjur setter mennesket i fokus med "direkte tjenester". Jeg synes det Jesus sier her er relevant: "Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld".
Geir,
Takk for oppmuntring!
Det er husmenigheter i funksjon over hele verden idag. Selv i USA, et land vi ofte henter inspirasjon fra, dannes det nå husmenigheter i stort antall.
Jeg har fått prøvd ut noen av husmenighetens prinsipper, og har sett at det funker.
En husmenighet må være en fullverdig menighet og be om å bli velsignet med alle tjenestegaver, inkludert lærerens. Jeg har oppdaget at mange som har vandret med Herren noen år er i stand til å lære ut fra Guds Ord. Ellers tenker jeg at man kan hente inn lærere man har tillit til.
Are, efter fyra års teologiska studier, där jag bl. a. tagit starkt intryck av Per-Axel Sverker, är ditt resonemang omkring husförsamlingen inte främande för mig. Det finns bara en sak som bekymrar mig. Efter en uppväxt i norskt frikyrkomiljö vet jag att den teologiska kompetensen är mycket liten, även i relativt stora församlingar. När jag ser i backspegeln inser jag att mycket av den förkunnelse jag lyssnat till inte har haft någon grund i god teologisk reflektio.
Nu är min fråga: Hur råder man bot på detta i en husförsamling? Man kan ju inte förvänta sig att det finns en teolog i varje husförsamling, det saknas ju teologer i de traditionella församlingarna. Hur uppmuntrar man människor att studera teologi i flera år, när de sedan inte kan få ett arbete där de kan använda sin kunnskap? En möjlig lösning är ju, att som Paulus, ha ett "vanligt arbete" och sedan tjäna en församling oavlönat. Men jag vet av egen erfarenhet att tiden ofta inte vill räcka till för teologisk reflektion, när man har fullt upp med arbete, familj, hus m.m.
Hei Bjørn!
Nei, man kan nok ikke ha en teolog i hver husmenighet. Teologen blir vel en ressurs som må deles på flere husmenigheter i et nettverk. Det betyr at det ikke vil bli dype teologiske refleksjoner i alle samlingene. Men det tror jeg vi kan leve med.
Ellers - som du sikkert forstår - er det veldig mye jeg ikke kan redegjøre for når det gjelder struktur og ordninger i husmenighetslivet.
Legg inn en kommentar